Reportasjer uten priser
Når etniske minoriteter synes i norske nyheter er det ofte i forbindelse med kriminalitet og tvangsekteskap, eller som en skremmende
«strøm av asylsøkere». I reportasjene framstilles disse gruppene som svært annerledes enn «oss».Reportasjer om etniske minoriteter gir rom for nyanser og brobygging, i motsetning til nyhetene som fokuserer på negativitet og konflikt. Likevel er denne journalistiske genren et lite prestisjefylt felt, og journalistene som skriver slike artikler mottar ikke priser for sitt arbeid.
? Dagens journalistikkpriser handler ofte om å plukke ned maktmennesker, gjerne med resultat at en minister eller lignende må gå, sier Elisabeth Eide, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Hun har nå avsluttet sin doktoravhandling, «Down there» and «up here», «Europe's Others» in Norwegian feature stories («Der nede» og «her oppe», «Europas andre» i norske reportasjer).
I første del analyserer hun 74 reportasjer om India fra Aftenpostens helgebilag, A-magasinet, fra 1927 til 1993. I avhandlingens andre del er 15 reportasjer om minoriteter i dagens Norge gjenstand for Eides oppmerksomhet. Felles for begge delene er en analyse framstilingen av «de andre».
Skup-prisen
Den mest prestisjefulle prisen i dagens journalistikk i Norge deles ut av Skup, Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, under en årlig konferanse. Reportasjene Eide har brukt en hel doktoravhandling på mottar ikke denne typen priser.? Journalister får sin viktigste belønning hos publikum, men det er også viktig med priser som Skup. Genre som verdsettes av skup-juryen gis det også rom for å jobbe med i redaksjonene, mener Eide.
Og de vinnende genrene er nyhetsjournalistikk. Tidligere forskning har vist at Skup-prisens vinnere i hovedsak er menn. Journalistene som har reportasjer om etniske minoriteter i Norge som sitt spesialfelt er hovedsakelig kvinner. Reportasjene velter ikke regjeringsmedlemmer, men bidrar til en økt forståelse, mener Eide.
Medlevelse
? I forskning på aviser er forskernes fokus som regel retta mot nyheter og gravejournalistikk. Hvorfor valgte du å fokusere påreportasjen?? Det er et gammelt kjærlighetsforhold. Jeg er glad i det som gir mulighet for romslighet. I reportasjen har en mulighet for å nyansere. En står litt på utsiden av nyhetsdøgnets framstilling av makta og ofrene, svarer hun.
? Du tror ikke det er noe dypt forankret i vår fortellerkultur som lokker med nyhetenes konflikter og negativitet?
? Negative nyheter appellerer lett til publikums overlevelsesinstinkt, sier Eide og forklarer:
? Når en ser den ene katastrofen eller ulykken etter den andre, tenker en «Åh, gudskjelov at jeg ikke var der!». Mens nyhetsgenren kan gi en følelse av overlevelse, kan reportasjen gi en følelse av medlevelse. Jeg tror ikke det er mulig med full identifikasjon, men reportasjen gir i alle fall et større rom for medlevelse.
De små kildene
Eide har selv bakgrunn som journalist, og har levert flere reportasjer fra blant annet India.? Jeg prøver å tenke forskning som en dialog mellom forsker og journalist. Jeg vil ha en bedre dialog mellom akademia og verden utenfor. Hvis vi kan snakke sammen på en annen måte enn i en stillingskrig, kan det føre til bedre selvrefleksjon hos begge parter, mener hun.
Eide er opptatt av ulike måter journalister kan møte «de der nede», og mener det er et hierarki som rangerer hvem som får snakke i mediene.
? Å beskrive en annen er i seg selv en hierarkisk maktutøvelse. I den forstand står journalisten høyt i hierarkiet. De som journalistene føler seg på likefot med får lettere en stemme. Utfordringen er å gi folk uten stor tilgang på media en stemme, understeker hun.
? På hvilken måte mener du det er best å møte «de andre»?
? Jeg vil heller si den mest anstendige måten, og den er å møte andre med en god porsjon ydmykhet. Journalistikk handler om å forenkle. Når en forenkler generaliserer en også. Når en generaliserer minoriteter generaliserer en om folk som er sårbare, og leserne kjenner ofte ikke folk som kan gi andre inntrykk om minoriteter enn de man får gjennom media, sier Eide.
Mens det vanligste innen medieforskning er å analysere tekst, benytter Eide seg av en såkalt triangulert metode. I tillegg til å analysere tekst har hun snakket med journalistene bak teksten, og dessuten med kildene disse journalistene brukte. Eide retter søkelyset mot kilder lengre «nede» i samfunnet, i dette tilfellet representanter for minoriteter i Norge.
? Det har lært meg mye om hvor komplisert forholdet mellom journalist og kilde er. Etniske minoriteter, som fortsatt risikerer diskriminering, er utsatte kilder. De har kanskje hatt et helt annet prosjekt enn journalistene når de lar seg intervjue, avslutter hun.
