Beate Grimsrud, har du noen gang blitt kubet?

? Hæ? Hva betyr det? Å komme ut i Cub-serien?

CUB = Cappelens utvalgte billigbøker = pocket.

? Nei. Det er et tankeeksperiment. Det begynner med at du ser for deg en ørken. Gjør det.

? Åkei, sier Beate Grimsrud.

? Gjør du det?

? Jada.

? Åkei. Se for deg en kube i denne ørkenen. Hvordan ser den ut?

? Hva mener du?

? Du bestemmer hvordan kuben ser ut.

? Ja vel. Den er oransje og litt under en meter stor.

? Og hvordan ligger den i sanden?

? Den står opp.

? Opp av sanden?

? Ja.

? Åkei. Se for deg en stige.

Grimsrud begynner å le:

? Skal vi skrive en ny roman nå?

? Hva er stigen laget av?

? Den er laget av greiner.

? Og hvor er den i forhold til kuben?

? Den ligger inntil.

? Står inntil, mener du? Liksom opp i luften?

? Nei, kuben er for liten til det. Stigen ligger. Horisontalt. Sånn.

Grimsrud legge et ikkerøyk-skilt langs kanten på et askebeger [hvor kom askebegeret fra?].

? Åkei. Se for deg en hest. Hvordan ser den ut?

? Den er stor og beige. En arbeidshest. Skikkelig brei over ræva. Med nydelig man og diger, bustete hale.

? Og hvor er den plassert i forhold til kuben?

? Inntil. Den roter med mulen mot kuben. Kanskje det er noe mat der. Kan hende slikker den litt bark av greinene på stigen.

? Åkei. Det var det.

Svarene

? Vil du vite hva svarene dine betyr?

? Ja. Klart det. Kom igjen.

Åkei. Kuben representerer egoet ditt. Heldigvis for deg er det lite. Men oransje skjønner jeg ikke. Det er en sjelden valgt farge. Kanskje prøver du å kompensere for størrelsen med en skrikende farge? Men at den ligger i sanden er bra, det betyr at du er jordnær [Grimsrud ler]. Stigen er vennene dine. At den står lent inntil kuben betyr at de lener seg mot deg [Grimsrud: Ja, det er riktig]. Men at den er laget av greiner, skjønner jeg ikke. Kanskje vennene dine er veldig naturlige? [Grimsrud ler igjen.] Hesten er han eller hun du er glad i akkurat nå, og det ser jo veldig bra ut. Hesten er stor, hardt arbeidende, men også intim: Inntil kuben med mulen, på jakt etter mat. Kanskje litt rart at du tillater den å spise også av vennende dine? [Grimsrud: Nei da, det er greit. Det er greit.]

? Sånn. Nå er du blitt kubet.

? Å, åkei.

Likhet

Beate Grimsrud har faktisk skrevet en ny roman om Lydia Larsen og de seks søsknene hennes [Rakel, Anders, Hild, Isak, Malte og Jon]. Den forrige Å smyge forbi en øks [som på svensk heter jeg smyger forbi en øks, hvorfor er jeget borte i den norske tittelen?] ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, den nye heter Hva er det som fins i skogen barn og er helt klart en selvstendig oppfølger. Det handler ikke om Lydias oppvekst lenger, det handler om at Jon, minstemann, forsvinner i fjellet.

? Søsknene har en ekstrem språklig forbindelse. De snakker og tenker veldig likt til tross for andre store forskjeller, som for eksempel IQ.

? Det blir veldig ofte sånn med mennesker som er mye sammen. Et ektepar eller en barneflokk. De blir liksom hver sin del av en helhet. For eksempel så har Anders alltid sett på Lydia for å finne ut hva han skal føle i en situasjon, hvis hun gråter, må han gråte, men hvis hun ler, må han le. Samtidig har Lydia sett i øynene til Anders for å finne ut om det er tillatt å gråte eller le. Og sånn kan det gå mange ganger, fram og tilbake mange ganger, før reaksjonen kommer.

? Da blir det er ikke godt å si hvor den ene begynner og den andre slutter?

? Nei.

Snurrig?

? De fremstår jo også som litt ? gale disse søsknene. Og du skriver om denne galskapen som om du er hjemmekjent i den [Grimsrud ler]. Jeg mener ikke å forslå at du er gal, men denne veldige språkligheten i søskenflokken, tankene, ordene som bobler opp, tar tak i dem, slipper ikke, kan kanskje ligne på den type minigalskap som rammer en forfatter, på skriverommet?

