Når neste folkeavstemning nå er på vei vil ja-siden være på desperat utkikk etter den gruppen av folk som skal snu resultatet fra nei til ja. Siden de neppe har tid til å vente på at landbruket legges ned eller at den siste kystfisker går fra borde, vil valget sannsynligvis falle på de urbane radikalerne. De vil prøve å nå dem med USA-motstand og med å peke på EUs innsats i internasjonale miljøforhandlinger. Begge argumenter er lette å tilbakevise. Å bygge en imperialistisk føderasjon for å konfrontere den andre er ingen fristelse for radikalere, og å være litt mindre ille enn George Bush i klimaforhandlinger er ikke det samme som å være bra. Det som derimot kan virke bedre er å appellere til den venstreorientertes inngrodde frykt for å bli stemplet som «nasjonalist». Er vi kanskje ikke for internasjonalt samarbeid? Er vi kanskje ikke for solidaritet med Øst-Europa? Bør vi ikke bidra i kampen for å omforme det nyliberale EU til et sosialt EU?Forrige helgs demonstrasjoner mot EU i København var ikke imponerende i størrelse. Jeg tror en viktig grunn var at sentrale deler av dansk venstreside står for et lite inspirerende «tja» til EU. SUs søsterorganisasjon SFU ga ut en avis i forbindelse med demonstrasjonene. I den var et intervju med Socialistisk Folkepartis nestleder, Mette Pfeiffer. Hun oppsummerte sitt EU-standpunkt omtrent slik: Det er med EU som med kommunestyrer og fylkesting, de er arenaer som kan brukes til både gode og dårlige ting. Man kan derfor verken være for eller mot dem, men må kjempe for at de skal bli best mulig. Europabevegelsen vil leite med lys og lykte etter radikalere som kan si det samme i Norge. Da er ikke EU lenger et system man kan ta stilling til, men en arena man kan være med på eller stå utenfor. Dette er det sentrale argument for det radikale ja, hvis man faktisk ikke vil kjempe for et mer rettferdig samfunn på europeisk nivå, så må man jo være veldig sneversynt. Kanskje man til og med er nasjonalist?I ballspill er det ikke størrelsen på gressmatten som avgjør spillets gang. Spillereglene er mye viktigere. I den grad kommuner, fylkesting og den norske staten har blitt arenaer for ulike politiske og sosiale krefters kamp om samfunnsutviklingen, og ikke bare redskap for de mektigste og rikeste, har de blitt det gjennom at spillereglene sakte men sikkert har blitt endret. Gjennom hundre års demokratisering oppnådde vanlige mennesker og deres organisasjoner en påvirkningskraft som de ikke hadde før. Derfor forandres nå spillereglene på nytt. Gjennom privatisering, sentralisering og overføring av makt til ulike overnasjonale institusjoner svekkes påvirkningskraften. Makt overføres fra nasjonalstater som i større eller mindre grad har vært gjennom demokratiseringsprosesser, til EU, som ikke har det. Og hvilken mulighet har vi til å demokratisere en superstat som EU? Superstater er ikke demokratiske, simpelthen fordi så kolossal maktkonsentrasjon skaper en enorm avstand til vanlige mennesker og til politisk arbeid på grasrotnivå. For høyresiden er kapitalismen viktigst, og demokrati en luksus man kan unne seg hvis det ikke står i veien for det frie markedet. Derfor er høyrefolk veldig opptatt av å begrense «politikernes» makt, og veldig for EU. Men for venstresiden er mest mulig demokrati en livsnødvendighet, fordi vi er avhengige av at de mange har muligheten til å påvirke hvis vi skal kunne forandre i vår retning. I bunn og grunn er det dette EU-saken handler om. EU-medlemskap gir oss spilleregler som setter oss mange tiår tilbake i tid, som drastisk reduserer mulighetene for samfunnsendring i sosialistisk retning. Hvis vi behandler EU som en nøytral «arena» blir resultatet politisk impotens overfor de viktigste politiske utfordringene i Europa i vår tid. Det finnes derfor fortsatt bare ett radikalt standpunkt: Nei til norsk EU-medlemskap. Alternativet baserer seg på farlige misforståelser.Audun Lysbakken,

