Tirsdag 10. desember 2002
Forunderlig reise til framtiden
Hvordan imøtegå det rasjonelle bildet av verden når dette bildet legger premissene for alt som blir sagt om det?Hvordan imøtegå det rasjonelle bildet av verden når dette bildet legger premissene for alt som blir sagt om det?

Thure Erik LundCompromateriaRomanAschehoug, 2002Det går an å lese hele Thure Erik Lunds tiårige forfatterskap som en utforskning av forholdet mellom natur og kultur, i et perspektiv hvor de to størrelsene er uløselig sammenfiltret, slik at språket, for eksempel, ikke bare betraktes som det vi ser og forstår verden gjennom, men også som et fenomen i verden, utsatt for de samme krefter som gjennomstrømmer verden ellers, som en selvstendig, aktiv agerende organisme, utenfor vår kontroll. Dette perspektivet driver ofte karakterene i bøkene hans helt ut til kanten av samfunnet, i håpløse forsøk på å frigjøre seg fra det språket som brer seg ut overalt, hvor identitet blir gjort til et spørsmål om hvilke meninger og hva slags kunnskap man har, og følgelig er utbyttbar, en vare blant andre varer, i et samfunn hvor ordene ikke lenger har noen konsekvens og man like gjerne kan si det ene som det andre. I Lunds nye roman, Compromateria, blir disse to ulike posisjonene, innenfor og utenfor samfunnet, ført til sine ytterste konsekvenser. På den ene siden står den eksentriske og forhutlede einstøingen, på den andre siden samfunnet hvor språket har oppløst all individualitet.NaturallitteraturDen første delen av Compromateria handler om en nesten umenneskelig kompromissløs forfatter som med alt han har forsøker å verge seg mot språket i offentligheten, og derfor skriver så smalt og utilgjengelig som bare mulig. Samtidig gjør ønsket om å skape noe unikt, i seg selv eksisterende, at han også tar hånd om hele bokproduksjonsprosessen selv, fra støping av typer og blanding av trykksverte til tilvirkning av papir, med råmaterialet hentet fra de umiddelbare omgivelsene, ifølge oppskrifter han har kommet fram til etter mange års prøving og feiling. Han bor i et skur på et nedlagt industriområde, og lever av de samme råvarene han bruker til å framstille papir, blant annet hunder, katter, mus og rotter, for, som han sier, de henger sammen, disse tingene. Som en trollmann eller alkymist fra middelalderen traver han fram og tilbake i verkstedet sitt, hvor det syder og koker av forskjellige væsker og kjemiske forbindelser, monomant oppslukt av dette eksentriske prosjektet, som vanskelig kan leses som uttrykk for noe annet enn et forsøk på å skape en slags naturallitteratur, hjemmelaget og uten varekarakter som den er. At det aldri med ett ord nevnes hva det er han skriver om, er ikke så merkelig, det ville gi bøkene en mening, og det er mening de vil bort fra. Av samme grunn vil han ha så få lesere som mulig. I det øyeblikket bøkene blir lest, forandrer de karakter og blir et uttrykk for noe annet enn seg selv, mens de nå, håndlagde og improvisert fram av hva øyeblikket måtte kunne framskaffe, er et uttrykk for noe genuint og individuelt, som eksisterer i og for seg selv, meningsløst som et jorde eller et tre er meningsløst, og like betydningsfullt.Latterlig og sørgeligMen denne forfattervirksomheten blir langt fra holdt fram som forbilledlig i Compromateria, tvert imot undergraves den kontinuerlig, denne forfatteren er nemlig en latterlig, Don Quijote-aktig skikkelse, og Compromateria en komisk roman, det er umulig å ikke le høyt av ham når han herjer i vei inne på verkstedet sitt, med hesjer på gulvet og en bunke av bøkene sine ute til «lagring» under en rød lampe som på mystisk vis gjør dem bedre, det er noe med blikket han har på seg selv, fullstendig urimelig og forskrudd som det er, samtidig forståelig, på et vis, han gjør jo så godt han kan der han står med nevene nedi smørja av bikkjeekskrementer og kokte katteskrotter i sitt umulige forsøk på å sammenføre liv og litteratur, språk og materie. I tillegg finnes det en sørgelig, kanskje også tragisk dimensjon ved ham, for det er ikke bare samtidskulturen han har avsondret seg fra, de to døtrene sine forlot han også, og når han en sjelden gang treffer dem, klarer han ikke annet enn å betrakte situasjonen som en form. Også denne relasjonen, mellom far og datter, gjør han om til et slags abstrakt mønster, hvor avstanden til det livet og den potensielle kjærligheten som finnes der, er total. At de, foruten sin mor, er de eneste som har navn i denne romanen, øker vekten av nærværet deres, og det er også bekymringen for dem som er den utløsende årsaken til at han etter sytti sider begir seg ut i verden.CompromateriaInntil da er den beskrevne virkeligheten gjenkjennbar, der finnes bokklubbforfattere, journalister og åndsarbeidere som han forakter, to dager i måneden jobber han som håndlanger på en byggeplass, en gang iblant treffer han sine døtre på kafé. Men når han nå trer ut av skuret sitt, har omgivelsene plutselig skiftet karakter og blitt framtidsaktige, det finnes ikke lenger mennesker, bare menneskelignende skapninger: med et rykk har han ankommet Compromiteria, som vi forstår har eksistert i flere hundre år.Compromateria er navnet på en verden hvor språkformene har gjort alt om til seg selv, også det menneskelige, slik at ingenting lenger bare er det det er, men alltid betyr noe annet, og begreper som «egentlig» og «sannhet» følgelig er meningsløse. I Compromateria er alt sant. Det er et fullstendig totalitært samfunn, men det vet ingen av skapningene der, siden alle kan si akkurat det de vil, og det nettopp er denne strømmen av ytringer som utgjør Compromateria. Det er et samfunn uten individualitet, dermed forandrer teksten fullstendig karakter så snart forfatteren kommer inn hit, jeg-et forsvinner og et «vi» overtar fortellingen.AssymetriDenne asymmetrien, hvor teksten først introduserer en hovedperson, og så holder ham borte de neste to tredjedelene, skaper et inntrykk av at Compromateria er satt sammen av to ulike romaner, ikke minst fordi overgangen mellom de to delene er så brå. Døtrene som han bega seg ut for å lete etter, hører vi for eksempel ikke noe mer til. Mest av alt fører denne ubalansen til at Compromaterias status i fiksjonen blir uklar. Er det et framtidssamfunn? Er det en tilstand? Er det forfatterens indre visjon? Like før han begir seg ut, står det «Men kanskje alt dette startet da jeg merka at det var så varmt inne i hjernen min, at det liksom kokte der inne.» Særlig tillitsvekkende er jo ikke dette. I løpet av noen få sider har alle de kategoriene som holder verden sammen, løst seg opp. Tiden er uklar, stedet er uklart, jeg-ets identitet er uklart. Tilbake står bare teksten, og blir på den måten selv et bilde på den utviklingen Compromateria står for; tiden finnes ikke, stedet finnes ikke, individualiteten finnes ikke: språket om verden har erstattet verden.MakhtonerneMed sine mange beskrivelser av merkverdige folkeslag og bisarre skikker, ligger denne delen av romanen nærmere den satiriske reiseskildringen, slik vi kjenner den fra Jonathan Swifts Gullivers reiser og Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske reise, enn dystopien. Nærværet av denne 1700-tallsformen, anvendt på et hypotetisk framtidssamfunn med klare samtidige trekk, skrevet i Lunds særegne prosa, hvor dialektale, agrare, naturvitenskapelige, teknisk-mekaniske, litterære og egenlagde ord står side om side, skaper et underlig labilt perspektiv i teksten, som forsterkes av de mange innfallene, hvor hensynet til den kritiske relevansen glatt blir forlatt til fordel for gleden over å forfølge et bilde innover for å se hvor det ender opp hen. Et eksempel er beskrivelsen av Makhtonerne, som røyker sine døde, i den tro at de da vil leve