En gang for lenge, lenge siden, tok vi det for gitt at det som sto i avisa eller på svart/hvitt-tv-en var sant. Norske journalister hadde tradisjon for saksnøytralt, nøkternt arbeide, og det skulle aldri være noen tvil om man hadde for seg en refererende reportasje eller en kommenterende artikkel. Mediets oppfatning skulle helst framgå på leder- eller kommentarplass. Men i kampen for løssalget og seeertallet har vi fått en ny type journalistikk ? på godt og vondt. Skjult kamera og hemmelig mikrofon er tidens løsen.

Min egen erfaring tilsier at det er ekstremt få ganger at dette er nødvendig for å få tak i den virkelige virkeligheten ? om da noen i det hele tatt. Derimot forstår jeg godt at det er lettere å skape sensasjon med snikopptak. Uten varsel settes folk i en situasjon som er bevisst skapt og maksimalt tilspisset. De får ingen tid til å tenke.

Dessuten er resultatet gjerne publikumsvennlig, på Stutum-nivået. Vi får utdriting av personer, vi får journalister som leker spioner ? men uten den virkelige spionens risikonivå. Vi får et show. Men får vi den virkelige virkeligheten?

Vi fikk ? etterhvert ? en utskrift av snikopptaket med mullahene som anbefalte omskjæring i TV 2-programmet Rikets tilstand i fjor. Men det var like fullt en skapt situasjon. Vi fikk aldri noe svar på hvor mange av de angivelig 29 omskårne innvandrerjentene disse mullahene var medansvarlig for, og i hvilken grad. Det kan være alle, eller ingen. Programmet er problematisk: Det pekte på et viktig problem, men med denne metoden har vi begynt å gå en meget farlig vei.

Kildevernet

Det er nemlig uhyre enkelt for en programansvarlig å skape nøyaktig det bilde han vil vise oss, enten det stemmer med virkeligheten eller ikke. Med kryssklippingens og kommentarens hjelp kan han manipulere seerens virkelighet nøyaktig som han vil. I realiteten benytter denne journalistikken metoder fra den psykologiske krigføringen.

Når vi kommer ett skritt videre, til programmer der «vitner» med påtatte navn, elektronisk fordreid stemme og sladdet ansikt kommer med oppsiktsvekkende påstander om navngitte personer, er i realiteten publikums muligheter til å kontrollere virkelighetsinnholdet borte:

I et svensk tv-program hørte vi pedofile bli narret til å snakke om sine fantasier på telefon, vi så deres meldinger på internett og vi møtte noen av dem på en øde vei ? med den obligatoriske flimreflekken over ansiktet.

Problemet er at man godt kunne lage et slikt program i studio, med tv-produsentens egne medarbeidere som statister, og uten risiko for å bli avslørt. For her slår kildevernet begge veier: Det skal beskytte kildene og dermed de anonyme vitnene og de påståtte pedofile, men de råeste sensasjonsjegerne vet godt at det også vil beskytte programskaperens bløff.

Kidnapping

Men er ikke medias egen høyt besungne ansvarsfølelse en garanti for at overtramp ikke skal skje? Nei. Noen går over alle grenser for seertall eller løssalg:

Etter en meget omskrevet rettssak i Sverige ble ett av forsvarets vitner, en 17-årig jente, oppsøkt på sin hybel av to menn som lokket henne ut og tvang henne inn i en bil. Hun ble så kjørt til en leilighet der to såkalte «avprogrammerere» fra antisekt-gruppen Föreningen Rädda Individen ventet. Etter fem døgns intensiv og tvungen behandling av disse to med flere, var hun «snudd» og kom nå med nye og sensasjonelle anklager mot dem hun nettopp hadde vitnet til beste for. De nye anklagene ble slått stort opp i en svensk storavis.

Men ikke et ord om kidnappingen ? for de som lokket henne ut var nært tilknyttet samme avis.

