? Kunstinstitusjonene må selv velge om de vil gå inn for kvotering, sier Gavin Jantjes, kunstnerisk direktør på Henie Onstad Kunstsenter. Klassekampen spurte hvorfor så få personer med minoritetsbakgrunn er synlige i den norske kunstoffentligheten.? Personlig mener jeg at man må ansette den best kvalifiserte, uavhengig av hvor i verden man må hente vedkommende fra. Vil en kunstinstitusjon ta inn over seg den nye virkeligheten med kulturell diversitet, må man være klar over hvorfor man gjør det, og hva man vil. Å ansette noen med minoritetsbakgrunn midlertidig i et par år, for å tilfredsstille tidens trender, er moralsk problematisk. Det blir fasadepussing. Da har man ikke innsett at det ikke finnes noen vei tilbake, til slik verden var før, sier Jantjes.? Er institusjonell rasisme et problem?? Det er for lett å si at få svarte fjes i en kunstinstitusjon er det samme som institusjonell rasisme. Oslo er ikke Paris, Berlin, New York eller Buenos Aires. Det er ikke slik at store innvandrergrupper dominerer. Men Norge bør ikke gå glipp av dyktige folk fra resten av verden. Tenk bare på kunstforeningen i München, den ble grunnlagt av en russer, sier Jantjes. Kuratoren er født i Sør-Afrika, og har hjem i både Hamburg og London.? Hvordan tror du Kunst-Norge kan åpne mer opp for de etniske minoritetenes perspektiver?? Det er viktig å åpne for forståelse. I og med at Norge har få innvandrere, er det lett å lene seg tilbake uten å ha noe med dem å gjøre. Men når man ikke kjenner noe, har man lett for å frykte det. Under nazistenes regime var det først ingen som brydde seg om jødene. Ingen kontaktet dem, ingen visste noe om dem. En fjerdedel av verdens befolkning kommer fra Kina. Det er farlig ikke å vite noe om kinesere. Med en gang vi mangler fakta og erfaringer, skapes fordommer, sier Jantjes.Moralsk kunstGavin Jantjes forteller at Henie Onstad har presentert 15 av kunstnerne som også stilte ut på prestisjetunge Documenta i Kassel. Han mener det må være europeisk rekord. I sommer presenterte han utstillingen Tilflukt.? Kunstneren Hans Hamid Rasmussen, som stilte ut under Tilflukt, viste et prosjekt der stavkirken framstår både som norsk kulturarv, og som tilfluktssted for flyktninger. Jeg er enig med min kollega Sarat Maharaj i at kunst og etikk ikke kan skilles, sier Jantjes som skriver følgende i Tilflukt-katalogen:«Kirker som lar asylsøkere søke ly for deportasjon når søknaden om flyktningestatus blir avslått, står som den humanistiske moralens lysende fyrtårn.»? Jeg bryr meg om den verden jeg lever i. Jeg lever i en verden med seks kontinenter. En verden der annenhver person er asiat. Det må jeg sette inn i en sammenheng, og deri ligger kunstens etiske utfordring. Selvfølgelig trenger jeg informasjon om Asia. Hvor begynner det, hvor stopper det, hvordan tenker de der? Disse spørsmålene tas med i det opplysningsprosjektet vi driver med her på Henie Onstad. Vi vil at folk skal våkne opp, se at verden er mye større enn de trodde. Vi kan fortelle publikum om Iran, eller om Nigeria. Om hva som er autentisk og hva som ikke er det.? Har ikke begrepet autentisitet endret seg? Kan man fremdeles være autentisk i en globalisert verden gjennomsyret av transaksjoner?? Autentisitet er autentisitet. Det er en rot som kan relateres til et sted. Men våre begreper om sted har endret seg. Tenk på gresk eller afrikansk kunst. Dersom man forventet at en greker bare skulle hugge i marmor, eller at en afrikaner lager masker bare fordi deres forfedre gjorde det ? det er det samme som å fornekte dem autentisitet. ? Men forventninger om at tradisjon må kopieres er vel ikke lenger utbredt i samtidens kunstinstitusjon?? Slike forventninger ligger først og fremst hos publikum. Men fremdeles sliter noen kunstinstitusjoner med tradisjonelle kunstsyn. Verden har endret seg kraftig, bare i løpet av de siste tjue årene. Da jeg begynte å jobbe med indiske kunstnere bodde de fleste i New York og andre storbyer. Nå er mesteparten i India, og har ingen planer om å flytte. Nå kommer folk til dem. I Bombay og New Dehli er de akkurat like plugget inn i resten av verden som andre steder, og det de gjør der, i det som vi før kalte den tredje verden, det betyrnoe for resten av verden.Medias ansvarDet har versert debatter om den politisk korrekte bruken av begreper som «multikulturell» og «innvandrer». Begreper som første- og andre generasjons innvandrer frarådes. Jantjes minner om at begrepet «tredje» verden er foreldet.? Er språkbruken et problem når vi snakker om den postkoloniale virkeligheten? Kan redselen for å bruke gale uttrykk fremme fortielse og dermed fordommer?? Media har et stort ansvar her. Når man skriver om «den tredje verden» gis de to andre forrang. Når man skriver om ting på en måte som konstruerer klasseinndeling og kategorisering av mennesker, etterlater man diskriminerende rester i leserens hode. Det betyr at mediene må tenke spesielt nøye over hvordan de ordlegger seg, sier Jantjes.

