Jeg sitter på et slitent sted på Kongsvinger da en gammal kompis dukker inn fra kulda med Klassekampen under kofta. «Har du lest det?», spør han, «om nye James Bond?». Men så er det ikke den nye filmen han mener. Men Arild Linneberg: den nye 007! Skriver mye tull gitt, denne bombemannen, sier den gamle skogsarbeideren om Borchgrevink. Jeg ler og er enig: i en ny krigersk artikkel i Klassekampen 19. desember støtter Borchgrevink enda en gang Natos bombekrig mot Serbia i enda et angrep på Tretten triste essays om krig og litteratur.Å leve og la døMen så er det jo ikke noe å le av, nå når USA og Norge forbereder sin tredje angrepskrig på like mange år. Borchgrevink & co, eller «Helsingforskomitéen og jeg», som han skriver, trur de kan være for bombing, men mot klasebomber og utarma uran. Altså veit de ikke hva postmoderne krigføring innebærer. Som James Baldwin skreiv om det hvite USA i The Fire Next Time, 1962: forbrytelsen deres er uvitenheten deres. Og mens hjelpeorganisasjoner forbereder seg på en ny katastrofe med den krigen som kommer, fortsetter Borchgrevink å diskutere tall fra Kosovo. Men om det var to hundre og ti tusen eller to hundre og førti tusen serbere, sigøynere og jøder som blei fordrivi fra hus og hjem av Kosovo-albanerne, fem hundre og tjue eller seks hundre og ti som blei drept av UCK under flukten, er da ikke avgjørende? Det avgjørende er, og jeg sier det for siste gang, at Kosovokrigen førte til det motsatte av hva man sa man ville oppnå: etnisk rensning. I tillegg til bombingas ødeleggelser! Kosovokrigens logikk var pervers, skriver Slavoj Zizek i Det skrøbelige absolutte, København 2001.Med rett til å drepe?Å leve og la dø, er tittelen på en James Bond-film. Betegnelsen passer bedre på USA og Natos nye terrorbombing, der de fra tretti tusen (eller er det trettito tusen, Borchgrevink?) fots høyde ødelegger livsvilkårene for uskyldige mennesker i fattige land. Norske flyvere viser nå skrytebilder av det i norske manneblader. Det gjorde vel knapt nok luftjegerne i Luftwaffe. Rett til å drepe! Det er James Bonds agent-adelsmerke. Borchgrevink betegner pasifisten Linneberg som det norske akademiets svar på helten. En besynderlig logikk. Men jeg noterer meg at han i alle fall synes jeg er en sexy, språkmektig, intelligent, dannet, elegant og humoristisk handlingens mann. Likevel synes jeg sammenligninga halter noe. La gå at Borchgrevink raljerer over James Bond. At han er like nedlatende mot populærkulturen som mot Arild Linnebergs essays. Han forstår like lite av begge deler. Skal vi tru Umberto Eco var Ian Fleming ingen dårlig forfatter. Men i Il caso Bond, Milano 1965, framholder Eco det problematiske. Bond representerer en manikeisk ideologi: et svart-hvitt-bilde av verden, der de gode kjemper mot de onde ? vestlige verdier mot dem som står imot verdens hvite herrer.Borchgrevink er dermed nærmere virkeligheten enn han aner, når han aktualiserer Bond-figuren. Bøkene om Bond er bøker om krig. Den kalde krigen, terror-kriger. Bakgrunnen for dem var andre verdenskrig, der forfatteren Fleming tjenestegjorde i britisk Secret Service. Fleming overdriver mindre enn det kan se ut til. Bush-doktrinen om «det ondes akse» er i tråd med Bonds. Det nye er bare hvem de onde er. Nå: Irak, Iran og Nord-Korea. Før det: Serbia, så Afghanistan. Hos både Bond og Bush er de onde de andre, som blir demoner i manikeisk tenking. Det er ikke noe å spøke med, slik Borchgrevink gjør. Det er bare et tidsspørsmål før USA tar i bruk sine «mini-nukes»: de nye atombombene. Nato overveide å bruke dem i Kosovokrigen, som Borchgrevink trur var et enestående utslag av vestlig humanisme. Die another day?«En må være temmelig enøyd for å se denne krigen bare i sammenheng med situasjonen på Balkan», skriver Gilbert Achcar om Kosovokrigen i Rasputin plays Chess. Krigen mot Serbia kan bare forklares i lys av USAs politiske og militært-økonomiske kompleks, viser Giovanni Arrighi i The Balkan War and US Global Power. I Klassekampen 14. desember siterer jeg den anerkjente politiske filosofen Michael Parentis dokumentasjon av USAs strategi for Balkan. Borchgrevink kommenterer: «at Kosovokrigen skulle ha sin bakgrunn i et amerikansk direktiv 'merket sensitivt hemmelig' fra det symbolske året 1984: Hallo!». Når Borchgrevink verken veit eller vil vite mer enn det om USAs utenrikspolitikk, svarer jeg: hello-goodbye! Om jeg er James Bond, er Borchgrevink bare Mr. Big. Det er nok liten vits i å diskutere Balkan videre med han.James Bond vil som kjent ha sin dry martini shaken, not stirred. Og etter å ha lest Borchgrevinks siste innlegg kjenner meg faktisk bedre igjen i James Bonds dry martinis enn i Borchgrevinks saksframstilling. Jeg er rysta, men ikke rørt over det han har å si. Rett til å drepe er det USAs ledelse nå igjen gir seg sjølv, CIA og Nato. Die another day er tittelen på den nye Bond-filmen, og fortere enn vi aner kan det bli realiteten for oss alle, sier min pensjonistvenn fra Finnskogen på pub-en i Kongsvinger.Klassekampen trykte 7. november Aage Borchgrevinks artikkel «Avskjed med virkeligheten». Artikkelen var en kritikk av Arild Linnebergs bok Tretten triste essays om krig og litteratur og stod i fullstendig utgave i Samtiden 4-2002. Tidligere innlegg i debatten: 7. november, 7., 14. og 19. desember.

Jeg sitter på et slitent sted på Kongsvinger da en gammal kompis dukker inn fra kulda med Klassekampen under kofta. «Har du lest det?», spør han, «om nye James Bond?». Men så er det ikke den nye filmen han mener. Men Arild Linneberg: den nye 007! Skriver mye tull gitt, denne bombemannen, sier den gamle skogsarbeideren om Borchgrevink. Jeg ler og er enig: i en ny krigersk artikkel i Klassekampen 19. desember støtter Borchgrevink enda en gang Natos bombekrig mot Serbia i enda et angrep på Tretten triste essays om krig og litteratur. Å leve og la døMen så er det jo ikke noe å le av, nå når USA og Norge forbereder sin tredje angrepskrig på like mange år. Borchgrevink & co, eller «Helsingforskomitéen og jeg», som han skriver, trur de kan være for bombing, men mot klasebomber og utarma uran. Altså veit de ikke hva postmoderne krigføring innebærer. Som James Baldwin skreiv om det hvite USA i The Fire Next Time, 1962: forbrytelsen deres er uvitenheten deres. Og mens hjelpeorganisasjoner forbereder seg på en ny katastrofe med den krigen som kommer, fortsetter Borchgrevink å diskutere tall fra Kosovo. Men om det var to hundre og ti tusen eller to hundre og førti tusen serbere, sigøynere og jøder som blei fordrivi fra hus og hjem av Kosovo-albanerne, fem hundre og tjue eller seks hundre og ti som blei drept av UCK under flukten, er da ikke avgjørende? Det avgjørende er, og jeg sier det for siste gang, at Kosovokrigen førte til det motsatte av hva man sa man ville oppnå: etnisk rensning. I tillegg til bombingas ødeleggelser! Kosovokrigens logikk var pervers, skriver Slavoj Zizek i Det skrøbelige absolutte, København 2001. Med rett til å drepe?Å leve og la dø, er tittelen på en James Bond-film. Betegnelsen passer bedre på USA og Natos nye terrorbombing, der de fra tretti tusen (eller er det trettito tusen, Borchgrevink?) fots høyde ødelegger livsvilkårene for uskyldige mennesker i fattige land. Norske flyvere viser nå skrytebilder av det i norske manneblader. Det gjorde vel knapt nok luftjegerne i Luftwaffe. Rett til å drepe! Det er James Bonds agent-adelsmerke. Borchgrevink betegner pasifisten Linneberg som det norske akademiets svar på helten. En besynderlig logikk. Men jeg noterer meg at han i alle fall synes jeg er en sexy, språkmektig, intelligent, dannet, elegant og humoristisk handlingens mann. Likevel synes jeg sammenligninga halter noe. La gå at Borchgrevink raljerer over James Bond. At han er like nedlatende mot populærkulturen som mot Arild Linnebergs essays. Han forstår like lite av begge deler. Skal vi tru Umberto Eco var Ian Fleming ingen dårlig forfatter. Men i Il caso Bond, Milano 1965, framholder Eco det problematiske. Bond representerer en manikeisk ideologi: et svart-hvitt-bilde av verden, der de gode kjemper mot de onde ? vestlige verdier mot dem som står imot verdens hvite herrer.Borchgrevink er dermed nærmere virkeligheten enn han aner, når han aktualiserer Bond-figuren. Bøkene om Bond er bøker om krig. Den kalde krigen, terror-kriger. Bakgrunnen for dem var andre verdenskrig, der forfatteren Fleming tjenestegjorde i britisk Secret Service. Fleming overdriver mindre enn det kan se ut til. Bush-doktrinen om «det ondes akse» er i tråd med Bonds. Det nye er bare hvem de onde er. Nå: Irak, Iran og Nord-Korea. Før det: Serbia, så Afghanistan. Hos både Bond og Bush er de onde de andre, som blir demoner i manikeisk tenking. Det er ikke noe å spøke med, slik Borchgrevink gjør. Det er bare et tidsspørsmål før USA tar i bruk sine «mini-nukes»: de nye atombombene. Nato overveide å bruke dem i Kosovokrigen, som Borchgrevink trur var et enestående utslag av vestlig humanisme. Die another day?«En må være temmelig enøyd for å se denne krigen bare i sammenheng med situasjonen på Balkan», skriver Gilbert Achcar om Kosovokrigen i Rasputin plays Chess. Krigen mot Serbia kan bare forklares i lys av USAs politiske og militært-økonomiske kompleks, viser Giovanni Arrighi i The Balkan War and US Global Power. I Klassekampen 14. desember siterer jeg den anerkjente politiske filosofen Michael Parentis dokumentasjon av USAs strategi for Balkan. Borchgrevink kommenterer: «at Kosovokrigen skulle ha sin bakgrunn i et amerikansk direktiv 'merket sensitivt hemmelig' fra det symbolske året 1984: Hallo!». Når Borchgrevink verken veit eller vil vite mer enn det om USAs utenrikspolitikk, svarer jeg: hello-goodbye! Om jeg er James Bond, er Borchgrevink bare Mr. Big. Det er nok liten vits i å diskutere Balkan videre med han.James Bond vil som kjent ha sin dry martini shaken, not stirred. Og etter å ha lest Borchgrevinks siste innlegg kjenner meg faktisk bedre igjen i James Bonds dry martinis enn i Borchgrevinks saksframstilling. Jeg er rysta, men ikke rørt over det han har å si. Rett til å drepe er det USAs ledelse nå igjen gir seg sjølv, CIA og Nato. Die another day er tittelen på den nye Bond-filmen, og fortere enn vi aner kan det bli realiteten for oss alle, sier min pensjonistvenn fra Finnskogen på pub-en i Kongsvinger. Klassekampen trykte 7. november Aage Borchgrevinks artikkel «Avskjed med virkeligheten». Artikkelen var en kritikk av Arild Linnebergs bok Tretten triste essays om krig og litteratur og stod i fullstendig utgave i Samtiden 4-2002. Tidligere innlegg i debatten: 7. november, 7., 14. og 19. desember.