Det hører med til historien at rettspsykologen torpederte de nye anklagene. Retten godtok ikke anklager som var framkommet ved hjernevask. En av de to avprogrammererne er senere dømt for kidnapping ? i en annen sak.

Ekstremt?

Et enkeltstående, ekstremt eksempel? Nei. Det blir ennå farligere når fjernsynsmediet tas i bruk. For dette mediet kan vinkles langt snedigere og mer ødeleggende enn det skrevne ord.

I et utenlandsk tv-program nylig ble det brukt hele tre provokatører som opptrådte dels med falsk navn og falske yrkestitler, dels med bare fornavn, med skjulte kameraer og skjulte mikrofoner. Det ble arbeidet via internett, telefon, brev og personlige besøk under falsk navn og falske foregivender for å legge opp til en situasjon som så ble snikfilmet. To vitner ble intervjuet under påtatte navn og med skjulte ansikter. Programmet ble spritet opp med klipp fra en spillefilm. Snikopptak ble gjort i private hjem, uvedkommende ble snikfilmet sammen med dem det gjaldt, og to personer ble forsøkt truet til å stille opp i studio.

Her var alle hensyn satt til side. Falsk navn, falsk yrkestittel, kryssklipping, blanding av virkelige opptak og filmopptak, påstander uten beviser, totalt ensidig vinkling, situasjoner skapt ved provokasjon, snikfilming i privat hjem. Personer som var «anonymisert» ble nevnt ved lett gjenkjennelige kallenavn som deres omgangskrets måtte kjenne igjen. Programmet var laget i intimt samarbeide med en gruppe som er hovedpersonenes mest innbitte fiender, og som også skaffet tilveie vitnene.

Selvrettferdig

Jeg sitter med følelsen av at for noen er snikfilming og provokasjon mest av alt en spennende og publikumsvennlig snarvei forbi slitsomt journalistisk arbeide, og en konsekvens av kravet om sensasjon ? før noen andre tar den.

Men her går man fra å være nyhetsformidler, til å avsi en særlig oppsiktsvekkende og offentlig dom over mennesker som siden må bevise sin eventuelle uskyld. Tenker man over det ansvaret et slikt skritt medfører? Eller er man så inderlig selvrettferdig at man tror man aldri kan ta feil?

Det er ytterst betenkelig når hele researchteam opptrer som agent provocateurs og selv lager omstendighetene for hele eller deler av det de deretter «avslører». Det kan bare være et tidsspørsmål før en slik affære ender i retten ? og tapes fordi man i sensasjonens navn har skapt en virkelighet som ikke var der. Og da taper egentlig alle som arbeider i media en del av sin troverdighet. Har vi råd til det?

Publikum skeptiske

Jeg tror ikke ett sekund at vi får se journalister verken fra Klassekampen eller fra Gerhard Helskogs program Rikets tilstand bidra til å kidnappe et vitne og frakte det til hjernevask for å skape en sensasjon. Men vi har tatt de første skrittene på en vei, og jeg er sørgelig sikker på at dersom det ikke settes ? og håndheves ? svært faste grenser for denne avarten av journalistikken, så går det ikke mange år før vi får se folk hos enkelte aviser og fjernsynsprodusenter som kan være villige til å leke med tanken.

Heldigvis er publikum allerede skeptiske. De aner at når et aktualitetsprogram begynner å ligne Robinson, så er det ugler i mosen. Erfarne mediafolk har også gitt sin mening til kjenne på en særdeles effektiv måte: Omkring de første snikfilmingsprogrammene i Sverige ? for en del år siden ? skrev pressen side opp og side ned, andre tv-stasjoner hengte seg på og laget debattprogrammer, og så videre. Etter det siste skrev én avis om saken. Siden ble det taust.

Og det var lønn som fortjent. Men det er også en advarsel til journalistiske krypskyttere: Om de fortsetter veien til ende, og den dagen skulle komme at de finner noe virkelig viktig ? så tror ingen på dem.

