I fire og et halvt år ? fra 1975 til 1979 ? var den tidligere sjømannen og forfatteren, journalisten, forlagsmannen og bryggearbeideren Jon Michelet utsatt for massiv telefonavlytting. Både telefonen i Forlaget Oktober og Klassekampen, ble avlyttet. Fra 10. november 1976 ble også hans privattelefon tappet. Etterhvert omfattet kontrollen også brev- og telegram-kontroll. Det viser mappa den gamle ml-eren nå har mottatt fra Innsynsutvalget.

Overvåkingspolitiet oppfattet Jon Michelet som «litt av en krumtapp» og «en av toppmennene» i ml-bevegelsen, og avlytting av virksomheter som Forlaget Oktober, Klassekampen og plateselskapet Mai ble begrunnet med behovet for å overvåke Jon Michelet. Kontrollen ble ansett påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet.

Jon Michelet var forlagssjef i Forlaget Oktober fram til oktober 1976. Da begynte han som bryggearbeider, og ble vidt kjent som det under bryggearbeiderstreiken i januar 1977. Overfor forhørsretten ønsket overvåkingspolitiet å avlytte telefonene i Oktober og Klassekampen så sent som i juni 1978. I begrunnelsen til forhørsretten skriver Overvåkingspolitiet: «Michelet arbeider fortsatt på brygga i Oslo, og har sin ukentlige spalte i Klassekampen, hvor han hyppig treffes på tlf. 67 49 90. Han har også sin nesten daglige gang i Forlaget Oktober A/S, tlf. 11 45 73 og 35 71 52». Ved denne anledningen føyer overvåkingspolitiet også på: «samt i ml-ernes musikkforlag Mai, tlf. 35 38 61.»

Musikkforlaget Mai

12. juni 1978 vedtok forhørsretten telefon samt post- og telegramkontroll av Oktober forlag fordi Michelet har sin «nesten daglige gange der» pluss musikkforlaget Mai, uten at det overhodet gis en begrunnelse for dette.

? Hadde du mye kontakt med Mai?

? I min tid som forlagssjef i Oktober hadde vi noen møter, blant annet om hvem som skulle importere plater. Men jeg var ikke mye der, og dette er nesten to år etter at jeg sluttet som forlagssjef, sier Michelet.

Han blar i en omfattende dokumentasjon han har fått fra innsynsutvalget. På dokumentlista er det 82 dokumenter. Fra første gang han ble arrestert for å male «Fritt Angola» på fortauet utenfor den portugisiske ambassaden i 1961, til han i en kronikk i Klassekampen forklarte hvorfor det gikk så dårlig for Oslo-lista ved valget i 1989.

1. april 1975 var det et møte på Dovrehallen restaurant i Storgata i Oslo. Det er dette møtet som overvåkingspolitiet legger til grunn for hele telefonavlyttingen av store deler av ml-bevegelsen. Alle deltagerne ved dette møtet fikk seinere sine telefoner avlyttet med begrunnelsen at det var et møte «under konspirative omstendigheter». Personen som ble møtt skulle etter overvåkingspolitiets mening «fra 1966 jevnlig har mottatt betydelige pengebeløp fra Den kinesiske ambassade i Haag til subsidiering av marxist-leninistisk partigruppe».

Forveksling

? Jeg kan ikke huske at jeg har deltatt på et slikt møte, og jeg har definitivt ikke møtt noen nederlandske ml-ere. Jeg kan ikke slå fra meg tanken om at det hele er en forveksling, sier Michelet.

Det skal ikke utelukkes. På bakgrunn av dette møtet ble Kjersti Ericssons privattelefon avlyttet. Hun var ikke til stede på dette møtet, men det var en annen med navn Kjersti som var til stede. Da overvåkingspolitiet oppdaget feilen byttet de overvåkingsobjekt.

? Det kan ha vært en annen mann med skjegg, tror Michelet.

Ericsson mener at Tron Øgrim deltok på disse møtene. Øgrim hadde på denne tida et stort skjegg og hadde kontakt med mange av de ulike ml-bevegelsene i Europa.

Krumtappen

Overvåkingspolitiet er overbevist om at Jon Michelet er blant de viktigste personene i ml-bevegelsen, men de skriver ikke noe om hvilke verv han har. Men han blir omtalt som krumtappen i bevegelsen.

? Vinteren 1977 var jeg svært aktiv i den en måned lange bryggestreiken. Det er merkelig at det ikke finnes spor av dette i mappa. Da hadde de full telefonavlytting av meg, og det må ha vært interessant dokumentasjon, sier Michelet.

I midten av 70-tallet var Michelet mye på Svalbard, og svært mange av dokumentene omhandler det politiske livet i Longyearbyen.

Sommeren 1975 fikk sysselmannen beskjed om at Jon Michelet var på vei til øygruppa. Han fikk tilsendt et fotografi for å identifisere mannen, og sysselmannen fant en mann som måtte være forlagssjefen i Oktober. «Vedkommende brukte briller, hvilket han ikke har på det tilsendte fotografi», skriver sysselmannen.

Men de fotfulgte mannen, men syntes det var litt underlig at mannen ble med hurtigruta nordover oppunder pol-isen, i stedet for å gå i land for å organisere de revolusjonære. Da båten kom tilbake var han fortsatt ombord, og reiste sørover. «Det ble ikke sett at han hadde forbindelse med noen av stedets beboere», konkluderer sysselmannen. To uker etter får sysselmannen svar fra overvåkingssentralen: «En er kjent med at den overnevnte reise ikke kom i stand»

Arbeiderpartiet

Jon Michelet var på Svalbard i november 1975, somrene 1976 og 1. mai 1977. Alle besøkene er nøye dokumentert. Sysselmann Leif Eldring skriver i en av rapportene at de ved en anledning klarte å forhindre at Michelet kom oppover.

Men som alle som får mappa si blir ikke bare Michelet slått av det som finnes der, like mye blir han slått av de hullene som finnes.

? De har fotfulgt meg, men da jeg jobbet i Nordlys i Tromsø i begynnelsen av 70-tallet var Magne Jønsson redaktør. Han er en av de pressepersonene som blir nevnt i Lund-kommisjonen som rapportør til overvåkingspolitiet. Like fullt finnes det ingen dokumenter fra denne tida.

? Det samme gjelder bryggestreika. Har Arbeiderpartiet hatt sitt eget nettverk ved siden av overvåkingspolitiet hvor disse opplysningene har gått, spør Michelet.

På midten av 70-tallet får overvåkingspolitiet mange rapporter om Michelets bevegelser fra en «ømtålig kilde». Ømtålig kilde er overvåkingspolitiets betegnelse på en intern informant. Han ønsker ikke å spekulere i hvem dette kan være. Men han synes det er ekkelt når «ømtålig kilde» opplyser at han ikke har slått fra seg å reise til Svalbard, eller forteller at han skal besøke Albanias ambassade i Stockholm.

? Det var nok ikke alle eplene i kurven som var like røde som de så ut, avslutter Michelet.

I fire og et halvt år ? fra 1975 til 1979 ? var den tidligere sjømannen og forfatteren, journalisten, forlagsmannen og bryggearbeideren Jon Michelet utsatt for massiv telefonavlytting. Både telefonen i Forlaget Oktober og Klassekampen, ble avlyttet. Fra 10. november 1976 ble også hans privattelefon tappet. Etterhvert omfattet kontrollen også brev- og telegram-kontroll. Det viser mappa den gamle ml-eren nå har mottatt fra Innsynsutvalget.

Overvåkingspolitiet oppfattet Jon Michelet som «litt av en krumtapp» og «en av toppmennene» i ml-bevegelsen, og avlytting av virksomheter som Forlaget Oktober, Klassekampen og plateselskapet Mai ble begrunnet med behovet for å overvåke Jon Michelet. Kontrollen ble ansett påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet.

Jon Michelet var forlagssjef i Forlaget Oktober fram til oktober 1976. Da begynte han som bryggearbeider, og ble vidt kjent som det under bryggearbeiderstreiken i januar 1977. Overfor forhørsretten ønsket overvåkingspolitiet å avlytte telefonene i Oktober og Klassekampen så sent som i juni 1978. I begrunnelsen til forhørsretten skriver Overvåkingspolitiet: «Michelet arbeider fortsatt på brygga i Oslo, og har sin ukentlige spalte i Klassekampen, hvor han hyppig treffes på tlf. 67 49 90. Han har også sin nesten daglige gang i Forlaget Oktober A/S, tlf. 11 45 73 og 35 71 52». Ved denne anledningen føyer overvåkingspolitiet også på: «samt i ml-ernes musikkforlag Mai, tlf. 35 38 61.»

Musikkforlaget Mai
12. juni 1978 vedtok forhørsretten telefon samt post- og telegramkontroll av Oktober forlag fordi Michelet har sin «nesten daglige gange der» pluss musikkforlaget Mai, uten at det overhodet gis en begrunnelse for dette.

? Hadde du mye kontakt med Mai?

? I min tid som forlagssjef i Oktober hadde vi noen møter, blant annet om hvem som skulle importere plater. Men jeg var ikke mye der, og dette er nesten to år etter at jeg sluttet som forlagssjef, sier Michelet.

