«For folk flest», har Frp som slagord. Det er ingen tilfeldighet. Ikke siden arbeiderbevegelsen for hundre år siden har det vært en tilsvarende folkelig bevegelse.

I Norge har man det merkelige paradoks at vi sier og tror at «Vi er alle like», samtidig som vi i andre sammenhenger gjerne sier «Det er da forskjell på folk». Den manglende innsikt til å se hierarkier har ført til at vi har mistet evnen til å analysere klasse, og det selv om det største partiet de siste hundre år har en klar klassemarkør i navnet.

Også i samfunnsvitenskapen er klassebegrepet blitt vanskelig å bruke, fordi forholdene til eiendom og produksjonsmidlene alene ikke gjenspeiler forholdene i befolkningen.

Begrepet Folk flest viser derimot til klare forskjeller på et identitetsnivå.

Middelklassen

Hvem er så Folk flest? Folk flest er på den ene siden et begrep brukt av politiske kommentatorer og betegner «de fleste» (eller «de andre») på et generelt nivå, som en statistisk majoritet. Store deler av befolkningen bruker imidlertid begrepet også om seg selv. I den norske utkanten har Folk flest en overveiende positiv klang. Typiske kjennetegn blant de som definerer seg som Folk flest, er et at de anser seg som moderate, gjennomsnittlige og «vanlige mennesker»: Folk flest er en anti-ekstrem og en anti-akademisk term, der det å ikke skille seg ut er viktig. Å være Folk flest er en anti-elitistisk selvbeskrivelse.

Folk flest viser med disse kriteriene tydelig motstand mot middelklassens verdier, som er enkel å identifisere som de som ikke definerer seg som Folk flest. Der Folk flest er identitetsbærende, er middelklassen nettopp motstandere mot å gruppere seg selv. Middelklassen ser seg ikke som klasse, men som (autonome) individer. For middelklassen er individualitet og selvrealisering viktige verdier.

Statistisk kan man identifisere disse ut fra rent sosioøkonomiske kriterier som de som har høyest inntekt og utdannelse. Folk flest er i motsatt ende av skalaen. Det er imidlertid ikke lenger en direkte korrelasjon mellom inntekt og utdannelse, i mange tilfelle tvert i mot. Klassetilhørighet er snarere knyttet til verdier.

Turist og antiturist

Forskjellen mellom det offentlige hegemoniet (middelklassen) og Folk flest er godt synelig i forbruk, og særlig i bruken av ferie, som henholdsvis turister og antiturister.

Turistene tar eksplisitt del i sydenritualet og uttrykker kunnskap om stedet og bevissthet om at stedet er laget for dem. Antituristene gjør derimot alt de kan for å unngå de andre turistene og sier ting som at «Spania er ødelagt av turister» Mens turistene er inklusive og sier «vil du være med så heng på», er antituristene individuelle og hater å gjøre ting i gruppe. De tar avstand fra buss og organiserte turer.

Turistene er på ferie, mens antituristene er på en individuell dannelsestur og fornekter seg selv som turist. Den moderne bevissthet gjør middelklassen ansvarlig for å representere seg selv (og nasjonalstaten). De sier ting som «jeg skammer meg over å se hvordan nordmenn oppfører seg på flyplassen» eller «jeg hater når folk klapper når de lander». Folk flest derimot klapper med glede og det rituelle fellesskapet er nettopp målet.

Hegemoni

Mens Folk flest ser seg i kontrast til eliten, forstår middelklassen seg i forhold til seg selv. Folk flest vet stort sett at deres selvforståelse er underlegen, særlig i de tunge tradisjonelle mediene med statsstøtte, det vil si NRK og dagsavisene med momsfritak.

Middelklassen derimot ser ikke sin overlegenhet, noe som nettopp kjennetegner et hegemoni. Det finnes med andre ord et skisma mellom den hegemoniske offentligheten og populærkulturen. Populærkulturen (Syden, camping, countrymusikk, Harry, Svinesund, Margit Sandemo, Se og Hør, Vi menn etc.) er generelt latterliggjort i de sentrale middelklassemedier.

Det har imidlertid oppstått en del faktiske og virtuelle steder der populærkulturen har selvkontroll og selvfølelse, og hvor Folk flest har hegemoniet. Syden som sted, medier som TV2 og TV-Norge (Som Siri Meyer så presist har kalt Frp-TV), og programmer som Norge rundt i NRK og retter som pizza er rom som middelklassen ikke dominerer. Middelkassen kan forakte dem, men her blir de underlegne og må geipe i smug. Nå har de også fått et parti, som synliggjør at folk flest faktisk er i flertall.

Sosialdemokrati

På en måte er Folk flest et resultat av Arbeiderpartiets faktiske utjevning av goder.

Men likhetstanken i Norge førte av ulike grunner til småborgerlige verdier, noe som synes godt i gruppens politiske preferanser: Under intervjuer med Folk flest får man ofte høre variasjoner over «Staten tar alle penga våre», med en påfølgende tirade over skatter og avgifter, og en klar stemme til Frp.

Historien til Folk flest handler nettopp om Frps retoriske forestilling av en konflikt mellom staten og folket: Anti-stat var først en motkultur, mot makta og Arbeiderpartiet. Carl I Hagen fortalte at staten og politikerne var folkets fiende, ikke bare ved at Staten var dårlige til å drive en bedrift, slik Høyre alltid hadde ment, men at statens grådighet var direkte skylden for at du og jeg ikke hadde bedre råd. Oljeformuen har ført misforholdet til et etnisk nivå: Nordmenn har blitt et herrefolk som tror at oljeformuen er et resultat av eget arbeid.

Nå tar de makta

Etter hvert brukte også Arbeiderpartiet anti-offentlig retorikk. Da Ap satte ned avgiftene på bensin hadde de tapt, ikke fordi de hadde gitt etter for politisk press, men fordi de undergravde ideen om å yte etter evne og motta etter behov.

Dermed gikk vi en fra anti-stat som motkultur til kultur. Nå kan til og med trygdede si «staten tar alle penga våre», uten å bli arrestert på det.

Det finnes klasseforskjeller, men de er vanskelig å få øye på fordi de ikke er uttalt som opposisjoner, men gjennom verdier som artikuleres ulike steder. Det er dette Frp og Hagen viser, men som middelklassen ikke evner å se. De tror alle er opptatt av å spise steinbakt pizza og at Sydenturisme er vulgært. Folk flest og middelklassen snakker forbi hverandre, eller mer presist; de har inkommensurable diskurser.

Folk flest og middelklassen forholder seg til forskjellige systemer for differensiering. Folk flest forstår ikke hva middelklassen driver med, og bryr seg heller ikke om det. Nå tar de makta.

Runar Døving er forsker ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO)

«For folk flest», har Frp som slagord. Det er ingen tilfeldighet. Ikke siden arbeiderbevegelsen for hundre år siden har det vært en tilsvarende folkelig bevegelse.

I Norge har man det merkelige paradoks at vi sier og tror at «Vi er alle like», samtidig som vi i andre sammenhenger gjerne sier «Det er da forskjell på folk». Den manglende innsikt til å se hierarkier har ført til at vi har mistet evnen til å analysere klasse, og det selv om det største partiet de siste hundre år har en klar klassemarkør i navnet.

Også i samfunnsvitenskapen er klassebegrepet blitt vanskelig å bruke, fordi forholdene til eiendom og produksjonsmidlene alene ikke gjenspeiler forholdene i befolkningen.

Begrepet Folk flest viser derimot til klare forskjeller på et identitetsnivå.

Middelklassen
Hvem er så Folk flest? Folk flest er på den ene siden et begrep brukt av politiske kommentatorer og betegner «de fleste» (eller «de andre») på et generelt nivå, som en statistisk majoritet. Store deler av befolkningen bruker imidlertid begrepet også om seg selv. I den norske utkanten har Folk flest en overveiende positiv klang. Typiske kjennetegn blant de som definerer seg som Folk flest, er et at de anser seg som moderate, gjennomsnittlige og «vanlige mennesker»: Folk flest er en anti-ekstrem og en anti-akademisk term, der det å ikke skille seg ut er viktig. Å være Folk flest er en anti-elitistisk selvbeskrivelse.

Folk flest viser med disse kriteriene tydelig motstand mot middelklassens verdier, som er enkel å identifisere som de som ikke definerer seg som Folk flest. Der Folk flest er identitetsbærende, er middelklassen nettopp motstandere mot å gruppere seg selv. Middelklassen ser seg ikke som klasse, men som (autonome) individer. For middelklassen er individualitet og selvrealisering viktige verdier.

Statistisk kan man identifisere disse ut fra rent sosioøkonomiske kriterier som de som har høyest inntekt og utdannelse. Folk flest er i motsatt ende av skalaen. Det er imidlertid ikke lenger en direkte korrelasjon mellom inntekt og utdannelse, i mange tilfelle tvert i mot. Klassetilhørighet er snarere knyttet til verdier.

Turist og antiturist
Forskjellen mellom det offentlige hegemoniet (middelklassen) og Folk flest er godt synelig i forbruk, og særlig i bruken av ferie, som henholdsvis turister og antiturister.

Turistene tar eksplisitt del i sydenritualet og uttrykker kunnskap om stedet og bevissthet om at stedet er laget for dem. Antituristene gjør derimot alt de kan for å unngå de andre turistene og sier ting som at «Spania er ødelagt av turister» Mens turistene er inklusive og sier «vil du være med så heng på», er antituristene individuelle og hater å gjøre ting i gruppe. De tar avstand fra buss og organiserte turer.

Turistene er på ferie, mens antituristene er på en individuell dannelsestur og fornekter seg selv som turist. Den moderne bevissthet gjør middelklassen ansvarlig for å representere seg selv (og nasjonalstaten). De sier ting som «jeg skammer meg over å se hvordan nordmenn oppfører seg på flyplassen» eller «jeg hater når folk klapper når de lander». Folk flest derimot klapper med glede og det rituelle fellesskapet er nettopp målet.

Hegemoni
Mens Folk flest ser seg i kontrast til eliten, forstår middelklassen seg i forhold til seg selv. Folk flest vet stort sett at deres selvforståelse er underlegen, særlig i de tunge tradisjonelle mediene med statsstøtte, det vil si NRK og dagsavisene med momsfritak.

Middelklassen derimot ser ikke sin overlegenhet, noe som nettopp kjennetegner et hegemoni. Det finnes med andre ord et skisma mellom den hegemoniske offentligheten og populærkulturen. Populærkulturen (Syden, camping, countrymusikk, Harry, Svinesund, Margit Sandemo, Se og Hør, Vi menn etc.) er generelt latterliggjort i de sentrale middelklassemedier.

Det har imidlertid oppstått en del faktiske og virtuelle steder der populærkulturen har selvkontroll og selvfølelse, og hvor Folk flest har hegemoniet. Syden som sted, medier som TV2 og TV-Norge (Som Siri Meyer så presist har kalt Frp-TV), og programmer som Norge rundt i NRK og retter som pizza er rom som middelklassen ikke dominerer. Middelkassen kan forakte dem, men her blir de underlegne og må geipe i smug. Nå har de også fått et parti, som synliggjør at folk flest faktisk er i flertall.

Sosialdemokrati
På en måte er Folk flest et resultat av Arbeiderpartiets faktiske utjevning av goder.

Men likhetstanken i Norge førte av ulike grunner til småborgerlige verdier, noe som synes godt i gruppens politiske preferanser: Under intervjuer med Folk flest får man ofte høre variasjoner over «Staten tar alle penga våre», med en påfølgende tirade over skatter og avgifter, og en klar stemme til Frp.

Historien til Folk flest handler nettopp om Frps retoriske forestilling av en konflikt mellom staten og folket: Anti-stat var først en motkultur, mot makta og Arbeiderpartiet. Carl I Hagen fortalte at staten og politikerne var folkets fiende, ikke bare ved at Staten var dårlige til å drive en bedrift, slik Høyre alltid hadde ment, men at statens grådighet var direkte skylden for at du og jeg ikke hadde bedre råd. Oljeformuen har ført misforholdet til et etnisk nivå: Nordmenn har blitt et herrefolk som tror at oljeformuen er et resultat av eget arbeid.

Nå tar de makta
Etter hvert brukte også Arbeiderpartiet anti-offentlig retorikk. Da Ap satte ned avgiftene på bensin hadde de tapt, ikke fordi de hadde gitt etter for politisk press, men fordi de undergravde ideen om å yte etter evne og motta etter behov.

Dermed gikk vi en fra anti-stat som motkultur til kultur. Nå kan til og med trygdede si «staten tar alle penga våre», uten å bli arrestert på det.

Det finnes klasseforskjeller, men de er vanskelig å få øye på fordi de ikke er uttalt som opposisjoner, men gjennom verdier som artikuleres ulike steder. Det er dette Frp og Hagen viser, men som middelklassen ikke evner å se. De tror alle er opptatt av å spise steinbakt pizza og at Sydenturisme er vulgært. Folk flest og middelklassen snakker forbi hverandre, eller mer presist; de har inkommensurable diskurser.

Folk flest og middelklassen forholder seg til forskjellige systemer for differensiering. Folk flest forstår ikke hva middelklassen driver med, og bryr seg heller ikke om det. Nå tar de makta.

Runar Døving er forsker ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO)