? Han er så jævla fin.

? Noe av det beste vi har.

? Ham skal du være snill med.

Det er med ærefrykt en som ung og perifer kulturjournalist nærmer seg hans eminense Kjell Heggelund, mannen ingen vil si noe stygt om, som ingen kan si noe stygt om: Flytende i alle de klassiske språk; 60-tallets store lyriker; legendarisk foreleser i litteraturvitenskap og forlags- og tidsskriftredaktøren per se.

? Den fremste veileder jeg noen gang har hatt, som en kilde sier det.

Noe har vi likevel til felles: Lekmannskristendom.

? Du har vel indremisjonsbakgrunn, du, sier Heggelund i det vi setter oss.

? Det er noe helt annet enn det jeg kommer fra, pinsebevegelsen. Noe helt annet, doserer Aschehougs litterære direktør.

? Pinsebevegelsen er en ekstatisk religion og sterkt preget av innlevelse, selv uttrykket var mye viktigere enn det rent moralske for oss. Selvsagt var det ting vi heller ikke kunne gjøre. Men dere i indremisjonen, dere sto langt over oss. Indremisjonen var i våre øyne noe borgerlig og stivt og formelt. Dere var karrierister, dere.

Litt av en start og jeg prøver å følge sporet.

? Var da din higen etter boken og lærdom en reaksjon på antiintellektualismen i pinsebevegelsen i din barndoms Bergen?

? Egentlig ikke. Selvfølgelig leste jeg mye. Men det var det vi unge i Bergensmiljøet gjorde.

Det brutale Bergen

Miljøet Heggelund snakker om, var også Georg Johannesens miljø. Johannesen var allerede da et rabiat menneske, en gutt som truet sine mobbere med øks.

? Eg går hem og henter øksen, sa 10-åringen Johannesen. Noe han også gjorde. Da ble det slutt på mobbingen.

Historien er ikke utypisk, forteller Heggelund.

? Bergen var først og fremst brutalt, men det var også et sted hvor det ble lest. George og jeg samlet på bøker vi. Det var vanlig det. Vi var venner. Men jeg tror ikke vi hadde et bevisst forhold til boken, at det var derfor vi ble venner.

? Når kom så det intellektuelle gjennombruddet?

? Jeg vet ikke. Jeg likte i grunnen ikke skolen. Etter realskolen stakk jeg av til utlandet ett års tid. Men det var bare noe jeg gjorde. Jeg hadde ingen plan. Men det eneste som er helt sikkert, var at jeg ønsket noe annet, uten at jeg visste hva dette annet var. Det jeg visste, var at jeg ikke stolte på autoritetene, derfor ville jeg finne min egen plattform.

? Og så begynte du å skrive?

? Jeg hadde noen spede forsøk på realskolen. Men de var ikke ment for offentliggjøring, eller kanskje de var det. Gud vet. Jeg fløt av gårde, jeg.

Heggelund er ikke en mann som vil vedkjenne seg et prosjekt. Det er de andre som har prosjekter, ikke han. Spesielt sterk avsmak har han for det norske prosjektet.

? Jeg flyttet mye, jeg ble ikke spesielt rotfast noe sted. Blant annet tilbrakte jeg mye tid hos min bestemor på Hedemarken. Fra Bergen fikk jeg en veldig motstand, den brutale og morsomme bergenske motstanden mot alt. Fra Hedemarken fikk jeg det jevne, en slags ironisk distanse, denne vi gjenkjenner hos Alf Prøysen, en melankolsk opposisjon.

Retning fant han på egenhånd.

? I grunnen hadde jeg vel ikke noen inspiratorer og mentorer. Det var utpå 60-tallet da jeg begynte å lese klassisk og moderne litteratur, i stedet for det ruklet vi alle må lese her oppe, at jeg fikk inspirasjon og retning.

? Og da følte du endelig at du hadde noe å si til et større publikum?

? I og for seg hadde jeg alltid følt at jeg hadde noe å si, men jeg trodde det holdt å si det til meg selv, ikke til noe publikum. Hvorfor skulle jeg si noe til dem? Hva slags interesse hadde de av det?

