Døde dyr er en viktig bestanddel i Morten Viskums (37) kunst. Som veterinærelev fulgte han nøye med på dissekering og anatomi, men det siste året av utdannelsen ble han klar over at hans interesse lå på et annet plan enn medstudentenes dyrlegeorienterte. Mens de andre tenkte på laboratoriefag, tenkte Morten Viskum på kunst. Mens de andre innrettet seg praktisk, filosoferte han om liv og død.

? Da jeg sa farvel til sikker inntekt og søkte Kunstakademiet, hadde jeg pugget latinske navn og dyrket virusprøver i seks år uten å føle at det var noen vits i det jeg holdt på med. Vel hadde jeg alltid vært interessert i dyr, men hele studietiden spurte jeg meg selv, hvorfor er jeg ikke opptatt av det jeg skal være opptatt av?

? Hva fikk deg til å fatte valget om å bli kunstner?

? Parallelt hadde jeg hele tiden vært interessert i kunst. Bestefaren min var initiativtaker til Kunst i Skolen. Han kjente Lillehammer-malerne, visste hvor vanskelig kunstnerlivet kunne arte seg for eksempel økonomisk. Så han oppmuntret meg ikke. På mange måter tok jeg valget da faren min døde. Faren min var arkitekt og byplansjef i Oslo, og hadde store planer for pensjonisttilværelsen. Den ble aldri noe av, og jeg lærte hvor viktig livet er her og nå. Lenge var jeg redd for at døden var den viktigste drivkraften i kunsten min. Men nå vet jeg at det er livet jeg er opptatt av, sier Morten Viskum bestemt.

Medieyndling

Morten Viskum begynte sine kunststudier da striden om det figurative professoratet raste som verst på Kunstakademiet i Oslo. Kanskje bidro mediestøyen den gang til å dysse ned ryktene om at Viskum hadde en levende alligator i pensjon på akademiets loft. Men da kunstneren utplasserte den i et kjøpesenter i Kristiansand sto dagspressen beredt. Det har den gjort gjennom store deler av drammenserens karriere.

Utstillinger som Kjærlighet fra Gud med bilder av korsfestede rotter, Jeg håper dere ikke døde forgjeves med nyfødte mus på formalin og Hånden som aldri sluttet å male, der han maler med en avhugget hånd fra et lik, vakte furore. Den avhugde hånden er også brukt i Finland og Sverige, henholdsvis som Alvar Aalto og Olof Palmes døde hånd. Kunstprosjektene har ført til politianmeldelser og beskyldninger om populisme og umoral. Blir all motstanden en drivkraft?

? Moral er jo nettopp hva jeg vil diskutere. For meg er det naturlig å inkludere religion, moral og spørsmål om liv og død i kunsten min, og jeg kan ikke forstå hvem som ikke skulle være opptatt av disse grunnleggende sidene ved tilværelsen. Hva bruker du livet til hvis du ikke er opptatt av det, spør Viskum.

Blod er en slik livsviktig komponent, og Viskum skaffer okseblod til å male med fra slakteren. Viskum har selv jobbet med forsøksdyr siden han var 18, og fremdeles jobber han som forsøksdyrlaborant i helgene. Kollegaer på Veterinærhøyskolen skaffer ham dyr til bruk i kunstprosjektene. I tillegg får Viskum dyr tilsendt i posten fra folk som vet om virksomheten hans. Men ikke alle er begeistret for at Viskum bruker forsøksdyr i kunsten sin.

? Jeg synes det er flott at det finnes folk som dem i Noah som er fanatiske motstandere av dyreforsøk. Motstand er sunt. Dersom Frp øker enda litt på meningsmålingene vil jeg være med på motstanden mot dem. Min periode som sofavelger kan snart være over. Men jeg stoler ikke på politikere. Under stridighetene på Kunstakademiet kom de på besøk, lovet og løy.