videre i den nye kroppen, og på den måten alltid utvikler kreft i ung alder, noe som ikke bekymrer dem, tvert imot dyrker de enkelte utvalgte kreftsvulster i primitive laboratorier dypt nede i grottene sine. Disse kan bli opptil ti meter lange og fem meter tykke, og er surret inn i tauverk og bånd for ikke å gå i oppløsning. Det er ikke godt å si hvor beskrivelsen av dette folkeslaget er ment å føre hen, eller hva den i sin konkresjon spiller på, men det er en fryd å lese om dem der de subber rundt i mørket og røyker sine døde, omgitt av bulderet fra kreftsvulstene som får injisert næring, eller de gravide kvinnene som er koblet til et slags dampvalsesystem for å få fortgang i graviditeten ? og slik er den gjennomgående lesererfaringen med Compromateria, at den når fram til unike og lysende passasjer så snart den litterære egentyngden tar over og leder teksten bort fra de generelle betraktningene om Compromateria, og at dette litterære gir romanen en vel så stor relevans som det mer åpenbart samtidskommenterende perspektivet.MakeløsHvordan være kritisk til varesamfunnet når kritikken har blitt en vare? Hvordan argumentere for at ethvert argument er meningsløst? Og hvordan imøtegå det rasjonelle bildet av verden når dette bildet legger premissene for alt som blir sagt om det? Når det rasjonelle støter ut alt det ikke liker eller tolererer gjennom å kalle det «fornuftstridig», «usaklig», «overdrevet», «latterlig», «irrasjonelt», «reaksjonært» eller til og med «nazistisk»? Slik jeg ser det, er dette Compromaterias anliggende, den vil ut av bildet hvor verden framstår som noe enhetlig, velordnet og fullendt, og det gjør den ved hjelp av språket, som er like foranderlig, provisorisk og ekspansiv som den virkeligheten det beskriver, samtidig som det gjennom sin originalitet og uhørte kraft får en verdi i seg selv. Compromateria er ute etter en annen type sannhet enn den man kan argumentere for, og finner den i det urimelige og overdrevne, det komiske og latterlige, det kaotiske og uforutsigbare, hvor ikke så mange andre romaner, om noen i det hele tatt, leter for tiden. At Compromateria spriker i flere retninger, er inkonsekvent og at noen partier er, om ikke uleselige, så i hvert fall kjedelige i sine opphopninger av generelle fakta om et sted som i mangelen på et leseridentifikasjonselement nå og da framstår som påfunn, er omkostningene til den innstillingen til hva litteratur kan være som preger denne romanen, og forhindrer ikke leseropplevelsen mer enn noen steiner i løpet hindrer en flommende elv. Compromateria er en makeløs roman, og Thure Erik Lund en makeløs forfatter: bedre enn dette skrives det ikke i Norge nå.

Thure Erik Lund
CompromateriaRomanAschehoug, 2002Det går an å lese hele Thure Erik Lunds tiårige forfatterskap som en utforskning av forholdet mellom natur og kultur, i et perspektiv hvor de to størrelsene er uløselig sammenfiltret, slik at språket, for eksempel, ikke bare betraktes som det vi ser og forstår verden gjennom, men også som et fenomen
i verden, utsatt for de samme krefter som gjennomstrømmer verden ellers, som en selvstendig, aktiv agerende organisme, utenfor vår kontroll. Dette perspektivet driver ofte karakterene i bøkene hans helt ut til kanten av samfunnet, i håpløse forsøk på å frigjøre seg fra det språket som brer seg ut overalt, hvor identitet blir gjort til et spørsmål om hvilke meninger og hva slags kunnskap man har, og følgelig er utbyttbar, en vare blant andre varer, i et samfunn hvor ordene ikke lenger har noen konsekvens og man like gjerne kan si det ene som det andre. I Lunds nye roman,
Compromateria, blir disse to ulike posisjonene, innenfor og utenfor samfunnet, ført til sine ytterste konsekvenser. På den ene siden står den eksentriske og forhutlede einstøingen, på den andre siden samfunnet hvor språket har oppløst all individualitet.
