Fredag 8. april 2005
Roing for viderekomne
Å skrive en samling erotiske fortellinger i min alder føles vitaliserende, mener Mia Berner. – Dette er ingen elskovskatalog over nedlagte menn, men mer en sample, sier 81-åringen om sin nye utgivelse «Fordi det er slik jeg ror».Å skrive en samling erotiske fortellinger i min alder føles vitaliserende, mener Mia Berner. – Dette er ingen elskovskatalog over nedlagte menn, men mer en sample, sier 81-åringen om sin nye utgivelse «Fordi det er slik jeg ror».

– Jeg er jo litt engstelig for å framstå som en kvinnelig Henry Miller, sier Mia Berner kokett. Vi befinner oss på legendariske Lorry i hovedstaden og på restaurantbordet foran oss ligger manuset til hennes siste utgivelse, skal vi kalle den «Mias lille røde»?Den alltid rødkledde damen med de store røde brillene, røde lepper, røde negler, rødt høreapparat, har skrevet en rød bok, en samling fortellinger, som begynner ganske uskyldsrent med to gymnasiasters kyske, erotiske start. Men når siste fortelling er fortært, har vi vært vitne til et heftig samleie i en fransk timian-eng, dype tak i en islandsk kilde, hvittingfangst i en sommervarm vestlandsfjord og en offisers overgrep. Vi er dessuten innforstått med at førsteklasses gulasjsuppe har en unektelig ineksakt koketid. – Matlaging er som lovemaking, sier Berner.– En blanding av utsøkt fornøyelse og noe nødvendig, man kan bli mett av begge. For min del går det for tiden mest i matlaging. Det er høyst ufrivillig.Gamle minnerI historiene Mia nå har kokt sammen og krydret vel, opptrer et kvinnelig jeg som er sosiolog, filosofiassistent med logikk som spesiale, bosatt i havgapet med hvitløk og kål i en frodig kjøkkenhage – eller en som er gift med en forfyllet dikter. Mistenkelig nært Mia Berners egen livshistorie. Hva er det forlegger Kagge, kjent for sine pornografiske klassikere, har fått fingrene i nå?– Jeg har skrevet lite ren fiction i mitt liv. Mye som ser ut som en romantekst, men det meste har hatt utgangspunkt i mitt eget liv. Faction er vel mer betegnende, smiler Berner.Det er unødvendig å stille spørsmålet, Mia Berner svarer før jeg rekker å rødme:– Med denne bokutgivelsen lever jeg opp igjen gamle minner. Jeg skriver erotisk fordi det er gøy og fordi det er vitaliserende. Men jeg føler meg ikke som i Figaros bryllup, dette er ingen elskovskatalog over nedlagte menn, men mer en sample fra et langt liv. Målet var å skrive om natur, liv, samfunn og skjebner med det erotiske som gjennomgangstema, sier Berner åpenhjertig.EngasjertFor to år siden kom Stavanger-fødte Mia Berner flyttende tilbake til gamlelandet fra Sverige, der hun har bodd i mesteparten av sitt liv. På kort tid har hun rukket å sette farge på norsk kulturliv gjennom tekster i blant annet Samtiden, og gjennom aktiv tilstedeværelse under debatter, boklanseringer og høytlesninger. Mia Berner er høyt og lavt og nå altså i svevet med enda en bok.Sin mangslungne akademiske karriere startet Berner som forskningsassistent for Arne Næss mens hun selv studerte filosofi i Oslo. Krigen kom, og den alltid engasjerte Berner var aktiv i motstandsarbeidet, hun distribuerte illegale aviser, var kurér for Milorg og arrangerte illegale møter og diskusjoner. Til slutt måtte hun gå under jorda, før hun flyktet til Sverige i 1943.– Og der ble du?– Nei, nei, i 1947 var det ingenting annet jeg heller ville enn å reise hjem. En flyktning vil alltid tilbake, det ligger vel nærmest i definisjonen. Likevel gjorde Berner svenske av seg. Etter krigen ble den begavede logikeren invitert til Chicago for å studere med den berømte Rudolf Carnap.– Men det ble for dyrt, altfor dyrt, for en ung jente å dra alene til Chicago, sukker Berner.Så ble det moralfiolosofi i Uppsala i stedet, det ble ekteskap, barn og studier, studier, studier.