Når dette leses, demonstreres det over hele verden mot USAs planer om en angrepskrig mot Irak. Her hjemme har programlederen Petter Nome gjennom å ta initiativet til en underskriftskampanje mot det amerikanske krigshisseriet blitt en frontfigur i anti-krigsarbeidet. Nome har fått kritikk for at han på et tidlig tidspunkt i kampanjen sammenliknet George W. Bush med Adolf Hitler.

Det er da også en sammenlikning som halter på flere viktige punkter. Heldigvis, må vi si. Hvordan verden i dag ville ha sett ut dersom Hitler hadde hatt et kjernefysisk arsenal av den størrelsen Bush disponerer over, tør de fleste av oss knapt tenke på.

Et langt skribentliv har lært meg at en skal være ytterst forsiktig med å trekke sammenlikninger mellom Hitlers nazisme og dagsaktuelle personer og politiske fenomener. Den hitlertyske nazismen står i en historisk særstilling.

Likevel er det i dagens prekære situasjon god grunn til ? skarpt advarende! ? å peke på den påfallende likheten i Hitlers krigspropaganda foran angrepet på Polen og propagandaen til Bush i mobiliseringsfasen til krig mot Irak, ? den krigen en ekstremt krigsvillig amerikansk regjering ønsker mer enn den ønsker noe som helst annet.

Polens diktator

Det finnes faktisk også noen likheter mellom det Polen som Hitler angrep 1. september 1939 og dagens Irak. La oss først kaste et blikk på disse. I mai 1926 grep sjefen for den polske generalstaben, Jozef Pilsudski, makta gjennom et militærkupp. Han hadde en fortid som revolusjonær sosialist, siden som frigjøringskjemper. Da Polen gjenoppsto som selvstendig stat etter 1. verdenskrig, ble Pilsudski fra 1918 til 1922 den første statssjefen. Etter kuppet i 1926 ble han militærdiktator, og bygde sin makt på tette bånd til kameratene fra krigens dager, de såkalte «legionærene» og «oberstene». Pilsudski døde i 1935, men hans ånd og regime besto helt fram til det tyske angrepet, personifisert av hærens øverstkommanderende, marskalk Eduard Smigly-Rydz.

Polsk mellomkrigstid var preget av knallhard forfølgelse av de nasjonale minoritetene, særlig ukrainerne, men også hviterusserne. Forholdet til nabolandene var ytterst anspent. Konflikten om Vilnius, i dag Litauens hovedstad, førte Polen og Litauen til randen av krig. I 1938 utnyttet den polske statsledelsen Tsjekkoslovakias svakhet til å erobre Teschen-området.

Tanken går uvegerlig til Saddam Hussein, hans behandling av kurderne og hærtoktet hans mot Kuwait. Pilsudskis Polen var ikke et saddamsk Irak, men det var heller ingen demilitarisert, demokratisk rosenhage.

Provokasjon

Ingen polakk var etter Hitlers maktovertakelse i 1933 i tvil om hvem som representerte den største trusselen mot Polens folk og land. Det var Hitler. Tyskerne hadde ved freden i Versailles etter 1. verdenskrig måttet gi Polen en korridor til Østersjøen og oppgi byen Gdansk, som på tysk ble kalt Danzig. Korridoren skilte Tyskland fra Øst-Prøyssen. Danzig hadde status som fristat, i tollunion med Polen. Fra 1933 var Gdansk under nazistisk kontroll.

Hitler ble båret fram på en bølge av tysk revansjisme og ekspansjonstrang. Blant de revansjistiske parolene han talte tordnende om før og etter maktovertakelsen, sto kravet om at Tyskland måtte få tilbake korridoren og Gdansk helt sentralt. For et tysk imperium som ville gå til krig for å underlegge seg gammelt og nytt territorium, samt sikre flankene sine, var dette for så vidt helt logiske strategiske mål. I et forsøk på å demme opp for krigsfaren, inngikk Pilsudski en ikke-angrepspakt med Tyskland i 1934. Den pakten var en rein formalitet, det visste alle.

I grålysningen den 1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen med overmektig slagkraft av luftstyrker og panservåpen. Taktikken var lyn-krig, Blitzkrieg. Klokka ti om morgenen talte Hitler i Riksdagen. Han erklærte at det var polakkene som hadde starte krigen ved å krenke Tysklands grense. Denne angivelige krenkelsen viste seg seinere å være en provokasjon, iscenesatt av tyskerne selv. Konsentrasjonsleirfanger var blitt utkledt som polske soldater og presset av SS-offiserer til å fingere et angrep på en tysk radiostasjon i grensebyen Gleiwitz. Alle de involverte, også SS-folkene, ble siden henrettet.

«Fredelig samliv»

Hitler sa at han hadde gjort «endeløse forsøk på å løse alle stridsspørsmål når det gjaldt Danzig og Korridoren» på fredelig vis. Slik det er sitert i Gyldendals utgave av det nordiske trebindsverket Den store krigen fra 1948, sa Hitler videre: «Det eksisterer ikke lojalere og mer beskjedne forslag enn de jeg har lagt fram. Men mine fredsforslag og min endeløse tålmodighet må ikke oppfattes som utslag av svakhet eller til og med feighet.»

Hitler hadde besluttet seg for å «gjøre bruk av det samme språk overfor polakkene som de i månedsvis har anvendt overfor oss». Han erklærte med «hellig alvor» at han ville respektere Frankrikes og Storbritannias nøytralitet. Britene tilbød han «vennskap og, hvis det skulle være nødvendig, det mest intime samarbeid». Krigen mot Polen skulle fra tysk side ikke føres mot kvinner og barn, bare militære mål. Hensikten var å løse avgrensede problemer slik at «det inntrer en endring i forholdet mellom Tyskland og Polen som gjør et fredelig samliv mulig».

Dette «fredelige samlivet» hadde fra tysk side bare en egentlig hensikt, og det var å knuse den polske nasjonen slik at den aldri skulle kunne reise seg mer. Dette lyktes ikke, tross terrorbombing, massakrer og brutal okkupasjon. Nazistene bestemte siden at jødene i det okkuperte Polen skulle tilintetgjøres. Vi vet hvordan dette avskyelige, umenneskelige kapittelet i menneskehetens historie ble skrevet med blod og aske.

Grøssende likhet

De to bidragsyterne til Polen-avsnittet i Den store krigen er oberst Willy Kleen og redaktør Åke Thulstrup. De oppsummerer seansen i Riksdagen slik: «Talen var typisk for Hitler. Han så suverent bort fra kjente fakta. Særlig slående var det at han fulgte den metoden som ble stadig alminneligere for ham, nemlig å velte skylden for utbruddet av fiendtlighetene over på den angrepne.»

Det kreves ingen spesielt ondsinnet, anti-amerikansk, kreativ fantasi for å lese inn dagens ord slik de kommer over leppene til president Bush når han agiterer for krig mot Irak i de retoriske talemåtene til Hitler den gang han agiterte for krig mot Polen. Ordene overlapper hverandre så det grøsser i en.

Å velte skylden for utbruddet av fiendtlighetene over på den angrepne ?

Når dette leses, demonstreres det over hele verden mot USAs planer om en angrepskrig mot Irak. Her hjemme har programlederen Petter Nome gjennom å ta initiativet til en underskriftskampanje mot det amerikanske krigshisseriet blitt en frontfigur i anti-krigsarbeidet. Nome har fått kritikk for at han på et tidlig tidspunkt i kampanjen sammenliknet George W. Bush med Adolf Hitler.

Det er da også en sammenlikning som halter på flere viktige punkter. Heldigvis, må vi si. Hvordan verden i dag ville ha sett ut dersom Hitler hadde hatt et kjernefysisk arsenal av den størrelsen Bush disponerer over, tør de fleste av oss knapt tenke på.

Et langt skribentliv har lært meg at en skal være ytterst forsiktig med å trekke sammenlikninger mellom Hitlers nazisme og dagsaktuelle personer og politiske fenomener. Den hitlertyske nazismen står i en historisk særstilling.

Likevel er det i dagens prekære situasjon god grunn til ? skarpt advarende! ? å peke på den påfallende likheten i Hitlers krigspropaganda foran angrepet på Polen og propagandaen til Bush i mobiliseringsfasen til krig mot Irak, ? den krigen en ekstremt krigsvillig amerikansk regjering ønsker mer enn den ønsker noe som helst annet.

Polens diktator
Det finnes faktisk også noen likheter mellom det Polen som Hitler angrep 1. september 1939 og dagens Irak. La oss først kaste et blikk på disse. I mai 1926 grep sjefen for den polske generalstaben, Jozef Pilsudski, makta gjennom et militærkupp. Han hadde en fortid som revolusjonær sosialist, siden som frigjøringskjemper. Da Polen gjenoppsto som selvstendig stat etter 1. verdenskrig, ble Pilsudski fra 1918 til 1922 den første statssjefen. Etter kuppet i 1926 ble han militærdiktator, og bygde sin makt på tette bånd til kameratene fra krigens dager, de såkalte «legionærene» og «oberstene». Pilsudski døde i 1935, men hans ånd og regime besto helt fram til det tyske angrepet, personifisert av hærens øverstkommanderende, marskalk Eduard Smigly-Rydz.

Polsk mellomkrigstid var preget av knallhard forfølgelse av de nasjonale minoritetene, særlig ukrainerne, men også hviterusserne. Forholdet til nabolandene var ytterst anspent. Konflikten om Vilnius, i dag Litauens hovedstad, førte Polen og Litauen til randen av krig. I 1938 utnyttet den polske statsledelsen Tsjekkoslovakias svakhet til å erobre Teschen-området.

Tanken går uvegerlig til Saddam Hussein, hans behandling av kurderne og hærtoktet hans mot Kuwait. Pilsudskis Polen var ikke et saddamsk Irak, men det var heller ingen demilitarisert, demokratisk rosenhage.

Provokasjon
Ingen polakk var etter Hitlers maktovertakelse i 1933 i tvil om hvem som representerte den største trusselen mot Polens folk og land. Det var Hitler. Tyskerne hadde ved freden i Versailles etter 1. verdenskrig måttet gi Polen en korridor til Østersjøen og oppgi byen Gdansk, som på tysk ble kalt Danzig. Korridoren skilte Tyskland fra Øst-Prøyssen. Danzig hadde status som fristat, i tollunion med Polen. Fra 1933 var Gdansk under nazistisk kontroll.

Hitler ble båret fram på en bølge av tysk revansjisme og ekspansjonstrang. Blant de revansjistiske parolene han talte tordnende om før og etter maktovertakelsen, sto kravet om at Tyskland måtte få tilbake korridoren og Gdansk helt sentralt. For et tysk imperium som ville gå til krig for å underlegge seg gammelt og nytt territorium, samt sikre flankene sine, var dette for så vidt helt logiske strategiske mål. I et forsøk på å demme opp for krigsfaren, inngikk Pilsudski en ikke-angrepspakt med Tyskland i 1934. Den pakten var en rein formalitet, det visste alle.

I grålysningen den 1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen med overmektig slagkraft av luftstyrker og panservåpen. Taktikken var lyn-krig, Blitzkrieg. Klokka ti om morgenen talte Hitler i Riksdagen. Han erklærte at det var polakkene som hadde starte krigen ved å krenke Tysklands grense. Denne angivelige krenkelsen viste seg seinere å være en provokasjon, iscenesatt av tyskerne selv. Konsentrasjonsleirfanger var blitt utkledt som polske soldater og presset av SS-offiserer til å fingere et angrep på en tysk radiostasjon i grensebyen Gleiwitz. Alle de involverte, også SS-folkene, ble siden henrettet.

«Fredelig samliv»
Hitler sa at han hadde gjort «endeløse forsøk på å løse alle stridsspørsmål når det gjaldt Danzig og Korridoren» på fredelig vis. Slik det er sitert i Gyldendals utgave av det nordiske trebindsverket Den store krigen fra 1948, sa Hitler videre: «Det eksisterer ikke lojalere og mer beskjedne forslag enn de jeg har lagt fram. Men mine fredsforslag og min endeløse tålmodighet må ikke oppfattes som utslag av svakhet eller til og med feighet.»

Hitler hadde besluttet seg for å «gjøre bruk av det samme språk overfor polakkene som de i månedsvis har anvendt overfor oss». Han erklærte med «hellig alvor» at han ville respektere Frankrikes og Storbritannias nøytralitet. Britene tilbød han «vennskap og, hvis det skulle være nødvendig, det mest intime samarbeid». Krigen mot Polen skulle fra tysk side ikke føres mot kvinner og barn, bare militære mål. Hensikten var å løse avgrensede problemer slik at «det inntrer en endring i forholdet mellom Tyskland og Polen som gjør et fredelig samliv mulig».

Dette «fredelige samlivet» hadde fra tysk side bare en egentlig hensikt, og det var å knuse den polske nasjonen slik at den aldri skulle kunne reise seg mer. Dette lyktes ikke, tross terrorbombing, massakrer og brutal okkupasjon. Nazistene bestemte siden at jødene i det okkuperte Polen skulle tilintetgjøres. Vi vet hvordan dette avskyelige, umenneskelige kapittelet i menneskehetens historie ble skrevet med blod og aske.

Grøssende likhet
De to bidragsyterne til Polen-avsnittet i Den store krigen er oberst Willy Kleen og redaktør Åke Thulstrup. De oppsummerer seansen i Riksdagen slik: «Talen var typisk for Hitler. Han så suverent bort fra kjente fakta. Særlig slående var det at han fulgte den metoden som ble stadig alminneligere for ham, nemlig å velte skylden for utbruddet av fiendtlighetene over på den angrepne.»

Det kreves ingen spesielt ondsinnet, anti-amerikansk, kreativ fantasi for å lese inn dagens ord slik de kommer over leppene til president Bush når han agiterer for krig mot Irak i de retoriske talemåtene til Hitler den gang han agiterte for krig mot Polen. Ordene overlapper hverandre så det grøsser i en.

Å velte skylden for utbruddet av fiendtlighetene over på den angrepne ?