? Kunstinstitusjonene må selv velge om de vil gå inn for kvotering, sier Gavin Jantjes, kunstnerisk direktør på Henie Onstad Kunstsenter. Klassekampen spurte hvorfor så få personer med minoritetsbakgrunn er synlige i den norske kunstoffentligheten.? Personlig mener jeg at man må ansette den best kvalifiserte, uavhengig av hvor i verden man må hente vedkommende fra. Vil en kunstinstitusjon ta inn over seg den nye virkeligheten med kulturell diversitet, må man være klar over hvorfor man gjør det, og hva man vil. Å ansette noen med minoritetsbakgrunn midlertidig i et par år, for å tilfredsstille tidens trender, er moralsk problematisk. Det blir fasadepussing. Da har man ikke innsett at det ikke finnes noen vei tilbake, til slik verden var før, sier Jantjes. ? Er institusjonell rasisme et problem?? Det er for lett å si at få svarte fjes i en kunstinstitusjon er det samme som institusjonell rasisme. Oslo er ikke Paris, Berlin, New York eller Buenos Aires. Det er ikke slik at store innvandrergrupper dominerer. Men Norge bør ikke gå glipp av dyktige folk fra resten av verden. Tenk bare på kunstforeningen i München, den ble grunnlagt av en russer, sier Jantjes. Kuratoren er født i Sør-Afrika, og har hjem i både Hamburg og London. ? Hvordan tror du Kunst-Norge kan åpne mer opp for de etniske minoritetenes perspektiver?? Det er viktig å åpne for forståelse. I og med at Norge har få innvandrere, er det lett å lene seg tilbake uten å ha noe med dem å gjøre. Men når man ikke kjenner noe, har man lett for å frykte det. Under nazistenes regime var det først ingen som brydde seg om jødene. Ingen kontaktet dem, ingen visste noe om dem. En fjerdedel av verdens befolkning kommer fra Kina. Det er farlig ikke å vite noe om kinesere. Med en gang vi mangler fakta og erfaringer, skapes fordommer, sier Jantjes. Moralsk kunstGavin Jantjes forteller at Henie Onstad har presentert 15 av kunstnerne som også stilte ut på prestisjetunge Documenta i Kassel. Han mener det må være europeisk rekord. I sommer presenterte han utstillingen Tilflukt.? Kunstneren Hans Hamid Rasmussen, som stilte ut under Tilflukt, viste et prosjekt der stavkirken framstår både som norsk kulturarv, og som tilfluktssted for flyktninger. Jeg er enig med min kollega Sarat Maharaj i at kunst og etikk ikke kan skilles, sier Jantjes som skriver følgende i Tilflukt-katalogen:«Kirker som lar asylsøkere søke ly for deportasjon når søknaden om flyktningestatus blir avslått, står som den humanistiske moralens lysende fyrtårn.»? Jeg bryr meg om den verden jeg lever i. Jeg lever i en verden med seks kontinenter. En verden der annenhver person er asiat. Det må jeg sette inn i en sammenheng, og deri ligger kunstens etiske utfordring. Selvfølgelig trenger jeg informasjon om Asia. Hvor begynner det, hvor stopper det, hvordan tenker de der? Disse spørsmålene tas med i det opplysningsprosjektet vi driver med her på Henie Onstad. Vi vil at folk skal våkne opp, se at verden er mye større enn de trodde. Vi kan fortelle publikum om Iran, eller om Nigeria. Om hva som er autentisk og hva som ikke er det. ? Har ikke begrepet autentisitet endret seg? Kan man fremdeles være autentisk i en globalisert verden gjennomsyret av transaksjoner?? Autentisitet er autentisitet. Det er en rot som kan relateres til et sted. Men våre begreper om sted har endret seg. Tenk på gresk eller afrikansk kunst. Dersom man forventet at en greker bare skulle hugge i marmor, eller at en afrikaner lager masker bare fordi deres forfedre gjorde det ? det er det samme som å fornekte dem autentisitet. ? Men forventninger om at tradisjon må kopieres er vel ikke lenger utbredt i samtidens kunstinstitusjon?? Slike forventninger ligger først og fremst hos publikum. Men fremdeles sliter noen kunstinstitusjoner med tradisjonelle kunstsyn. Verden har endret seg kraftig, bare i løpet av de siste tjue årene. Da jeg begynte å jobbe med indiske kunstnere bodde de fleste i New York og andre storbyer. Nå er mesteparten i India, og har ingen planer om å flytte. Nå kommer folk til dem. I Bombay og New Dehli er de akkurat like plugget inn i resten av verden som andre steder, og det de gjør der, i det som vi før kalte den tredje verden, det betyrnoe for resten av verden. Medias ansvarDet har versert debatter om den politisk korrekte bruken av begreper som «multikulturell» og «innvandrer». Begreper som første- og andre generasjons innvandrer frarådes. Jantjes minner om at begrepet «tredje» verden er foreldet. ? Er språkbruken et problem når vi snakker om den postkoloniale virkeligheten? Kan redselen for å bruke gale uttrykk fremme fortielse og dermed fordommer?? Media har et stort ansvar her. Når man skriver om «den tredje verden» gis de to andre forrang. Når man skriver om ting på en måte som konstruerer klasseinndeling og kategorisering av mennesker, etterlater man diskriminerende rester i leserens hode. Det betyr at mediene må tenke spesielt nøye over hvordan de ordlegger seg, sier Jantjes.