BØKER

Filolog, wagnerianer, fri ånd, europeer, glad vitenskapsmann, overmenneske, profet, ny-filosof, polakk, immoralist, Antikrist, Dionysos ? det er noen av de maskeringene Friedrich Nietzsche rakk å ikle seg i løpet av sitt korte liv som skribent og tenker. Legger vi til alle de rollene hans tallrike kommentatorer har sett eller ønsket å se ham opptre i, blir listen betydelig lenger.

Få tenkere har invitert til så mange fantasifulle utlegninger, og det er tydeligvis fullt mulig å ha klare oppfatninger av hvem Nietzsche egentlig var uten å ha lest en eneste linje av ham. Det er imidlertid Nietzsche selv som er det viktigste opphavet til de mange versjonene av «Nietzsche». Jeg sikter ikke bare til det at tenkningen hans uavlatelig forandrer seg og er full av labyrintiske motsetninger, men framfor alt til hans lyst og evne til å sette seg selv i scene.

Man kan faktisk si at Nietzsche både innleder og avslutter sin tankehistorie med å stilisere og «dikte» seg selv: Fra 13-årsalderen og fram til professoratet i 25-årsalderen skrev han sju-åtte bevarte selvbiografiske utkast, mens forfatterskapet avrundes med den selvbiografiske Ecce homo fra høsten 1888. Men også i sin filosofi prøver han stadig ut nye posisjoner og er derfor ikke uten skyld i de ofte både bisarre og monumentale bildene som er skapt av ham.

I virkeligheten finnes det så mange gjemmer hos denne «Nietzsche» at de fleste av den moderne tids ideologier ville kunne finne et godt ord på veien: Det gjelder så vel den radikale aristokraten som den folkelig flerkulturelle, så vel den konservative kultur- og dannelsesforkjemperen som den utopiske sosialisten, og like mye den terroristiske asketen som den fredsæle epikureeren. Muligens blir det vanskelig å lete fram noe positivt om den ideologien som i dag er den mest uantastede, nemlig «demokratiet», noe som skulle tyde på at Nietzsche likevel ikke er så moderne (eller postmoderne) som det iblant kan se ut til.

Immoralisten

Den eneste feilen man kan begå ved lesningen av Nietzsche, er nok å befeste en posisjon, når det er bevegeligheten, mangetydigheten og eksperimentlysten som er hans fremste kjennetegn. «Den som har et begrep om meg, blir nødt til å slutte seg til det motsatte», noterer Nietzsche mens han arbeider med Ecce homo. Leserne hans har, i sin iver etter å fastslå Nietzsches karakter, i altfor liten grad rettet oppmerksomheten mot denne utfordringen.

La meg nå granske en av de mest seiglivede variantene av «Nietzsche»: immoralisten. Den går ut på at han avviste alt som heter sannhet og verdier, forbannet kristendommen, proklamerte Guds død og i stedet forkynte overmennesket og det «blonde udyret», som ikke er noe annet enn det germanske herrefolket som skal ta jorden i sin besittelse. En slik versjon av Nietzsche begynte å utvikle seg på 1890-tallet, da de første introduksjonsbøkene bidro til å spre ryktet om den geniale galningen over hele Europa.

Da Elisabeth Förster-Nietzsche åpnet et Nietzsche-arkiv i Weimar med den ennå levende broren som hovedattraksjon, begynte også Nietzsche-bildet å få en ideologisk profil, og i løpet av 1900-tallet ble det forsterket av Elisabeth Förster-Nietzsches to biografier om broren og ikke minst av hennes tendensiøst redigerte utvalg av Nietzsches etterlatte notater, utgitt under tittelen Viljen til makt. Senere skulle nazistene utnytte arkivet i sine forsøk på å gjøre Nietzsche til statsfilosof, slik at Nietzsches «vilje»-kult og hans utopiske tro på en kommende menneskelighet ble germanisert til en raselære. Som gammel delte Elisabeth Förster-Nietzsche ut Nietzsches profetiske velsignelse til «Europas største statsmenn» ? hun siktet til Hitler og Mussolini ? men ikke alle lot seg overbevise, og nazi-filosofen Ernst Krieck skrev i 1936 spydig: «Nietzsche var motstander av sosialismen, motstander av nasjonalismen og motstander av rasetenkningen. Ser man bort fra disse tre holdningene, kunne han kanskje ha blitt en utmerket nazist.»

Ironisk nok fortsatte det perverterte Nietzsche-bildet å være forbundet med dette arkivet, som ble stengt i etterkrigstidens Øst-Tyskland. Der hadde Georg Lukács kommet fram til at Nietzsche sto for den direkte forbindelsen mellom tysk romantikk og nazisme, og at han derfor måtte betraktes som fornuftens ødelegger og statens fiende.

Det «blonde uhyret»

Nietzsche lot Zarathustra forkynne «overmennesket» og ble i sitt siste år fristet til å stilisere seg selv som «antikrist» eller som «dynamitt»: «Jeg er ikke noe menneske, jeg er dynamitt», heter det i Ecce homo. Særlig den siste termen dukker opp adskillige ganger i brevene, etter at Nietzsche henrykt har notert hvordan en anmelder har beskrevet Hinsides godt og ondt som «dynamitt». Men ikke engang disse ofte siterte karakteristikkene er uten flertydigheter: «Overmennesket» står ikke bare «over» mennesket, men er også det som har «overvunnet» mennesket i et forvarsel om det «kommende». «Antikrist» er ikke bare imot Krist(us), men lover også noe annet enn krist(endommen). «Dynamitt» er ikke bare destruktiv sprengkraft, men også konstruktiv dynamis: kraft og bevegelse. Det kan nærmest virke som om immoralisten Nietzsche gjemmer på en moralist og at hans mest hyperbolske stiliseringer også peker mot det fremmede, det ukjente, det andre.

Mest markant skjer dette med det «blonde udyret», som vel er den av Nietzsches teaterskurker som har bidratt mest til ryktet som germansk ideolog. «Udyret» dukker opp forbigående i Avgudsdemring, men framfor alt i et avsnitt i Moralens genealogi, der temaet er den uunngåelige forbindelsen mellom godt og ondt. Her presenteres denne forbindelsen sammen med en iakttagelse av at selv de fornemste sjeler, som innbyrdes utmerker seg ved «hensyn, selvbeherskelse, følsomhet, trofasthet, stolthet og vennskap» ? kort sagt ved alt det som kjennetegnet Nietzsche i hans private liv ? sett utenfra, «der den fremmede, det fremmede begynner, ikke er mye bedre enn villdyr som er sluppet løs.» Et slikt blondt udyr ligger til grunn, hevder Nietzsche, for alle «fornemme raser», og dersom disse vil fortsette å være fornemme, bør ikke villdyret bli domestisert til et forkrøplet husdyr.

Nietzsche lar spørsmålet om hvordan vi skal håndtere villdyret i oss stå åpent, når det nå ikke kan eller bør temmes. I virkeligheten åpner avsnittet for mange tolkningsmuligheter, som likevel ikke innbefatter noe forsvar for germansk barbari. Nietzsche nevner riktignok at også de gamle germanerne kunne slippe ut sitt «blonde udyr», men han understreker at «mellom de gamle germanere og oss tyskere finnes det knapt noe begrepsmessig fellesskap, enn si noe blodsfellesskap.»

Snarere konstaterer Nietzsche noe som ganske riktig er alvorlig, men som knapt kan kalles kontroversielt etter 1900-tallets samlede erfaringer: at også (og ikke minst) en høyt utviklet sivilisasjon kan slippe fram et plutselig barbari. Samt at dette skjer nettopp i kontakt med det som Nietzsche kalte «det fremmede». Eventuelt sier han også at det kontrollerte individet huser ukontrollerte drifter ? og heller ikke det kan i vår tid kalles oppsiktsvekkende.

Eugenikken

Nietzsches poengtering av «det fremmede» lyder faktisk merkelig likt den tankegangen som den moderne franske filosofien har vent oss til, særlig i Emmanuel Levinas' versjon, der det aksepterende møtet med «den Andre» og «det Andre» utgjør selve grunnlaget for en etikk. Jeg vil ikke forsøke å hevde at immoralisten Nietzsche i virkeligheten er en etiker, men at oppmerksomheten overfor det fremmede «Andre» er en uomgjengelig del av Nietzsches dramatiske tenkning. Ja, han bruker selv gjerne den termen, noe vi kan se i en passasje i Morgenrøde, der han priser det velgjørende «blikket inn i det fremmede, frie, i det Andre». Vi bør derfor minne om at når Nietzsche presenterer seg som immoralist i diverse utrerte versjoner, så er han også alltid noe annet. Hvilket ikke betyr at Nietzsche «egentlig» er noe annet. Snarere at Nietzsches filosofi alltid skjuler ytterligere en filosofi.

Et annet like besværlig som flertydig innslag i Nietzsches tenkning er hans fascinasjon for den raseforedlende såkalte eugenikken, som i 1883 ble lansert av Francis Galton. En av Nietzsches venninner de siste årene, Resa von Schirnhofer, husker at Galtons nyutkomne bok om emnet var en av de første Nietzsche ga henne som oppdragende lektyre. Og en tidligere venninne forteller at han allerede i 1876 skal ha utlagt teksten om betydningen av å hindre svakelige personer fra å «avle», men også om betydningen av blandingsekteskap: «Det er blandingen det kommer an på. Blanding av nord og syd, hete og kulde, nordisk ettertenksomhet og italiensk glød.»

Også i sine notater leker han med tanken om at forbrytere og syfilitikere til etterkommernes beste kanskje burde kastreres. Men legger straks til innvendinger mot et ønske som han tillegger Schopenhauer, nemlig å kastrere også «skurker og idioter». Det ville nemlig stride mot en tanke som sitter mye dypere hos Nietzsche enn den ensidig raseforedlende: nemlig at motsetninger skal blandes, reguleres og harmoniseres snarere enn holdes fra hverandre eller utslettes. Dumhet kan ikke elimineres uten at også klokskapen forsvinner. Tiltagende «dumhet og skurkestreker ? hører til 'framskrittet'» akkurat som smerten hører til lysten, lidenskapen til lykken.

Utopisk diettlære

Til 1930-utgaven av Viljen til makt skrev Alfred Baeumler i et etterord: «'Viljen til makt' er en kroppens filosofi, en filosofi for det avlingsdyktige [zeugungsfähige] liv, hvorfra all kultur vokser fram.» Baeumler ble nazistenes fremste nietzscheaner, og for å kunne gjøre Nietzsche politisk anvendelig, måtte han gjøre Nietzsches ideer om diett og oppfostring til en strategi for «avling» av de rette menneskene, det vil si til en slags praktisk rasehygiene.

Intet ville vært Nietzsche mer fremmed: Hans diettlære er mer utopisk enn praktisk, og om den lot seg utøve i praksis, ville den handle om å blande, variere og harmonere. Når så rasetenkningen krøp ham nærmere (for eksempel via den ideologien som ble utviklet i Bayreuth og via søsterens ekteskap med en ledende antisemitt), ble Nietzsche dens emfatiske motstander. I et brevutkast til søsteren skriver han at «en tysker som gjør krav på å være noe mer enn en jøde bare fordi han er tysker, hører hjemme i komedien: forutsatt at han ikke hører hjemme på dårehuset.» Og i 1885 noterer han: «Mot arisk semittisk. Der raser er blandet, den store kulturens kilde» ? men dette notatet (og andre lignende) tok søsteren ikke med i Viljen til makt.

I en kommende artikkel skal jeg granske en av hans mer tiltalende forkledninger: som «god europeer». Men også den inneholder kinkige flertydigheter. Det er vanskelig å fiksere Nietzsche, og det gjør ham upålitelig både som venn og som fiende.

professor i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Artikkelen er basert på utdrag fra Arne Melbergs bok «Forsøk på å lese Nietzsche» som lanseres på Gyldendal forlag i dag. Til norsk ved Christian Janss.