NaturallitteraturDen første delen av
Compromateria handler om en nesten umenneskelig kompromissløs forfatter som med alt han har forsøker å verge seg mot språket i offentligheten, og derfor skriver så smalt og utilgjengelig som bare mulig. Samtidig gjør ønsket om å skape noe unikt, i seg selv eksisterende, at han også tar hånd om hele bokproduksjonsprosessen selv, fra støping av typer og blanding av trykksverte til tilvirkning av papir, med råmaterialet hentet fra de umiddelbare omgivelsene, ifølge oppskrifter han har kommet fram til etter mange års prøving og feiling. Han bor i et skur på et nedlagt industriområde, og lever av de samme råvarene han bruker til å framstille papir, blant annet hunder, katter, mus og rotter, for, som han sier, de henger sammen, disse tingene. Som en trollmann eller alkymist fra middelalderen traver han fram og tilbake i verkstedet sitt, hvor det syder og koker av forskjellige væsker og kjemiske forbindelser, monomant oppslukt av dette eksentriske prosjektet, som vanskelig kan leses som uttrykk for noe annet enn et forsøk på å skape en slags naturallitteratur, hjemmelaget og uten varekarakter som den er. At det aldri med ett ord nevnes hva det er han skriver
om, er ikke så merkelig, det ville gi bøkene en mening, og det er mening de vil bort fra. Av samme grunn vil han ha så få lesere som mulig. I det øyeblikket bøkene blir lest, forandrer de karakter og blir et uttrykk for noe annet enn seg selv, mens de nå, håndlagde og improvisert fram av hva øyeblikket måtte kunne framskaffe, er et uttrykk for noe genuint og individuelt, som eksisterer i og for seg selv, meningsløst som et jorde eller et tre er meningsløst, og like betydningsfullt.
Latterlig og sørgeligMen denne forfattervirksomheten blir langt fra holdt fram som forbilledlig i
Compromateria, tvert imot undergraves den kontinuerlig, denne forfatteren er nemlig en latterlig, Don Quijote-aktig skikkelse, og
Compromateria en komisk roman, det er umulig å ikke le høyt av ham når han herjer i vei inne på verkstedet sitt, med hesjer på gulvet og en bunke av bøkene sine ute til «lagring» under en rød lampe som på mystisk vis gjør dem bedre, det er noe med blikket han har på seg selv, fullstendig urimelig og forskrudd som det er, samtidig forståelig, på et vis, han gjør jo så godt han kan der han står med nevene nedi smørja av bikkjeekskrementer og kokte katteskrotter i sitt umulige forsøk på å sammenføre liv og litteratur, språk og materie. I tillegg finnes det en sørgelig, kanskje også tragisk dimensjon ved ham, for det er ikke bare samtidskulturen han har avsondret seg fra, de to døtrene sine forlot han også, og når han en sjelden gang treffer dem, klarer han ikke annet enn å betrakte situasjonen som en form. Også denne relasjonen, mellom far og datter, gjør han om til et slags abstrakt mønster, hvor avstanden til det livet og den potensielle kjærligheten som finnes der, er total. At de, foruten sin mor, er de eneste som har navn i denne romanen, øker vekten av nærværet deres, og det er også bekymringen for dem som er den utløsende årsaken til at han etter sytti sider begir seg ut i verden.
