Tidligere helseminister Tønne lot seg belønne med 1,5 millioner kroner for en seks ukers jobb for Kjell Inge Røkke. Dermed ble mannen fra Drammen millionær på rekordtid. Selv om Tønne har fått mye offentlig juling etter at Dagbladet avslørte de lyssky gjerningene hans, har han i bunn og grunn ikke gjort noe annet enn det Gro Harlem Brundtland la opp til i de årene da hun var statsminister. Dette var år da antallet millionærer vokste med ekspressfart i Norge.

Jeg finner fram fra djuparkivet mitt et gulnet utklipp fra Aftenposten fra 1996. Tittelen lyder: «30 000 nye millionærer under Brundtlands styre.»

1996 var det året da Kjell Inge Røkke og kompanjongen Bjørn Rune Gjelsten kjøpte Aker, noe som etter min mening var en skjellsettende begivenhet i norsk kapitalisme. To reine spekulanter kunne sikre seg en hel kiste med arvesølv.

Dette åpnet for vyer og visjoner hos andre spekulanter.

Oljeprisen var høy i 1996, og på Oslo børs var det rekordvekst. Alle økonomiske piler pekte oppover i Norge. For de rikeste, vel å merke.

Millionær-dobling

1996 var også det året da Gro Harlem Brundtland ga fra seg roret som statsminister til Thorbjørn Jagland. Gro hadde dannet sin tredje regjering i 1990.

Under de fire første årene av denne regjeringa, fra 1990 til 1994 altså, økte antallet millionærer i Norge fra 31.814 personer til 67.750, ifølge tall Aftenposten innhentet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

I løpet av bare fire år med Arbeiderparti-styre ble antallet millionærer fordoblet. Hvordan og hvorfor kunne det skje?

Med millionær menes i denne sammenhengen formuesmillionær. Formue ble av SSB definert som verdien av realkapital og finanskapital minus gjeld. Antallet millionærer i statistikken ville ha vært mye høyere dersom den reelle verdien av boliger og eiendommer hadde blitt regnet som formue. Men det som ble ? og blir ? regnet som formue er ligningsverdien.

Antallet inntektsmillionærer ble mer enn fordoblet i fireårsperioden. I 1990 var det 1421 personer i Norge som oppga en skattbar årsinntekt på mer enn en million kroner. I 1994 var antallet økt til 4101 personer.

Vekst og oppgang

Forskningssjef Nils Martin Stølen i SSB forklarte veksten slik: «En svært viktig grunn er lønns- og prisveksten, som fører til at det etter hvert blir flere og flere millionærer. En annen årsak er konjunkturene. I 1984 var vi inne i starten på en oppgangskonjunktur, mens vi nå er i slutten. Vi har et par år bak oss med sterk vekst.»

Den oljesmurte veksten i den norske økonomien var helt opplagt en årsak til at landet fikk skarer av nye rikinger. De som var fremmelige når det gjaldt å karre til seg av denne veksten, kunne smykke seg med en millionærtittel. Og de som var aller mest frampå ble milliardærer, sånne som Røkke. Som noen år seinere sto fram med LO-leder Yngve Hågensen ved sin side og erklærte seg som Ap-tilhenger.

Jeg tror at ideologi, den nye sosialdemokratiske ideologien, var en annen viktig årsak til millionæreksplosjonen i Norge. Gro Harlem Brundtland hadde ingen spesielt klar økonomisk filosofi. Men på tampen av hennes regjeringstid var det blitt åpenbart at Arbeiderpartiet hadde tatt steget fra å administrere kapitalismen til å bli et parti av og for kapitalister. Det var den nye linja, som Tønne siden har fulgt.

Amerikanisering

Ap-teknokrater av typen Harald Norvik og Tormod Hermansen ville ikke nøye seg med å administrere Statoil og Telenor som traurige statsmonopoler. De ville privatisere selskapene og gjøre dem til mest mulig «normale» kapitalistiske selskaper, for derved også sjøl å kunne bli kapitalister og millionærer.Den Store Moder Gro ga, enten hun var klar over det eller ei, legitimitet til denne typen bestrebelser. Uansett hva jeg ellers måtte mene om Erik Solheim som SV-leder, vil jeg gi ham honnør for hvordan han satte ord på det som skjedde i slutten av Gros epoke.«Norge blir amerikanisert,» sa Solheim i en kommentar til Aftenpostens millionær-oppslag, som sto på trykk den 18. januar 1996. Solheim sa at den reelle forklaringen på veksten i antallet millionærer var at «regjeringen fører en økonomisk politikk som til de grader har skapt økende forskjeller.»Solheim mente at disse store forskjellene «undergraver sosialdemokratiets ideologi». Det Solheim ikke så, og som vi lenger ute til venstre heller ikke så tydelig nok, var at Ap slett ikke undergravde sitt eget politiske fundament. Tenkerne og teknokratene i partiet, representert ved de før nevnte industriherrene og kommende stjerner som Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, var i ferd med å snekre et nytt ideologisk fundament oppe på tenkeloftet. Teknokratene ønsket personlig å bli kapitalister. Kanskje for å gjøre dette enklere for seg, men kanskje også i et lønnlig håp om at rikdommen virkelig skulle bli et fellesgode, erklærte de at vi i det nye Norge skulle bli kapitalister alle sammen.