En gang for lenge, lenge siden, tok vi det for gitt at det som sto i avisa eller på svart/hvitt-tv-en var sant. Norske journalister hadde tradisjon for saksnøytralt, nøkternt arbeide, og det skulle aldri være noen tvil om man hadde for seg en refererende reportasje eller en kommenterende artikkel. Mediets oppfatning skulle helst framgå på leder- eller kommentarplass. Men i kampen for løssalget og seeertallet har vi fått en ny type journalistikk ? på godt og vondt. Skjult kamera og hemmelig mikrofon er tidens løsen.

Min egen erfaring tilsier at det er ekstremt få ganger at dette er nødvendig for å få tak i den virkelige virkeligheten ? om da noen i det hele tatt. Derimot forstår jeg godt at det er lettere å skape sensasjon med snikopptak. Uten varsel settes folk i en situasjon som er bevisst skapt og maksimalt tilspisset. De får ingen tid til å tenke.

Dessuten er resultatet gjerne publikumsvennlig, på Stutum-nivået. Vi får utdriting av personer, vi får journalister som leker spioner ? men uten den virkelige spionens risikonivå. Vi får et show. Men får vi den virkelige virkeligheten?

Vi fikk ? etterhvert ? en utskrift av snikopptaket med mullahene som anbefalte omskjæring i TV 2-programmet Rikets tilstand i fjor. Men det var like fullt en skapt situasjon. Vi fikk aldri noe svar på hvor mange av de angivelig 29 omskårne innvandrerjentene disse mullahene var medansvarlig for, og i hvilken grad. Det kan være alle, eller ingen. Programmet er problematisk: Det pekte på et viktig problem, men med denne metoden har vi begynt å gå en meget farlig vei.

Kildevernet
Det er nemlig uhyre enkelt for en programansvarlig å skape nøyaktig det bilde han vil vise oss, enten det stemmer med virkeligheten eller ikke. Med kryssklippingens og kommentarens hjelp kan han manipulere seerens virkelighet nøyaktig som han vil. I realiteten benytter denne journalistikken metoder fra den psykologiske krigføringen.

Når vi kommer ett skritt videre, til programmer der «vitner» med påtatte navn, elektronisk fordreid stemme og sladdet ansikt kommer med oppsiktsvekkende påstander om navngitte personer, er i realiteten publikums muligheter til å kontrollere virkelighetsinnholdet borte:

I et svensk tv-program hørte vi pedofile bli narret til å snakke om sine fantasier på telefon, vi så deres meldinger på internett og vi møtte noen av dem på en øde vei ? med den obligatoriske flimreflekken over ansiktet.

Problemet er at man godt kunne lage et slikt program i studio, med tv-produsentens egne medarbeidere som statister, og uten risiko for å bli avslørt. For her slår kildevernet begge veier: Det skal beskytte kildene og dermed de anonyme vitnene og de påståtte pedofile, men de råeste sensasjonsjegerne vet godt at det også vil beskytte programskaperens bløff.

Kidnapping
Men er ikke medias egen høyt besungne ansvarsfølelse en garanti for at overtramp ikke skal skje? Nei. Noen går over alle grenser for seertall eller løssalg:

Etter en meget omskrevet rettssak i Sverige ble ett av forsvarets vitner, en 17-årig jente, oppsøkt på sin hybel av to menn som lokket henne ut og tvang henne inn i en bil. Hun ble så kjørt til en leilighet der to såkalte «avprogrammerere» fra antisekt-gruppen Föreningen Rädda Individen ventet. Etter fem døgns intensiv og tvungen behandling av disse to med flere, var hun «snudd» og kom nå med nye og sensasjonelle anklager mot dem hun nettopp hadde vitnet til beste for. De nye anklagene ble slått stort opp i en svensk storavis.

Men ikke et ord om kidnappingen ? for de som lokket henne ut var nært tilknyttet samme avis.