Han blar i en omfattende dokumentasjon han har fått fra innsynsutvalget. På dokumentlista er det 82 dokumenter. Fra første gang han ble arrestert for å male «Fritt Angola» på fortauet utenfor den portugisiske ambassaden i 1961, til han i en kronikk i Klassekampen forklarte hvorfor det gikk så dårlig for Oslo-lista ved valget i 1989.

1. april 1975 var det et møte på Dovrehallen restaurant i Storgata i Oslo. Det er dette møtet som overvåkingspolitiet legger til grunn for hele telefonavlyttingen av store deler av ml-bevegelsen. Alle deltagerne ved dette møtet fikk seinere sine telefoner avlyttet med begrunnelsen at det var et møte «under konspirative omstendigheter». Personen som ble møtt skulle etter overvåkingspolitiets mening «fra 1966 jevnlig har mottatt betydelige pengebeløp fra Den kinesiske ambassade i Haag til subsidiering av marxist-leninistisk partigruppe».

Forveksling
? Jeg kan ikke huske at jeg har deltatt på et slikt møte, og jeg har definitivt ikke møtt noen nederlandske ml-ere. Jeg kan ikke slå fra meg tanken om at det hele er en forveksling, sier Michelet.

Det skal ikke utelukkes. På bakgrunn av dette møtet ble Kjersti Ericssons privattelefon avlyttet. Hun var ikke til stede på dette møtet, men det var en annen med navn Kjersti som var til stede. Da overvåkingspolitiet oppdaget feilen byttet de overvåkingsobjekt.

? Det kan ha vært en annen mann med skjegg, tror Michelet.

Ericsson mener at Tron Øgrim deltok på disse møtene. Øgrim hadde på denne tida et stort skjegg og hadde kontakt med mange av de ulike ml-bevegelsene i Europa.

Krumtappen
Overvåkingspolitiet er overbevist om at Jon Michelet er blant de viktigste personene i ml-bevegelsen, men de skriver ikke noe om hvilke verv han har. Men han blir omtalt som krumtappen i bevegelsen.

? Vinteren 1977 var jeg svært aktiv i den en måned lange bryggestreiken. Det er merkelig at det ikke finnes spor av dette i mappa. Da hadde de full telefonavlytting av meg, og det må ha vært interessant dokumentasjon, sier Michelet.

I midten av 70-tallet var Michelet mye på Svalbard, og svært mange av dokumentene omhandler det politiske livet i Longyearbyen.

Sommeren 1975 fikk sysselmannen beskjed om at Jon Michelet var på vei til øygruppa. Han fikk tilsendt et fotografi for å identifisere mannen, og sysselmannen fant en mann som måtte være forlagssjefen i Oktober. «Vedkommende brukte briller, hvilket han ikke har på det tilsendte fotografi», skriver sysselmannen.

Men de fotfulgte mannen, men syntes det var litt underlig at mannen ble med hurtigruta nordover oppunder pol-isen, i stedet for å gå i land for å organisere de revolusjonære. Da båten kom tilbake var han fortsatt ombord, og reiste sørover. «Det ble ikke sett at han hadde forbindelse med noen av stedets beboere», konkluderer sysselmannen. To uker etter får sysselmannen svar fra overvåkingssentralen: «En er kjent med at den overnevnte reise ikke kom i stand»

Arbeiderpartiet
Jon Michelet var på Svalbard i november 1975, somrene 1976 og 1. mai 1977. Alle besøkene er nøye dokumentert. Sysselmann Leif Eldring skriver i en av rapportene at de ved en anledning klarte å forhindre at Michelet kom oppover.

Men som alle som får mappa si blir ikke bare Michelet slått av det som finnes der, like mye blir han slått av de hullene som finnes.

? De har fotfulgt meg, men da jeg jobbet i Nordlys i Tromsø i begynnelsen av 70-tallet var Magne Jønsson redaktør. Han er en av de pressepersonene som blir nevnt i Lund-kommisjonen som rapportør til overvåkingspolitiet. Like fullt finnes det ingen dokumenter fra denne tida.

? Det samme gjelder bryggestreika. Har Arbeiderpartiet hatt sitt eget nettverk ved siden av overvåkingspolitiet hvor disse opplysningene har gått, spør Michelet.

På midten av 70-tallet får overvåkingspolitiet mange rapporter om Michelets bevegelser fra en «ømtålig kilde». Ømtålig kilde er overvåkingspolitiets betegnelse på en intern informant. Han ønsker ikke å spekulere i hvem dette kan være. Men han synes det er ekkelt når «ømtålig kilde» opplyser at han ikke har slått fra seg å reise til Svalbard, eller forteller at han skal besøke Albanias ambassade i Stockholm.

? Det var nok ikke alle eplene i kurven som var like røde som de så ut, avslutter Michelet.