Det norske hus

Da Jagland avløste Gro som statsminister den 25. oktober 1996 fikk han både lovord og pepper for begrepet «Det norske hus». For meg ble dette huset et bilde på et samfunn der klassekampen ble avskaffet en gang for alle. Vi skulle være i det samme huset, eller i samme båten, alle nordmenn. Og de som er sammen i et hus får holde fred og dele på det som finnes der, av sofaer i stua og epler i kjelleren.

For meg var Det norske hus bildet på en illusjon. Sånne hus kan ikke eksistere, fordi det ikke kan finnes noen kapitalisme uten at noen blir utbyttet.

Jagland trodde på huset sitt, og på likheten i kapitalismens tegn. I et tiltredelsesintervju med VG talte han enda tydeligere og erklærte at alle nordmenn skulle bli kapitalister. Akkurat den sentensen ble for lite lagt merke til, syntes jeg. Jaglands tale i klarspråk om folket som kapitalister druknet i pressekommentarene om at han ville legge opp til en mer radikal politikk enn den Gro hadde ført, hvilket etter min ringe oppfatning var reinspikka sludder og en total umulighet.

Illusjonsbyggverket Det norske hus ble en fiasko både som metafor og i den praktiske politikken. Det samme ble sjefsarkitekten.

Nordmenn flest ble ikke millionærer. Heldigvis! Det er en uutholdelig tanke at vi hadde blitt smekkfulle pengetønner alle sammen.

Tidligere helseminister Tønne lot seg belønne med 1,5 millioner kroner for en seks ukers jobb for Kjell Inge Røkke. Dermed ble mannen fra Drammen millionær på rekordtid. Selv om Tønne har fått mye offentlig juling etter at Dagbladet avslørte de lyssky gjerningene hans, har han i bunn og grunn ikke gjort noe annet enn det Gro Harlem Brundtland la opp til i de årene da hun var statsminister. Dette var år da antallet millionærer vokste med ekspressfart i Norge.

Jeg finner fram fra djuparkivet mitt et gulnet utklipp fra Aftenposten fra 1996. Tittelen lyder: «30 000 nye millionærer under Brundtlands styre.»

1996 var det året da Kjell Inge Røkke og kompanjongen Bjørn Rune Gjelsten kjøpte Aker, noe som etter min mening var en skjellsettende begivenhet i norsk kapitalisme. To reine spekulanter kunne sikre seg en hel kiste med arvesølv.

Dette åpnet for vyer og visjoner hos andre spekulanter.

Oljeprisen var høy i 1996, og på Oslo børs var det rekordvekst. Alle økonomiske piler pekte oppover i Norge. For de rikeste, vel å merke.

Millionær-dobling
1996 var også det året da Gro Harlem Brundtland ga fra seg roret som statsminister til Thorbjørn Jagland. Gro hadde dannet sin tredje regjering i 1990.

Under de fire første årene av denne regjeringa, fra 1990 til 1994 altså, økte antallet millionærer i Norge fra 31.814 personer til 67.750, ifølge tall Aftenposten innhentet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

I løpet av bare fire år med Arbeiderparti-styre ble antallet millionærer fordoblet. Hvordan og hvorfor kunne det skje?

Med millionær menes i denne sammenhengen formuesmillionær. Formue ble av SSB definert som verdien av realkapital og finanskapital minus gjeld. Antallet millionærer i statistikken ville ha vært mye høyere dersom den reelle verdien av boliger og eiendommer hadde blitt regnet som formue. Men det som ble ? og blir ? regnet som formue er ligningsverdien.

Antallet inntektsmillionærer ble mer enn fordoblet i fireårsperioden. I 1990 var det 1421 personer i Norge som oppga en skattbar årsinntekt på mer enn en million kroner. I 1994 var antallet økt til 4101 personer.

Vekst og oppgang
Forskningssjef Nils Martin Stølen i SSB forklarte veksten slik: «En svært viktig grunn er lønns- og prisveksten, som fører til at det etter hvert blir flere og flere millionærer. En annen årsak er konjunkturene. I 1984 var vi inne i starten på en oppgangskonjunktur, mens vi nå er i slutten. Vi har et par år bak oss med sterk vekst.»

Den oljesmurte veksten i den norske økonomien var helt opplagt en årsak til at landet fikk skarer av nye rikinger. De som var fremmelige når det gjaldt å karre til seg av denne veksten, kunne smykke seg med en millionærtittel. Og de som var aller mest frampå ble milliardærer, sånne som Røkke. Som noen år seinere sto fram med LO-leder Yngve Hågensen ved sin side og erklærte seg som Ap-tilhenger.

Jeg tror at ideologi, den nye sosialdemokratiske ideologien, var en annen viktig årsak til millionæreksplosjonen i Norge. Gro Harlem Brundtland hadde ingen spesielt klar økonomisk filosofi. Men på tampen av hennes regjeringstid var det blitt åpenbart at Arbeiderpartiet hadde tatt steget fra å administrere kapitalismen til å bli et parti av og for kapitalister. Det var den nye linja, som Tønne siden har fulgt.

Amerikanisering

Ap-teknokrater av typen Harald Norvik og Tormod Hermansen ville ikke nøye seg med å administrere Statoil og Telenor som traurige statsmonopoler. De ville privatisere selskapene og gjøre dem til mest mulig «normale» kapitalistiske selskaper, for derved også sjøl å kunne bli kapitalister og millionærer.Den Store Moder Gro ga, enten hun var klar over det eller ei, legitimitet til denne typen bestrebelser. Uansett hva jeg ellers måtte mene om Erik Solheim som SV-leder, vil jeg gi ham honnør for hvordan han satte ord på det som skjedde i slutten av Gros epoke.«Norge blir amerikanisert,» sa Solheim i en kommentar til Aftenpostens millionær-oppslag, som sto på trykk den 18. januar 1996. Solheim sa at den reelle forklaringen på veksten i antallet millionærer var at «regjeringen fører en økonomisk politikk som til de grader har skapt økende forskjeller.»Solheim mente at disse store forskjellene «undergraver sosialdemokratiets ideologi». Det Solheim ikke så, og som vi lenger ute til venstre heller ikke så tydelig nok, var at Ap slett ikke undergravde sitt eget politiske fundament. Tenkerne og teknokratene i partiet, representert ved de før nevnte industriherrene og kommende stjerner som Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, var i ferd med å snekre et nytt ideologisk fundament oppe på tenkeloftet. Teknokratene ønsket personlig å bli kapitalister. Kanskje for å gjøre dette enklere for seg, men kanskje også i et lønnlig håp om at rikdommen virkelig skulle bli et fellesgode, erklærte de at vi i det nye Norge skulle bli kapitalister alle sammen.

Det norske hus
Da Jagland avløste Gro som statsminister den 25. oktober 1996 fikk han både lovord og pepper for begrepet «Det norske hus». For meg ble dette huset et bilde på et samfunn der klassekampen ble avskaffet en gang for alle. Vi skulle være i det samme huset, eller i samme båten, alle nordmenn. Og de som er sammen i et hus får holde fred og dele på det som finnes der, av sofaer i stua og epler i kjelleren.

For meg var Det norske hus bildet på en illusjon. Sånne hus kan ikke eksistere, fordi det ikke kan finnes noen kapitalisme uten at noen blir utbyttet.

Jagland trodde på huset sitt, og på likheten i kapitalismens tegn. I et tiltredelsesintervju med VG talte han enda tydeligere og erklærte at alle nordmenn skulle bli kapitalister. Akkurat den sentensen ble for lite lagt merke til, syntes jeg. Jaglands tale i klarspråk om folket som kapitalister druknet i pressekommentarene om at han ville legge opp til en mer radikal politikk enn den Gro hadde ført, hvilket etter min ringe oppfatning var reinspikka sludder og en total umulighet.

Illusjonsbyggverket Det norske hus ble en fiasko både som metafor og i den praktiske politikken. Det samme ble sjefsarkitekten.

Nordmenn flest ble ikke millionærer. Heldigvis! Det er en uutholdelig tanke at vi hadde blitt smekkfulle pengetønner alle sammen.