– På 1950-tallet gikk mange filosofer, inkludert meg, over til sosiologi fordi det ble oppfattet som mer samtidsrettet og politisk. Ved Universitetet i Gøteborg fikk jeg bygge opp institutt for sosiologi, men i det lange løp ble drømmer til pretensjoner og sosiologien en skuffelse. Jeg ble likevel ved min lest og gjorde logikk, vitenskapsteori og metode til mitt felt i sosiologien. Jeg har vel aldri sprunget i trapper og spurt ut folk om deres seksualvaner, ler Berner. Hva har man vel fantasien til? For ikke å snakke om skjønnlitteraturen?Men Berners intellektuelle kapasitet stopper ikke der. Hun er utdannet psykolog med lisens til å drive en stor klinikk, men har aldri behandlet et traume. Hun er pedagog og har virket som kulturskribent, radiojournalist, oversetter og forfatter av et uttall bøker, både fag og skjønn. Rød enke– Hvordan i all verden har du fått til alt sammen?– Jeg er så jävligt nysgjerrig, knegger Berner på umiskjennelig svensk-norsk. – Så må jeg ha vært litt sprø, jeg fortsatte å ta eksamener lenge etter at jeg hadde fast jobb ved universitetet, de ga meg ikke noen formel posisjon, men mye glede.Det var et oppdrag for tidsskriftet Ord & Bild som førte til at Mia Berner i 1975 oppsøkte den berømte finske poeten, politikeren og oversetteren Pentti Saarikoski, «de møttes, snakket sammen og giftet seg», som hun selv har formulert det. Åtte år senere døde den sterkt alkoholiserte ektemannen av levercirrhose, og siden har enken gått kledd i rødt – som en energisk hyllest til mannen og livet. «Hadde ikke han dødd før meg, ville jeg ha dødd av utmattelse», har Berner senere uttalt. Om et vanskelig, men lykkelig ekteskap skriver Berner vakkert og medrivende i memoarboka «PS. Anteckningar från ett sorgeår» (1985) som gjorde braksuksess i Sverige.– Vårt ekteskap var et fortløpende litterært seminar, limet var våre samtaler og tekstene vi skapte sammen. Jeg oversatte Pentti fra finsk til svensk i nært samarbeid med ham, og vi skrev mye sammen. Men vi måtte flytte til mitt landsted på øya Tjörn utenfor Gøteborg, i byen satt han bare på brune puber. Det medførte at jeg måtte reise i fem, seks timer til og fra universitetet hver dag, jeg jobbet mye og dro hjem med middagen under armen og Penttis vinflasker og en bunke studentoppgaver i veska. Det var utmattende, men jeg ble «hooked» på den litterære tanken og levemåten, det var intenst, altomfattende og engasjerende. Mange samtaler ble det – som det gjerne gjør når man er gift med en alkoholiker, ler Berner lakonisk. Det var først etter Saarikoskis død at hun begynte å utgi skjønnlitterære bøker.Akutt iver– Og nå jobber jeg vanvittig, har en akutt iver etter å skrive, du vet, det er jo seint i livet, sier hun, ærlig og direkte som alltid: «Det inngår i min moral.»– Ja, ikke sånn å forstå at jeg har panikk, men jeg vil skrive og utgi mer tekst nå, mens jeg lever. Siden blir det vanskeligere. Det er ikke første gang Mia Berner skriver erotisk. Flere av fortellingene i den nye boka er omarbeidede versjoner av tekster fra de selvbiografiske dannelsesromanene «Makrillgarn» (1988) og «Österut» (1990), samt tekster som har stått på trykk i Vinduet og Samtiden. I anledning Berners 80-årsdag trykket Klassekampen det eksplosive diktet «Orgasm – et lärodikt», om orgasmen og dens teoretiker Wilhelm Reich.– Reich sa: «Love, work and knowledge are the wellsprings of our life. They should also govern it.» Dette fantastiske sitatet er gjennomgående for boka mi. Erotikk i løsvekt er ikke videre interessant. Jeg mener vi må integrere erotikken på en bedre måte – som fullverdig del av livet og samfunnet. All sex er ikke kjærlighet, erotikken kan også være en måte å orientere seg i verden på, sier Berner.Derfor er hun opptatt av sammenhengen mellom kroppen, landskapet og livet. Som i teksten «Hvittingfangst og makrellgarn» der naturen er erotisk ladet og forfatteren går i detalj om hvordan ulike garn ser ut, alt etter hva slags fisk man er ute etter. Inspirasjonen henter hun fra Stavanger-kollega Kielland og fra de franske nyroman-forfatterne; Claude Simon, Alain Robbe-Grillet og Natalie Saurrate. Særlig Natalie Saurrate.Slik ror hun– Tittelen på boka «Fordi det er slik jeg ror» vitner om et kvinnelig jeg som på flere måter er selvstendig i forhold til det våte element?