Når etniske minoriteter synes i norske nyheter er det ofte i forbindelse med kriminalitet og tvangsekteskap, eller som en skremmende
«strøm av asylsøkere». I reportasjene framstilles disse gruppene som svært annerledes enn «oss».
Reportasjer om etniske minoriteter gir rom for nyanser og brobygging, i motsetning til nyhetene som fokuserer på negativitet og konflikt. Likevel er denne journalistiske genren et lite prestisjefylt felt, og journalistene som skriver slike artikler mottar ikke priser for sitt arbeid.
? Dagens journalistikkpriser handler ofte om å plukke ned maktmennesker, gjerne med resultat at en minister eller lignende må gå, sier Elisabeth Eide, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Hun har nå avsluttet sin doktoravhandling, «Down there» and «up here», «Europe's Others» in Norwegian feature stories («Der nede» og «her oppe», «Europas andre» i norske reportasjer).
I første del analyserer hun 74 reportasjer om India fra Aftenpostens helgebilag, A-magasinet, fra 1927 til 1993. I avhandlingens andre del er 15 reportasjer om minoriteter i dagens Norge gjenstand for Eides oppmerksomhet. Felles for begge delene er en analyse framstilingen av «de andre».
Skup-prisen
Den mest prestisjefulle prisen i dagens journalistikk i Norge deles ut av Skup, Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, under en årlig konferanse. Reportasjene Eide har brukt en hel doktoravhandling på mottar ikke denne typen priser.
? Journalister får sin viktigste belønning hos publikum, men det er også viktig med priser som Skup. Genre som verdsettes av skup-juryen gis det også rom for å jobbe med i redaksjonene, mener Eide.
Og de vinnende genrene er nyhetsjournalistikk. Tidligere forskning har vist at Skup-prisens vinnere i hovedsak er menn. Journalistene som har reportasjer om etniske minoriteter i Norge som sitt spesialfelt er hovedsakelig kvinner. Reportasjene velter ikke regjeringsmedlemmer, men bidrar til en økt forståelse, mener Eide.
Medlevelse
? I forskning på aviser er forskernes fokus som regel retta mot nyheter og gravejournalistikk. Hvorfor valgte du å fokusere påreportasjen?
? Det er et gammelt kjærlighetsforhold. Jeg er glad i det som gir mulighet for romslighet. I reportasjen har en mulighet for å nyansere. En står litt på utsiden av nyhetsdøgnets framstilling av makta og ofrene, svarer hun.
? Du tror ikke det er noe dypt forankret i vår fortellerkultur som lokker med nyhetenes konflikter og negativitet?
? Negative nyheter appellerer lett til publikums overlevelsesinstinkt, sier Eide og forklarer:
? Når en ser den ene katastrofen eller ulykken etter den andre, tenker en «Åh, gudskjelov at jeg ikke var der!». Mens nyhetsgenren kan gi en følelse av overlevelse, kan reportasjen gi en følelse av medlevelse. Jeg tror ikke det er mulig med full identifikasjon, men reportasjen gir i alle fall et større rom for medlevelse.
De små kildene
Eide har selv bakgrunn som journalist, og har levert flere reportasjer fra blant annet India.
? Jeg prøver å tenke forskning som en dialog mellom forsker og journalist. Jeg vil ha en bedre dialog mellom akademia og verden utenfor. Hvis vi kan snakke sammen på en annen måte enn i en stillingskrig, kan det føre til bedre selvrefleksjon hos begge parter, mener hun.
Eide er opptatt av ulike måter journalister kan møte «de der nede», og mener det er et hierarki som rangerer hvem som får snakke i mediene.
? Å beskrive en annen er i seg selv en hierarkisk maktutøvelse. I den forstand står journalisten høyt i hierarkiet. De som journalistene føler seg på likefot med får lettere en stemme. Utfordringen er å gi folk uten stor tilgang på media en stemme, understeker hun.
? På hvilken måte mener du det er best å møte «de andre»?
? Jeg vil heller si den mest anstendige måten, og den er å møte andre med en god porsjon ydmykhet. Journalistikk handler om å forenkle. Når en forenkler generaliserer en også. Når en generaliserer minoriteter generaliserer en om folk som er sårbare, og leserne kjenner ofte ikke folk som kan gi andre inntrykk om minoriteter enn de man får gjennom media, sier Eide.
Mens det vanligste innen medieforskning er å analysere tekst, benytter Eide seg av en såkalt triangulert metode. I tillegg til å analysere tekst har hun snakket med journalistene bak teksten, og dessuten med kildene disse journalistene brukte. Eide retter søkelyset mot kilder lengre «nede» i samfunnet, i dette tilfellet representanter for minoriteter i Norge.
? Det har lært meg mye om hvor komplisert forholdet mellom journalist og kilde er. Etniske minoriteter, som fortsatt risikerer diskriminering, er utsatte kilder. De har kanskje hatt et helt annet prosjekt enn journalistene når de lar seg intervjue, avslutter hun.
