Gjennom 20 år har han bygd seg opp som finansmann, børsmegler og nå partner i et finansieringsfirma. For seks år siden begynte han å skrive, i fjor kom trilleren En kule ut på Aschehoug, i år Hvitvasking. Resten er historie, som det heter. Store salgstall, Aschehougs hagefest og panegyriske kritiker.

Vi møtte Tom Kristensen til sen frokost, det vil si sigarillos og svart kaffe, på Hotel Bristol før jul. Klassekampen bak fiendens linjer, med andre ord.

? Nå, hvordan er finansfolkene?

? Som deg og meg. Små usikre barn som sitter i skjul, gråter og vil ut, men som likevel ikke tør.

? Er det alt?

? I grunnen.

Og der røyk den hypotesen. Nesten.

? Men jeg har selvsagt gjort meg tanker om hva penger, mye penger, gjør med folk. Det mest sentrale er at det skjer et slags skifte. Penger blir ikke lenger en absolutt størrelse, noe man trenger for å kjøpe det nødvendige. Penger blir noe relativt. Du begynner å sammenlikne deg med andre. Det blir den store drivkraften.

Nå snakker vi.

Et vanvittig jag

? Hele tiden måler du deg mot andre mennesker. Uansett hvor mye penger du har, så synes du det er for lite. Uansett. Du vil alltid finne en som har mer enn deg. Det blir et vanvittig jag. Du finner dette mange steder, men kanskje særlig blant unge meglere nede på Aker Brygge. Og her er mitt utgangspunkt.

Mennesker i disse miljøene lever under et voldsomt press. Hver dag, hver time.

? Det er klart dette gjør noe med deg. I En kule prøver jeg å få fram dette. Den handler om den unge, nyansatte meglerne som blir dratt inn i en svindelhistorie han ikke kommer utfra, en svindel han bare må bli med på. Strukturene blir for sterke

? Hvorfor begynte du å skrive? Et forsøk på å komme ut av miljøet?

? Jeg vet ikke. Det hele var i grunnen merkelig. Jeg hadde aldri skrevet noe før. Det begynte helt tilfeldig. Jeg satte meg ned og fant plutselig ut at jeg ville skrive en finansthriller. Ikke hadde jeg forkunnskaper, ikke hadde jeg gjort noe research, sier Kristensen og legger til:

? Det hele var vanvittig.

? Hvorfor det?

? For det første var jeg gammel. 41 år.

De blir tydeligvis raskt gamle i finansverden.

? For det andre hadde jeg ingen forutsetninger. Jeg var bare en vanlig normal leser som likte å lese flyplasslitteratur. Jeg veit ikke. Kanskje det var førtiårskrisa?

U-hjelp

? Hvor er du på vei nå?

? For tiden er jeg spesielt opptatt av u-hjelp, jeg holder på med research til en ny roman hvor jeg skal ta utgangspunkt i de store norske utviklingsbudsjettene, et område jeg mener innbyr til korrupsjon, på lik linje med statsapparatet for øvrig

? Utdyp.

? Spesielt opptatt er jeg av de innebygde konfliktene i deler av byråkratiet, ikke bare på utviklingsfeltet, men over hele fjøla. På den ene siden representerer de ulike byråkratene eierne, på den andre siden forbrukerene og fellesinteressene. Det flyter svære summer gjennom den offentlige administrasjonen. Det en mengde mennesker som tar hånd om konsesjoner, tillatelser, som deler ut penger. I tillegg er det offentlige er en stor innkjøper, det kjøpes for milliarder på milliarder av kroner. Menneskene som tar hånd om disse prosessene, er etter mitt syn svært utsatt for korrupsjon.

? Er du sikker?

? Det er ikke tvil i min sjel om at det innen det offentlige er et stort grått felt hvor det har pågått og pågår en omfattende korrupsjon. Se for eksempel på oljevirksomheten, se på de konsesjonene som er gitt i Nordsjøen, svære internasjonale oljeselskaper kommer til Norge og ser at det ligger milliardfortjenster og venter på norsk sokkel, sier Kristensen.

Disse konsernene har drevet verden rundt fra u-land til i-land. Med andre ord:

? De vet hvordan de skal spille sine kort, de vet hvordan mennesker fungerer.

Norads milliarder

Og nå skal Kristensen altså se på uhjelpssektoren.

? Vi snakker om masse gratispenger. Norad deler ut over fem milliarder per år, styrt av folk som har liten erfaring med penger, liten erfaring med hva penger brukes til, liten erfaring med hvordan man avslører misbruk. At deler av disse pengene flyter til dels uten kontroll, er vel ikke å ta for hardt i.

Så lang har intervjuobjektet og journalisten vært enige, men når Klassekampen begynner å antyde at det muligens er behov for et grunnleggende endring av de økonomiske strukturene for å få bukt med problemene, begynner uenigheten å komme til syne.

? Jeg tror ikke det finnes et bedre system der ute. Jeg har ikke alle fall ikke sett det. Selv med alle de skavankene som finnes, ser jeg ikke noe alternativ. For å skape utvikling i u-land er du pokka nødt til å utvikle et næringsliv som kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. Da må du basere deg på et kapitalistisk system.

? Kan man ikke ha et blandingssystem, dels sosialisme, dels kapitalisme? Både her hjemme og i u-land?

? Jeg leste for en tid tilbake et intervju med Idi Amin. I Uganda hadde han tatt det beste fra kommunismen og det beste fra kapitalismen, sa Amin.

? Og det endte i kannibalisme?

? Nettopp.