? He, he. Du vet, i den første boken handlet det om barn, og da var alle med på «galskapen». De kjente seg igjen. Det var sjarmerende. Lydia var et oppfinnsomt barn, hun var ikke sprø. Nå er hun blitt voksen og da er det ikke like sjarmerende. Folk vil ikke kjenne seg igjen. Når det gjelder forfatteren, eller: mitt arbeid som forfatter, der er følsomheten min viktigste kapital [Grimsrud skyter inn:? Og ikke Ericsson, som jeg kjøpte for pengene fra den forrige boka. Jeg kjøpte Ericsson da de var på topp.] Som forfatter er jeg interessert i alle tankene, ikke bare en, hvordan de går og hvordan de beveger seg, spretter rundt. En av styrkene til romanen er at den kan gå inn i hodet til karakteren og skrive ut en tanke, mens handlingen er et helt annet sted.

Bakteppe@tekst? Hva vil du si om det politiske bakteppet i boka? Redningsaksjonen, medias oppførsel og så videre.? Hm. Det har jo vært mange sånne leteaksjoner, og jeg vet ikke hvordan det føles for de involverte, familier og venner, men i media kan det fort bli en doku-såpe. Jeg vet ikke hvor «stygt» media opptrer i disse situasjonene, men det blir fort en situasjon som engasjerer et helt land. Alle følger med. Alle bryr seg. Man kan lure på hva forskjellen er mellom de som virkelig er berørt og de som er berørt gjennom media. Et sted i romanen tenker Anders: «Det er heller ikke de som mister, det er vi. Er det ikke? Bare vi, eller er det slik at alle mister ? Hvordan kan man dø mye for noen og litt mindre for andre?» Sånn er det: Vi blir følelsesmessig involvert selv om vi ikke kjenner folkene det gjelder. For leden dag gikk ei jente seg bort i fjellene i Sverige. Jeg satt på flyet da nyheten kom at hun var funnet i god behold. Mange gråt. Jeg hadde tårer i øynene. Det er instinktet i oss, tror jeg, når noen forsvinner, vi hadde blitt med vi også hvis noen kom styrtende inn her og ba oss lete etter en som var borte. Ikke sant?? Jo. Vi hadde blitt med.

Beate Grimsrud, har du noen gang blitt kubet?

? Hæ? Hva betyr det? Å komme ut i Cub-serien?

CUB = Cappelens utvalgte billigbøker = pocket.

? Nei. Det er et tankeeksperiment. Det begynner med at du ser for deg en ørken. Gjør det.

? Åkei, sier Beate Grimsrud.

? Gjør du det?

? Jada.

? Åkei. Se for deg en kube i denne ørkenen. Hvordan ser den ut?

? Hva mener du?

? Du bestemmer hvordan kuben ser ut.

? Ja vel. Den er oransje og litt under en meter stor.

? Og hvordan ligger den i sanden?

? Den står opp.

? Opp av sanden?

? Ja.

? Åkei. Se for deg en stige.

Grimsrud begynner å le:

? Skal vi skrive en ny roman nå?

? Hva er stigen laget av?

? Den er laget av greiner.

? Og hvor er den i forhold til kuben?

? Den ligger inntil.

? Står inntil, mener du? Liksom opp i luften?

? Nei, kuben er for liten til det. Stigen ligger. Horisontalt. Sånn.

Grimsrud legge et ikkerøyk-skilt langs kanten på et askebeger [hvor kom askebegeret fra?].

? Åkei. Se for deg en hest. Hvordan ser den ut?

? Den er stor og beige. En arbeidshest. Skikkelig brei over ræva. Med nydelig man og diger, bustete hale.

? Og hvor er den plassert i forhold til kuben?

? Inntil. Den roter med mulen mot kuben. Kanskje det er noe mat der. Kan hende slikker den litt bark av greinene på stigen.

? Åkei. Det var det.

Svarene
? Vil du vite hva svarene dine betyr?

? Ja. Klart det. Kom igjen.

Åkei. Kuben representerer egoet ditt. Heldigvis for deg er det lite. Men oransje skjønner jeg ikke. Det er en sjelden valgt farge. Kanskje prøver du å kompensere for størrelsen med en skrikende farge? Men at den ligger i sanden er bra, det betyr at du er jordnær [Grimsrud ler]. Stigen er vennene dine. At den står lent inntil kuben betyr at de lener seg mot deg [Grimsrud: Ja, det er riktig]. Men at den er laget av greiner, skjønner jeg ikke. Kanskje vennene dine er veldig naturlige? [Grimsrud ler igjen.] Hesten er han eller hun du er glad i akkurat nå, og det ser jo veldig bra ut. Hesten er stor, hardt arbeidende, men også intim: Inntil kuben med mulen, på jakt etter mat. Kanskje litt rart at du tillater den å spise også av vennende dine? [Grimsrud: Nei da, det er greit. Det er greit.]

? Sånn. Nå er du blitt kubet.

? Å, åkei.

Likhet
Beate Grimsrud har faktisk skrevet en ny roman om Lydia Larsen og de seks søsknene hennes [Rakel, Anders, Hild, Isak, Malte og Jon]. Den forrige Å smyge forbi en øks [som på svensk heter jeg smyger forbi en øks, hvorfor er jeget borte i den norske tittelen?] ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, den nye heter Hva er det som fins i skogen barn og er helt klart en selvstendig oppfølger. Det handler ikke om Lydias oppvekst lenger, det handler om at Jon, minstemann, forsvinner i fjellet.

? Søsknene har en ekstrem språklig forbindelse. De snakker og tenker veldig likt til tross for andre store forskjeller, som for eksempel IQ.

? Det blir veldig ofte sånn med mennesker som er mye sammen. Et ektepar eller en barneflokk. De blir liksom hver sin del av en helhet. For eksempel så har Anders alltid sett på Lydia for å finne ut hva han skal føle i en situasjon, hvis hun gråter, må han gråte, men hvis hun ler, må han le. Samtidig har Lydia sett i øynene til Anders for å finne ut om det er tillatt å gråte eller le. Og sånn kan det gå mange ganger, fram og tilbake mange ganger, før reaksjonen kommer.

? Da blir det er ikke godt å si hvor den ene begynner og den andre slutter?

? Nei.

Snurrig?
? De fremstår jo også som litt ? gale disse søsknene. Og du skriver om denne galskapen som om du er hjemmekjent i den [Grimsrud ler]. Jeg mener ikke å forslå at du er gal, men denne veldige språkligheten i søskenflokken, tankene, ordene som bobler opp, tar tak i dem, slipper ikke, kan kanskje ligne på den type minigalskap som rammer en forfatter, på skriverommet?

? He, he. Du vet, i den første boken handlet det om barn, og da var alle med på «galskapen». De kjente seg igjen. Det var sjarmerende. Lydia var et oppfinnsomt barn, hun var ikke sprø. Nå er hun blitt voksen og da er det ikke like sjarmerende. Folk vil ikke kjenne seg igjen. Når det gjelder forfatteren, eller: mitt arbeid som forfatter, der er følsomheten min viktigste kapital [Grimsrud skyter inn:? Og ikke Ericsson, som jeg kjøpte for pengene fra den forrige boka. Jeg kjøpte Ericsson da de var på topp.] Som forfatter er jeg interessert i alle tankene, ikke bare en, hvordan de går og hvordan de beveger seg, spretter rundt. En av styrkene til romanen er at den kan gå inn i hodet til karakteren og skrive ut en tanke, mens handlingen er et helt annet sted.

Bakteppe@tekst ? Hva vil du si om det politiske bakteppet i boka? Redningsaksjonen, medias oppførsel og så videre.? Hm. Det har jo vært mange sånne leteaksjoner, og jeg vet ikke hvordan det føles for de involverte, familier og venner, men i media kan det fort bli en doku-såpe. Jeg vet ikke hvor «stygt» media opptrer i disse situasjonene, men det blir fort en situasjon som engasjerer et helt land. Alle følger med. Alle bryr seg. Man kan lure på hva forskjellen er mellom de som virkelig er berørt og de som er berørt gjennom media. Et sted i romanen tenker Anders: «Det er heller ikke de som mister, det er vi. Er det ikke? Bare vi, eller er det slik at alle mister ? Hvordan kan man dø mye for noen og litt mindre for andre?» Sånn er det: Vi blir følelsesmessig involvert selv om vi ikke kjenner folkene det gjelder. For leden dag gikk ei jente seg bort i fjellene i Sverige. Jeg satt på flyet da nyheten kom at hun var funnet i god behold. Mange gråt. Jeg hadde tårer i øynene. Det er instinktet i oss, tror jeg, når noen forsvinner, vi hadde blitt med vi også hvis noen kom styrtende inn her og ba oss lete etter en som var borte. Ikke sant?? Jo. Vi hadde blitt med.