La meg begynne med en liten stubb fra Telemark. Den 20. februar i år feiret Brekkeby videregående skole i Skien 50-årsjubileum. Fram til 1980 het skolen Telemark Handelsgymnas. Telemarksavisa skrev i sitt referat fra jubileet: «Foredragsholdere var de tidligere elevene Petter Stordalen, hotellkonge, og Jon Fredrik Baksaas, visekonsernsjef i Telenor. Spesielt førstnevnte gjorde stor lykke blant de unge.»

Det er ikke vanskelig å se scenen for seg. Stinn brakke i skolens aula. Blåruss oppetter alle vegga. Stormende jubel for den karismatiske, self-made privatkapitalisten Stordalen, direktør i Choice-kjeden. Mer avmålt applaus for den anonyme Baksaas. Han har ennå en aura av statstjenestemann rundt seg. Ungdommene i salen mistenker at han, tross sin skreddersydde dress, er en slags Arbeiderparti-fyr. Han er Barte-Tormod Hermansens nestkommanderende. For framfus forretningsungdom i Grenland lukter det sosialdemokrati av sånne.

Søtt og surt

Siden har Stordalen lenket seg til Sellafield-anlegget, i en aksjon som Frederic Hauge i Bellona kalte «søt». Mens Baksaas er blitt lenket til Finance Credit-skandalen på en måte som ingen vil finne på å kalle søt.

Hvorfor er det så vanskelig for Jens Stoltenberg å meisle ut en skattepolitikk som tar de rike? Det er noe halvhjerta og vimsete over Arbeiderpartiet i skattepolitikken. En savner hardkjøret, partilinja, prinsippene, den kontinuerlige skattekrigen. Forrige gang skrev jeg at Stoltenberg ville gå opp som en løve og falle ned som en skinnfell under budsjettforhandlingene om skatt. Som vi husker skrev Dagbladet tidligere i høst om «knallharde krav» fra Stoltenbergs side om skatteskjerpelser for de rike. Onsdag i denne uka kunne Dagsavisen fortelle at Ap, SV og Sp vurderer en felles front for å inngå et kriseforlik med Bondeviks regjering. Nå heter det at det denne fronten håper på er «en bedret fordelingspolitikk og mindre skattelettelser». Borte er altså skjerpelsene. Løven er ganske riktig blitt fell.

To hester

Stoltenberg var mot skatt på aksjeutbytte i mange år. Selv nå som han er både i opposisjon i parlamentet og i dødens posisjon når det gjelder velgeroppslutning, greier han ikke å drive spørsmålet om aksjeskatt med trøkk, på en måte som overbeviser velgerne om at han virkelig mener det og at tøffere skatt for de rike vil bli noe av hvis vi blir kvitt de fordømte bondevikingene. Alle forslag fra LO om skatt på aksjeopsjoner er kokt fullstendig bort i Ap-kålen. Opsjons- og fallskjermrytteriet fortsetter i næringslivet, til tross for skandaler og avsløringer i hytt og pine.

Jeg tror en årsak til Stoltenbergs skatteproblem er at han prøver å ri to hester samtidig. Han er nødt til å berolige en urolig partigrasrot som synes det er forjævlig at rikingene i Norge er verre skattesnytere og skattesnyltere enn noen gang i vår moderne historie. Men Stoltenberg kan ikke svikte sitt nærmeste omland. Han kan ikke desertere fra sitt eget sosiale grunnlag. Han kan ikke bli en klasseforræder. Og den klassen han tilhører er den nye teknokrat-klassen, skapt av Arbeiderpartiet. Nå er racerne i denne klassen på susende fart i retning av å bli fullblods kapitalister. Hvis Stoltenberg skal stoppe dem, møter han seg sjøl i døra, kledd i den dressen han bar som finansminister.

Jon Fredrik Baksaas og Jens Stoltenberg er to alen av samme stykke. De er jevngamle. Den ene er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, den andre er sosialøkonom. Begge er de teknokrater, med et selvbilde som gode administratorer.

Millionær

Den tidligere speidergutten Baksaas begynte yrkeskarrieren sin i det private næringslivet. Han var i Veritas og Stolt-Nielsen-rederiet. Ble finansdirektør i Aker. I 1989 begynte han i det som den gang het Televerket. Han må ha sett at det bak den grå fasaden i det statseide telefonselskapet skjulte seg gylne muligheter. Jeg vet ikke om han i likhet med sjefen, Hermansen, og sin kollega visekonserndirektør Torstein Moland, skaffet seg Ap-medlemskap. I gamle dager ville ingen ha blitt Hermansens nestkommanderende uten å ha partiboka i orden. Dette var kanskje ikke så viktig lenger da Baksaas ble utnevnt til nestsjef i det Telenor som var blitt privatisert og børsnotert med Arbeiderpartiets velsignelse.

I 2000 var Baksaas oppført i skatteligningen med en inntekt på tre millioner kroner. Han var altså blitt millionær. Han hadde bosatt seg i Bærum der han fikk finansmannen Torgeir Stensrud til nabo.

Den 20. februar 2002 kunngjorde Telenor at 85 sjefer og såkalte nøkkelpersoner i selskapet var blitt tildelt aksjeopsjoner. Baksaas var blant de sjefene som fikk 100.000 slike opsjoner. Da han i juni i år tiltrådte som Hermansens etterfølger som konsernsjef, ble Baksaas tildelt ytterligere 150.000 opsjoner (ikke av Gud, men av Hermansen, naturligvis, hvem ellers?). Tidspunktet var gunstig fordi Telenor-kursen da var lav, 26,60 kroner på Oslo-børsen. Og denne lave kursen er den såkalte «utøvelseskursen». Dersom Telenor-aksjen stiger, vil Baksaas kunne gjøre et saftig aksjekupp når opsjonene utløses. Han kjøpte også aksjer for 230.000 kroner da han tiltrådte. Baksaas har per i dag 250.000 opsjoner og 11.364 Telenor-aksjer. Det kan man trygt kalle grafsing i egen binge.

Bulk i hekken

Han vil helt sikkert benekte at det var tilsvarende opsjonsgrådighet som førte ham inn i et styreverv i Finance Credit. Det Baksaas har sagt, er at han syntes den nå svindelsiktede Stensrud var en «grei kar og god nabo», og at han derfor jobbet gratis i finansselskapets styre inntil han trakk seg da han ble konsernsjef i Telenor.

En av de andre som havnet i styreklisteret i Finance Credit, skatteadvokat Ernst Ravnaas fra firmaet BA-HR, sier at også han jobbet gratis i styret, men at «det var snakk om å lage en form for opsjonsordning». En ordning som skulle gjelde for styremedlem Ravnaas måtte vel nødvendigvis også ha kommet styremedlem Baksaas til gode? VG kan fortelle om en vaskerieier på Lillehammer som tjente 85 millioner kroner på aksjesalg i Finance Credit. Så penger var det mulig å hente ut av Stensrud-systemet før den råtne pyramiden sprakk.

Den prydelige Baksaas kommer ut av Finance Credit-skandalen med en skikkelig bulk i hekken. Han har fått en baksmell. En trøst må det være i slike svarte dager som disse at han kan sitte og ruge på aksjer og opsjoner uten å frykte noen framtidig skattebaksmell som skyldes pågående politikk fra det stoltenbergske Arbeiderpartiet når det gjelder aksjeskatt.

JON MICHELET

La meg begynne med en liten stubb fra Telemark. Den 20. februar i år feiret Brekkeby videregående skole i Skien 50-årsjubileum. Fram til 1980 het skolen Telemark Handelsgymnas. Telemarksavisa skrev i sitt referat fra jubileet: «Foredragsholdere var de tidligere elevene Petter Stordalen, hotellkonge, og Jon Fredrik Baksaas, visekonsernsjef i Telenor. Spesielt førstnevnte gjorde stor lykke blant de unge.»

Det er ikke vanskelig å se scenen for seg. Stinn brakke i skolens aula. Blåruss oppetter alle vegga. Stormende jubel for den karismatiske, self-made privatkapitalisten Stordalen, direktør i Choice-kjeden. Mer avmålt applaus for den anonyme Baksaas. Han har ennå en aura av statstjenestemann rundt seg. Ungdommene i salen mistenker at han, tross sin skreddersydde dress, er en slags Arbeiderparti-fyr. Han er Barte-Tormod Hermansens nestkommanderende. For framfus forretningsungdom i Grenland lukter det sosialdemokrati av sånne.

Søtt og surt
Siden har Stordalen lenket seg til Sellafield-anlegget, i en aksjon som Frederic Hauge i Bellona kalte «søt». Mens Baksaas er blitt lenket til Finance Credit-skandalen på en måte som ingen vil finne på å kalle søt.

Hvorfor er det så vanskelig for Jens Stoltenberg å meisle ut en skattepolitikk som tar de rike? Det er noe halvhjerta og vimsete over Arbeiderpartiet i skattepolitikken. En savner hardkjøret, partilinja, prinsippene, den kontinuerlige skattekrigen. Forrige gang skrev jeg at Stoltenberg ville gå opp som en løve og falle ned som en skinnfell under budsjettforhandlingene om skatt. Som vi husker skrev Dagbladet tidligere i høst om «knallharde krav» fra Stoltenbergs side om skatteskjerpelser for de rike. Onsdag i denne uka kunne Dagsavisen fortelle at Ap, SV og Sp vurderer en felles front for å inngå et kriseforlik med Bondeviks regjering. Nå heter det at det denne fronten håper på er «en bedret fordelingspolitikk og mindre skattelettelser». Borte er altså skjerpelsene. Løven er ganske riktig blitt fell.

