«EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk», skriver Dag Seierstad i Nei til EUs årbok for 2002 som ble lansert lørdag. Boka er en solid gjennomgang av status for EØS-avtalen ti år etter at den ble godkjent av Stortinget.

Den største tragedien med avtalen er at norske politikere underminerer de få mulighetene avtalen gir for å føre en selvstendig norsk politikk. Ettersom Grunnloven ikke tillater at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av, har Norge rett til å reservere seg mot nye EU-direktiv. Men norske politikere unnlater konsekvent å bruke denne retten. Seierstad skriver sarkastisk at den norske reservasjonsretten bare er brukt én eneste gang. Det var under EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992, og da bare som argument for at vi trygt kunne melde oss inn i EØS. Vi hadde jo reservasjonsretten!.

Nå har Eftas overvåkningsorgan Esa seilt opp til å bli en av de kraftigste pådriverne for å underminere Norges selvstendighet. Lederen for Stortingets næringskomité, Olav Akselsen, uttalte nylig med all rett at «Esa består av en haug med mennesker som har som fremste oppgave å pine og plage Norge». Det nye i situasjonen er at EU og Esa ikke lenger begrenser seg til å sikre at Norge opphever alle regler som diskriminerer utlendinger. Nå slås det ned på alle ordninger som begrenser fri flyt av kapital og etablering. Et av viktigste regionalpolitiske virkemidlene i Norge, den differensierte arbeidsgiveravgiften, står for fall på grunn av denne nye politikken.

I stortingsmeldingen om EØS fra i år bekrefter regjeringen at det ikke har skjedd formelle endringer i reglene om frie kapitalbevegelser siden EØS-avtalen trådte i kraft. Likevel har Esa i en rekke saker lagt til grunn at norske lovregler om eierforhold og konsesjonsordninger er i strid med EØS-avtalen, selv om de ikke diskriminerer mellom nordmenn og utlendinger.

Derfor er vi nå i ferd med å passere en prinsipiell grense. Den EØS-avtalen som vi nå ser konturene av, har aldri vært diskutert, og heller ikke godkjent, her i Norge, slår Dag Seierstad fast..

Problemet er at regjeringen og stortingsflertallet velger å forholde seg ettergivende til EU-kommisjonens og Esas «nytolkning» av EØS-avtalen. I stedet for å gå i konfrontasjon, velger Norge å tilpasse seg. Dermed skaper man presedens for at avtalen nettopp kan tolkes utvidende, slik Esa og EU gjør.

EU-motstanderne har lenge kviet seg for å sette EØS-spørsmålet på spissen. Alle er klar over at avtalen er et kompromiss mellom tilhengere og motstandere i Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Sannsynligvis var det EØS-tilhengerne som utgjorde de avgjørende prosentene som gjorde at det ble nei-flertall i 1994. Å gå inn i en ny EU-strid uten EØS-kortet kan bli vanskelig. Likevel er det ingen vei utenom.

Dag Seierstad har påpekt at Norge ville klare seg helt utmerket uten EØS-avtalen. Norge har markedsadgang til EU også uten EØS-avtalen. Det eneste av betydning som blir rammet ved å gå ut av EØS er handel med fiskerivarer, der Norge har fått lavere toll på en fiskeprodukter.

Det er også svært interessant for Norge å se til Sveits, som nå også fått på plass en bilateral avtale med EU på basis av den opprinnelige frihandelsavtalen. En slik mulighet ligger også åpen for Norge. Under Sverre Jervells ledelse har Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) igangsatt et prosjekt for å se på alternativer til EU. På en pressekonferanse lørdag fortalte Jervell at Nupi spesielt vil se på den sveitsiske modellen. Det spesielle med den sveitsiske løsningen er at landet sikres full kontroll over alle naturressurser, samtidig som landet selv bestemmer hvilke deler av EUs regelverk det vil innføre.

Ett er i hvert fall sikkert: EØS-avtalen må reforhandles eller sies opp. Eller som Sverre Jervell sa lørdag: «EØS-avtalen er i ferd med å synke, og de som for lenge klamrer seg til skipet vil gå under».

«EØS-avtalen er blitt en verkebyll i norsk politikk», skriver Dag Seierstad i Nei til EUs årbok for 2002 som ble lansert lørdag. Boka er en solid gjennomgang av status for EØS-avtalen ti år etter at den ble godkjent av Stortinget.

Den største tragedien med avtalen er at norske politikere underminerer de få mulighetene avtalen gir for å føre en selvstendig norsk politikk. Ettersom Grunnloven ikke tillater at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av, har Norge rett til å reservere seg mot nye EU-direktiv. Men norske politikere unnlater konsekvent å bruke denne retten. Seierstad skriver sarkastisk at den norske reservasjonsretten bare er brukt én eneste gang. Det var under EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992, og da bare som argument for at vi trygt kunne melde oss inn i EØS. Vi hadde jo reservasjonsretten!.

Nå har Eftas overvåkningsorgan Esa seilt opp til å bli en av de kraftigste pådriverne for å underminere Norges selvstendighet. Lederen for Stortingets næringskomité, Olav Akselsen, uttalte nylig med all rett at «Esa består av en haug med mennesker som har som fremste oppgave å pine og plage Norge». Det nye i situasjonen er at EU og Esa ikke lenger begrenser seg til å sikre at Norge opphever alle regler som diskriminerer utlendinger. Nå slås det ned på alle ordninger som begrenser fri flyt av kapital og etablering. Et av viktigste regionalpolitiske virkemidlene i Norge, den differensierte arbeidsgiveravgiften, står for fall på grunn av denne nye politikken.

I stortingsmeldingen om EØS fra i år bekrefter regjeringen at det ikke har skjedd formelle endringer i reglene om frie kapitalbevegelser siden EØS-avtalen trådte i kraft. Likevel har Esa i en rekke saker lagt til grunn at norske lovregler om eierforhold og konsesjonsordninger er i strid med EØS-avtalen, selv om de ikke diskriminerer mellom nordmenn og utlendinger.

Derfor er vi nå i ferd med å passere en prinsipiell grense. Den EØS-avtalen som vi nå ser konturene av, har aldri vært diskutert, og heller ikke godkjent, her i Norge, slår Dag Seierstad fast..

Problemet er at regjeringen og stortingsflertallet velger å forholde seg ettergivende til EU-kommisjonens og Esas «nytolkning» av EØS-avtalen. I stedet for å gå i konfrontasjon, velger Norge å tilpasse seg. Dermed skaper man presedens for at avtalen nettopp kan tolkes utvidende, slik Esa og EU gjør.

EU-motstanderne har lenge kviet seg for å sette EØS-spørsmålet på spissen. Alle er klar over at avtalen er et kompromiss mellom tilhengere og motstandere i Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Sannsynligvis var det EØS-tilhengerne som utgjorde de avgjørende prosentene som gjorde at det ble nei-flertall i 1994. Å gå inn i en ny EU-strid uten EØS-kortet kan bli vanskelig. Likevel er det ingen vei utenom.

Dag Seierstad har påpekt at Norge ville klare seg helt utmerket uten EØS-avtalen. Norge har markedsadgang til EU også uten EØS-avtalen. Det eneste av betydning som blir rammet ved å gå ut av EØS er handel med fiskerivarer, der Norge har fått lavere toll på en fiskeprodukter.

Det er også svært interessant for Norge å se til Sveits, som nå også fått på plass en bilateral avtale med EU på basis av den opprinnelige frihandelsavtalen. En slik mulighet ligger også åpen for Norge. Under Sverre Jervells ledelse har Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) igangsatt et prosjekt for å se på alternativer til EU. På en pressekonferanse lørdag fortalte Jervell at Nupi spesielt vil se på den sveitsiske modellen. Det spesielle med den sveitsiske løsningen er at landet sikres full kontroll over alle naturressurser, samtidig som landet selv bestemmer hvilke deler av EUs regelverk det vil innføre.

Ett er i hvert fall sikkert: EØS-avtalen må reforhandles eller sies opp. Eller som Sverre Jervell sa lørdag: «EØS-avtalen er i ferd med å synke, og de som for lenge klamrer seg til skipet vil gå under».