«Hver gang man ser et dårlig fjernsynshow, ser man nasjonen gjøre seg klar for den dagen en ny Hitler vil komme. Ikke fordi ideologen er fascistisk, tvert om dets erklærte ideologi er uten unntak liberal, men likevel baner showet vei for fascismen fordi det er prostituert kunst som gjør folk enda kvalmere.» Med dette Norman Mailer-sitatet innleder forfatter, filosof og kritiker Espen Søbye en analyse av Først og sist spesielt og Norge generelt.

? Sterke ord, Søbye.

? Skal man forstå dette programmets funksjon, kan man ikke bare se på hva folk sier, man må også se på hvordan programmet er regissert og i hvilken kontekst det oppstår i. I Først og sists form ligger det et budskap om at massen bare har én funksjon, nemlig som den jublende tilskuer. Og det jublende publikum var nettopp Hitlers publikum, derav sitatet, sier Søbye.

Det vanlige mennesket redusert til jublende publikum er altså ikke et nytt fenomen, men med fenomenet Fredrik Skavlan har det vunnet sin fulle seier i Norge, påstår Søbye.

? Når programmet engang har blitt så viktig som det er, må man se på det fra alle bauer og kanter. Den vanlige holdningen er at kjendisene beriker vårt liv, at vi i vår trøtte hverdag trenger disse menneskene. Slik er det nødvendigvis ikke. Vi kan heller si at kjendisene tar noe fra oss, vår oppmerksomhet, at kjendisene dermed blir parasitter på massens energi. Hopens energi er kjendisene rus. Under bruset fra massen blir de høye.

Masse mot kjendis

Søbye mener at Først og sist på en glitrende, men ufrivillig måte, får fram en av de nye hovedmotsetningen i Norge, den mellom massen og kjendisene.

? Denne nye motsetningen har kommet fordi motsetningen mellom kapital og arbeid har blitt flyttet ut av Norge. Det er ikke noe som lenger dreier seg om produksjon. Det handler om branding. Symptomatisk nok: Meg bekjent har ingen sagt imot Skavlans favorittgjest Ingebrigt Steen Jensens´ påstand om at den svenske reklamemannen som omdannet Systembolagets renset sprit til Absolut vodka, er Nordens klokeste mann, sier Søbye.

Alt har blitt en scene og et varemagasin, og skal vi klare å leve i denne dystopien må vi ha rusmidler, lykkepiller, børst og drugs.

? Hele samfunnet har blitt Plata utenfor Oslo S, sier filosofen.

? Mange vil oppfatte disse uttalelsene som et angrep på dem som bruker psykofarmaka.

? Det er ikke meningen. Når jeg angriper navnet lykkepillen i artikkelen i Prosa, er det for å få fram det jeg oppfatter som ironiens avvikling som samfunnskritisk redskap. Vi sier lykkepille med ironi. Firmaene som produserer lykkepillen ser at navnet blir brukt ironisk. Men likevel aksepterer de det feilaktige begrepet fordi det tjener salget. Ironien har med andre ord blitt farmasiindustriens fremste våpen i pushingen av de nye pillene. Ironien har blitt erobret av makta, slik at den kan legitimere sin maktutøvelse, sier Søbye.

Aristokratiets privilegier

Ironien har med dette gjenerobret sin opphavlige historiske funksjon. Under den franske revolusjon var det aristokratiet som var ironisk. Borgerskapet var ikke ironisk, de trodde på sitt prosjekt. De kunne ikke ha gjennomført alminnelig stemmerett om de skulle ha brukt ironi som virkemiddel. Ironien var derimot et egnet middel til å forsvare aristokratiets privilegier.

? Når ironien nå på nytt har fått den samme posisjon, blir det nær umulig å framføre reell samfunnskritikk. Samfunnet blir irrelevant, privatsfæren altomfattende. Det er ikke slik mange påstår at livsverdenen blir kolonisert av økonomisfæren, det er økonomisfæren som blir kolonisert av livsverdenen, av intimitetstyranniet.

Konsekvensene av dette er dramatisk.

? Vi får en mengde nedbrytende forhold av systemverdenen. For eksempel dette at de moderne sjefer er på fornavn med de ansatte, at sjefene også skal være med å drikke øl. Dette er bare ekkelt. For vi vet jo alle at de reelle overordnings- og underordningsforholdene likevel er til stede. Eller et annet eksempel: At vi har en statsminister som ikke snakker politikk, men om hvor mye han savner sine avdøde slektninger og venner.

Når skillet mellom livsverden og systemverden har brutt sammen, er det systemverden som lider mest, mener Søbye.

? Hvordan skal vi komme oss unna dette?

? Det er umulig å komme unna, men vet man at man står der, kan man begynne å tenke. Håpet ligger i at denne utviklingen skaper et sug etter politikk.

«Hver gang man ser et dårlig fjernsynshow, ser man nasjonen gjøre seg klar for den dagen en ny Hitler vil komme. Ikke fordi ideologen er fascistisk, tvert om dets erklærte ideologi er uten unntak liberal, men likevel baner showet vei for fascismen fordi det er prostituert kunst som gjør folk enda kvalmere.» Med dette Norman Mailer-sitatet innleder forfatter, filosof og kritiker Espen Søbye en analyse av Først og sist spesielt og Norge generelt.

? Sterke ord, Søbye.

? Skal man forstå dette programmets funksjon, kan man ikke bare se på hva folk sier, man må også se på hvordan programmet er regissert og i hvilken kontekst det oppstår i. I Først og sists form ligger det et budskap om at massen bare har én funksjon, nemlig som den jublende tilskuer. Og det jublende publikum var nettopp Hitlers publikum, derav sitatet, sier Søbye.

Det vanlige mennesket redusert til jublende publikum er altså ikke et nytt fenomen, men med fenomenet Fredrik Skavlan har det vunnet sin fulle seier i Norge, påstår Søbye.

? Når programmet engang har blitt så viktig som det er, må man se på det fra alle bauer og kanter. Den vanlige holdningen er at kjendisene beriker vårt liv, at vi i vår trøtte hverdag trenger disse menneskene. Slik er det nødvendigvis ikke. Vi kan heller si at kjendisene tar noe fra oss, vår oppmerksomhet, at kjendisene dermed blir parasitter på massens energi. Hopens energi er kjendisene rus. Under bruset fra massen blir de høye.

Masse mot kjendis
Søbye mener at Først og sist på en glitrende, men ufrivillig måte, får fram en av de nye hovedmotsetningen i Norge, den mellom massen og kjendisene.

? Denne nye motsetningen har kommet fordi motsetningen mellom kapital og arbeid har blitt flyttet ut av Norge. Det er ikke noe som lenger dreier seg om produksjon. Det handler om branding. Symptomatisk nok: Meg bekjent har ingen sagt imot Skavlans favorittgjest Ingebrigt Steen Jensens´ påstand om at den svenske reklamemannen som omdannet Systembolagets renset sprit til Absolut vodka, er Nordens klokeste mann, sier Søbye.

Alt har blitt en scene og et varemagasin, og skal vi klare å leve i denne dystopien må vi ha rusmidler, lykkepiller, børst og drugs.

? Hele samfunnet har blitt Plata utenfor Oslo S, sier filosofen.

? Mange vil oppfatte disse uttalelsene som et angrep på dem som bruker psykofarmaka.

? Det er ikke meningen. Når jeg angriper navnet lykkepillen i artikkelen i Prosa, er det for å få fram det jeg oppfatter som ironiens avvikling som samfunnskritisk redskap. Vi sier lykkepille med ironi. Firmaene som produserer lykkepillen ser at navnet blir brukt ironisk. Men likevel aksepterer de det feilaktige begrepet fordi det tjener salget. Ironien har med andre ord blitt farmasiindustriens fremste våpen i pushingen av de nye pillene. Ironien har blitt erobret av makta, slik at den kan legitimere sin maktutøvelse, sier Søbye.

Aristokratiets privilegier
Ironien har med dette gjenerobret sin opphavlige historiske funksjon. Under den franske revolusjon var det aristokratiet som var ironisk. Borgerskapet var ikke ironisk, de trodde på sitt prosjekt. De kunne ikke ha gjennomført alminnelig stemmerett om de skulle ha brukt ironi som virkemiddel. Ironien var derimot et egnet middel til å forsvare aristokratiets privilegier.

? Når ironien nå på nytt har fått den samme posisjon, blir det nær umulig å framføre reell samfunnskritikk. Samfunnet blir irrelevant, privatsfæren altomfattende. Det er ikke slik mange påstår at livsverdenen blir kolonisert av økonomisfæren, det er økonomisfæren som blir kolonisert av livsverdenen, av intimitetstyranniet.

Konsekvensene av dette er dramatisk.

? Vi får en mengde nedbrytende forhold av systemverdenen. For eksempel dette at de moderne sjefer er på fornavn med de ansatte, at sjefene også skal være med å drikke øl. Dette er bare ekkelt. For vi vet jo alle at de reelle overordnings- og underordningsforholdene likevel er til stede. Eller et annet eksempel: At vi har en statsminister som ikke snakker politikk, men om hvor mye han savner sine avdøde slektninger og venner.

Når skillet mellom livsverden og systemverden har brutt sammen, er det systemverden som lider mest, mener Søbye.

? Hvordan skal vi komme oss unna dette?

? Det er umulig å komme unna, men vet man at man står der, kan man begynne å tenke. Håpet ligger i at denne utviklingen skaper et sug etter politikk.