Nye samlere

Den britiske kunstneren Damien Hirst, som parterte en ku i verket Mother and Child Devided, nevnes ofte som en tydelig referanse i Viskums kunst. Selv sier Viskum at kunst på formalin har vært vanlig siden 1960-tallet, og før den tid vistes preparater på formalin i raritetskamre.

? Jeg hadde lesesalsplass ved siden av en halv ku. Men min bestemors sylting av grønnsaker på glass var nok en viktigere inspirasjon, sier Viskum som snart skal vise arbeider på kunstmesser i Barcelona og Miami.

? Hvilke preferanser har du på en skala fra dekorativ til samfunnsengasjert kunst?

? Jeg kan forstå at formmessige eksperimenter har sin verdi for kunsthistorien, men de vil ikke skape refleksjon hos så mange. Kanskje har vi lett for å avvise formeksperimenter fordi vi ikke vet nok om kunst. Det som kun er dekorativt interesserer meg ikke i særlig grad. Personlig tror jeg kunsten i de tusen hjem kommer til å bli mer avansert. I dag finnes samlere som kjøper installasjoner som før bare kunne selges til museer. Men jeg skulle ønske de nyrike ville være mer kulturbevisste, sier Viskum.

Viskums Håber dere ikke døde forgjeves-installasjon av 2160 mus på 6 cm store prøveglass, er nå solgt. Andre tilsvarende glass er blitt solgt for 100 kroner stykket. Kunstneren, som er oppført med null i inntekt på skattelistene, sier at timebetalingen uansett blir skral. Men når det kommer penger i kassen, foretrekker kunstneren å investere i nye prosjekter.

Rydder på kirkegårder

Det som ligger ham mest på hjertet akkurat nå er arbeidet med Vestfossen Kunstfabrikk, et nytt atelier- og utstillingsprosjekt i Øvre Eiker.

? Med bygging, økonomistyring og praktisk kunstarbeid får jeg brukt så mange sider ved meg selv, sier han. I Vestfossen har han, i samarbeid med sin assistent, allerede stilt ut 10.000 brukte gravlys fra Vestre Gravlund i Oslo.

For Viskum er kirkegårder en selvfølgelig arena for kunstproduksjon. Fire ganger i året drar han til den parisiske kirkegården Père Lachaise. Alene. Der fotograferer han alle gravene som har portretter av den avdøde på gravstenen. Utgangspunktet er et Paris-stipend fra Norske Billedkunstnere der betingelsen er å stelle graven til den personen legatet er oppkalt etter. Det må ha gitt mersmak, for hittil har Viskum knipset 480 graver.

? Har minst 1500 graver igjen. Jeg rydder. De gravene jeg velger ut har jo ikke vært stelt av familien siden før krigen. Jeg fjerner en porselensskulptur fra graven og erstatter den med en ny. Meningen er å bruke porselenet og bildene, som blir manipulerte slik at de portretterte ikke gjenkjennes, i en nekrolog-utstilling. Deler av den er allerede vist under biennalen i Gøteborg, sier Viskum som ble skjelt ut som «gravrøver» i pressen.

Andre plasserer vesensforskjellige merkelapper på hans spektakulære ideer. De leser en dypt alvorlig problematisering, av både kunstbegrepet og våre vansker med å håndtere døden, inn i kunstverkene.

Rester av performance

Ingen aviser har hittil fått publisere portrettfotos av kunstneren. Han sier han ønsker å fremheve kunsten sin, ikke seg selv.

? Du er ikke redd for at folk skal mistenke deg for å ha vikarierende motiver? At du verner anonymiteten som en eksentrisk, myteskapende gimmick?

? For det første er jeg ikke fullstendig anonym. Jeg har ikke hemmelig telefonnummer. Når det er sagt er det også avisenes valg om de vil skrive om kunsten min uten at det trykkes noe bilde av meg. En dansk avis nektet, fordi de av prinsipp ikke godtok maskering, det være seg av en kunstner eller andre demonstranter. Unntaket var muslimske kvinner. Husk på at jeg sier ja til alle henvendelser. Det er bare én ting jeg ikke svarer på lenger. Nemlig spørsmålet om det jeg gjør er kunst eller ikke.

? Snakker du med publikum om kunsten din?

? Hjemme i Drammen er det nok mange som kjenner meg igjen. Men fordi jeg har valgt å være maskert på bilder, har jeg opplevd å sitte anonym på toget ved siden av folk som leser om meg i avisen. Man får høre ting rett fra levra. Som når jeg flikker på en installasjon og folk tror at jeg bare er en som jobber der, forklarer Viskum.

For massene

Fra Galleri Christian Dam, der Viskum har stilt ut de siste fem årene, hevdes det at tilbakemeldingene fra publikum er flere etter Viskums utstillinger enn andres.

? Jeg vil jo formidle kunsten min videre. Prøve å nå flere. De som sier de driter i om noen kommer og ser utstillingen deres, kunne jo like godt stilt ut hjemme i stuen sin. På en måte ønsker jeg å lage kunst for massene. Men hvis jeg viser noe for 1000 skolebarn, og to-tre av dem oppdager noe spesielt eller får en kunstinteresse som kan gi dem noe resten av livet, da har jeg oppnådd noe.

? Du er alenefar til et tvillingpar på elleve år. Hvordan forholder barna seg til dine uvanlige materialer?

? Det går greit. At det kommer tider da barn synes foreldre gjør teite ting ser jeg vel ikke bort fra. Men de har vokst opp med kunsten min, og datteren min har til å med prøvd å male med den døde hånden. Sønnen min ville ikke. Det var ikke noe jeg presset dem til, hun kom selv og spurte, ler Viskum.

? Du kaller arbeidene dine «rester av performance». Hva legger du i det?

? Arbeidene er rester etter handlinger jeg har gjort. Jeg bruker mye tid på observasjoner av hva som skjer rundt meg. Livet er fullt av performance. Jeg tror kunsten vil bli viktigere fordi det er så mye flimmer rundt oss. Jeg er optimistisk på kunstens vegne.

Døde dyr er en viktig bestanddel i Morten Viskums (37) kunst. Som veterinærelev fulgte han nøye med på dissekering og anatomi, men det siste året av utdannelsen ble han klar over at hans interesse lå på et annet plan enn medstudentenes dyrlegeorienterte. Mens de andre tenkte på laboratoriefag, tenkte Morten Viskum på kunst. Mens de andre innrettet seg praktisk, filosoferte han om liv og død.

? Da jeg sa farvel til sikker inntekt og søkte Kunstakademiet, hadde jeg pugget latinske navn og dyrket virusprøver i seks år uten å føle at det var noen vits i det jeg holdt på med. Vel hadde jeg alltid vært interessert i dyr, men hele studietiden spurte jeg meg selv, hvorfor er jeg ikke opptatt av det jeg skal være opptatt av?

? Hva fikk deg til å fatte valget om å bli kunstner?

? Parallelt hadde jeg hele tiden vært interessert i kunst. Bestefaren min var initiativtaker til Kunst i Skolen. Han kjente Lillehammer-malerne, visste hvor vanskelig kunstnerlivet kunne arte seg for eksempel økonomisk. Så han oppmuntret meg ikke. På mange måter tok jeg valget da faren min døde. Faren min var arkitekt og byplansjef i Oslo, og hadde store planer for pensjonisttilværelsen. Den ble aldri noe av, og jeg lærte hvor viktig livet er her og nå. Lenge var jeg redd for at døden var den viktigste drivkraften i kunsten min. Men nå vet jeg at det er livet jeg er opptatt av, sier Morten Viskum bestemt.

Medieyndling
Morten Viskum begynte sine kunststudier da striden om det figurative professoratet raste som verst på Kunstakademiet i Oslo. Kanskje bidro mediestøyen den gang til å dysse ned ryktene om at Viskum hadde en levende alligator i pensjon på akademiets loft. Men da kunstneren utplasserte den i et kjøpesenter i Kristiansand sto dagspressen beredt. Det har den gjort gjennom store deler av drammenserens karriere.

Utstillinger som Kjærlighet fra Gud med bilder av korsfestede rotter, Jeg håper dere ikke døde forgjeves med nyfødte mus på formalin og Hånden som aldri sluttet å male, der han maler med en avhugget hånd fra et lik, vakte furore. Den avhugde hånden er også brukt i Finland og Sverige, henholdsvis som Alvar Aalto og Olof Palmes døde hånd. Kunstprosjektene har ført til politianmeldelser og beskyldninger om populisme og umoral. Blir all motstanden en drivkraft?

? Moral er jo nettopp hva jeg vil diskutere. For meg er det naturlig å inkludere religion, moral og spørsmål om liv og død i kunsten min, og jeg kan ikke forstå hvem som ikke skulle være opptatt av disse grunnleggende sidene ved tilværelsen. Hva bruker du livet til hvis du ikke er opptatt av det, spør Viskum.

Blod er en slik livsviktig komponent, og Viskum skaffer okseblod til å male med fra slakteren. Viskum har selv jobbet med forsøksdyr siden han var 18, og fremdeles jobber han som forsøksdyrlaborant i helgene. Kollegaer på Veterinærhøyskolen skaffer ham dyr til bruk i kunstprosjektene. I tillegg får Viskum dyr tilsendt i posten fra folk som vet om virksomheten hans. Men ikke alle er begeistret for at Viskum bruker forsøksdyr i kunsten sin.

? Jeg synes det er flott at det finnes folk som dem i Noah som er fanatiske motstandere av dyreforsøk. Motstand er sunt. Dersom Frp øker enda litt på meningsmålingene vil jeg være med på motstanden mot dem. Min periode som sofavelger kan snart være over. Men jeg stoler ikke på politikere. Under stridighetene på Kunstakademiet kom de på besøk, lovet og løy.

Nye samlere
Den britiske kunstneren Damien Hirst, som parterte en ku i verket Mother and Child Devided, nevnes ofte som en tydelig referanse i Viskums kunst. Selv sier Viskum at kunst på formalin har vært vanlig siden 1960-tallet, og før den tid vistes preparater på formalin i raritetskamre.

? Jeg hadde lesesalsplass ved siden av en halv ku. Men min bestemors sylting av grønnsaker på glass var nok en viktigere inspirasjon, sier Viskum som snart skal vise arbeider på kunstmesser i Barcelona og Miami.

? Hvilke preferanser har du på en skala fra dekorativ til samfunnsengasjert kunst?

? Jeg kan forstå at formmessige eksperimenter har sin verdi for kunsthistorien, men de vil ikke skape refleksjon hos så mange. Kanskje har vi lett for å avvise formeksperimenter fordi vi ikke vet nok om kunst. Det som kun er dekorativt interesserer meg ikke i særlig grad. Personlig tror jeg kunsten i de tusen hjem kommer til å bli mer avansert. I dag finnes samlere som kjøper installasjoner som før bare kunne selges til museer. Men jeg skulle ønske de nyrike ville være mer kulturbevisste, sier Viskum.

Viskums Håber dere ikke døde forgjeves-installasjon av 2160 mus på 6 cm store prøveglass, er nå solgt. Andre tilsvarende glass er blitt solgt for 100 kroner stykket. Kunstneren, som er oppført med null i inntekt på skattelistene, sier at timebetalingen uansett blir skral. Men når det kommer penger i kassen, foretrekker kunstneren å investere i nye prosjekter.

Rydder på kirkegårder
Det som ligger ham mest på hjertet akkurat nå er arbeidet med Vestfossen Kunstfabrikk, et nytt atelier- og utstillingsprosjekt i Øvre Eiker.

? Med bygging, økonomistyring og praktisk kunstarbeid får jeg brukt så mange sider ved meg selv, sier han. I Vestfossen har han, i samarbeid med sin assistent, allerede stilt ut 10.000 brukte gravlys fra Vestre Gravlund i Oslo.

