En så sær, merkelig og ? synes jeg ? livlig bok, over et relativt marginalt emne fortjener nettopp en sånn interesse som slike verker sjelden får. Det er dessuten ikke ofte at det kommer ut slike bøker i Norge.Jeg vil også berømme anmelderen, Åke Jünge, for vilje til å lese og også et ønske om å forstå hele teksten. Og for egen del vil jeg si at jeg forstår hans rop på fotnoter. Men før jeg kommer til slutten og forklarer hvorfor ikke, vil jeg gjerne få sagt noe om den utviklingen som har foregått og stadig foregår innen oversetterfaget, eller rettere oversetterkunsten. Halvkokt og halvråttDe som leser og interesserer seg for oversatt skjønnlitteratur vil ha fått med seg at det i fjor kom ut en nyoversettelse av Thomas Mann (Trolldomsfjellet, oversatt av Per Qvale) der hele romanen kom i norsk språkdrakt. Den første oversettelsen manglet en tredjedel, og utelatelsene var dels fordi delene «ikke var interessante for norske lesere» eller de inneholdt passasjer som ikke passert seg og så videre. Det ble i det hele tatt så sent som for en tretti år siden skaltet og valtet med utenlandske skjønnlitterære tekster, det kunne dreie seg om både Tolstoj, Gogol og Cervantes for eksempel. Det er i denne sammenhengen uinteressant å finne ut av om oversetterne manglet språkkunnskaper i noen av tilfellene ? ofte er nemlig svært vriene passasjer utelatt ? eller om man ville skåne den norske sarte leser. I dag mener de fleste at norske lesere tåler teksten i rå tilstand, selv om den er oversatt.Andre og velkjente måter å hjelpe en stakkarslig leser på kan nevnes. En meget velrenommert fransk oversetter (ridder av St. Olav for nettopp denne gjerning) hadde i Sult av Hamsun oversatt Karl Johansgate med Champs Elysées for at den franske leser skulle føle seg hjemme. Spanske dialekter oversettes med totenspråk for eksempel. Fører det til hjemmegjøring eller fremmedgjøring? Disse temaene diskuteres stadig blant oversettere. Og seriøse skjønnlitterære oversettere er etter hvert blitt svært bevisste på de valg som foretas. Og på at hver setning skal med. Usynlig og synligOversetternes skjebne er ofte en usynliggjøring, enten gjennom total forglemmelse av våre navn, eller gjennom anmeldelser der det tydelig kommer fram at anmelderen rett og slett regner med at utenlandske forfattere har skrevet på norsk, enten de heter Le Carré eller Saramago eller noe annet, uten å tenke på at forfatteren overhodet ikke kan stå til ansvar for noe av det som står på norsk ? egentlig, som barna sier.Og derfor er det OK at jeg får Jünges desperate rop midt i fleisen så å si. Han har sett meg som oversetter, og han har slåss med problemene, og det at jeg har valgt å servere teksten rå. Jeg foretok et valg. Jeg sa ja, den norske leseren får klare det en engelsk leser klarer. Dette er en morsom bok, men absolutt en bok for spesielt interesserte. Forfatteren, Tim Mackintosh-Smith, en ganske kul type som hjalp meg godt med noen av mine problemer, ropte en gang begeistret over telefonen fra Sana'a: «Jeg er blitt utnevnt til årets mest lærde forfatter i England». OK da. Tenkte jeg. Lærd skal bli. Jeg er enig i at det kunne ha vært flere enn de to fotnotene jeg unnet meg. Det gjaldt fenomener som jeg virkelig slet for å finne ut av. Men det første problemet til Jünge, mener jeg ikke trenger noen forklaring, Pevsner, Pepys og A til Å, er jo bare flere uttrykk for samme ting: Det er for mye av alt (les: tar for seg alt fra A til Å), som i Pepys' dagbok eller Pevsners oversikt over engelsk arkitektur, i Aschehoug beskrevet som et meget omfattende bindsterkt verk. De andre fremmedordene: ja ja. For den som av og til leser aviser på andre språk, som tysk, engelsk, fransk, spansk eller russisk, er ordene gjengse. Dersom alt skal kokes til lett fordøyelig, er det da ikke uttrykk for en forakt overfor leseren? Selv om det er sivilisert?Mener Jünge eller andre lesere noe prinsipielt om dette? Skal oversettelsen gjengi så nøyaktig som mulig forfatterens intensjoner? Ønsker vi fotnoter eller andre forklaringer? Gjør det noe at en bok er lærd? Jeg er åpen for gode råd til bruk i fremtidige utfordringer.PS. Samme dag jeg fikk høre om anmeldelsen i Klassekampen fikk jeg mitt aller første fan-brev som oversetter, etter mange års innsats i yrket. Det var fra en leser i Karasjok, og rosende. Hun avrunder: «Jeg har kost meg med boka og frydet meg over språket.» Så ble det uavgjort den dagen iallfall. oversetter

En så sær, merkelig og ? synes jeg ? livlig bok, over et relativt marginalt emne fortjener nettopp en sånn interesse som slike verker sjelden får. Det er dessuten ikke ofte at det kommer ut slike bøker i Norge.Jeg vil også berømme anmelderen, Åke Jünge, for vilje til å lese og også et ønske om å forstå hele teksten. Og for egen del vil jeg si at jeg forstår hans rop på fotnoter. Men før jeg kommer til slutten og forklarer hvorfor ikke, vil jeg gjerne få sagt noe om den utviklingen som har foregått og stadig foregår innen oversetterfaget, eller rettere oversetterkunsten. Halvkokt og halvråttDe som leser og interesserer seg for oversatt skjønnlitteratur vil ha fått med seg at det i fjor kom ut en nyoversettelse av Thomas Mann ( Trolldomsfjellet, oversatt av Per Qvale) der hele romanen kom i norsk språkdrakt. Den første oversettelsen manglet en tredjedel, og utelatelsene var dels fordi delene «ikke var interessante for norske lesere» eller de inneholdt passasjer som ikke passert seg og så videre. Det ble i det hele tatt så sent som for en tretti år siden skaltet og valtet med utenlandske skjønnlitterære tekster, det kunne dreie seg om både Tolstoj, Gogol og Cervantes for eksempel. Det er i denne sammenhengen uinteressant å finne ut av om oversetterne manglet språkkunnskaper i noen av tilfellene ? ofte er nemlig svært vriene passasjer utelatt ? eller om man ville skåne den norske sarte leser. I dag mener de fleste at norske lesere tåler teksten i rå tilstand, selv om den er oversatt.Andre og velkjente måter å hjelpe en stakkarslig leser på kan nevnes. En meget velrenommert fransk oversetter (ridder av St. Olav for nettopp denne gjerning) hadde i Sult av Hamsun oversatt Karl Johansgate med Champs Elysées for at den franske leser skulle føle seg hjemme. Spanske dialekter oversettes med totenspråk for eksempel. Fører det til hjemmegjøring eller fremmedgjøring? Disse temaene diskuteres stadig blant oversettere. Og seriøse skjønnlitterære oversettere er etter hvert blitt svært bevisste på de valg som foretas. Og på at hver setning skal med. Usynlig og synligOversetternes skjebne er ofte en usynliggjøring, enten gjennom total forglemmelse av våre navn, eller gjennom anmeldelser der det tydelig kommer fram at anmelderen rett og slett regner med at utenlandske forfattere har skrevet på norsk, enten de heter Le Carré eller Saramago eller noe annet, uten å tenke på at forfatteren overhodet ikke kan stå til ansvar for noe av det som står på norsk ? egentlig, som barna sier.Og derfor er det OK at jeg får Jünges desperate rop midt i fleisen så å si. Han har sett meg som oversetter, og han har slåss med problemene, og det at jeg har valgt å servere teksten rå. Jeg foretok et valg. Jeg sa ja, den norske leseren får klare det en engelsk leser klarer. Dette er en morsom bok, men absolutt en bok for spesielt interesserte. Forfatteren, Tim Mackintosh-Smith, en ganske kul type som hjalp meg godt med noen av mine problemer, ropte en gang begeistret over telefonen fra Sana'a: «Jeg er blitt utnevnt til årets mest lærde forfatter i England». OK da. Tenkte jeg. Lærd skal bli. Jeg er enig i at det kunne ha vært flere enn de to fotnotene jeg unnet meg. Det gjaldt fenomener som jeg virkelig slet for å finne ut av. Men det første problemet til Jünge, mener jeg ikke trenger noen forklaring, Pevsner, Pepys og A til Å, er jo bare flere uttrykk for samme ting: Det er for mye av alt (les: tar for seg alt fra A til Å), som i Pepys' dagbok eller Pevsners oversikt over engelsk arkitektur, i Aschehoug beskrevet som et meget omfattende bindsterkt verk. De andre fremmedordene: ja ja. For den som av og til leser aviser på andre språk, som tysk, engelsk, fransk, spansk eller russisk, er ordene gjengse. Dersom alt skal kokes til lett fordøyelig, er det da ikke uttrykk for en forakt overfor leseren? Selv om det er sivilisert?Mener Jünge eller andre lesere noe prinsipielt om dette? Skal oversettelsen gjengi så nøyaktig som mulig forfatterens intensjoner? Ønsker vi fotnoter eller andre forklaringer? Gjør det noe at en bok er lærd? Jeg er åpen for gode råd til bruk i fremtidige utfordringer. PS. Samme dag jeg fikk høre om anmeldelsen i Klassekampen fikk jeg mitt aller første fan-brev som oversetter, etter mange års innsats i yrket. Det var fra en leser i Karasjok, og rosende. Hun avrunder: «Jeg har kost meg med boka og frydet meg over språket.» Så ble det uavgjort den dagen iallfall. oversetter