To hester
Stoltenberg var mot skatt på aksjeutbytte i mange år. Selv nå som han er både i opposisjon i parlamentet og i dødens posisjon når det gjelder velgeroppslutning, greier han ikke å drive spørsmålet om aksjeskatt med trøkk, på en måte som overbeviser velgerne om at han virkelig mener det og at tøffere skatt for de rike vil bli noe av hvis vi blir kvitt de fordømte bondevikingene. Alle forslag fra LO om skatt på aksjeopsjoner er kokt fullstendig bort i Ap-kålen. Opsjons- og fallskjermrytteriet fortsetter i næringslivet, til tross for skandaler og avsløringer i hytt og pine.

Jeg tror en årsak til Stoltenbergs skatteproblem er at han prøver å ri to hester samtidig. Han er nødt til å berolige en urolig partigrasrot som synes det er forjævlig at rikingene i Norge er verre skattesnytere og skattesnyltere enn noen gang i vår moderne historie. Men Stoltenberg kan ikke svikte sitt nærmeste omland. Han kan ikke desertere fra sitt eget sosiale grunnlag. Han kan ikke bli en klasseforræder. Og den klassen han tilhører er den nye teknokrat-klassen, skapt av Arbeiderpartiet. Nå er racerne i denne klassen på susende fart i retning av å bli fullblods kapitalister. Hvis Stoltenberg skal stoppe dem, møter han seg sjøl i døra, kledd i den dressen han bar som finansminister.

Jon Fredrik Baksaas og Jens Stoltenberg er to alen av samme stykke. De er jevngamle. Den ene er siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen, den andre er sosialøkonom. Begge er de teknokrater, med et selvbilde som gode administratorer.

Millionær
Den tidligere speidergutten Baksaas begynte yrkeskarrieren sin i det private næringslivet. Han var i Veritas og Stolt-Nielsen-rederiet. Ble finansdirektør i Aker. I 1989 begynte han i det som den gang het Televerket. Han må ha sett at det bak den grå fasaden i det statseide telefonselskapet skjulte seg gylne muligheter. Jeg vet ikke om han i likhet med sjefen, Hermansen, og sin kollega visekonserndirektør Torstein Moland, skaffet seg Ap-medlemskap. I gamle dager ville ingen ha blitt Hermansens nestkommanderende uten å ha partiboka i orden. Dette var kanskje ikke så viktig lenger da Baksaas ble utnevnt til nestsjef i det Telenor som var blitt privatisert og børsnotert med Arbeiderpartiets velsignelse.

I 2000 var Baksaas oppført i skatteligningen med en inntekt på tre millioner kroner. Han var altså blitt millionær. Han hadde bosatt seg i Bærum der han fikk finansmannen Torgeir Stensrud til nabo.

Den 20. februar 2002 kunngjorde Telenor at 85 sjefer og såkalte nøkkelpersoner i selskapet var blitt tildelt aksjeopsjoner. Baksaas var blant de sjefene som fikk 100.000 slike opsjoner. Da han i juni i år tiltrådte som Hermansens etterfølger som konsernsjef, ble Baksaas tildelt ytterligere 150.000 opsjoner (ikke av Gud, men av Hermansen, naturligvis, hvem ellers?). Tidspunktet var gunstig fordi Telenor-kursen da var lav, 26,60 kroner på Oslo-børsen. Og denne lave kursen er den såkalte «utøvelseskursen». Dersom Telenor-aksjen stiger, vil Baksaas kunne gjøre et saftig aksjekupp når opsjonene utløses. Han kjøpte også aksjer for 230.000 kroner da han tiltrådte. Baksaas har per i dag 250.000 opsjoner og 11.364 Telenor-aksjer. Det kan man trygt kalle grafsing i egen binge.

Bulk i hekken
Han vil helt sikkert benekte at det var tilsvarende opsjonsgrådighet som førte ham inn i et styreverv i Finance Credit. Det Baksaas har sagt, er at han syntes den nå svindelsiktede Stensrud var en «grei kar og god nabo», og at han derfor jobbet gratis i finansselskapets styre inntil han trakk seg da han ble konsernsjef i Telenor.

En av de andre som havnet i styreklisteret i Finance Credit, skatteadvokat Ernst Ravnaas fra firmaet BA-HR, sier at også han jobbet gratis i styret, men at «det var snakk om å lage en form for opsjonsordning». En ordning som skulle gjelde for styremedlem Ravnaas måtte vel nødvendigvis også ha kommet styremedlem Baksaas til gode? VG kan fortelle om en vaskerieier på Lillehammer som tjente 85 millioner kroner på aksjesalg i Finance Credit. Så penger var det mulig å hente ut av Stensrud-systemet før den råtne pyramiden sprakk.

Den prydelige Baksaas kommer ut av Finance Credit-skandalen med en skikkelig bulk i hekken. Han har fått en baksmell. En trøst må det være i slike svarte dager som disse at han kan sitte og ruge på aksjer og opsjoner uten å frykte noen framtidig skattebaksmell som skyldes pågående politikk fra det stoltenbergske Arbeiderpartiet når det gjelder aksjeskatt.

JON MICHELET