Arbeiderpartiets landsmøte viser at partiet er mer samlet enn på lenge. Partiets liberaliserings- og privatiseringsivrige høyrefløy, som holdt på å kjøre partiet i grøfta i 2001, er nå drevet tilbake av venstresida i partiet, men også av sunt overlevelsesinstinkt. Landsmøtet vil også bekrefte partiets sterke ønske om å danne flertallsregjering sammen med Sp og SV. I praksis er tyngdeloven i dette spørsmålet nå så sterk at det er umulig å tenke seg at det ikke blir en realitet – forutsatt at Ap, SV og Sp til sammen får flertall. Representanter for den sittende regjeringen – anført av Kjell Magne Bondevik, Per-Kristian Foss og nå Jan Tore Sanner – gjør sitt beste for å spre inntrykket av at en sentrum-venstre-regjering vil være uansvarlig og bruke altfor mye penger. Svært mange politiske kommentatorer er også opptatt av det samme. Slike bekymringer er fullstendige grunnløse, og hvis dette blir valgkamptema, har Jens Stoltenberg lett spill. Er det noe som er hundre prosent sikkert er det at en ny regjering ledet av Jens Stoltenberg vil føre en såkalt ansvarlig økonomisk politikk. Det er totalt uforståelig at ellers oppegående politiske kommentatorer fremdeles gidder å engasjere seg i dette spørsmålet. Den dundrende enigheten om at regjeringen skal føre en såkalt ansvarlig politikk er faktisk et alvorlig politisk problem, som vil kunne føre til at regjeringen ikke vil framstå som så radikal, progressiv og løsningsorientert som nødvendig. Forutsetningen for å gjennomføre gode reformer som øker tryggheten og velferden for folk flest, er en politisk vilje til å satse på fellesskapet, også økonomisk. Det er absolutt nødvendig å stoppe dagens utvikling, der en stadig større andel av fellesverdiene flyttes fra offentlig til privat sektor. Dermed settes de offentlige velferdsordningene under press, noe som igjen vil forsterke tendensen i retning økt privat forbruk, ikke minst fordi folk i økende grad vil måtte betale utdanning og omsorg av egen lommebok. Denne spiralen må brytes gjennom en konkret og konstruktiv nysatsing på kollektive og solidariske løsninger.
Roing for viderekomne
og
Å skrive en samling erotiske fortellinger i min alder føles vitaliserende, mener Mia Berner.– Dette er ingen elskovskatalog over nedlagte menn, men mer en sample, sier 81-åringen om sin nye utgivelse «Fordi det er slik jeg ror».
– Jeg er jo litt engstelig for å framstå som en kvinnelig Henry Miller, sier Mia Berner kokett. Vi befinner oss på legendariske Lorry i hovedstaden og på restaurantbordet foran oss ligger manuset til hennes siste utgivelse, skal vi kalle den «Mias lille røde»?Den alltid rødkledde damen med de store røde brillene, røde lepper, røde negler, rødt høreapparat, har skrevet en rød bok, en samling fortellinger, som begynner ganske uskyldsrent med to gymnasiasters kyske, erotiske start. Men når siste fortelling er fortært, har vi vært vitne til et heftig samleie i en fransk timian-eng, dype tak i en islandsk kilde, hvittingfangst i en sommervarm vestlandsfjord og en offisers overgrep. Vi er dessuten innforstått med at førsteklasses gulasjsuppe har en unektelig ineksakt koketid.