Gjennom 20 år har han bygd seg opp som finansmann, børsmegler og nå partner i et finansieringsfirma. For seks år siden begynte han å skrive, i fjor kom trilleren En kule ut på Aschehoug, i år Hvitvasking. Resten er historie, som det heter. Store salgstall, Aschehougs hagefest og panegyriske kritiker.

Vi møtte Tom Kristensen til sen frokost, det vil si sigarillos og svart kaffe, på Hotel Bristol før jul. Klassekampen bak fiendens linjer, med andre ord.

? Nå, hvordan er finansfolkene?

? Som deg og meg. Små usikre barn som sitter i skjul, gråter og vil ut, men som likevel ikke tør.

? Er det alt?

? I grunnen.

Og der røyk den hypotesen. Nesten.

? Men jeg har selvsagt gjort meg tanker om hva penger, mye penger, gjør med folk. Det mest sentrale er at det skjer et slags skifte. Penger blir ikke lenger en absolutt størrelse, noe man trenger for å kjøpe det nødvendige. Penger blir noe relativt. Du begynner å sammenlikne deg med andre. Det blir den store drivkraften.

Nå snakker vi.

Et vanvittig jag
? Hele tiden måler du deg mot andre mennesker. Uansett hvor mye penger du har, så synes du det er for lite. Uansett. Du vil alltid finne en som har mer enn deg. Det blir et vanvittig jag. Du finner dette mange steder, men kanskje særlig blant unge meglere nede på Aker Brygge. Og her er mitt utgangspunkt.

Mennesker i disse miljøene lever under et voldsomt press. Hver dag, hver time.

? Det er klart dette gjør noe med deg. I En kule prøver jeg å få fram dette. Den handler om den unge, nyansatte meglerne som blir dratt inn i en svindelhistorie han ikke kommer utfra, en svindel han bare må bli med på. Strukturene blir for sterke
? Hvorfor begynte du å skrive? Et forsøk på å komme ut av miljøet?

? Jeg vet ikke. Det hele var i grunnen merkelig. Jeg hadde aldri skrevet noe før. Det begynte helt tilfeldig. Jeg satte meg ned og fant plutselig ut at jeg ville skrive en finansthriller. Ikke hadde jeg forkunnskaper, ikke hadde jeg gjort noe research, sier Kristensen og legger til:

? Det hele var vanvittig.

? Hvorfor det?

? For det første var jeg gammel. 41 år.

De blir tydeligvis raskt gamle i finansverden.

? For det andre hadde jeg ingen forutsetninger. Jeg var bare en vanlig normal leser som likte å lese flyplasslitteratur. Jeg veit ikke. Kanskje det var førtiårskrisa?

U-hjelp
? Hvor er du på vei nå?

? For tiden er jeg spesielt opptatt av u-hjelp, jeg holder på med research til en ny roman hvor jeg skal ta utgangspunkt i de store norske utviklingsbudsjettene, et område jeg mener innbyr til korrupsjon, på lik linje med statsapparatet for øvrig

? Utdyp.

? Spesielt opptatt er jeg av de innebygde konfliktene i deler av byråkratiet, ikke bare på utviklingsfeltet, men over hele fjøla. På den ene siden representerer de ulike byråkratene eierne, på den andre siden forbrukerene og fellesinteressene. Det flyter svære summer gjennom den offentlige administrasjonen. Det en mengde mennesker som tar hånd om konsesjoner, tillatelser, som deler ut penger. I tillegg er det offentlige er en stor innkjøper, det kjøpes for milliarder på milliarder av kroner. Menneskene som tar hånd om disse prosessene, er etter mitt syn svært utsatt for korrupsjon.

? Er du sikker?

? Det er ikke tvil i min sjel om at det innen det offentlige er et stort grått felt hvor det har pågått og pågår en omfattende korrupsjon. Se for eksempel på oljevirksomheten, se på de konsesjonene som er gitt i Nordsjøen, svære internasjonale oljeselskaper kommer til Norge og ser at det ligger milliardfortjenster og venter på norsk sokkel, sier Kristensen.

Disse konsernene har drevet verden rundt fra u-land til i-land. Med andre ord:

? De vet hvordan de skal spille sine kort, de vet hvordan mennesker fungerer.

Norads milliarder
Og nå skal Kristensen altså se på uhjelpssektoren.

? Vi snakker om masse gratispenger. Norad deler ut over fem milliarder per år, styrt av folk som har liten erfaring med penger, liten erfaring med hva penger brukes til, liten erfaring med hvordan man avslører misbruk. At deler av disse pengene flyter til dels uten kontroll, er vel ikke å ta for hardt i.

Så lang har intervjuobjektet og journalisten vært enige, men når Klassekampen begynner å antyde at det muligens er behov for et grunnleggende endring av de økonomiske strukturene for å få bukt med problemene, begynner uenigheten å komme til syne.

? Jeg tror ikke det finnes et bedre system der ute. Jeg har ikke alle fall ikke sett det. Selv med alle de skavankene som finnes, ser jeg ikke noe alternativ. For å skape utvikling i u-land er du pokka nødt til å utvikle et næringsliv som kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter. Da må du basere deg på et kapitalistisk system.

? Kan man ikke ha et blandingssystem, dels sosialisme, dels kapitalisme? Både her hjemme og i u-land?

? Jeg leste for en tid tilbake et intervju med Idi Amin. I Uganda hadde han tatt det beste fra kommunismen og det beste fra kapitalismen, sa Amin.

? Og det endte i kannibalisme?

? Nettopp.