BØKER
Filolog, wagnerianer, fri ånd, europeer, glad vitenskapsmann, overmenneske, profet, ny-filosof, polakk, immoralist, Antikrist, Dionysos ? det er noen av de maskeringene Friedrich Nietzsche rakk å ikle seg i løpet av sitt korte liv som skribent og tenker. Legger vi til alle de rollene hans tallrike kommentatorer har sett eller ønsket å se ham opptre i, blir listen betydelig lenger.

Få tenkere har invitert til så mange fantasifulle utlegninger, og det er tydeligvis fullt mulig å ha klare oppfatninger av hvem Nietzsche egentlig var uten å ha lest en eneste linje av ham. Det er imidlertid Nietzsche selv som er det viktigste opphavet til de mange versjonene av «Nietzsche». Jeg sikter ikke bare til det at tenkningen hans uavlatelig forandrer seg og er full av labyrintiske motsetninger, men framfor alt til hans lyst og evne til å sette seg selv i scene.
Man kan faktisk si at Nietzsche både innleder og avslutter sin tankehistorie med å stilisere og «dikte» seg selv: Fra 13-årsalderen og fram til professoratet i 25-årsalderen skrev han sju-åtte bevarte selvbiografiske utkast, mens forfatterskapet avrundes med den selvbiografiske Ecce homo fra høsten 1888. Men også i sin filosofi prøver han stadig ut nye posisjoner og er derfor ikke uten skyld i de ofte både bisarre og monumentale bildene som er skapt av ham.

I virkeligheten finnes det så mange gjemmer hos denne «Nietzsche» at de fleste av den moderne tids ideologier ville kunne finne et godt ord på veien: Det gjelder så vel den radikale aristokraten som den folkelig flerkulturelle, så vel den konservative kultur- og dannelsesforkjemperen som den utopiske sosialisten, og like mye den terroristiske asketen som den fredsæle epikureeren. Muligens blir det vanskelig å lete fram noe positivt om den ideologien som i dag er den mest uantastede, nemlig «demokratiet», noe som skulle tyde på at Nietzsche likevel ikke er så moderne (eller postmoderne) som det iblant kan se ut til.

Immoralisten
Den eneste feilen man kan begå ved lesningen av Nietzsche, er nok å befeste en posisjon, når det er bevegeligheten, mangetydigheten og eksperimentlysten som er hans fremste kjennetegn. «Den som har et begrep om meg, blir nødt til å slutte seg til det motsatte», noterer Nietzsche mens han arbeider med Ecce homo. Leserne hans har, i sin iver etter å fastslå Nietzsches karakter, i altfor liten grad rettet oppmerksomheten mot denne utfordringen.

La meg nå granske en av de mest seiglivede variantene av «Nietzsche»: immoralisten. Den går ut på at han avviste alt som heter sannhet og verdier, forbannet kristendommen, proklamerte Guds død og i stedet forkynte overmennesket og det «blonde udyret», som ikke er noe annet enn det germanske herrefolket som skal ta jorden i sin besittelse. En slik versjon av Nietzsche begynte å utvikle seg på 1890-tallet, da de første introduksjonsbøkene bidro til å spre ryktet om den geniale galningen over hele Europa.

Da Elisabeth Förster-Nietzsche åpnet et Nietzsche-arkiv i Weimar med den ennå levende broren som hovedattraksjon, begynte også Nietzsche-bildet å få en ideologisk profil, og i løpet av 1900-tallet ble det forsterket av Elisabeth Förster-Nietzsches to biografier om broren og ikke minst av hennes tendensiøst redigerte utvalg av Nietzsches etterlatte notater, utgitt under tittelen Viljen til makt. Senere skulle nazistene utnytte arkivet i sine forsøk på å gjøre Nietzsche til statsfilosof, slik at Nietzsches «vilje»-kult og hans utopiske tro på en kommende menneskelighet ble germanisert til en raselære. Som gammel delte Elisabeth Förster-Nietzsche ut Nietzsches profetiske velsignelse til «Europas største statsmenn» ? hun siktet til Hitler og Mussolini ? men ikke alle lot seg overbevise, og nazi-filosofen Ernst Krieck skrev i 1936 spydig: «Nietzsche var motstander av sosialismen, motstander av nasjonalismen og motstander av rasetenkningen. Ser man bort fra disse tre holdningene, kunne han kanskje ha blitt en utmerket nazist.»

Ironisk nok fortsatte det perverterte Nietzsche-bildet å være forbundet med dette arkivet, som ble stengt i etterkrigstidens Øst-Tyskland. Der hadde Georg Lukács kommet fram til at Nietzsche sto for den direkte forbindelsen mellom tysk romantikk og nazisme, og at han derfor måtte betraktes som fornuftens ødelegger og statens fiende.

Det «blonde uhyret»
Nietzsche lot Zarathustra forkynne «overmennesket» og ble i sitt siste år fristet til å stilisere seg selv som «antikrist» eller som «dynamitt»: «Jeg er ikke noe menneske, jeg er dynamitt», heter det i Ecce homo. Særlig den siste termen dukker opp adskillige ganger i brevene, etter at Nietzsche henrykt har notert hvordan en anmelder har beskrevet Hinsides godt og ondt som «dynamitt». Men ikke engang disse ofte siterte karakteristikkene er uten flertydigheter: «Overmennesket» står ikke bare «over» mennesket, men er også det som har «overvunnet» mennesket i et forvarsel om det «kommende». «Antikrist» er ikke bare imot Krist(us), men lover også noe annet enn krist(endommen). «Dynamitt» er ikke bare destruktiv sprengkraft, men også konstruktiv dynamis: kraft og bevegelse. Det kan nærmest virke som om immoralisten Nietzsche gjemmer på en moralist og at hans mest hyperbolske stiliseringer også peker mot det fremmede, det ukjente, det andre.

Mest markant skjer dette med det «blonde udyret», som vel er den av Nietzsches teaterskurker som har bidratt mest til ryktet som germansk ideolog. «Udyret» dukker opp forbigående i Avgudsdemring, men framfor alt i et avsnitt i Moralens genealogi, der temaet er den uunngåelige forbindelsen mellom godt og ondt. Her presenteres denne forbindelsen sammen med en iakttagelse av at selv de fornemste sjeler, som innbyrdes utmerker seg ved «hensyn, selvbeherskelse, følsomhet, trofasthet, stolthet og vennskap» ? kort sagt ved alt det som kjennetegnet Nietzsche i hans private liv ? sett utenfra, «der den fremmede, det fremmede begynner, ikke er mye bedre enn villdyr som er sluppet løs.» Et slikt blondt udyr ligger til grunn, hevder Nietzsche, for alle «fornemme raser», og dersom disse vil fortsette å være fornemme, bør ikke villdyret bli domestisert til et forkrøplet husdyr.

Nietzsche lar spørsmålet om hvordan vi skal håndtere villdyret i oss stå åpent, når det nå ikke kan eller bør temmes. I virkeligheten åpner avsnittet for mange tolkningsmuligheter, som likevel ikke innbefatter noe forsvar for germansk barbari. Nietzsche nevner riktignok at også de gamle germanerne kunne slippe ut sitt «blonde udyr», men han understreker at «mellom de gamle germanere og oss tyskere finnes det knapt noe begrepsmessig fellesskap, enn si noe blodsfellesskap.»

Snarere konstaterer Nietzsche noe som ganske riktig er alvorlig, men som knapt kan kalles kontroversielt etter 1900-tallets samlede erfaringer: at også (og ikke minst) en høyt utviklet sivilisasjon kan slippe fram et plutselig barbari. Samt at dette skjer nettopp i kontakt med det som Nietzsche kalte « det fremmede». Eventuelt sier han også at det kontrollerte individet huser ukontrollerte drifter ? og heller ikke det kan i vår tid kalles oppsiktsvekkende.

Eugenikken
Nietzsches poengtering av « det fremmede» lyder faktisk merkelig likt den tankegangen som den moderne franske filosofien har vent oss til, særlig i Emmanuel Levinas' versjon, der det aksepterende møtet med «den Andre» og «det Andre» utgjør selve grunnlaget for en etikk. Jeg vil ikke forsøke å hevde at immoralisten Nietzsche i virkeligheten er en etiker, men at oppmerksomheten overfor det fremmede «Andre» er en uomgjengelig del av Nietzsches dramatiske tenkning. Ja, han bruker selv gjerne den termen, noe vi kan se i en passasje i Morgenrøde, der han priser det velgjørende «blikket inn i det fremmede, frie, i det Andre». Vi bør derfor minne om at når Nietzsche presenterer seg som immoralist i diverse utrerte versjoner, så er han også alltid noe annet. Hvilket ikke betyr at Nietzsche «egentlig» er noe annet. Snarere at Nietzsches filosofi alltid skjuler ytterligere en filosofi.

Et annet like besværlig som flertydig innslag i Nietzsches tenkning er hans fascinasjon for den raseforedlende såkalte eugenikken, som i 1883 ble lansert av Francis Galton. En av Nietzsches venninner de siste årene, Resa von Schirnhofer, husker at Galtons nyutkomne bok om emnet var en av de første Nietzsche ga henne som oppdragende lektyre. Og en tidligere venninne forteller at han allerede i 1876 skal ha utlagt teksten om betydningen av å hindre svakelige personer fra å «avle», men også om betydningen av blandingsekteskap: «Det er blandingen det kommer an på. Blanding av nord og syd, hete og kulde, nordisk ettertenksomhet og italiensk glød.»

Også i sine notater leker han med tanken om at forbrytere og syfilitikere til etterkommernes beste kanskje burde kastreres. Men legger straks til innvendinger mot et ønske som han tillegger Schopenhauer, nemlig å kastrere også «skurker og idioter». Det ville nemlig stride mot en tanke som sitter mye dypere hos Nietzsche enn den ensidig raseforedlende: nemlig at motsetninger skal blandes, reguleres og harmoniseres snarere enn holdes fra hverandre eller utslettes. Dumhet kan ikke elimineres uten at også klokskapen forsvinner. Tiltagende «dumhet og skurkestreker ? hører til 'framskrittet'» akkurat som smerten hører til lysten, lidenskapen til lykken.

Utopisk diettlære
Til 1930-utgaven av Viljen til makt skrev Alfred Baeumler i et etterord: «'Viljen til makt' er en kroppens filosofi, en filosofi for det avlingsdyktige [ zeugungsfähige] liv, hvorfra all kultur vokser fram.» Baeumler ble nazistenes fremste nietzscheaner, og for å kunne gjøre Nietzsche politisk anvendelig, måtte han gjøre Nietzsches ideer om diett og oppfostring til en strategi for «avling» av de rette menneskene, det vil si til en slags praktisk rasehygiene.

Intet ville vært Nietzsche mer fremmed: Hans diettlære er mer utopisk enn praktisk, og om den lot seg utøve i praksis, ville den handle om å blande, variere og harmonere. Når så rasetenkningen krøp ham nærmere (for eksempel via den ideologien som ble utviklet i Bayreuth og via søsterens ekteskap med en ledende antisemitt), ble Nietzsche dens emfatiske motstander. I et brevutkast til søsteren skriver han at «en tysker som gjør krav på å være noe mer enn en jøde bare fordi han er tysker, hører hjemme i komedien: forutsatt at han ikke hører hjemme på dårehuset.» Og i 1885 noterer han: «Mot arisk semittisk. Der raser er blandet, den store kulturens kilde» ? men dette notatet (og andre lignende) tok søsteren ikke med i Viljen til makt.

I en kommende artikkel skal jeg granske en av hans mer tiltalende forkledninger: som «god europeer». Men også den inneholder kinkige flertydigheter. Det er vanskelig å fiksere Nietzsche, og det gjør ham upålitelig både som venn og som fiende.

professor i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Artikkelen er basert på utdrag fra Arne Melbergs bok «Forsøk på å lese Nietzsche» som lanseres på Gyldendal forlag i dag. Til norsk ved Christian Janss.