Det hører med til historien at rettspsykologen torpederte de nye anklagene. Retten godtok ikke anklager som var framkommet ved hjernevask. En av de to avprogrammererne er senere dømt for kidnapping ? i en annen sak.

Ekstremt?
Et enkeltstående, ekstremt eksempel? Nei. Det blir ennå farligere når fjernsynsmediet tas i bruk. For dette mediet kan vinkles langt snedigere og mer ødeleggende enn det skrevne ord.

I et utenlandsk tv-program nylig ble det brukt hele tre provokatører som opptrådte dels med falsk navn og falske yrkestitler, dels med bare fornavn, med skjulte kameraer og skjulte mikrofoner. Det ble arbeidet via internett, telefon, brev og personlige besøk under falsk navn og falske foregivender for å legge opp til en situasjon som så ble snikfilmet. To vitner ble intervjuet under påtatte navn og med skjulte ansikter. Programmet ble spritet opp med klipp fra en spillefilm. Snikopptak ble gjort i private hjem, uvedkommende ble snikfilmet sammen med dem det gjaldt, og to personer ble forsøkt truet til å stille opp i studio.

Her var alle hensyn satt til side. Falsk navn, falsk yrkestittel, kryssklipping, blanding av virkelige opptak og filmopptak, påstander uten beviser, totalt ensidig vinkling, situasjoner skapt ved provokasjon, snikfilming i privat hjem. Personer som var «anonymisert» ble nevnt ved lett gjenkjennelige kallenavn som deres omgangskrets måtte kjenne igjen. Programmet var laget i intimt samarbeide med en gruppe som er hovedpersonenes mest innbitte fiender, og som også skaffet tilveie vitnene.

Selvrettferdig
Jeg sitter med følelsen av at for noen er snikfilming og provokasjon mest av alt en spennende og publikumsvennlig snarvei forbi slitsomt journalistisk arbeide, og en konsekvens av kravet om sensasjon ? før noen andre tar den.

Men her går man fra å være nyhetsformidler, til å avsi en særlig oppsiktsvekkende og offentlig dom over mennesker som siden må bevise sin eventuelle uskyld. Tenker man over det ansvaret et slikt skritt medfører? Eller er man så inderlig selvrettferdig at man tror man aldri kan ta feil?

Det er ytterst betenkelig når hele researchteam opptrer som agent provocateurs og selv lager omstendighetene for hele eller deler av det de deretter «avslører». Det kan bare være et tidsspørsmål før en slik affære ender i retten ? og tapes fordi man i sensasjonens navn har skapt en virkelighet som ikke var der. Og da taper egentlig alle som arbeider i media en del av sin troverdighet. Har vi råd til det?

Publikum skeptiske
Jeg tror ikke ett sekund at vi får se journalister verken fra Klassekampen eller fra Gerhard Helskogs program Rikets tilstand bidra til å kidnappe et vitne og frakte det til hjernevask for å skape en sensasjon. Men vi har tatt de første skrittene på en vei, og jeg er sørgelig sikker på at dersom det ikke settes ? og håndheves ? svært faste grenser for denne avarten av journalistikken, så går det ikke mange år før vi får se folk hos enkelte aviser og fjernsynsprodusenter som kan være villige til å leke med tanken.

Heldigvis er publikum allerede skeptiske. De aner at når et aktualitetsprogram begynner å ligne Robinson, så er det ugler i mosen. Erfarne mediafolk har også gitt sin mening til kjenne på en særdeles effektiv måte: Omkring de første snikfilmingsprogrammene i Sverige ? for en del år siden ? skrev pressen side opp og side ned, andre tv-stasjoner hengte seg på og laget debattprogrammer, og så videre. Etter det siste skrev én avis om saken. Siden ble det taust.

Og det var lønn som fortjent. Men det er også en advarsel til journalistiske krypskyttere: Om de fortsetter veien til ende, og den dagen skulle komme at de finner noe virkelig viktig ? så tror ingen på dem.