CompromateriaInntil da er den beskrevne virkeligheten gjenkjennbar, der finnes bokklubbforfattere, journalister og åndsarbeidere som han forakter, to dager i måneden jobber han som håndlanger på en byggeplass, en gang iblant treffer han sine døtre på kafé. Men når han nå trer ut av skuret sitt, har omgivelsene plutselig skiftet karakter og blitt framtidsaktige, det finnes ikke lenger mennesker, bare menneskelignende skapninger: med et rykk har han ankommet Compromiteria, som vi forstår har eksistert i flere hundre år.Compromateria er navnet på en verden hvor språkformene har gjort alt om til seg selv, også det menneskelige, slik at ingenting lenger bare er det det er, men alltid betyr noe annet, og begreper som «egentlig» og «sannhet» følgelig er meningsløse. I Compromateria er alt sant. Det er et fullstendig totalitært samfunn, men det vet ingen av skapningene der, siden alle kan si akkurat det de vil, og det nettopp er denne strømmen av ytringer som utgjør Compromateria. Det er et samfunn uten individualitet, dermed forandrer teksten fullstendig karakter så snart forfatteren kommer inn hit, jeg-et forsvinner og et «vi» overtar fortellingen.
AssymetriDenne asymmetrien, hvor teksten først introduserer en hovedperson, og så holder ham borte de neste to tredjedelene, skaper et inntrykk av at
Compromateria er satt sammen av to ulike romaner, ikke minst fordi overgangen mellom de to delene er så brå. Døtrene som han bega seg ut for å lete etter, hører vi for eksempel ikke noe mer til. Mest av alt fører denne ubalansen til at Compromaterias status i fiksjonen blir uklar. Er det et framtidssamfunn? Er det en tilstand? Er det forfatterens indre visjon? Like før han begir seg ut, står det «Men kanskje alt dette startet da jeg merka at det var så varmt inne i hjernen min, at det liksom kokte der inne.» Særlig tillitsvekkende er jo ikke dette. I løpet av noen få sider har alle de kategoriene som holder verden sammen, løst seg opp. Tiden er uklar, stedet er uklart, jeg-ets identitet er uklart. Tilbake står bare teksten, og blir på den måten selv et bilde på den utviklingen
Compromateria står for; tiden finnes ikke, stedet finnes ikke, individualiteten finnes ikke: språket om verden har erstattet verden.
MakhtonerneMed sine mange beskrivelser av merkverdige folkeslag og bisarre skikker, ligger denne delen av romanen nærmere den satiriske reiseskildringen, slik vi kjenner den fra Jonathan Swifts
Gullivers reiser og Ludvig Holbergs
Niels Klims underjordiske reise, enn dystopien. Nærværet av denne 1700-tallsformen, anvendt på et hypotetisk framtidssamfunn med klare samtidige trekk, skrevet i Lunds særegne prosa, hvor dialektale, agrare, naturvitenskapelige, teknisk-mekaniske, litterære og egenlagde ord står side om side, skaper et underlig labilt perspektiv i teksten, som forsterkes av de mange innfallene, hvor hensynet til den kritiske relevansen glatt blir forlatt til fordel for gleden over å forfølge et bilde innover for å se hvor det ender opp hen. Et eksempel er beskrivelsen av Makhtonerne, som røyker sine døde, i den tro at de da vil leve videre i den nye kroppen, og på den måten alltid utvikler kreft i ung alder, noe som ikke bekymrer dem, tvert imot dyrker de enkelte utvalgte kreftsvulster i primitive laboratorier dypt nede i grottene sine. Disse kan bli opptil ti meter lange og fem meter tykke, og er surret inn i tauverk og bånd for ikke å gå i oppløsning. Det er ikke godt å si hvor beskrivelsen av dette folkeslaget er ment å føre hen, eller hva den i sin konkresjon spiller på, men det er en fryd å lese om dem der de subber rundt i mørket og røyker sine døde, omgitt av bulderet fra kreftsvulstene som får injisert næring, eller de gravide kvinnene som er koblet til et slags dampvalsesystem for å få fortgang i graviditeten ? og slik er den gjennomgående lesererfaringen med
Compromateria, at den når fram til unike og lysende passasjer så snart den litterære egentyngden tar over og leder teksten bort fra de generelle betraktningene om Compromateria, og at dette litterære gir romanen en vel så stor relevans som det mer åpenbart samtidskommenterende perspektivet.
