Høyrepopulismen er på frammarsj, og Norge er et av de landene i Europa som er hardest rammet. I det siste er det noen som har spurt om det er venstresidas elitisme som er årsaken til Carl I. Hagens framgang. Jeg tror ikke det. Hovedproblemet er at Arbeiderpartiet, som tidligere var et stort masseparti, har kuttet over båndene til vanlige folk i sin iver etter å tilpasse seg de dominerende markedsorientere trendene. Det har overlatt arbeiderklassen og folket til Carl I. Hagen. Men for venstresida, som alltid har sett på seg selv som en opposisjonsbevegelse, er dette en uvant posisjon.

Venstresida kan ikke lenger fortsette å bruke all energi på å angripe Arbeiderpartiet. Nå er det venstresida selv som må utvikle en politikk som kan utgjøre et alternativ til høyrepopulismen. Den omstillingen vil ikke bli lett. Venstresida, slik vi kjenner den fra 60- og 70-tallet, har til en viss grad representert en motkulturell bevegelse, med røtter i ungdomsopprør og det kulturelle skismaet på 1960- og 70-tallet. I stor grad var det livstilsspørsmål som lå i sentrum for engasjementet.

Mange, som i dag er i 30-årene og har inntatt sentrale posisjoner i mediene og kulturlivet, har brukt mye av ungdomstiden sin på å opponere mot «68-generasjonen». Men i kulturell forstand, er disse «90-tallistene» Ikea-generasjonens ektefødte barn. De er i liten grad opptatt av økonomi og samfunnsstrukturer, i stedet er det kultur- og holdningsspørsmål som dominerer synsfeltet. I fjernsynets underholdningsprogrammer er «hovedfienden» karakteristisk nok Krf-leder Valgerd Svarstad Haugland og ikke NHO-lederen.

Hvis vi i det offentlige rommet skal fortsette å prioritere opphetede moraldebatter, vil splittelsen mellom folk øke. På begge sider av frontlinjene er det nå flere og flere som mener løsningen er å bekjempe, eller helst utslette, motparten. Debattanter som står Klassekampen nær, vil gjerne ha rene utrenskningsaksjoner mot folk i storbyenes «trendy» mellomsjikt, og i Oslo går urbanisten Erling Fossen rundt og vil ha tilsvarende pogromer på landsbygda.

Dette er bare patetiske uttrykk for politisk handlingslammelse. I stedet for å blåse til disse kulturkonfliktene, bør radikale skjære klar av mange symbolkamper, og i stedet sette kampen om samfunnets grunnleggende strukturer, «rammebetingelsene for våre liv», i sentrum. Det handler om å forsvare og videreutvikle en velferdsstat som sikrer alle et utkomme og som gir skikkelig trygd når folk blir gamle, syke eller uføre. Det er rundt slike spørsmål venstresida må bygge et alternativ til dagens pågående markedsliberalisme. Slike spørsmål forener også folk på tvers av kulturell og sosial bakgrunn. Når det gjelder spørsmål om tro, kultur og moral, bør vi i større grad kjempe for toleranse, eller kanskje til og med nøytralitet. Folk må få være religiøse fundamentalister, intolerante, fremmedfiendtlige, ja det meste, så lenge vi er enige om hvordan rammene for utkjempelsen av slike ideologiske kamper skal foregå.

Akkurat som merkevare- og moteindustrien har interesse av at vi bruker masse energi på å velge stil, bruker vi nå for mye tid på å utkjempe uviktige symbolkamper i det offentlige rommet. Det er ikke viktig om folk liker å sitte på caffe latte-bar, trives best på sin brune stampub eller foretrekker å bruke fritida på reiser eller i sin egen stue.

Slik det ser ut nå kan markedsliberalismens støttespillere rolig lene seg tilbake, mens vi bruker engasjementet vårt på å klore ut øynene på hverandre i symbolkamper og bygger barrierer mellom folk som egentlig har felles interesser ? alt mens regjeringen fortsetter å bygge ned velferdsstaten og sender nye soldatkontingenter i krig for us-amerikansk verdensherredømme.

Høyrepopulismen er på frammarsj, og Norge er et av de landene i Europa som er hardest rammet. I det siste er det noen som har spurt om det er venstresidas elitisme som er årsaken til Carl I. Hagens framgang. Jeg tror ikke det. Hovedproblemet er at Arbeiderpartiet, som tidligere var et stort masseparti, har kuttet over båndene til vanlige folk i sin iver etter å tilpasse seg de dominerende markedsorientere trendene. Det har overlatt arbeiderklassen og folket til Carl I. Hagen. Men for venstresida, som alltid har sett på seg selv som en opposisjonsbevegelse, er dette en uvant posisjon.

Venstresida kan ikke lenger fortsette å bruke all energi på å angripe Arbeiderpartiet. Nå er det venstresida selv som må utvikle en politikk som kan utgjøre et alternativ til høyrepopulismen. Den omstillingen vil ikke bli lett. Venstresida, slik vi kjenner den fra 60- og 70-tallet, har til en viss grad representert en motkulturell bevegelse, med røtter i ungdomsopprør og det kulturelle skismaet på 1960- og 70-tallet. I stor grad var det livstilsspørsmål som lå i sentrum for engasjementet.

Mange, som i dag er i 30-årene og har inntatt sentrale posisjoner i mediene og kulturlivet, har brukt mye av ungdomstiden sin på å opponere mot «68-generasjonen». Men i kulturell forstand, er disse «90-tallistene» Ikea-generasjonens ektefødte barn. De er i liten grad opptatt av økonomi og samfunnsstrukturer, i stedet er det kultur- og holdningsspørsmål som dominerer synsfeltet. I fjernsynets underholdningsprogrammer er «hovedfienden» karakteristisk nok Krf-leder Valgerd Svarstad Haugland og ikke NHO-lederen.

Hvis vi i det offentlige rommet skal fortsette å prioritere opphetede moraldebatter, vil splittelsen mellom folk øke. På begge sider av frontlinjene er det nå flere og flere som mener løsningen er å bekjempe, eller helst utslette, motparten. Debattanter som står Klassekampen nær, vil gjerne ha rene utrenskningsaksjoner mot folk i storbyenes «trendy» mellomsjikt, og i Oslo går urbanisten Erling Fossen rundt og vil ha tilsvarende pogromer på landsbygda.

Dette er bare patetiske uttrykk for politisk handlingslammelse. I stedet for å blåse til disse kulturkonfliktene, bør radikale skjære klar av mange symbolkamper, og i stedet sette kampen om samfunnets grunnleggende strukturer, «rammebetingelsene for våre liv», i sentrum. Det handler om å forsvare og videreutvikle en velferdsstat som sikrer alle et utkomme og som gir skikkelig trygd når folk blir gamle, syke eller uføre. Det er rundt slike spørsmål venstresida må bygge et alternativ til dagens pågående markedsliberalisme. Slike spørsmål forener også folk på tvers av kulturell og sosial bakgrunn. Når det gjelder spørsmål om tro, kultur og moral, bør vi i større grad kjempe for toleranse, eller kanskje til og med nøytralitet. Folk må få være religiøse fundamentalister, intolerante, fremmedfiendtlige, ja det meste, så lenge vi er enige om hvordan rammene for utkjempelsen av slike ideologiske kamper skal foregå.

Akkurat som merkevare- og moteindustrien har interesse av at vi bruker masse energi på å velge stil, bruker vi nå for mye tid på å utkjempe uviktige symbolkamper i det offentlige rommet. Det er ikke viktig om folk liker å sitte på caffe latte-bar, trives best på sin brune stampub eller foretrekker å bruke fritida på reiser eller i sin egen stue.

Slik det ser ut nå kan markedsliberalismens støttespillere rolig lene seg tilbake, mens vi bruker engasjementet vårt på å klore ut øynene på hverandre i symbolkamper og bygger barrierer mellom folk som egentlig har felles interesser ? alt mens regjeringen fortsetter å bygge ned velferdsstaten og sender nye soldatkontingenter i krig for us-amerikansk verdensherredømme.