«Hans Børli er kroppsarbeider. Dette har fått den norske litterære verden til å romantisere ham, og delvis overse hva han har å si.» Dette skriver forfatteren Ove Røsbak i Lyrikkvennen, tidsskrift for Bokklubbens Lyrikkvenner. Året er 1988. Hans Børlis kropp er for lengst borte, men problemstillingen viser seg å ha nærmest evig liv. Nå aktualisert av en vognførende, prisnominert forfatter: Jørgen Norheim. Egentlig er det snakk om flere problemstillinger. Den mest iøynefallende er kanskje medias ustoppelige bruk av klisjéer. Et ingresspråk der nettopp iøynefallenheten går foran sakligheten. Der forenklingen kan gå så langt at den blir en fornærmelse mot språket: «Sex-dømt småbarnsfar». Men å skylde på VG og VG-språkets infiltrasjon av vår eget blir for enkelt. Språket er for så vidt dypest sett ikke annet enn klisjéer; når jeg vil bruke det ordet i min kritikk, er det i den vanlige, negative betydningen. «Dumme blondiner», altså. «Halvgamle gubber» ? den blir jeg sjøl mest grinete av og da tar jeg gjerne igjen med noen «bråkete ungdommer på t-banen». Knyttes klisjéene til hudfarge, har vi et lovverk som skal sette grenser. Rasisme heter det da. Klisjeer«Den støvete bibliotekaren» er en vanlig klisjé og sist børstet støv av i Morgenbladet (uke 49/2002) av Katrine Lia. Om journalisten selv er blond eller ikke, interesserer meg ikke, men dumt er det i alle fall når hun ikke kan skrive om internetts kommersialisering og bibliotekets «renessanse», uten å bable om uhippe, støvete biblioteksansatte mennesker.Virkelighetens biblioteker og -karer, har for lengst tatt datamaskiner og verdensvevtjenester i bruk og inkludert det i sin virksomhet. Renessanse, eller gjenfødelse, forutsetter som kjent at man er død i mellomtiden. Hvis ikke folkeopplysningsinstitusjonen og -idéen nå blir knust under presset av alliansen mellom markedsøkonomi og forestillingen om det uhipp-støvete, vil biblioteket forsette i beste velgående. Å stoppe dagens makthavere med sin parole: med lov skal landet nedbygges, ligger kanskje utenfor denne kronikkens tema. Men skal vi stoppe dette barbariet som nå kommer ovenfra, trengs nettopp alliansen mellom menigmann og Kultur-Norge ... eller en allianse som gjør klisjéene menigmann/Kultur-Norge til skamme. En allianse mellom t-baneførere og forfattere?Brukere av språketJørgen Norheim, som nå er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, er begge deler. Tone Foss Aspevoll, kulturjournalist i Klassekampen, presenterer ham 9. desember. Ifølge ingressen har det at han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, nærmest skapt «sjokkbølger inn i det litterære Norge».Å dæven! Kan vi få et intervju med ti-tolv av de meste sjokkerte?Nå er det jo en slags ironisk snert både hos Lia og Aspevoll, eller de kan i det minste hevde at det var slik det var ment. Men selv om klisjéene brukes som ironisk krydder, er de jo konserverende og fordummende. Klisjéene er språkets dumme blondiner. Klassekampen-journalist Aspevoll tar selv tak i problemstillingen, og formidler t-banefører Norheims egne synspunkter: Overraskelsen over at en t-banefører er blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris speiler noe av vår virkelighetsoppfatning, sier han. Vel. NRK P2 var ikke overrasket. De hadde lest mye Norheim fra før og likt det de leste. Er problemet da at noen journalister eller redaksjoner projiserer sin egen uvitenhet og i dette tilfellet tar gamle klisjéer i bruk? For enkelt. Å si at vår virkelighetsoppfatning er smittet av medias klisjébefengte på-oss-overførte virkelighetsbilde er òg for enkelt. Vi er alle brukere av språket, vi er alle førere, ikke bare passive passasjerer. Er Solstad sjokka?Spørsmålet er hvilken retning vi kjører i. Om vi konserverer gamle myter med språket, eller er sannferdige og undersøkende. Igjen er problemet at språket ikke er virkelighet med avtrykk, klisjéer av virkeligheten. Setter man et substantiv og et adjektiv etter hverandre risikerer man å gå i fella. Nedstøvet bibliotekar. Simpel arbeider. Pierre Bourdieu, fransk sosiolog, snakker om arbeiderens ordløse ferdigheter. Som om praktiske oppgaver generelt var mulige uten ord! Kjøss