For Viskum er kirkegårder en selvfølgelig arena for kunstproduksjon. Fire ganger i året drar han til den parisiske kirkegården Père Lachaise. Alene. Der fotograferer han alle gravene som har portretter av den avdøde på gravstenen. Utgangspunktet er et Paris-stipend fra Norske Billedkunstnere der betingelsen er å stelle graven til den personen legatet er oppkalt etter. Det må ha gitt mersmak, for hittil har Viskum knipset 480 graver.

? Har minst 1500 graver igjen. Jeg rydder. De gravene jeg velger ut har jo ikke vært stelt av familien siden før krigen. Jeg fjerner en porselensskulptur fra graven og erstatter den med en ny. Meningen er å bruke porselenet og bildene, som blir manipulerte slik at de portretterte ikke gjenkjennes, i en nekrolog-utstilling. Deler av den er allerede vist under biennalen i Gøteborg, sier Viskum som ble skjelt ut som «gravrøver» i pressen.

Andre plasserer vesensforskjellige merkelapper på hans spektakulære ideer. De leser en dypt alvorlig problematisering, av både kunstbegrepet og våre vansker med å håndtere døden, inn i kunstverkene.

Rester av performance
Ingen aviser har hittil fått publisere portrettfotos av kunstneren. Han sier han ønsker å fremheve kunsten sin, ikke seg selv.

? Du er ikke redd for at folk skal mistenke deg for å ha vikarierende motiver? At du verner anonymiteten som en eksentrisk, myteskapende gimmick?

? For det første er jeg ikke fullstendig anonym. Jeg har ikke hemmelig telefonnummer. Når det er sagt er det også avisenes valg om de vil skrive om kunsten min uten at det trykkes noe bilde av meg. En dansk avis nektet, fordi de av prinsipp ikke godtok maskering, det være seg av en kunstner eller andre demonstranter. Unntaket var muslimske kvinner. Husk på at jeg sier ja til alle henvendelser. Det er bare én ting jeg ikke svarer på lenger. Nemlig spørsmålet om det jeg gjør er kunst eller ikke.

? Snakker du med publikum om kunsten din?

? Hjemme i Drammen er det nok mange som kjenner meg igjen. Men fordi jeg har valgt å være maskert på bilder, har jeg opplevd å sitte anonym på toget ved siden av folk som leser om meg i avisen. Man får høre ting rett fra levra. Som når jeg flikker på en installasjon og folk tror at jeg bare er en som jobber der, forklarer Viskum.

For massene
Fra Galleri Christian Dam, der Viskum har stilt ut de siste fem årene, hevdes det at tilbakemeldingene fra publikum er flere etter Viskums utstillinger enn andres.

? Jeg vil jo formidle kunsten min videre. Prøve å nå flere. De som sier de driter i om noen kommer og ser utstillingen deres, kunne jo like godt stilt ut hjemme i stuen sin. På en måte ønsker jeg å lage kunst for massene. Men hvis jeg viser noe for 1000 skolebarn, og to-tre av dem oppdager noe spesielt eller får en kunstinteresse som kan gi dem noe resten av livet, da har jeg oppnådd noe.

? Du er alenefar til et tvillingpar på elleve år. Hvordan forholder barna seg til dine uvanlige materialer?

? Det går greit. At det kommer tider da barn synes foreldre gjør teite ting ser jeg vel ikke bort fra. Men de har vokst opp med kunsten min, og datteren min har til å med prøvd å male med den døde hånden. Sønnen min ville ikke. Det var ikke noe jeg presset dem til, hun kom selv og spurte, ler Viskum.

? Du kaller arbeidene dine «rester av performance». Hva legger du i det?

? Arbeidene er rester etter handlinger jeg har gjort. Jeg bruker mye tid på observasjoner av hva som skjer rundt meg. Livet er fullt av performance. Jeg tror kunsten vil bli viktigere fordi det er så mye flimmer rundt oss. Jeg er optimistisk på kunstens vegne.