Når neste folkeavstemning nå er på vei vil ja-siden være på desperat utkikk etter den gruppen av folk som skal snu resultatet fra nei til ja. Siden de neppe har tid til å vente på at landbruket legges ned eller at den siste kystfisker går fra borde, vil valget sannsynligvis falle på de urbane radikalerne. De vil prøve å nå dem med USA-motstand og med å peke på EUs innsats i internasjonale miljøforhandlinger. Begge argumenter er lette å tilbakevise. Å bygge en imperialistisk føderasjon for å konfrontere den andre er ingen fristelse for radikalere, og å være litt mindre ille enn George Bush i klimaforhandlinger er ikke det samme som å være bra. Det som derimot kan virke bedre er å appellere til den venstreorientertes inngrodde frykt for å bli stemplet som «nasjonalist». Er vi kanskje ikke for internasjonalt samarbeid? Er vi kanskje ikke for solidaritet med Øst-Europa? Bør vi ikke bidra i kampen for å omforme det nyliberale EU til et sosialt EU?Forrige helgs demonstrasjoner mot EU i København var ikke imponerende i størrelse. Jeg tror en viktig grunn var at sentrale deler av dansk venstreside står for et lite inspirerende «tja» til EU. SUs søsterorganisasjon SFU ga ut en avis i forbindelse med demonstrasjonene. I den var et intervju med Socialistisk Folkepartis nestleder, Mette Pfeiffer. Hun oppsummerte sitt EU-standpunkt omtrent slik: Det er med EU som med kommunestyrer og fylkesting, de er arenaer som kan brukes til både gode og dårlige ting. Man kan derfor verken være for eller mot dem, men må kjempe for at de skal bli best mulig. Europabevegelsen vil leite med lys og lykte etter radikalere som kan si det samme i Norge. Da er ikke EU lenger et system man kan ta stilling til, men en arena man kan være med på eller stå utenfor. Dette er det sentrale argument for det radikale ja, hvis man faktisk ikke vil kjempe for et mer rettferdig samfunn på europeisk nivå, så må man jo være veldig sneversynt. Kanskje man til og med er nasjonalist?I ballspill er det ikke størrelsen på gressmatten som avgjør spillets gang. Spillereglene er mye viktigere. I den grad kommuner, fylkesting og den norske staten har blitt arenaer for ulike politiske og sosiale krefters kamp om samfunnsutviklingen, og ikke bare redskap for de mektigste og rikeste, har de blitt det gjennom at spillereglene sakte men sikkert har blitt endret. Gjennom hundre års demokratisering oppnådde vanlige mennesker og deres organisasjoner en påvirkningskraft som de ikke hadde før. Derfor forandres nå spillereglene på nytt. Gjennom privatisering, sentralisering og overføring av makt til ulike overnasjonale institusjoner svekkes påvirkningskraften. Makt overføres fra nasjonalstater som i større eller mindre grad har vært gjennom demokratiseringsprosesser, til EU, som ikke har det. Og hvilken mulighet har vi til å demokratisere en superstat som EU? Superstater er ikke demokratiske, simpelthen fordi så kolossal maktkonsentrasjon skaper en enorm avstand til vanlige mennesker og til politisk arbeid på grasrotnivå. For høyresiden er kapitalismen viktigst, og demokrati en luksus man kan unne seg hvis det ikke står i veien for det frie markedet. Derfor er høyrefolk veldig opptatt av å begrense «politikernes» makt, og veldig for EU. Men for venstresiden er mest mulig demokrati en livsnødvendighet, fordi vi er avhengige av at de mange har muligheten til å påvirke hvis vi skal kunne forandre i vår retning. I bunn og grunn er det dette EU-saken handler om. EU-medlemskap gir oss spilleregler som setter oss mange tiår tilbake i tid, som drastisk reduserer mulighetene for samfunnsendring i sosialistisk retning. Hvis vi behandler EU som en nøytral «arena» blir resultatet politisk impotens overfor de viktigste politiske utfordringene i Europa i vår tid. Det finnes derfor fortsatt bare ett radikalt standpunkt: Nei til norsk EU-medlemskap. Alternativet baserer seg på farlige misforståelser.Audun Lysbakken,