meg bak!Forfatteren Dag Solstad sier i Aftenposten 17.oktober at han ikke vil ha lesere som stemmer Fremskrittspartiet. Da bruker Solstad verktøyet sitt, språket, slik jeg ser det, til å bestyrke ikke bare en klisjé, men et klasseskille, skillet mellom et lesende «vi» som står for de korrekt politiske meningene ? og på den andre siden «de andre». Den kampen er jeg redd «vi» taper.Hvor er de sjokkerte litteratene mange aviser skriver om etter Norheim-nominasjonen? Er Dag Solstad sjokka? Forfatterkollega Thorvald Steen, som også er maler (veggmaler, ikke kunstmaler) er vel neppe sjokka. Er Jan Erik Vold og Knut Faldbakken sjokka? Kanskje. De to sist nevnte fikk i alle fall mye kjeft av Ove Røsbak i sin tid for ting de skrev om Hans Børli. I boka Det norske syndromet (1980) hevder Vold at «Spolerte dikt finnes det en del av i Børlis diktning» og at det er uttrykk for «lav bevissthet». Snobberi!Uten å gjengi hele artikkelen til Røsbak, vil jeg sitere noe jeg synes berører problemstillinger som stadig bør settes på dagsorden, ikke minst i kulturaviser som Klassekampen og Morgenbladet:«Børli siterer en annen dikter, amerikaneren Carl Sandburg: som '... skrev dikt om en hardhendt hverdag, om alminnelige mennesker, arbeidere med trellete hender, dansepiker, fyllebøtter, fattige farmere på prærien. Carl Sandberg ga meg tillit til min grovgjorte virkelighet, viste meg at det liv du lever midt oppi, alltid er godt nok som fundament for diktet, så sant du er en god nok dikter'.» Hvorfor så ikke ta tak i det det egentlig handler om, snobberi? Kan ikke uttrykk som Kultur-Norge og Det litterære Norge med høyere presisjonsnivå erstattes med Snobbe-Norge? (De-som-ikke-veit-hva-de-prater-om-Norge?) Hvorfor ikke trekke et klarere skille mellom snobberi og kultur? Hvorfor ikke spisse pennen og sette tydeligere skille mellom den ekte gleden over t-baneførerens nominasjon (slik man føler glede og identifikasjon ved å ha en idrettsstjerne i nabolaget) mot på den andre siden «sjokket» over at en en(kel)sporet t-banefører viser seg å være en prisverdig forfatter!

«Hans Børli er kroppsarbeider. Dette har fått den norske litterære verden til å romantisere ham, og delvis overse hva han har å si.» Dette skriver forfatteren Ove Røsbak i Lyrikkvennen, tidsskrift for Bokklubbens Lyrikkvenner. Året er 1988. Hans Børlis kropp er for lengst borte, men problemstillingen viser seg å ha nærmest evig liv. Nå aktualisert av en vognførende, prisnominert forfatter: Jørgen Norheim. Egentlig er det snakk om flere problemstillinger. Den mest iøynefallende er kanskje medias ustoppelige bruk av klisjéer. Et ingresspråk der nettopp iøynefallenheten går foran sakligheten. Der forenklingen kan gå så langt at den blir en fornærmelse mot språket: «Sex-dømt småbarnsfar». Men å skylde på VG og VG-språkets infiltrasjon av vår eget blir for enkelt. Språket er for så vidt dypest sett ikke annet enn klisjéer; når jeg vil bruke det ordet i min kritikk, er det i den vanlige, negative betydningen. «Dumme blondiner», altså. «Halvgamle gubber» ? den blir jeg sjøl mest grinete av og da tar jeg gjerne igjen med noen «bråkete ungdommer på t-banen». Knyttes klisjéene til hudfarge, har vi et lovverk som skal sette grenser. Rasisme heter det da. Klisjeer«Den støvete bibliotekaren» er en vanlig klisjé og sist børstet støv av i Morgenbladet (uke 49/2002) av Katrine Lia. Om journalisten selv er blond eller ikke, interesserer meg ikke, men dumt er det i alle fall når hun ikke kan skrive om internetts kommersialisering og bibliotekets «renessanse», uten å bable om uhippe, støvete biblioteksansatte mennesker.Virkelighetens biblioteker og -karer, har for lengst tatt datamaskiner og verdensvevtjenester i bruk og inkludert det i sin virksomhet. Renessanse, eller gjenfødelse, forutsetter som kjent at man er død i mellomtiden. Hvis ikke folkeopplysningsinstitusjonen og -idéen nå blir knust under presset av alliansen mellom markedsøkonomi og forestillingen om det uhipp-støvete, vil biblioteket forsette i beste velgående. Å stoppe dagens makthavere med sin parole: med lov skal landet nedbygges, ligger kanskje utenfor denne kronikkens tema. Men skal vi stoppe dette barbariet som nå kommer ovenfra, trengs nettopp alliansen mellom menigmann og Kultur-Norge ... eller en allianse som gjør klisjéene menigmann/Kultur-Norge til skamme. En allianse mellom t-baneførere og forfattere? Brukere av språketJørgen Norheim, som nå er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, er begge deler. Tone Foss Aspevoll, kulturjournalist i Klassekampen, presenterer ham 9. desember. Ifølge ingressen har det at han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, nærmest skapt «sjokkbølger inn i det litterære Norge».Å dæven! Kan vi få et intervju med ti-tolv av de meste sjokkerte?Nå er det jo en slags ironisk snert både hos Lia og Aspevoll, eller de kan i det minste hevde at det var slik det var ment. Men selv om klisjéene brukes som ironisk krydder, er de jo konserverende og fordummende. Klisjéene er språkets dumme blondiner. Klassekampen-journalist Aspevoll tar selv tak i problemstillingen, og formidler t-banefører Norheims egne synspunkter: Overraskelsen over at en t-banefører er blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris speiler noe av vår virkelighetsoppfatning, sier han. Vel. NRK P2 var ikke overrasket. De hadde lest mye Norheim fra før og likt det de leste. Er problemet da at noen journalister eller redaksjoner projiserer sin egen uvitenhet og i dette tilfellet tar gamle klisjéer i bruk? For enkelt. Å si at vår virkelighetsoppfatning er smittet av medias klisjébefengte på-oss-overførte virkelighetsbilde er òg for enkelt. Vi er alle brukere av språket, vi er alle førere, ikke bare passive passasjerer. Er Solstad sjokka?Spørsmålet er hvilken retning vi kjører i. Om vi konserverer gamle myter med språket, eller er sannferdige og undersøkende. Igjen er problemet at språket ikke er virkelighet med avtrykk, klisjéer av virkeligheten. Setter man et substantiv og et adjektiv etter hverandre risikerer man å gå i fella. Nedstøvet bibliotekar. Simpel arbeider. Pierre Bourdieu, fransk sosiolog, snakker om arbeiderens ordløse ferdigheter. Som om praktiske oppgaver generelt var mulige uten ord! Kjøss meg bak!Forfatteren Dag Solstad sier i Aftenposten 17.oktober at han ikke vil ha lesere som stemmer Fremskrittspartiet. Da bruker Solstad verktøyet sitt, språket, slik jeg ser det, til å bestyrke ikke bare en klisjé, men et klasseskille, skillet mellom et lesende «vi» som står for de korrekt politiske meningene ? og på den andre siden «de andre». Den kampen er jeg redd «vi» taper.Hvor er de sjokkerte litteratene mange aviser skriver om etter Norheim-nominasjonen? Er Dag Solstad sjokka? Forfatterkollega Thorvald Steen, som også er maler (veggmaler, ikke kunstmaler) er vel neppe sjokka. Er Jan Erik Vold og Knut Faldbakken sjokka? Kanskje. De to sist nevnte fikk i alle fall mye kjeft av Ove Røsbak i sin tid for ting de skrev om Hans Børli. I boka Det norske syndromet (1980) hevder Vold at «Spolerte dikt finnes det en del av i Børlis diktning» og at det er uttrykk for «lav bevissthet». Snobberi!Uten å gjengi hele artikkelen til Røsbak, vil jeg sitere noe jeg synes berører problemstillinger som stadig bør settes på dagsorden, ikke minst i kulturaviser som Klassekampen og Morgenbladet:«Børli siterer en annen dikter, amerikaneren Carl Sandburg: som '... skrev dikt om en hardhendt hverdag, om alminnelige mennesker, arbeidere med trellete hender, dansepiker, fyllebøtter, fattige farmere på prærien. Carl Sandberg ga meg tillit til min grovgjorte virkelighet, viste meg at det liv du lever midt oppi, alltid er godt nok som fundament for diktet, så sant du er en god nok dikter'.» Hvorfor så ikke ta tak i det det egentlig handler om, snobberi? Kan ikke uttrykk som Kultur-Norge og Det litterære Norge med høyere presisjonsnivå erstattes med Snobbe-Norge? (De-som-ikke-veit-hva-de-prater-om-Norge?) Hvorfor ikke trekke et klarere skille mellom snobberi og kultur? Hvorfor ikke spisse pennen og sette tydeligere skille mellom den ekte gleden over t-baneførerens nominasjon (slik man føler glede og identifikasjon ved å ha en idrettsstjerne i nabolaget) mot på den andre siden «sjokket» over at en en(kel)sporet t-banefører viser seg å være en prisverdig forfatter!