Heggelund er en utypisk forfatter i så måte. Han hadde ikke det moderne behovet for å bli sett, mener han selv.

? Framfor å vinne andre, vinne lesere, framfor å bli sett, ønsket jeg mye mer å bli et trygt menneske selv. Det var det jeg ville.

Og likevel begynte du å skrive og publisere.

? Da jeg begynte å lese Illiaden og alt det der som vi har snakket om, så oppdaget jeg at det der var en helt annen klangfullhet enn hva jeg hadde funnet andre steder. Det var en eller annen stil i dette her som grep meg på en måte, et måte jeg ikke hadde følt før. Det var noe annet enn det «norske».

Renskåret

Når man leser Heggelunds dikt, slår det en at de langt på vei er frie for allusjoner til konkrete hendinger. De er på et vis skåret fri fra de dagligdagse strukturene, og definitivt fra det norske. Vi spør om hans klassiske dannelse kan ha noe med dette å gjøre. Og hvor denne renskåretheten kommer fra.

? Jeg hadde et ønske om ikke å være diffus. Jeg hadde en tanke om at dette skulle være så klart som overhode mulig. Derfor ble jeg overrasket da folk begynte å lese «ikke-vold» og andre greier inn i diktene. Jeg er sikker på at du i dag ikke ser noe som helst slikt i min diktning. Det som derimot er der, er en blanding av forskjellige nivåer man lever i. Vi har alle ulike språknivåer uansett klassebakgrunn eller utdanning. Jeg skrev på ulike nivåer. Jeg prøvde å holde dem adskilt.

? Din poesi skiller seg mye fra din mer akademiske taleprosa. Arbeidet du mye med å ? i mangel på et bedre ord ? skrelle bort det kompliserende og «tunge»?

? Ja og nei. Igjen handler det om nivåer. Jeg tror det har noe med musikk å gjøre. Jeg har veldig stor sans for temaer som kan krysse hverandre, tanker som ikke er helt bevisste, men nesten bevisste, som man kan komme tilbake til. Jeg var ikke så interessert i dagklare meninger som jeg var i disse nesten bevisste temaene. Det er som med musikk, noen temaer passer sammen, noen ikke, stemninger som ikke kan konkretiseres.

Smerte

Heggelund prøver likevel å konkretisere.

? Jeg er overbevist om at de fleste mennesker har slike ubestemte og halvbevisste perioder, særlig når de er barn. Vi har vel nesten alle hatt den følelsen, gjerne rett før vi sovner, av at det er noen i rommet, uten at det nødvendigvis stemmer. Det er noe der, tror jeg. Det må jeg få si, uten å framstå som halvgæren.

? Har du en spesiell bevissthet for dette?

? Kanskje. Det kan være noe med min pinsebakgrunn, der ekstasen stod så sentralt, som har gitt meg en økt lydhørhet.

? En slags evne til å betrakte seg selv utenfra?

? Ja, på et vis. Før vi begynte, snakket du om hvordan ekstrem smerte kunne få deg til å stige ut av deg selv. Du er inne på noe der. Enten er vi som menneske på vei mot en smerte, eller så er man det ikke, da er de ikke så interessante. Få av oss har opplevd den grunnleggende angsten, den enorme smerten.

Det har Heggelund gjort.

? Lenge etter at jeg hadde skrevet diktene, opplevde jeg noe forferdelig. Da, plutselig, gjenkjente jeg noe fra diktene mine, en følelse som de hadde fanget opp, men som jeg ikke fullt ut hadde erkjent da jeg skrev dem.

? Smerten ble bevissthetsekspanderende?

? Nettopp, et svært dekkende ord. Det er komme videre, å ekspandere, som gjelder, på alle nivåer, unngå å stivne til.

? Og så sluttet du å skrive?

? Ja, jeg gjorde det. Det var jævla godt. Tenk å skrive dikt år etter år. Jeg kan ikke forstå dem som gjør det.

I det vi reiser oss for å gå, setter han øynene i meg.

? Du må komme deg videre. Hører du!

Mandag fyller Kjell Heggelund 70 år. Vi gratulerer.

? Han er så jævla fin.

? Noe av det beste vi har.

? Ham skal du være snill med.

Det er med ærefrykt en som ung og perifer kulturjournalist nærmer seg hans eminense Kjell Heggelund, mannen ingen vil si noe stygt om, som ingen kan si noe stygt om: Flytende i alle de klassiske språk; 60-tallets store lyriker; legendarisk foreleser i litteraturvitenskap og forlags- og tidsskriftredaktøren per se.

? Den fremste veileder jeg noen gang har hatt, som en kilde sier det.

Noe har vi likevel til felles: Lekmannskristendom.

? Du har vel indremisjonsbakgrunn, du, sier Heggelund i det vi setter oss.

? Det er noe helt annet enn det jeg kommer fra, pinsebevegelsen. Noe helt annet, doserer Aschehougs litterære direktør.

? Pinsebevegelsen er en ekstatisk religion og sterkt preget av innlevelse, selv uttrykket var mye viktigere enn det rent moralske for oss. Selvsagt var det ting vi heller ikke kunne gjøre. Men dere i indremisjonen, dere sto langt over oss. Indremisjonen var i våre øyne noe borgerlig og stivt og formelt. Dere var karrierister, dere.

Litt av en start og jeg prøver å følge sporet.

? Var da din higen etter boken og lærdom en reaksjon på antiintellektualismen i pinsebevegelsen i din barndoms Bergen?

? Egentlig ikke. Selvfølgelig leste jeg mye. Men det var det vi unge i Bergensmiljøet gjorde.

Det brutale Bergen
Miljøet Heggelund snakker om, var også Georg Johannesens miljø. Johannesen var allerede da et rabiat menneske, en gutt som truet sine mobbere med øks.

? Eg går hem og henter øksen, sa 10-åringen Johannesen. Noe han også gjorde. Da ble det slutt på mobbingen.

Historien er ikke utypisk, forteller Heggelund.

? Bergen var først og fremst brutalt, men det var også et sted hvor det ble lest. George og jeg samlet på bøker vi. Det var vanlig det. Vi var venner. Men jeg tror ikke vi hadde et bevisst forhold til boken, at det var derfor vi ble venner.

? Når kom så det intellektuelle gjennombruddet?

? Jeg vet ikke. Jeg likte i grunnen ikke skolen. Etter realskolen stakk jeg av til utlandet ett års tid. Men det var bare noe jeg gjorde. Jeg hadde ingen plan. Men det eneste som er helt sikkert, var at jeg ønsket noe annet, uten at jeg visste hva dette annet var. Det jeg visste, var at jeg ikke stolte på autoritetene, derfor ville jeg finne min egen plattform.

? Og så begynte du å skrive?

? Jeg hadde noen spede forsøk på realskolen. Men de var ikke ment for offentliggjøring, eller kanskje de var det. Gud vet. Jeg fløt av gårde, jeg.

Heggelund er ikke en mann som vil vedkjenne seg et prosjekt. Det er de andre som har prosjekter, ikke han. Spesielt sterk avsmak har han for det norske prosjektet.

? Jeg flyttet mye, jeg ble ikke spesielt rotfast noe sted. Blant annet tilbrakte jeg mye tid hos min bestemor på Hedemarken. Fra Bergen fikk jeg en veldig motstand, den brutale og morsomme bergenske motstanden mot alt. Fra Hedemarken fikk jeg det jevne, en slags ironisk distanse, denne vi gjenkjenner hos Alf Prøysen, en melankolsk opposisjon.

Retning fant han på egenhånd.

? I grunnen hadde jeg vel ikke noen inspiratorer og mentorer. Det var utpå 60-tallet da jeg begynte å lese klassisk og moderne litteratur, i stedet for det ruklet vi alle må lese her oppe, at jeg fikk inspirasjon og retning.

? Og da følte du endelig at du hadde noe å si til et større publikum?

? I og for seg hadde jeg alltid følt at jeg hadde noe å si, men jeg trodde det holdt å si det til meg selv, ikke til noe publikum. Hvorfor skulle jeg si noe til dem? Hva slags interesse hadde de av det?

Heggelund er en utypisk forfatter i så måte. Han hadde ikke det moderne behovet for å bli sett, mener han selv.

? Framfor å vinne andre, vinne lesere, framfor å bli sett, ønsket jeg mye mer å bli et trygt menneske selv. Det var det jeg ville.

Og likevel begynte du å skrive og publisere.

? Da jeg begynte å lese Illiaden og alt det der som vi har snakket om, så oppdaget jeg at det der var en helt annen klangfullhet enn hva jeg hadde funnet andre steder. Det var en eller annen stil i dette her som grep meg på en måte, et måte jeg ikke hadde følt før. Det var noe annet enn det «norske».

Renskåret
Når man leser Heggelunds dikt, slår det en at de langt på vei er frie for allusjoner til konkrete hendinger. De er på et vis skåret fri fra de dagligdagse strukturene, og definitivt fra det norske. Vi spør om hans klassiske dannelse kan ha noe med dette å gjøre. Og hvor denne renskåretheten kommer fra.

? Jeg hadde et ønske om ikke å være diffus. Jeg hadde en tanke om at dette skulle være så klart som overhode mulig. Derfor ble jeg overrasket da folk begynte å lese «ikke-vold» og andre greier inn i diktene. Jeg er sikker på at du i dag ikke ser noe som helst slikt i min diktning. Det som derimot er der, er en blanding av forskjellige nivåer man lever i. Vi har alle ulike språknivåer uansett klassebakgrunn eller utdanning. Jeg skrev på ulike nivåer. Jeg prøvde å holde dem adskilt.

? Din poesi skiller seg mye fra din mer akademiske taleprosa. Arbeidet du mye med å ? i mangel på et bedre ord ? skrelle bort det kompliserende og «tunge»?

? Ja og nei. Igjen handler det om nivåer. Jeg tror det har noe med musikk å gjøre. Jeg har veldig stor sans for temaer som kan krysse hverandre, tanker som ikke er helt bevisste, men nesten bevisste, som man kan komme tilbake til. Jeg var ikke så interessert i dagklare meninger som jeg var i disse nesten bevisste temaene. Det er som med musikk, noen temaer passer sammen, noen ikke, stemninger som ikke kan konkretiseres.

Smerte
Heggelund prøver likevel å konkretisere.

? Jeg er overbevist om at de fleste mennesker har slike ubestemte og halvbevisste perioder, særlig når de er barn. Vi har vel nesten alle hatt den følelsen, gjerne rett før vi sovner, av at det er noen i rommet, uten at det nødvendigvis stemmer. Det er noe der, tror jeg. Det må jeg få si, uten å framstå som halvgæren.

? Har du en spesiell bevissthet for dette?

? Kanskje. Det kan være noe med min pinsebakgrunn, der ekstasen stod så sentralt, som har gitt meg en økt lydhørhet.

? En slags evne til å betrakte seg selv utenfra?

? Ja, på et vis. Før vi begynte, snakket du om hvordan ekstrem smerte kunne få deg til å stige ut av deg selv. Du er inne på noe der. Enten er vi som menneske på vei mot en smerte, eller så er man det ikke, da er de ikke så interessante. Få av oss har opplevd den grunnleggende angsten, den enorme smerten.

Det har Heggelund gjort.

? Lenge etter at jeg hadde skrevet diktene, opplevde jeg noe forferdelig. Da, plutselig, gjenkjente jeg noe fra diktene mine, en følelse som de hadde fanget opp, men som jeg ikke fullt ut hadde erkjent da jeg skrev dem.

? Smerten ble bevissthetsekspanderende?

? Nettopp, et svært dekkende ord. Det er komme videre, å ekspandere, som gjelder, på alle nivåer, unngå å stivne til.

? Og så sluttet du å skrive?

? Ja, jeg gjorde det. Det var jævla godt. Tenk å skrive dikt år etter år. Jeg kan ikke forstå dem som gjør det.

I det vi reiser oss for å gå, setter han øynene i meg.

? Du må komme deg videre. Hører du!

Mandag fyller Kjell Heggelund 70 år. Vi gratulerer.