«Jorda» betegner to forskjellige planeter. Den ene er den komplekse, moralsk utfordrende kloden vi lever på, truet av økologisk

sammenbrudd. Den andre er den vi ser på naturprogrammer. Vi elsker disse programmene ikke bare fordi de viser oss hvor forunderlige evolusjonens produkter er, men også fordi de tar oss med til en parallellverden, Edens Hage før skapelsens sjette dag, da Gud gikk hen og rotet til hele greia ved å skape menneskene.

Naturprogrammene lyver oftere enn alle andre dokumentarprogrammer. De filmer dyr i bur og later som om de har filmet dyr i frihet. De innfører tamme rovdyr og slipper dem løs for å jakte på ville byttedyr. De klipper mellom begivenhetsløse sekvenser for å gi inntrykk av at dyrene vekselvirker. Mesteparten av lyden er lagt på i studio: Lyden av gevir mot gevir er antakeligvis lyden av teknikere som duellerer med kosteskaft.

Alle disse tekniske knepene, selv om de er uærlige, er temmelig uskadelige. Men det er en langt alvorligere og farligere løgn som ligger under nesten hver eneste sekvens programmene viser. Bortsett fra noen få bilder av dyr som gjør artige ting i folks hager, og en gang i blant en innfødt, uten t-trøya si, viser naturprogrammene oss naturen som en urørt villmark, ubesudlet av mennesker.

David Attenborough

Noen av disse usannhetene får vi servert av fjernsynets mest tiltrodde mann. Sir David Attenborough er, som alle vet, en glimrende kringkastingsmann, og han ser ut til å være et oppriktig og skikkelig menneske. Han har aldri, såvidt meg bekjent, løyet på fjernsynet. Men i løpet av mye av de siste 50 årene har han latt kameraene lyve for seg.

Når programmene hans gir et bilde av en fantastisk, ubesudlet verden, er dette farlig av to grunner. Den første er at de gir inntrykk av at økosystemene i stor grad er intakte. Attenborough har laget én fin serie om miljøødeleggelser. Men disse programmene tilhørte den verden vi bor i, atskilt og himmelvidt fra den andre verden han viser oss. Budskapet deres har blitt undergravd av så godt som hver eneste naturdokumentar han har laget. Forrige uke forklarte han oss for eksempel hvordan dvergmusa har gjort kornåkre til hjemmet sitt, men utelot den åpenbare forlengelsen av denne idéen: Forandringer i jordbruket de siste 50 årene har vært ødeleggende for arten.

Han viser oss lange, kjærlige passasjer med dyr hvor bestandene er i ferd med å bryte sammen, uten et ord om det som er i ferd med å skje med dem. Ved å oppsøke stedene, hvor ørsmå de enn måtte være, hvor habitatet er intakt og bestandstettheten er stor, skaper kameraet heller bevisst et inntrykk av trygghet og overskudd. Attenborough kan ikke fortelle oss at dette ikke er sant, for i så fall ville fantasikloden hans kollidere med den vi bor på, og den uskyldsrene fortryllelsen ville være brutt.

Kolonialisme

Enda farligere er det at mange av hans hundrevis av millioner av seere tror på den verden han skaper, og når de drar utenlands venter de å finne den. Det er en massiv og velfinansiert industri som har som oppgave å sørge for at de ikke blir skuffet.

Konstruksjonen av villmark har alltid vært en nøkkelkomponent i koloniprosjektet. Nesten overalt hvor europeiske bosettere dro, erklærte de enten landet de tok som terra nullius, eller, ved å fordrive de som bodde der, sørget de for at det ble det. Landet som mange av de rikeste kolonistene traktet etter var det som hadde store bestander av vilt.

I Afrika, som tidligere i Europa og mange andre steder, ble landområdene de britiske kolonistene la beslag på, først satt til side for jakt, men etter som storviltet tok slutt, begynte de å bevare det for kameraet heller enn geværet. Etter 2. verdenskrig erklærte Bernhard Grzimek, «naturvernets far» i Øst-Afrika, at han ville gjøre Serengeti i det nordlige Tanzania om til en kjempemessig nasjonalpark. Dette området, som er kanskje det lengst bebodde stedet i verden, var, erklærte han, en «ur-villmark».

Etnisk rensing

Selv om ingenting tydet på at lokalbefolkningen truet dyrelivet, bestemte Grzimek at «ingen mennesker, ikke en gang innfødte, skulle bo innenfor disse grensene». Framgangsmåten hans ble entusiastisk omfavnet av britene. Tusenvis av kvadratkilometer med savanne i Kenya og Tanzania ble annektert, og innbyggerne forvist. Bare de hvite hadde råd til å betale inngangspengene til reservatene, så bare de fikk slippe inn i den nye urvillmarken.

Dette prosjektet var fra begynnelsen av støttet opp av naturfilmer. Grzimeks dokumentar, Serengeti skal ikke dø, skapte massiv entusiasme for programmet for etnisk rensing som han sto for. Joy Adamson, en av de mest infamt rasistiske og brutale skikkelsene som noensinne laget seg en karriere i Afrika, brukte statusen som bøkene og filmene hennes ga henne til å føre krig mot de innfødte. Hun drev de østlige samburuene ut av de beste beitemarkene deres for å etablere det hun kalte et «naturvernprosjekt» (som i virkeligheten var et forsøk på å rehabilitere kjæleleoparden hennes). Da hun ble myrdet i denne kunstige villmarken, ble etterforskningen utsatt i månedsvis fordi det var for mange mistenkte.

I dag innrømmer naturvernmyndighetene i Kenya ofte at tradisjonelt beite kunne tillates i parkene og reservatene uten å drive ut villdyrene. Men lokalbefolkningen må fortsatt bli utestengt fordi turistene «venter ikke å se dem der». Turistene venter ikke å se dem der i stor grad fordi fjernsynet viser dem at sunne habitat for dyreliv er steder uten folk. Ved å presentere naturen som noe atskilt fra menneskeheten skaper det et inntrykk av at naturvern innebærer utestengning. Hvis de som vil søke ut gjennom baksida av fjernsynet og ut i den verden som Attenborough har skapt, finner ut at den faktisk er ganske lik vår egen, med alle konfliktene og problemene som dukker opp overalt hvor mennesker bor, kommer de til å klage. Så naturvernernes fremste oppgave i de tidligere koloniene er å omdanne den virkelige verden til den virtuelle som turistene har sett på fjernsyn.

I to henseende har David Attenborough oppnådd en slags gudestatus: De som dyrker ham, tror han er ufeilbarlig. Og han har skapt en verden som ikke eksisterte før. Han er et godt menneske, men i 50 år har han fremmet en av menneskehetens farligste myter.

Oversatt av Jon Ivar Skullerud

«Jorda» betegner to forskjellige planeter. Den ene er den komplekse, moralsk utfordrende kloden vi lever på, truet av økologisk
sammenbrudd. Den andre er den vi ser på naturprogrammer. Vi elsker disse programmene ikke bare fordi de viser oss hvor forunderlige evolusjonens produkter er, men også fordi de tar oss med til en parallellverden, Edens Hage før skapelsens sjette dag, da Gud gikk hen og rotet til hele greia ved å skape menneskene.

Naturprogrammene lyver oftere enn alle andre dokumentarprogrammer. De filmer dyr i bur og later som om de har filmet dyr i frihet. De innfører tamme rovdyr og slipper dem løs for å jakte på ville byttedyr. De klipper mellom begivenhetsløse sekvenser for å gi inntrykk av at dyrene vekselvirker. Mesteparten av lyden er lagt på i studio: Lyden av gevir mot gevir er antakeligvis lyden av teknikere som duellerer med kosteskaft.

Alle disse tekniske knepene, selv om de er uærlige, er temmelig uskadelige. Men det er en langt alvorligere og farligere løgn som ligger under nesten hver eneste sekvens programmene viser. Bortsett fra noen få bilder av dyr som gjør artige ting i folks hager, og en gang i blant en innfødt, uten t-trøya si, viser naturprogrammene oss naturen som en urørt villmark, ubesudlet av mennesker.

David Attenborough
Noen av disse usannhetene får vi servert av fjernsynets mest tiltrodde mann. Sir David Attenborough er, som alle vet, en glimrende kringkastingsmann, og han ser ut til å være et oppriktig og skikkelig menneske. Han har aldri, såvidt meg bekjent, løyet på fjernsynet. Men i løpet av mye av de siste 50 årene har han latt kameraene lyve for seg.

Når programmene hans gir et bilde av en fantastisk, ubesudlet verden, er dette farlig av to grunner. Den første er at de gir inntrykk av at økosystemene i stor grad er intakte. Attenborough har laget én fin serie om miljøødeleggelser. Men disse programmene tilhørte den verden vi bor i, atskilt og himmelvidt fra den andre verden han viser oss. Budskapet deres har blitt undergravd av så godt som hver eneste naturdokumentar han har laget. Forrige uke forklarte han oss for eksempel hvordan dvergmusa har gjort kornåkre til hjemmet sitt, men utelot den åpenbare forlengelsen av denne idéen: Forandringer i jordbruket de siste 50 årene har vært ødeleggende for arten.

Han viser oss lange, kjærlige passasjer med dyr hvor bestandene er i ferd med å bryte sammen, uten et ord om det som er i ferd med å skje med dem. Ved å oppsøke stedene, hvor ørsmå de enn måtte være, hvor habitatet er intakt og bestandstettheten er stor, skaper kameraet heller bevisst et inntrykk av trygghet og overskudd. Attenborough kan ikke fortelle oss at dette ikke er sant, for i så fall ville fantasikloden hans kollidere med den vi bor på, og den uskyldsrene fortryllelsen ville være brutt.

Kolonialisme
Enda farligere er det at mange av hans hundrevis av millioner av seere tror på den verden han skaper, og når de drar utenlands venter de å finne den. Det er en massiv og velfinansiert industri som har som oppgave å sørge for at de ikke blir skuffet.

Konstruksjonen av villmark har alltid vært en nøkkelkomponent i koloniprosjektet. Nesten overalt hvor europeiske bosettere dro, erklærte de enten landet de tok som terra nullius, eller, ved å fordrive de som bodde der, sørget de for at det ble det. Landet som mange av de rikeste kolonistene traktet etter var det som hadde store bestander av vilt.

I Afrika, som tidligere i Europa og mange andre steder, ble landområdene de britiske kolonistene la beslag på, først satt til side for jakt, men etter som storviltet tok slutt, begynte de å bevare det for kameraet heller enn geværet. Etter 2. verdenskrig erklærte Bernhard Grzimek, «naturvernets far» i Øst-Afrika, at han ville gjøre Serengeti i det nordlige Tanzania om til en kjempemessig nasjonalpark. Dette området, som er kanskje det lengst bebodde stedet i verden, var, erklærte han, en «ur-villmark».

Etnisk rensing
Selv om ingenting tydet på at lokalbefolkningen truet dyrelivet, bestemte Grzimek at «ingen mennesker, ikke en gang innfødte, skulle bo innenfor disse grensene». Framgangsmåten hans ble entusiastisk omfavnet av britene. Tusenvis av kvadratkilometer med savanne i Kenya og Tanzania ble annektert, og innbyggerne forvist. Bare de hvite hadde råd til å betale inngangspengene til reservatene, så bare de fikk slippe inn i den nye urvillmarken.

Dette prosjektet var fra begynnelsen av støttet opp av naturfilmer. Grzimeks dokumentar, Serengeti skal ikke dø, skapte massiv entusiasme for programmet for etnisk rensing som han sto for. Joy Adamson, en av de mest infamt rasistiske og brutale skikkelsene som noensinne laget seg en karriere i Afrika, brukte statusen som bøkene og filmene hennes ga henne til å føre krig mot de innfødte. Hun drev de østlige samburuene ut av de beste beitemarkene deres for å etablere det hun kalte et «naturvernprosjekt» (som i virkeligheten var et forsøk på å rehabilitere kjæleleoparden hennes). Da hun ble myrdet i denne kunstige villmarken, ble etterforskningen utsatt i månedsvis fordi det var for mange mistenkte.

I dag innrømmer naturvernmyndighetene i Kenya ofte at tradisjonelt beite kunne tillates i parkene og reservatene uten å drive ut villdyrene. Men lokalbefolkningen må fortsatt bli utestengt fordi turistene «venter ikke å se dem der». Turistene venter ikke å se dem der i stor grad fordi fjernsynet viser dem at sunne habitat for dyreliv er steder uten folk. Ved å presentere naturen som noe atskilt fra menneskeheten skaper det et inntrykk av at naturvern innebærer utestengning. Hvis de som vil søke ut gjennom baksida av fjernsynet og ut i den verden som Attenborough har skapt, finner ut at den faktisk er ganske lik vår egen, med alle konfliktene og problemene som dukker opp overalt hvor mennesker bor, kommer de til å klage. Så naturvernernes fremste oppgave i de tidligere koloniene er å omdanne den virkelige verden til den virtuelle som turistene har sett på fjernsyn.

I to henseende har David Attenborough oppnådd en slags gudestatus: De som dyrker ham, tror han er ufeilbarlig. Og han har skapt en verden som ikke eksisterte før. Han er et godt menneske, men i 50 år har han fremmet en av menneskehetens farligste myter.

Oversatt av Jon Ivar Skullerud