MakeløsHvordan være kritisk til varesamfunnet når kritikken har blitt en vare? Hvordan argumentere for at ethvert argument er meningsløst? Og hvordan imøtegå det rasjonelle bildet av verden når dette bildet legger premissene for alt som blir sagt om det? Når det rasjonelle støter ut alt det ikke liker eller tolererer gjennom å kalle det «fornuftstridig», «usaklig», «overdrevet», «latterlig», «irrasjonelt», «reaksjonært» eller til og med «nazistisk»? Slik jeg ser det, er dette
Compromaterias anliggende, den vil ut av bildet hvor verden framstår som noe enhetlig, velordnet og fullendt, og det gjør den ved hjelp av språket, som er like foranderlig, provisorisk og ekspansiv som den virkeligheten det beskriver, samtidig som det gjennom sin originalitet og uhørte kraft får en verdi i seg selv.
Compromateria er ute etter en annen type sannhet enn den man kan argumentere for, og finner den i det urimelige og overdrevne, det komiske og latterlige, det kaotiske og uforutsigbare, hvor ikke så mange andre romaner, om noen i det hele tatt, leter for tiden. At
Compromateria spriker i flere retninger, er inkonsekvent og at noen partier er, om ikke uleselige, så i hvert fall kjedelige i sine opphopninger av generelle fakta om et sted som i mangelen på et leseridentifikasjonselement nå og da framstår som påfunn, er omkostningene til den innstillingen til hva litteratur kan være som preger denne romanen, og forhindrer ikke leseropplevelsen mer enn noen steiner i løpet hindrer en flommende elv.
Compromateria er en makeløs roman, og Thure Erik Lund en makeløs forfatter: bedre enn dette skrives det ikke i Norge nå.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32
Tirsdag 25. juli 2017
DYRERE: Strengere krav til bemanning gjør at det ikke lenger er penger å spare på å privatisere sykehjem i Oslo.
Mandag 24. juli 2017
SMITTE: Smittede nektes behandling for sykdommen hepatitt C. Senterpartiets Kjersti Toppe sier ingen andre pasientgrupper ville blitt behandlet på denne måten, og vil utrydde sykdommen.
Lørdag 22. juli 2017
TILBAKE: Utøya har reist seg og er igjen et levende leirsted for nye engasjerte ungdommer. Men bak latteren, flørtinga, fotballturneringene og bading i Tyrifjorden ligger også alvoret.
Fredag 21. juli 2017
FORNØYD: I en valgkampreklame på radio hevder Høyre at det har blitt ­lavere ledighet og høyere vekst de fire siste årene. Det stemmer ikke.
Torsdag 20. juli 2017
OPP: Omfanget av arbeidskraftinnleie øker. I Oslo-området er rundt hver sjette bygningsarbeider innleid. Fellesforbundet mener det trengs strengere regulering.
Onsdag 19. juli 2017
HARD NØTT: Jonas Gahr Støre innrømmer at det er svært vanskelig å hindre større forskjeller, men mener en styrket fagbevegelse er et godt sted å starte.
Tirsdag 18. juli 2017
ALEINE: Medan EU og OECD publiserer fattigdomstal, har Statistisk sentralbyrå gått over til omgrepet låginntekt. Det meiner omgrepet «fattig» blir for sterkt i norsk samanheng.
Mandag 17. juli 2017
Fattigdom: Barnefattigdommen i Norge har økt kraftig. Organisasjoner for vanskeligstilte i Norge krever strakstiltak.
Lørdag 15. juli 2017
FORSKJELL: Norsk arbeidsliv blir tryggare, tydar tal frå Arbeidstilsynet. Men det gjeld ikkje utanlandske arbeids­takarar. – Uakseptabelt, seier LO-topp.
Fredag 14. juli 2017
INNSATS: Arbeidsmiljøloven settes til side for å gjennomføre et skippertak på vedlikehold. Tillitsvalgt mener Forsvaret kaller vanlig arbeid for «øvelse» for å unngå normale arbeidstidsregler.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk