Arild Linneberg er professor i litteraturvitenskap, ved Universitetet i Bergen. Han har gitt ut flere bøker, blant andre Tretten triste essays om krig og litteratur. //NEDST I MARGEN://(BILETE: FAKSIMILE AV MAO 7. NOVEMBER)Klassekampen trykte 7. november Aage Borchgrevinks artikkel "En litteraturprofessors vegring mot virkeligheten". Artikkelen var en kritikk av Arild Linnebergs bok Tretten triste essays om krig og litteratur. I dette essayet svarer Linneberg på Borchgrevinks kritikk. Den opphavlige versjonen av Borchgrevinks artikkel stod i Samtiden 4-2002. Linnebergs essay vil stå i fullstendig utgave i Samtiden 1-2003.Jeg sitter på nettkafé på nedre Manhattan, da en ny mail dukker opp på skjermen. Fra redaktør Braanen i Klassekampen: Ring meg, please! Det har stått ei greie i Samtiden om boka mi fra i fjor, Tretten triste essays om krig og litteratur. Klassekampen har trykt et utdrag, kan jeg svare? Uka etter i San Francisco får jeg det på fax fra Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås. Jeg leser det og legger det til side. Det er skrivi av Aage Borchgrevink (f.1969), norsk forfatter med en roman på baken og rådgiver for Helsingforskomitéen. Dem som støtta Natos bombekrig mot Serbia, svarte jeg i Tretten triste essays, tenker jeg. Men i Ferlinghettis City Lights Bookstore i Jack Kerouac Street, der jeg jo må innom, stanser jeg foran reolene med politisk litteratur. Metervis om Golfkrigen, Balkan, Afghanistan, 11. september og situasjonen nå: krigen mot terrorisme og den kommende mot Irak. Jeg bestemmer meg likevel for å svare en som håner meg som 1968-er, USA-hater, rasist og brunsvidd Milosevic-medspiller. For det har skjedd mye siden jeg skreiv Tretten triste essays som setter Balkan i relieff. I Tretten triste essays advarte jeg om at nye kriger ville følge etter Kosovokrigen ut fra Natos nye strategikonsept. Dem jeg snakker med her, trur krigen mot Irak vil komme før jul. Krigen står på dagsorden hos King George II, som Bush kalles av mange her. Derfor dette svaret til en som forsvarer Kosovokrigen, det vil si USA og Natos nye aggressive misjon. Men la det straks være sagt: Aage Borchgrevink mistolker det meste, også i Tretten Triste essays om krig og litteratur.Natos krigsforbrytelserEt avsnitt kalt «forakten for fakta» begynner Borchgrevink med følgende sitat fra essayet mitt om «Årtusenskiftet i Beograd»: «Stille flyter Don, hadde vi lest, Nå fløt den enda stillere. Knapt et skip var å se, ikke en lekter. Nato hadde bombet broene». Arild Linneberg er så «kunnskapsløs» at han ikke veit at elva som renner gjennom Budapest heter Donau! Eller: professoren kjenner ikke engang sine klassikere? Borchgrevink var heldig med den. Det skulle stått «fløt Donau enda stillere». Men i ei bok der Baudelaire fortsatt skrives Bandeluire i registeret, blir et Don-Donau fort til et bedrelydende Don-den i korrekturkampens hete. Beklagelig. Men hva betyr det? Avsnittet dreier seg om Natos krigsforbrytelser: bombinga av bruene, forpestinga av livsmiljøet, ødeleggelsen av den sivile infrastrukturen i et av Europas fattigste land. Tvert imot forakt for fakta, vil nok mange mene at Tretten triste essays er overlessa med dem, er for detaljert om Natos ødeleggelser; sjukehus! eldrehjem! barnehager! skoler! universitet! Radio- og tv-stasjoner! Vann- og strømforsyning! Fabrikkker! Veier, jernbanelinjer og broer! Hele landsbyer! bomba sønder og sammen i 78 døgn både dag og natt. Dokumentasjonen er henta fra blant annet tyske miljøeksperter ved Technische Universität i München. Men det interesserer ikke Borchgrevink, som bare tilsynelatende interesserer seg for fakta. Jeg hadde hatt mer respekt for han om han nå hadde forsvart hvordan bruken av ulovlige klasebomber og bomber med kreftframkallende utarma uran skjedde i menneskerettighetens navn.Tallenes taleMye av det Borchgrevink beskylder boka for, er vrøvl, som jeg ikke svarer på. Mye kunne vært motsagt, men for den som er interessert i mitt syn, kommer Tretten triste essays på mammut alt til våren (slik er forlagenes nye politikk). Barnslige synspunkter som at jeg skulle mene «verden ville bli bedre med meg som sjef», ser jeg bort fra. Men noen av argumentene kan virke saklige. Som at det ikke utgikk noen «arrestordre» på Milosevic under Rambouilletforhandlingene eller at jeg skulle omtale Kosovo som en jugoslavisk republikk på åttitallet. Men signalene om at Milosevic skulle tas, utgikk fra Carla del Ponte ved Haag-domstolen nettopp på et strategisk tidspunkt under de såkalte forhandlingene før bombinga. Og Tretten triste essays skisserer Kosovo-provinsens status både før, under og etter bombekrigen. Kildene er blant andre de mest informerte nordiske eksperter på Balkan, som svenske Kjell Magnusson og danskene Peter Dahlhoff-Nielsen og Toni Liversage. At jeg ikke viser til noen kosovoalbanske kilder, er galt. Jeg siterer flere av UCKs ledere, blant annet fra intervjuer i franske aviser. Borchgrevinks tellemåter når han finner «feil» i mine tall, er ellers et kapittel for seg. Han mener for eksempel at det var sju jugoslaviske stater i 1992 og sier jeg tar feil ved å antyde ti, men sjølv teller han til ni i sin egen oppregning. Den tiende kan fortsatt diskuteres; det gjenstår å se om separatistene i Montenegro (og serbofober som Borchgrevink) får det som de vil. Når Borchgrevink anklager meg for å «resirkulere den offisielle serbiske krigspropagandaen» iverksatt av Milosevic, sier jeg imidlertid som Langbein i Donald: stopp en halv! Jeg skal ha kommi med «overdrevne dødstall og angivelige massakre» og kolportert «lidelsesmyter» om serbernes skjebne, samt manipulert med dødstall. Når Borchgrevink er så opptatt av tallenes tale, veit jeg da ikke om hans gjennomgang av «Årtusenskiftet i Beograd» skyldes dumhet eller bare frekkhet. Tallet 760.000 serbere og sigøynere tatt av dage av Ustasja under andre verdenskrig skal være «tre, tretten eller tretti ganger for høyt». Deler vi med tretti, får vi drøyt 25.000, med tretten 58.000. Det er en grotesk underdrivelse av fascistenes framferd mot serberne. Mitt tall her er riktignok det høyest sannsynliggjorte ? sannsynligheten diskuteres blant annet i Arnt Tore Andersens Måtte jorden åpne seg, Oslo og Beograd 1997. Men de fleste åpne kilder taler om «flere hundre tusen myrdede». Serbernes lidelser interesserer imidlertid ikke Borchgrevink, verken den gang eller seinere. Ikke var det så mange som blei fordrivi fra Krajina, ikke var det så mange serbiske flyktninger i Jugoslavia da bombeangrepet begynte, og ikke var det 250.000 serbere som blei fordrivi fra Kosovo etter Natos menneskevennlige terrorbombing. For egen del har jeg hevda at det var over to hundre tusen ikke-albanere (serbere og sigøynere) som blei fordrivi av kosovoalbanerne etter «freden» i Kosovo. Nå har jeg lært at det blant de fordrevne også var mange jøder ? jf. Michael Parenti The Terrorism Trap, 2002. Hvem bryr seg?Men hvem bryr seg? Ikke Borchgrevink i Helsingforskomitéen. Han mener det er «uanstendig, tendensiøst og uten faglig basis» å sammenlikne Natos bombing med Francos og nazistenes krigsforbrytelser ? som han vil ha det til at jeg gjør. Men det var ikke Arild Linneberg som sto bak slike absurde overdrivelser under denne krigen. Det var Borchgrevinks høye herrer i Nato. Ett av mine hovedpoenger var de groteske påstandene Nato-strategene kolporterte til vestlige medier. Serberne massakrerte kosovoalbanere i hundretusenvis, internerte dem i leire, grilla spedbarn på spidd og spilte fotball med avkappa hoder, lød det fra Natos høyeste hold. Det var Nato-talsmenn som sammenlikna Milosevic med Hitler og påstod avrettinger i Holocoaust-omfang, noe som fikk Claude Lanzemann, lederen for den jødiske organisasjonen Shoah til å protestere på det sterkeste mot «denne totale mangelen på respekt for historias alvor», sitert i Tariq Alis Masters of the Universe? NATO's Balkan Crusade, New York 2000. Undertegnede maner derimot til edruelighet med tallene og viser at antallet døde ved krigens utløp ikke oversteg 2500, men legger til at tallene kan øke når nye massegraver oppdages. Sjølvsagt har jeg aldri påstått at Milosevic-regimet ikke dreiv propaganda. Men Nato var ikke håret bedre. Spriket mellom Nato-talsmann George Robertsons påstand om en halv million myrdede kosovo-albanere og to og et halvt tusen faktisk drepte ikke-serbere, er kanskje en bagatell i Bs matematiske univers? (?) På ett alvorlig punkt vil jeg likevel gi Borchgrevink rett. Det gjelder Srebrenica. «Folkemordet mot den ikke-serbiske befolkningen ble utført for å avverge et angivelig serbisk holocaust,» skriver Borchgrevink. Han har ikke fått med seg at dette også var mitt poeng. Flere Balkan-eksperter advarte mot at noe slikt kunne skje, dersom man ikke forsto serbernes psyke i historisk sammenheng med Ustasja-fascismen. Men ikke på noe punkt lyttet vestlige ledere til serbernes stemme i konflikten, eller til disse ekspertene. Det fikk fatale følger. Det er også grunnen til at serberne kommer til orde i «Årtusenskiftet i Beograd»: for å løse konflikter på minnelige måter må aller parter høres. Å argumentere for dem som ikke kom til orde, er det motsatte av å være ensidig. (?)Intet nytt fra Vestfronten?Konfliktene på Balkan er en rød tråd i Tretten triste essays. Men Borchgrevink mener likevel å vite at undertegnede forfatter «egentlig ikke» er opptatt av Balkan: «Balkan er bare en mulighet til nok en gang å innta rituelle politiske positurer fra den norske offentligheten: først og fremst en flagellantisk, enkel kritikk av Nato og USA.» For egen del synes jeg det er trist å se en norsk forfatter stå fram og forsvare USA og Nato. Det er lenge siden sist. Det skjedde på 1950-tallet, da Arnulf Øverland ville slippe atombombe over Sovjet, og det skjedde en sjelden gang under Vietnamkrigens første fase. Nå skjer det igjen, og med samme gode hensikt. Intet nytt fra Vestfronten, har vi jo lest, og det er altså lite nytt derfra. Der kjemper det gode USA mot «ondskapens imperium», som Ronald Reagen kalte Sovjet-unionen. Nå har de «røde djevlene» i Vietnam blitt til ondskapens fyrste bin Laden og satan Saddam Hussein. Mens Milosevic sitter i Haag som Hitlers stedfortreder. Edvard Said derimot, skreiv under Kosovokrigen at Bill Clinton burde stilles for retten for krigsforbrytelser. Også Michael Parenti ser Clinton som en ulv i fåreklær i The Terrorism Trap, på grunn av hans rolle under Balkan-krigene. Så la oss glømme det alle fortsatt burde huske, at USA drepte tre millioner vietnamesere, at de har støtta terrorregimers tortur og drap i Guatemala, El Salvador, Honduras, Indonesia, Argentina, Filippinene, Nicaragua (under Somoza), Iran (under sjaen), Chile, Hellas og Tyrkia, for å nevne noen ? samt sabotert demokratisk utvikling i enda flere land. Natos nye rolleMen la oss huske det Borchgrevink glømmer, som orda til USAs forsvarsminister Robert McNamara i 1968: «De strategiske målene for USAs verdenspolitikk er verdensomspennende økonomisk, militært og politisk herredømme.» Jeg ser gjerne Borchgrevinks dokumentasjon av at dette har forandra seg. I alle fall står det fortsatt ved lag hos USAs forsvarsminister i 1999: « ? den suksess som firmaer som Microsoft nå har ville ikke ha vårt mulig uten vår sterke militærmakt. ... De milliardene det koster å holde 100.000 amerikanske soldater i for eksempel Sør-Korea og Japan, gjør Asia mer stabilt ? og dermed til bedre markeder for amerikanske varer. Når det militære har lykkes med å holde Irak i sjakk, sikrer det en stadig strøm av olje fra Den persiske gulf» (sitert F. S. Heffermehl, «Hvem sa at fred er umulig?» - se www.nowar.no). Den som ikke forstår dette, forstår ikke verden i dag. USAs og Natos nye rolle her har vært forberedt lenge. Kosovokrigens egentlige begrunnelse kan vi minst spore tilbake til 1984 og Reagan-administrasjonens «US National Security Decision Directive 133» om «United States Policy towards Yugoslavia», merka «sensitivt hemmelig». Siktemål: «å fjerne kommunistiske regimer for å integrere de østeuropeiske landene i verdensmarkedets utvikling». I Rambouillet blei innføring av markedsøkonomi i Rest-Jugoslavia satt som absolutt betingelse for å unngå bombing! Om Kosovo heter det: «Økonomien i Kosovo skal fungere i tråd med det frie markedets prinsipper». I «Stability pact for Southeastern Europe» fra 2000, sies det samme om Montenegro. Og USA lar handling følge ord. Et tiår med restrukturering av det internasjonale pengefondet, USA-leda boikotter, handelsembargo og utestengning følges av massiv bombing som legger den jugoslaviske økonomien i ruiner. Oppbygginga kan begynne. Det vil si integreringa av nye landområder i det nye verdensimperiet, der USA og de rike G8-landene styrer. (?)Kosovokrigen spilte slik sett en nøkkelrolle, den var prøvestein for Vestens nye militære globalisering, nøye knytta til etableringa av et verdensomspennende marked, samt for tilgang til hele klodens oljeressurser. (?)[Her er to lange avsnitt om krigene etter Kosovokrigen og det nye imperiets rettsorden kutta, red. anm.]Historie som faktaDer jeg sitter på en bar i Berkeley og blar i Borchgrevinks artikkel, lurer jeg blant annet på hva motivasjonen hans kan ha vært for å skrive den. For det var da voldsomt, tenker jeg, da jeg, siden jeg liker tall, for moro skyld teller skjellsord og sjikanerende utsagn om Arild Linneberg og Tretten triste essays i skriftstykket hans: et hundre og tjuetre. Dertil kommer nedsablinga av bokas kritikere, deriblant et par av gamlelandets fremste. Filosofer som Mikhail Bakhtin og Jacques Derrida avfeies også med en halv bisetning hver. Som den tsjekkiske filosofen Jan Mukarovsky i sin tid skreiv, har slike dommer først og fremst én referanse: til den som kommer med dem. Når jeg likevel svarer Borchgrevink, er det fordi han dermed også representerer en trend i tida. Han er prototypen på den umodne kritiker, som trur han kan si hva som helst om hvem som helst når som helst, fordi det nå engang er hans egen mening, uten å forstå at han dermed forveksler saksforholdene med sin egen subjektive oppfatning av dem. Allerede når vi velger ut fakta, lager vi riktignok vår egen historieframstilling. Borchgrevink bruker for eksempel tall fra Human Rights Watch til å motsi meg når det gjelder antallet drepte under bomberegnet over Serbia. Mine tyske kilder sier to og et halvt tusen. Nei, det var bare fem hundre, roper Borchgrevink. Men at den samme rapporten kritiserer Natos bruk av forbudte klasebomber i tett befolka strøk, nevner Borchgrevink ikke. Jeg utfordrer han til å svare på mitt spørsmål i Tretten triste essays: hvor mange liv vil Nato ha på samvittigheten om ti, tjue, tretti år som følge av den økologiske katastrofen bombinga forårsaka? Et ærlig svar vil nok passe dårlig med det virkelighetsfjerne bildet av en human intervensjon. Ifølge Natos egne oppgaver ligger det for øvrig elleve tusen udetonerte klasebomber igjen. Hvor mye utarma uran, veit ingen, og det får vi aldri vite. Det er ett av mine generelle poenger. Men Borchgrevink har tydeligvis bare lest ett av tretten essay i Tretten triste essays, ettersom han beskylder meg for misvisende og ensidig dokumentasjon. Det essayet som følger etter «Årtusenskiftet i Beograd», handler faktisk om «Dokumentasjonens problem», spesielt i krigssituasjoner. Materialet er fra den spanske borgerkrigen og Kosovokrigen, samt andre verdenskrig. Min konklusjon her følger George Orwells i Homage to Catalonia: at vi antakelig aldri får vite sannheten om mye av det som foregikk på flere frontavsnitt. Særlig ikke om vi forholder oss til offisielle versjoner, slik Borchgrevink gjør, når han tror på Natos hvitvasking av egne handlinger og svartmalinga av serbernes. Videre følger jeg Hans Magnus Enzensbergers diskusjon i Anarkiets korte sommer og for eksempel Hemingways i For whom the bell tolls. Historia oppstår som kollektivets fiksjoner, hevder Enzensberger. Historieskrivinga er seierherrenes historie, skreiv Walter Benjamin i 1939. Mens diktinga gir oss tapernes, slik Hemingway gjør når han skriver om ofrene for fascismen. (?)Anti-amerikanisme?Ifølge Borchgrevink, denne representanten for objektive sannheter, er Arild Linneberg antiamerikaner: «Det er hatet til USAs politikk, særlig utenrikspolitikk som ligger i bunnen for alle forklaringer her», skriver Borchgrevink. En utroper av inderlighet, er et severdig dyr! skreiv Søren Kierkegaard, og Borchgrevink trur han kjenner Arild Linnebergs følelsesliv, der jeg sitter og riktignok leser i The San Francisco Chronicle om republikanernes nye «Care for Cash»-program ? omsorg istedenfor penger. Omsorgen for de fattige innebærer at sosialhjelpsatsene (som få nyter godt av) settes ned fra 359 dollar til 59 dollar i måneden (fra ca 2600 kr til 450 kr). I New York er det for tida ca 36.000 hjemløse. Men jeg leser videre i det usaklige innlegget Samtiden har trykt: «Agget mot amerikansk politikk er et særtrekk ikke bare for Linneberg, men for store deler av den europeiske 68-generasjonen.» I likhet med mange av dem som skriver om «1968», veit Borchgrevink åpenbart lite om hva 1968 var eller er. Og enda mindre om USA. Med andre ord: Borchgrevink kjenner lite til de enkleste saksforhold i sine egne utsagn. «1968» var nemlig først og fremst et nordamerikansk fenomen. Paris 1968 var etterdønninger etter demokratiopprøret i Berkeley i 1964, som var en reaksjon på det autoritære og udemokratiske politiske systemet i USA. De som forsvarte innholdet i den amerikanske konstitusjonen i 1964, var de venstreintellektuelle. Slik er det faktisk fortsatt. I USA er anarkismen igjen under sterk oppblomstring i intellektuelle miljøer. De påberoper seg konstitusjonen ? imot de skiftende regjeringenes underminering av den. Antonio Negri og Michael Hardts Empire er ett av mange eksempler på dette anarkistisk-kommunistiske forsvaret for demokrati, frihet, likhet og menneskeverd i global sammenheng. Av regimet, det vil si makteliten, stemples de sjølvsagt som antiamerikanere, og jeg merker meg at Borchgrevink stempler norske kritikere av USA og Nato med nøyaktig samme ordbruk. Slike betegnelser kan fort få alvorlige følger.Motstand mot krigenMen til og med i The New York Times artikuleres det motstand mot regjeringenes kriger. En kulturjournalist sammenlikner situasjonen nå med situasjonen foran Vietnamkrigen. Han mener vi bør lese Graham Greenes roman The Quiet American fra 1955 for å forstå det som skjer i disse dager. Ut fra Borchgrevinks logikk må The New York Times da være antiamerikansk, siden han håner andre for å tenke i slike baner. Men hva gjør det? Utafor City Lights Bookstore i San Francisco henger det digre bannere, som dekker hele veggen med påskrifta: No to war and the war makers. The war makers er USAs presidenter. Byrådet i Berkeley har nylig vedtatt et enstemmig nei til krig mot Irak, uansett støtte fra FN eller ikke. Slik de også var imot å bombe Serbia. Til sist gir jeg derfor gjerne Borchgrevink litt rett i å si at professor Linneberg sier farvel til virkeligheten. Professoren forlater i alle fall mer enn gjerne Borchgrevinks innbilte bilde av den. Linneberg føler seg faktisk langt mer tilpass i Berkeley, USA, enn i Borchgrevinks tilsynelatende uskyldsreine Norge: Ja, heller vil jeg lytte til byrådet i Berkeley enn til drønnet fra dronenes bomber.

Arild Linneberg er professor i litteraturvitenskap, ved Universitetet i Bergen. Han har gitt ut flere bøker, blant andre Tretten triste essays om krig og litteratur. //NEDST I MARGEN://(BILETE: FAKSIMILE AV MAO 7. NOVEMBER)Klassekampen trykte 7. november Aage Borchgrevinks artikkel "En litteraturprofessors vegring mot virkeligheten". Artikkelen var en kritikk av Arild Linnebergs bok Tretten triste essays om krig og litteratur. I dette essayet svarer Linneberg på Borchgrevinks kritikk. Den opphavlige versjonen av Borchgrevinks artikkel stod i Samtiden 4-2002. Linnebergs essay vil stå i fullstendig utgave i Samtiden 1-2003.Jeg sitter på nettkafé på nedre Manhattan, da en ny mail dukker opp på skjermen. Fra redaktør Braanen i Klassekampen: Ring meg, please! Det har stått ei greie i Samtiden om boka mi fra i fjor, Tretten triste essays om krig og litteratur. Klassekampen har trykt et utdrag, kan jeg svare? Uka etter i San Francisco får jeg det på fax fra Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås. Jeg leser det og legger det til side. Det er skrivi av Aage Borchgrevink (f.1969), norsk forfatter med en roman på baken og rådgiver for Helsingforskomitéen. Dem som støtta Natos bombekrig mot Serbia, svarte jeg i Tretten triste essays, tenker jeg. Men i Ferlinghettis City Lights Bookstore i Jack Kerouac Street, der jeg jo må innom, stanser jeg foran reolene med politisk litteratur. Metervis om Golfkrigen, Balkan, Afghanistan, 11. september og situasjonen nå: krigen mot terrorisme og den kommende mot Irak. Jeg bestemmer meg likevel for å svare en som håner meg som 1968-er, USA-hater, rasist og brunsvidd Milosevic-medspiller. For det har skjedd mye siden jeg skreiv Tretten triste essays som setter Balkan i relieff. I Tretten triste essays advarte jeg om at nye kriger ville følge etter Kosovokrigen ut fra Natos nye strategikonsept. Dem jeg snakker med her, trur krigen mot Irak vil komme før jul. Krigen står på dagsorden hos King George II, som Bush kalles av mange her. Derfor dette svaret til en som forsvarer Kosovokrigen, det vil si USA og Natos nye aggressive misjon. Men la det straks være sagt: Aage Borchgrevink mistolker det meste, også i Tretten Triste essays om krig og litteratur. Natos krigsforbrytelserEt avsnitt kalt «forakten for fakta» begynner Borchgrevink med følgende sitat fra essayet mitt om «Årtusenskiftet i Beograd»: «Stille flyter Don, hadde vi lest, Nå fløt den enda stillere. Knapt et skip var å se, ikke en lekter. Nato hadde bombet broene». Arild Linneberg er så «kunnskapsløs» at han ikke veit at elva som renner gjennom Budapest heter Donau! Eller: professoren kjenner ikke engang sine klassikere? Borchgrevink var heldig med den. Det skulle stått «fløt Donau enda stillere». Men i ei bok der Baudelaire fortsatt skrives Bandeluire i registeret, blir et Don-Donau fort til et bedrelydende Don-den i korrekturkampens hete. Beklagelig. Men hva betyr det? Avsnittet dreier seg om Natos krigsforbrytelser: bombinga av bruene, forpestinga av livsmiljøet, ødeleggelsen av den sivile infrastrukturen i et av Europas fattigste land. Tvert imot forakt for fakta, vil nok mange mene at Tretten triste essays er overlessa med dem, er for detaljert om Natos ødeleggelser; sjukehus! eldrehjem! barnehager! skoler! universitet! Radio- og tv-stasjoner! Vann- og strømforsyning! Fabrikkker! Veier, jernbanelinjer og broer! Hele landsbyer! bomba sønder og sammen i 78 døgn både dag og natt. Dokumentasjonen er henta fra blant annet tyske miljøeksperter ved Technische Universität i München. Men det interesserer ikke Borchgrevink, som bare tilsynelatende interesserer seg for fakta. Jeg hadde hatt mer respekt for han om han nå hadde forsvart hvordan bruken av ulovlige klasebomber og bomber med kreftframkallende utarma uran skjedde i menneskerettighetens navn. Tallenes taleMye av det Borchgrevink beskylder boka for, er vrøvl, som jeg ikke svarer på. Mye kunne vært motsagt, men for den som er interessert i mitt syn, kommer Tretten triste essays på mammut alt til våren (slik er forlagenes nye politikk). Barnslige synspunkter som at jeg skulle mene «verden ville bli bedre med meg som sjef», ser jeg bort fra. Men noen av argumentene kan virke saklige. Som at det ikke utgikk noen «arrestordre» på Milosevic under Rambouilletforhandlingene eller at jeg skulle omtale Kosovo som en jugoslavisk republikk på åttitallet. Men signalene om at Milosevic skulle tas, utgikk fra Carla del Ponte ved Haag-domstolen nettopp på et strategisk tidspunkt under de såkalte forhandlingene før bombinga. Og Tretten triste essays skisserer Kosovo-provinsens status både før, under og etter bombekrigen. Kildene er blant andre de mest informerte nordiske eksperter på Balkan, som svenske Kjell Magnusson og danskene Peter Dahlhoff-Nielsen og Toni Liversage. At jeg ikke viser til noen kosovoalbanske kilder, er galt. Jeg siterer flere av UCKs ledere, blant annet fra intervjuer i franske aviser. Borchgrevinks tellemåter når han finner «feil» i mine tall, er ellers et kapittel for seg. Han mener for eksempel at det var sju jugoslaviske stater i 1992 og sier jeg tar feil ved å antyde ti, men sjølv teller han til ni i sin egen oppregning. Den tiende kan fortsatt diskuteres; det gjenstår å se om separatistene i Montenegro (og serbofober som Borchgrevink) får det som de vil. Når Borchgrevink anklager meg for å «resirkulere den offisielle serbiske krigspropagandaen» iverksatt av Milosevic, sier jeg imidlertid som Langbein i Donald: stopp en halv! Jeg skal ha kommi med «overdrevne dødstall og angivelige massakre» og kolportert «lidelsesmyter» om serbernes skjebne, samt manipulert med dødstall. Når Borchgrevink er så opptatt av tallenes tale, veit jeg da ikke om hans gjennomgang av «Årtusenskiftet i Beograd» skyldes dumhet eller bare frekkhet. Tallet 760.000 serbere og sigøynere tatt av dage av Ustasja under andre verdenskrig skal være «tre, tretten eller tretti ganger for høyt». Deler vi med tretti, får vi drøyt 25.000, med tretten 58.000. Det er en grotesk underdrivelse av fascistenes framferd mot serberne. Mitt tall her er riktignok det høyest sannsynliggjorte ? sannsynligheten diskuteres blant annet i Arnt Tore Andersens Måtte jorden åpne seg, Oslo og Beograd 1997. Men de fleste åpne kilder taler om «flere hundre tusen myrdede». Serbernes lidelser interesserer imidlertid ikke Borchgrevink, verken den gang eller seinere. Ikke var det så mange som blei fordrivi fra Krajina, ikke var det så mange serbiske flyktninger i Jugoslavia da bombeangrepet begynte, og ikke var det 250.000 serbere som blei fordrivi fra Kosovo etter Natos menneskevennlige terrorbombing. For egen del har jeg hevda at det var over to hundre tusen ikke-albanere (serbere og sigøynere) som blei fordrivi av kosovoalbanerne etter «freden» i Kosovo. Nå har jeg lært at det blant de fordrevne også var mange jøder ? jf. Michael Parenti The Terrorism Trap, 2002. Hvem bryr seg?Men hvem bryr seg? Ikke Borchgrevink i Helsingforskomitéen. Han mener det er «uanstendig, tendensiøst og uten faglig basis» å sammenlikne Natos bombing med Francos og nazistenes krigsforbrytelser ? som han vil ha det til at jeg gjør. Men det var ikke Arild Linneberg som sto bak slike absurde overdrivelser under denne krigen. Det var Borchgrevinks høye herrer i Nato. Ett av mine hovedpoenger var de groteske påstandene Nato-strategene kolporterte til vestlige medier. Serberne massakrerte kosovoalbanere i hundretusenvis, internerte dem i leire, grilla spedbarn på spidd og spilte fotball med avkappa hoder, lød det fra Natos høyeste hold. Det var Nato-talsmenn som sammenlikna Milosevic med Hitler og påstod avrettinger i Holocoaust-omfang, noe som fikk Claude Lanzemann, lederen for den jødiske organisasjonen Shoah til å protestere på det sterkeste mot «denne totale mangelen på respekt for historias alvor», sitert i Tariq Alis Masters of the Universe? NATO's Balkan Crusade, New York 2000. Undertegnede maner derimot til edruelighet med tallene og viser at antallet døde ved krigens utløp ikke oversteg 2500, men legger til at tallene kan øke når nye massegraver oppdages. Sjølvsagt har jeg aldri påstått at Milosevic-regimet ikke dreiv propaganda. Men Nato var ikke håret bedre. Spriket mellom Nato-talsmann George Robertsons påstand om en halv million myrdede kosovo-albanere og to og et halvt tusen faktisk drepte ikke-serbere, er kanskje en bagatell i Bs matematiske univers? (?) På ett alvorlig punkt vil jeg likevel gi Borchgrevink rett. Det gjelder Srebrenica. «Folkemordet mot den ikke-serbiske befolkningen ble utført for å avverge et angivelig serbisk holocaust,» skriver Borchgrevink. Han har ikke fått med seg at dette også var mitt poeng. Flere Balkan-eksperter advarte mot at noe slikt kunne skje, dersom man ikke forsto serbernes psyke i historisk sammenheng med Ustasja-fascismen. Men ikke på noe punkt lyttet vestlige ledere til serbernes stemme i konflikten, eller til disse ekspertene. Det fikk fatale følger. Det er også grunnen til at serberne kommer til orde i «Årtusenskiftet i Beograd»: for å løse konflikter på minnelige måter må aller parter høres. Å argumentere for dem som ikke kom til orde, er det motsatte av å være ensidig. (?) Intet nytt fra Vestfronten?Konfliktene på Balkan er en rød tråd i Tretten triste essays. Men Borchgrevink mener likevel å vite at undertegnede forfatter «egentlig ikke» er opptatt av Balkan: «Balkan er bare en mulighet til nok en gang å innta rituelle politiske positurer fra den norske offentligheten: først og fremst en flagellantisk, enkel kritikk av Nato og USA.» For egen del synes jeg det er trist å se en norsk forfatter stå fram og forsvare USA og Nato. Det er lenge siden sist. Det skjedde på 1950-tallet, da Arnulf Øverland ville slippe atombombe over Sovjet, og det skjedde en sjelden gang under Vietnamkrigens første fase. Nå skjer det igjen, og med samme gode hensikt. Intet nytt fra Vestfronten, har vi jo lest, og det er altså lite nytt derfra. Der kjemper det gode USA mot «ondskapens imperium», som Ronald Reagen kalte Sovjet-unionen. Nå har de «røde djevlene» i Vietnam blitt til ondskapens fyrste bin Laden og satan Saddam Hussein. Mens Milosevic sitter i Haag som Hitlers stedfortreder. Edvard Said derimot, skreiv under Kosovokrigen at Bill Clinton burde stilles for retten for krigsforbrytelser. Også Michael Parenti ser Clinton som en ulv i fåreklær i The Terrorism Trap, på grunn av hans rolle under Balkan-krigene. Så la oss glømme det alle fortsatt burde huske, at USA drepte tre millioner vietnamesere, at de har støtta terrorregimers tortur og drap i Guatemala, El Salvador, Honduras, Indonesia, Argentina, Filippinene, Nicaragua (under Somoza), Iran (under sjaen), Chile, Hellas og Tyrkia, for å nevne noen ? samt sabotert demokratisk utvikling i enda flere land. Natos nye rolleMen la oss huske det Borchgrevink glømmer, som orda til USAs forsvarsminister Robert McNamara i 1968: «De strategiske målene for USAs verdenspolitikk er verdensomspennende økonomisk, militært og politisk herredømme.» Jeg ser gjerne Borchgrevinks dokumentasjon av at dette har forandra seg. I alle fall står det fortsatt ved lag hos USAs forsvarsminister i 1999: « ? den suksess som firmaer som Microsoft nå har ville ikke ha vårt mulig uten vår sterke militærmakt. ... De milliardene det koster å holde 100.000 amerikanske soldater i for eksempel Sør-Korea og Japan, gjør Asia mer stabilt ? og dermed til bedre markeder for amerikanske varer. Når det militære har lykkes med å holde Irak i sjakk, sikrer det en stadig strøm av olje fra Den persiske gulf» (sitert F. S. Heffermehl, «Hvem sa at fred er umulig?» - se www.nowar.no). Den som ikke forstår dette, forstår ikke verden i dag. USAs og Natos nye rolle her har vært forberedt lenge. Kosovokrigens egentlige begrunnelse kan vi minst spore tilbake til 1984 og Reagan-administrasjonens «US National Security Decision Directive 133» om «United States Policy towards Yugoslavia», merka «sensitivt hemmelig». Siktemål: «å fjerne kommunistiske regimer for å integrere de østeuropeiske landene i verdensmarkedets utvikling». I Rambouillet blei innføring av markedsøkonomi i Rest-Jugoslavia satt som absolutt betingelse for å unngå bombing! Om Kosovo heter det: «Økonomien i Kosovo skal fungere i tråd med det frie markedets prinsipper». I «Stability pact for Southeastern Europe» fra 2000, sies det samme om Montenegro. Og USA lar handling følge ord. Et tiår med restrukturering av det internasjonale pengefondet, USA-leda boikotter, handelsembargo og utestengning følges av massiv bombing som legger den jugoslaviske økonomien i ruiner. Oppbygginga kan begynne. Det vil si integreringa av nye landområder i det nye verdensimperiet, der USA og de rike G8-landene styrer. (?)Kosovokrigen spilte slik sett en nøkkelrolle, den var prøvestein for Vestens nye militære globalisering, nøye knytta til etableringa av et verdensomspennende marked, samt for tilgang til hele klodens oljeressurser. (?)[Her er to lange avsnitt om krigene etter Kosovokrigen og det nye imperiets rettsorden kutta, red. anm.] Historie som faktaDer jeg sitter på en bar i Berkeley og blar i Borchgrevinks artikkel, lurer jeg blant annet på hva motivasjonen hans kan ha vært for å skrive den. For det var da voldsomt, tenker jeg, da jeg, siden jeg liker tall, for moro skyld teller skjellsord og sjikanerende utsagn om Arild Linneberg og Tretten triste essays i skriftstykket hans: et hundre og tjuetre. Dertil kommer nedsablinga av bokas kritikere, deriblant et par av gamlelandets fremste. Filosofer som Mikhail Bakhtin og Jacques Derrida avfeies også med en halv bisetning hver. Som den tsjekkiske filosofen Jan Mukarovsky i sin tid skreiv, har slike dommer først og fremst én referanse: til den som kommer med dem. Når jeg likevel svarer Borchgrevink, er det fordi han dermed også representerer en trend i tida. Han er prototypen på den umodne kritiker, som trur han kan si hva som helst om hvem som helst når som helst, fordi det nå engang er hans egen mening, uten å forstå at han dermed forveksler saksforholdene med sin egen subjektive oppfatning av dem. Allerede når vi velger ut fakta, lager vi riktignok vår egen historieframstilling. Borchgrevink bruker for eksempel tall fra Human Rights Watch til å motsi meg når det gjelder antallet drepte under bomberegnet over Serbia. Mine tyske kilder sier to og et halvt tusen. Nei, det var bare fem hundre, roper Borchgrevink. Men at den samme rapporten kritiserer Natos bruk av forbudte klasebomber i tett befolka strøk, nevner Borchgrevink ikke. Jeg utfordrer han til å svare på mitt spørsmål i Tretten triste essays: hvor mange liv vil Nato ha på samvittigheten om ti, tjue, tretti år som følge av den økologiske katastrofen bombinga forårsaka? Et ærlig svar vil nok passe dårlig med det virkelighetsfjerne bildet av en human intervensjon. Ifølge Natos egne oppgaver ligger det for øvrig elleve tusen udetonerte klasebomber igjen. Hvor mye utarma uran, veit ingen, og det får vi aldri vite. Det er ett av mine generelle poenger. Men Borchgrevink har tydeligvis bare lest ett av tretten essay i Tretten triste essays, ettersom han beskylder meg for misvisende og ensidig dokumentasjon. Det essayet som følger etter «Årtusenskiftet i Beograd», handler faktisk om «Dokumentasjonens problem», spesielt i krigssituasjoner. Materialet er fra den spanske borgerkrigen og Kosovokrigen, samt andre verdenskrig. Min konklusjon her følger George Orwells i Homage to Catalonia: at vi antakelig aldri får vite sannheten om mye av det som foregikk på flere frontavsnitt. Særlig ikke om vi forholder oss til offisielle versjoner, slik Borchgrevink gjør, når han tror på Natos hvitvasking av egne handlinger og svartmalinga av serbernes. Videre følger jeg Hans Magnus Enzensbergers diskusjon i Anarkiets korte sommer og for eksempel Hemingways i For whom the bell tolls. Historia oppstår som kollektivets fiksjoner, hevder Enzensberger. Historieskrivinga er seierherrenes historie, skreiv Walter Benjamin i 1939. Mens diktinga gir oss tapernes, slik Hemingway gjør når han skriver om ofrene for fascismen. (?) Anti-amerikanisme?Ifølge Borchgrevink, denne representanten for objektive sannheter, er Arild Linneberg antiamerikaner: «Det er hatet til USAs politikk, særlig utenrikspolitikk som ligger i bunnen for alle forklaringer her», skriver Borchgrevink. En utroper av inderlighet, er et severdig dyr! skreiv Søren Kierkegaard, og Borchgrevink trur han kjenner Arild Linnebergs følelsesliv, der jeg sitter og riktignok leser i The San Francisco Chronicle om republikanernes nye «Care for Cash»-program ? omsorg istedenfor penger. Omsorgen for de fattige innebærer at sosialhjelpsatsene (som få nyter godt av) settes ned fra 359 dollar til 59 dollar i måneden (fra ca 2600 kr til 450 kr). I New York er det for tida ca 36.000 hjemløse. Men jeg leser videre i det usaklige innlegget Samtiden har trykt: «Agget mot amerikansk politikk er et særtrekk ikke bare for Linneberg, men for store deler av den europeiske 68-generasjonen.» I likhet med mange av dem som skriver om «1968», veit Borchgrevink åpenbart lite om hva 1968 var eller er. Og enda mindre om USA. Med andre ord: Borchgrevink kjenner lite til de enkleste saksforhold i sine egne utsagn. «1968» var nemlig først og fremst et nordamerikansk fenomen. Paris 1968 var etterdønninger etter demokratiopprøret i Berkeley i 1964, som var en reaksjon på det autoritære og udemokratiske politiske systemet i USA. De som forsvarte innholdet i den amerikanske konstitusjonen i 1964, var de venstreintellektuelle. Slik er det faktisk fortsatt. I USA er anarkismen igjen under sterk oppblomstring i intellektuelle miljøer. De påberoper seg konstitusjonen ? imot de skiftende regjeringenes underminering av den. Antonio Negri og Michael Hardts Empire er ett av mange eksempler på dette anarkistisk-kommunistiske forsvaret for demokrati, frihet, likhet og menneskeverd i global sammenheng. Av regimet, det vil si makteliten, stemples de sjølvsagt som antiamerikanere, og jeg merker meg at Borchgrevink stempler norske kritikere av USA og Nato med nøyaktig samme ordbruk. Slike betegnelser kan fort få alvorlige følger. Motstand mot krigenMen til og med i The New York Times artikuleres det motstand mot regjeringenes kriger. En kulturjournalist sammenlikner situasjonen nå med situasjonen foran Vietnamkrigen. Han mener vi bør lese Graham Greenes roman The Quiet American fra 1955 for å forstå det som skjer i disse dager. Ut fra Borchgrevinks logikk må The New York Times da være antiamerikansk, siden han håner andre for å tenke i slike baner. Men hva gjør det? Utafor City Lights Bookstore i San Francisco henger det digre bannere, som dekker hele veggen med påskrifta: No to war and the war makers. The war makers er USAs presidenter. Byrådet i Berkeley har nylig vedtatt et enstemmig nei til krig mot Irak, uansett støtte fra FN eller ikke. Slik de også var imot å bombe Serbia. Til sist gir jeg derfor gjerne Borchgrevink litt rett i å si at professor Linneberg sier farvel til virkeligheten. Professoren forlater i alle fall mer enn gjerne Borchgrevinks innbilte bilde av den. Linneberg føler seg faktisk langt mer tilpass i Berkeley, USA, enn i Borchgrevinks tilsynelatende uskyldsreine Norge: Ja, heller vil jeg lytte til byrådet i Berkeley enn til drønnet fra dronenes bomber.