– Ja, roper Mia så kelneren på et formiddagsstille Lorry skvetter opp og biter av Quiche Lorraine fyker gjennom lufta.– Jeg er veldig glad for at du nevner akkurat det. Jeg er opptatt av å ikke skildre kvinnen som offer, og jeg har aldri oppfattet meg selv som det. Så lenge det er snakk om en kvinnes aktive, søkende seksualitet – beskjeden eller utagerende, varsom eller grådig – så lenge hun ikke er utsatt for overgrep, kan man heller ikke snakke om noe seksuelt offer, slår hun fast. Fordi det er slik jeg ror, fordi det er slik jeg skriver, fordi det er slik jeg lever, fordi det er slik jeg elsker … I nesten hele sitt liv har Mia Berner bodd ved sjøen, og i litteraturen som i livet driver Mia gjøn med de som ikke er sjøvante. Det å kunne føre en båt på førsteklasses måte er en blanding av kunnskap og forfengelighet, hevder hun.– Noen knep?Mia Berner lar seg ikke be to ganger, ler henrykt og skyver stolen litt ut fra bordet for å kunne vise skikkelig.– For det første må du sitte ordentlig på tofta. Ikke gripe åren for langt ute, da får du ikke nok kraft, men heller ikke for langt inne, da blir det ikke særlig til tak. Årene må løftes i riktig øyeblikk slik at takene blir jevne, rolige og vannfylte. Årebladet må treffe vannflata i spiss vinkel, det er mest effektivt og du unngår å klaske. For å få fart må åretaket verken være for dypt eller for overfladisk. Ikke slamre årene i gaflene, hold dem rolig. Til slutt må du ha øyemål på land, slik at du ikke ror i sikksakk – det ser vanvittig dilettantisk ut.– Og hvis jeg følger denne instruksen, blir jeg en habil roer?– Det skulle jeg mene, sier Mia.– Men det må mye øving til. Husk, jeg har rodd gjennom et helt liv.@sitat:«Matlaging er som lovemaking. En blanding av utsøkt fornøyelse og noe nødvendig, man kan bli mett av begge. For min del går det for tiden mest i matlaging. Det er høyst ufrivillig»@

– Jeg er jo litt engstelig for å framstå som en kvinnelig Henry Miller, sier Mia Berner kokett. Vi befinner oss på legendariske Lorry i hovedstaden og på restaurantbordet foran oss ligger manuset til hennes siste utgivelse, skal vi kalle den «Mias lille røde»?Den alltid rødkledde damen med de store røde brillene, røde lepper, røde negler, rødt høreapparat, har skrevet en rød bok, en samling fortellinger, som begynner ganske uskyldsrent med to gymnasiasters kyske, erotiske start. Men når siste fortelling er fortært, har vi vært vitne til et heftig samleie i en fransk timian-eng, dype tak i en islandsk kilde, hvittingfangst i en sommervarm vestlandsfjord og en offisers overgrep. Vi er dessuten innforstått med at førsteklasses gulasjsuppe har en unektelig ineksakt koketid. – Matlaging er som lovemaking, sier Berner.– En blanding av utsøkt fornøyelse og noe nødvendig, man kan bli mett av begge. For min del går det for tiden mest i matlaging. Det er høyst ufrivillig.
Gamle minnerI historiene Mia nå har kokt sammen og krydret vel, opptrer et kvinnelig jeg som er sosiolog, filosofiassistent med logikk som spesiale, bosatt i havgapet med hvitløk og kål i en frodig kjøkkenhage – eller en som er gift med en forfyllet dikter. Mistenkelig nært Mia Berners egen livshistorie. Hva er det forlegger Kagge, kjent for sine pornografiske klassikere, har fått fingrene i nå?– Jeg har skrevet lite ren fiction i mitt liv. Mye som ser ut som en romantekst, men det meste har hatt utgangspunkt i mitt eget liv. Faction er vel mer betegnende, smiler Berner.Det er unødvendig å stille spørsmålet, Mia Berner svarer før jeg rekker å rødme:– Med denne bokutgivelsen lever jeg opp igjen gamle minner. Jeg skriver erotisk fordi det er gøy og fordi det er vitaliserende. Men jeg føler meg ikke som i Figaros bryllup, dette er ingen elskovskatalog over nedlagte menn, men mer en sample fra et langt liv. Målet var å skrive om natur, liv, samfunn og skjebner med det erotiske som gjennomgangstema, sier Berner åpenhjertig.
EngasjertFor to år siden kom Stavanger-fødte Mia Berner flyttende tilbake til gamlelandet fra Sverige, der hun har bodd i mesteparten av sitt liv. På kort tid har hun rukket å sette farge på norsk kulturliv gjennom tekster i blant annet Samtiden, og gjennom aktiv tilstedeværelse under debatter, boklanseringer og høytlesninger. Mia Berner er høyt og lavt og nå altså i svevet med enda en bok.Sin mangslungne akademiske karriere startet Berner som forskningsassistent for Arne Næss mens hun selv studerte filosofi i Oslo. Krigen kom, og den alltid engasjerte Berner var aktiv i motstandsarbeidet, hun distribuerte illegale aviser, var kurér for Milorg og arrangerte illegale møter og diskusjoner. Til slutt måtte hun gå under jorda, før hun flyktet til Sverige i 1943.
– Og der ble du?– Nei, nei, i 1947 var det ingenting annet jeg heller ville enn å reise hjem. En flyktning vil alltid tilbake, det ligger vel nærmest i definisjonen. Likevel gjorde Berner svenske av seg. Etter krigen ble den begavede logikeren invitert til Chicago for å studere med den berømte Rudolf Carnap.– Men det ble for dyrt, altfor dyrt, for en ung jente å dra alene til Chicago, sukker Berner.Så ble det moralfiolosofi i Uppsala i stedet, det ble ekteskap, barn og studier, studier, studier.– På 1950-tallet gikk mange filosofer, inkludert meg, over til sosiologi fordi det ble oppfattet som mer samtidsrettet og politisk. Ved Universitetet i Gøteborg fikk jeg bygge opp institutt for sosiologi, men i det lange løp ble drømmer til pretensjoner og sosiologien en skuffelse. Jeg ble likevel ved min lest og gjorde logikk, vitenskapsteori og metode til mitt felt i sosiologien. Jeg har vel aldri sprunget i trapper og spurt ut folk om deres seksualvaner, ler Berner. Hva har man vel fantasien til? For ikke å snakke om skjønnlitteraturen?Men Berners intellektuelle kapasitet stopper ikke der. Hun er utdannet psykolog med lisens til å drive en stor klinikk, men har aldri behandlet et traume. Hun er pedagog og har virket som kulturskribent, radiojournalist, oversetter og forfatter av et uttall bøker, både fag og skjønn.
Rød enke– Hvordan i all verden har du fått til alt sammen?– Jeg er så jävligt nysgjerrig, knegger Berner på umiskjennelig svensk-norsk. – Så må jeg ha vært litt sprø, jeg fortsatte å ta eksamener lenge etter at jeg hadde fast jobb ved universitetet, de ga meg ikke noen formel posisjon, men mye glede.Det var et oppdrag for tidsskriftet Ord & Bild som førte til at Mia Berner i 1975 oppsøkte den berømte finske poeten, politikeren og oversetteren Pentti Saarikoski, «de møttes, snakket sammen og giftet seg», som hun selv har formulert det. Åtte år senere døde den sterkt alkoholiserte ektemannen av levercirrhose, og siden har enken gått kledd i rødt – som en energisk hyllest til mannen og livet. «Hadde ikke han dødd før meg, ville jeg ha dødd av utmattelse», har Berner senere uttalt. Om et vanskelig, men lykkelig ekteskap skriver Berner vakkert og medrivende i memoarboka «PS. Anteckningar från ett sorgeår» (1985) som gjorde braksuksess i Sverige.– Vårt ekteskap var et fortløpende litterært seminar, limet var våre samtaler og tekstene vi skapte sammen. Jeg oversatte Pentti fra finsk til svensk i nært samarbeid med ham, og vi skrev mye sammen. Men vi måtte flytte til mitt landsted på øya Tjörn utenfor Gøteborg, i byen satt han bare på brune puber. Det medførte at jeg måtte reise i fem, seks timer til og fra universitetet hver dag, jeg jobbet mye og dro hjem med middagen under armen og Penttis vinflasker og en bunke studentoppgaver i veska. Det var utmattende, men jeg ble «hooked» på den litterære tanken og levemåten, det var intenst, altomfattende og engasjerende. Mange samtaler ble det – som det gjerne gjør når man er gift med en alkoholiker, ler Berner lakonisk. Det var først etter Saarikoskis død at hun begynte å utgi skjønnlitterære bøker.
Akutt iver– Og nå jobber jeg vanvittig, har en akutt iver etter å skrive, du vet, det er jo seint i livet, sier hun, ærlig og direkte som alltid: «Det inngår i min moral.»– Ja, ikke sånn å forstå at jeg har panikk, men jeg vil skrive og utgi mer tekst nå, mens jeg lever. Siden blir det vanskeligere. Det er ikke første gang Mia Berner skriver erotisk. Flere av fortellingene i den nye boka er omarbeidede versjoner av tekster fra de selvbiografiske dannelsesromanene «Makrillgarn» (1988) og «Österut» (1990), samt tekster som har stått på trykk i Vinduet og Samtiden. I anledning Berners 80-årsdag trykket Klassekampen det eksplosive diktet «Orgasm – et lärodikt», om orgasmen og dens teoretiker Wilhelm Reich.– Reich sa: «Love, work and knowledge are the wellsprings of our life. They should also govern it.» Dette fantastiske sitatet er gjennomgående for boka mi. Erotikk i løsvekt er ikke videre interessant. Jeg mener vi må integrere erotikken på en bedre måte – som fullverdig del av livet og samfunnet. All sex er ikke kjærlighet, erotikken kan også være en måte å orientere seg i verden på, sier Berner.Derfor er hun opptatt av sammenhengen mellom kroppen, landskapet og livet. Som i teksten «Hvittingfangst og makrellgarn» der naturen er erotisk ladet og forfatteren går i detalj om hvordan ulike garn ser ut, alt etter hva slags fisk man er ute etter. Inspirasjonen henter hun fra Stavanger-kollega Kielland og fra de franske nyroman-forfatterne; Claude Simon, Alain Robbe-Grillet og Natalie Saurrate. Særlig Natalie Saurrate.
Slik ror hun– Tittelen på boka «Fordi det er slik jeg ror» vitner om et kvinnelig jeg som på flere måter er selvstendig i forhold til det våte element?– Ja, roper Mia så kelneren på et formiddagsstille Lorry skvetter opp og biter av Quiche Lorraine fyker gjennom lufta.– Jeg er veldig glad for at du nevner akkurat det. Jeg er opptatt av å ikke skildre kvinnen som offer, og jeg har aldri oppfattet meg selv som det. Så lenge det er snakk om en kvinnes aktive, søkende seksualitet – beskjeden eller utagerende, varsom eller grådig – så lenge hun ikke er utsatt for overgrep, kan man heller ikke snakke om noe seksuelt offer, slår hun fast. Fordi det er slik jeg ror, fordi det er slik jeg skriver, fordi det er slik jeg lever, fordi det er slik jeg elsker … I nesten hele sitt liv har Mia Berner bodd ved sjøen, og i litteraturen som i livet driver Mia gjøn med de som ikke er sjøvante. Det å kunne føre en båt på førsteklasses måte er en blanding av kunnskap og forfengelighet, hevder hun.
– Noen knep?Mia Berner lar seg ikke be to ganger, ler henrykt og skyver stolen litt ut fra bordet for å kunne vise skikkelig.– For det første må du sitte ordentlig på tofta. Ikke gripe åren for langt ute, da får du ikke nok kraft, men heller ikke for langt inne, da blir det ikke særlig til tak. Årene må løftes i riktig øyeblikk slik at takene blir jevne, rolige og vannfylte. Årebladet må treffe vannflata i spiss vinkel, det er mest effektivt og du unngår å klaske. For å få fart må åretaket verken være for dypt eller for overfladisk. Ikke slamre årene i gaflene, hold dem rolig. Til slutt må du ha øyemål på land, slik at du ikke ror i sikksakk – det ser vanvittig dilettantisk ut.
– Og hvis jeg følger denne instruksen, blir jeg en habil roer?– Det skulle jeg mene, sier Mia.– Men det må mye øving til. Husk, jeg har rodd gjennom et helt liv.@sitat:«Matlaging er som lovemaking. En blanding av utsøkt fornøyelse og noe nødvendig, man kan bli mett av begge. For min del går det for tiden mest i matlaging. Det er høyst ufrivillig»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.23
Fredag 19. oktober 2018
Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk