I Espen Stuelands artikkelserie presenteres den litterære avantgarden som en konkurranse mellom tre menn: Er det den reklameinfiserte Mathias Faldbakken, den ville Thure Erik Lund eller den anstøtelige, men etisk reflekterte Stig Sæterbakken som skal få representere fortroppen i norsk samtidslitteratur?

Hvorfor ikke poeter og dramatikere som Øyvind Berg, Erling Kittelsen og Sigurd Helseth? Deres sosiale, litterære praksis synes mer radikal enn de foretrukne medieyndlingene, så radikal at to av dem overhodet ikke har en offentlighet til å møte dem.

Eller hva med Torild Wardenærs poetiske praksis i krysningen mellom kunst og vitenskap? Eller Wera Sæthers globaletiske praksis i krysningen mellom sak- og skjønnlitteratur? Aasne Linnestås biografiske poesi eller Kristine Næss' og Fanny Holmins poetiske performance og aksjonistiske stunts? Eller de to virkelige nestorene i norsk litterær avantgarde: Karin Moe og Cecilie Løveid?

Cecilie Løveid

Ingen har eksperimentert med så mange blandingssjangere og -kunstarter som Cecilie Løveid: poetisk-modernistisk romankunst, prosa og drama, skue- og hørespill blandet med lyd-, bilde- og dansekunst, performance- og librettokunst. Hun er den mest tverrestetiske forfatter vi noen gang har hatt. Og en av de mest utfordrende og provoserende, ikke bare på grunn av sin eksperimentelle form, men en like eksistensielt og sosialt utfordrende kjønns- og seksualitetstematikk.

Løveids eksperimentelle dramakunst kan settes inn i en «avantgardistisk» tradisjon like lang som teateret som sosialt fenomen, med milepæler som det nyekspresjonistiske tablå- og performance-teateret, amerikansk avantgardisme, symbolistisk og ekspresjonistisk drama, 1700-tallsattityde- og tablåkunst, melodrama og kristne pasjonsspill. Alle former som har utfordret samtidas sosiale, moralske og estetiske normer, slik Løveid gjør det i dag.

Karin Moe

Likevel er Karin Moe den forfatteren som i størst grad synes å realisere en avantgardistisk praksis som overskrider så vel sosiale som estetiske grenser.

Hennes radikalt hybride sjanger må være det mest reinspikka stykket paralitteratur i Norge. Og hva skal vi kalle diktsamlingene Kjønnskrift, Fyk og Mordatter? Eller den dobbelte utbrettsboka Kyka/1984? Eller de ureine «romanene» Blove 1 og 2? Eller de ateistiske tolkningene av Bibelens kvinneskikkelser i essayet Jo?

Og denne politisk-teoretisk funderte, handlingsoverskridende, lekende, kritiskradikale skriftpraksisen er bare én side av Karin Moes avantgardistiske praksis, som også omfatter hennes maktkritiske stunts på 1980-tallet, og hennes kjønns-, makt- og metabevisste kritikerpraksis, arbeidet med å skape en kjønns- og formbevisst kritikeroffentlighet med styrket kvinnerepresentasjon gjennom geriljaarbeid i akademia og det kvinnepolitiske tidsskriftet Kritikkjournalen, og gjennom hennes egen sylskarpe, generøse og humørfylte kritikertunge og penn.

Det merkeligste er det tverrkunstneriske kubeprosjektet på Lista et par år tilbake ? et samarbeidsprosjekt som omfattet konstruksjonen, happeningen, Karin Moes tekst og dokumentasjonen knyttet til den store, røde kuben på Listastranda ? et prosjekt som involverte stedet og befolkningen i en eksperimentell samhandling av dimensjoner, der befolkningen ble invitert til å overvære utbærelsen av kuben i havet av et helt regiment vernepliktige til høytidelig sang.

Den røde «jerusalemkuben» var hovedfigur i Karin Moes novelle, som ble publisert sammen med dokumentasjonen av prosjektet i 2001. En ellevill vitalisering av den vestlandske bønnehustradisjonen i et forsøk på å bringe teksten ut til folket og folket inn i verket i fysisk-åndelig samhandling med heltinnen Vera ? en av norsk litteraturs merkeligste og fullstendig ubeskrevede litterære figurer. Prosjektet var så avantgardistisk at ingen kritikere la merke til det.

Snever definisjon

Nå er det altså Thure Erik Lund og Stig Sæterbakken som utropes som avantgardistiske helter ? og Matias Faldbakken som ditto skurk ? etter at Solstad, Fløgstad og Fosse for lengst er kanonisert som de tre store i det sentrallitterære toppsjiktet. Stuelands utvalg er svært konvensjonelt og begrenset som romankunst av tre yngre norske menn med det til felles at de skriver ut fra et uttalt raseri mot det bestående. Det er som så ofte når parnassets menn skal utrope «det nye» på bakgrunn av det gamle: Det lyder så kjent. Hadde han enda utropt Ari Behn som gardistenes fortropp. Det hadde da vært noe!

Jeg slutter meg ikke uten videre til den snevre, konvensjonelle definisjonen av den norske avantgarden. Jeg stiller meg tvilende til den tradisjonelle vektlegginga av raseri og «avviksfetisjering» som avantgardistisk motivasjon, og er ikke overbevist av den sonderingen han foretar mellom de tre prinsene. For meg ser det ut som om den unge Faldbakken ligger i tet som radikallitterær arveprins etter Dag Solstad. Verken Sæterbakken eller Lund synes å stille i samme klasse.

Matias Faldbakken

Faldbakken d.y. er på god vei til å rehabilitere familieæren når han nå framstår som Solstads etterfølger som produsent av sin tids viktigste faksjon ? en videreføring av det maskuline, litterære prosjektet, som skaper det mest det vesentligste bildet av det samfunnsengasjerte menneskets (mannens) situasjon i vår tid.

Det ypperste mannelitterære prosjektet er altså fortsatt den lange fortellingen om det engasjerte, lidende mennesket som påtar seg samfunnets kollektive tilstand som sin private byrde, en kristusfigur, en tragisk eller romantisk helteskikkelse eller en moderne antihelt ? en figur som fremdeles bare kan representeres av en ung mann, den intellektuelle i den gamle forfatterens univers, eller «rebellen» i den unges.

Der den politisk handlingsivrige, solstadske helten har endt opp som taus, tilbaketrukket, åndelig, følelsesmessig og fysisk lemlesta, maktesløst isolert og levende begravet i bøkenes støvete kjellermørke, eller under en blek krystallysekrone ved et dysfunksjonelt spisebord, virrer den unge Faldbakkens rebeller rundt som hyperaktive og hypersosiale, men tilsvarende handlingslammede nikkedukker, restløst absorbert i den volds- og pornodyrkende virtuelle reklameverdenens kyniske likegyldighetstyranni. Begge tegner gjenkjennelige bilder av inautentiske, intellektuelle menns maktesløse, marginaliserte posisjon i en kynisk tid.

Lund og Rasul

Også Thure Erik Lunds figurer kan ses som bilder på den maktesløse posisjonen til den norske intellektuelle mannen, men grunnen til at hans romaner ikke føles like vesentlige ? og grunnen til at det er den unge Faldbakkens figurer, og ikke Lunds, som diskuteres blant unge og halvgamle aktivister av begge kjønn, er trolig at Lunds figurer er åndsaristokratiske helter som har parkert seg i et autonomt, symbolsk landskap ? i motsetning til Faldbakken/Rasuls mann, som befinner seg midt i mylderet.

Og når Klassekampens folk, i motsetning til Stueland, finner det mer interessant å diskutere Macht und Rebel enn Compromateria, så er det kanskje nettopp fordi de synes det er viktigere å diskutere verden og hvordan vi kan forholde oss til den, enn å diskutere skrivemåter og språk, som synes å være Stuelands anliggende. Det virker som om Stueland viker tilbake for å se og forholde seg til det nivået «utenfor fortellerstemmen» som han etterlyser hos Faldbakken/Rasul. Han er uansett, i likhet med alle andre, fri til å forholde seg hvordan han vil til romanens helter uavhengig av hva unge Faldbakken måtte mene.

Macht und Rebel er så langt fra det Stueland forbinder med avantgardistisk kunst som det kan bli. Tenk det! Dette lukter da avantgarde, og det samme gjør provokasjonen. For til tross for at han påstår det motsatte, er Stueland provosert, og det skulle bare mangle, ettersom han mener at Macht und Rebel ufarliggjør nazismen.

Eneste referanse

Stuelands eneste referanse til en kvinnelig forfatter er en artikkel i Vagant av Ingvild Burkey og Trude Kleven om «den eksperimentelle og ekstreme forfatteren Kathy Acker (1947-1997)». Acker trekkes fram som et positivt korrektiv til unge Faldbakken uten at det redegjøres for grunnlaget for dette. Acker synes, i likhet med Thure Erik Lund, å avsløre fascistoide trekk ved vår tid, i motsetning til Faldbakken/Rasul, som Stueland mener sementerer slike trekk.

At Eivind Tjønneland omvendt ser Lund som kolportør av nazistiske verdier, er et interessant paradoks, men enda mer interessant enn diskusjonen om hvilken bok eller forfatter som er den mest reaksjonære eller progressive, er det kanskje å bruke disse bøkenes ideer, holdninger og handlinger til å reflektere tilbake til den verden vi lever i ? oss selv inkludert ? der disse ideene og handlingene florerer, og reflektere videre. For poenget med avantgarden er ikke å finne noen å følge etter, men å rystes, så vi kan se oss selv og verden på en ny måte, så vi kan forandres og gå videre på vår egen vei, sammen med de andre ? kvinner og menn.

Wenche Larsen er lærer og frilansjournalist.

I Espen Stuelands artikkelserie presenteres den litterære avantgarden som en konkurranse mellom tre menn: Er det den reklameinfiserte Mathias Faldbakken, den ville Thure Erik Lund eller den anstøtelige, men etisk reflekterte Stig Sæterbakken som skal få representere fortroppen i norsk samtidslitteratur?

Hvorfor ikke poeter og dramatikere som Øyvind Berg, Erling Kittelsen og Sigurd Helseth? Deres sosiale, litterære praksis synes mer radikal enn de foretrukne medieyndlingene, så radikal at to av dem overhodet ikke har en offentlighet til å møte dem.

Eller hva med Torild Wardenærs poetiske praksis i krysningen mellom kunst og vitenskap? Eller Wera Sæthers globaletiske praksis i krysningen mellom sak- og skjønnlitteratur? Aasne Linnestås biografiske poesi eller Kristine Næss' og Fanny Holmins poetiske performance og aksjonistiske stunts? Eller de to virkelige nestorene i norsk litterær avantgarde: Karin Moe og Cecilie Løveid?

Cecilie Løveid
Ingen har eksperimentert med så mange blandingssjangere og -kunstarter som Cecilie Løveid: poetisk-modernistisk romankunst, prosa og drama, skue- og hørespill blandet med lyd-, bilde- og dansekunst, performance- og librettokunst. Hun er den mest tverrestetiske forfatter vi noen gang har hatt. Og en av de mest utfordrende og provoserende, ikke bare på grunn av sin eksperimentelle form, men en like eksistensielt og sosialt utfordrende kjønns- og seksualitetstematikk.

Løveids eksperimentelle dramakunst kan settes inn i en «avantgardistisk» tradisjon like lang som teateret som sosialt fenomen, med milepæler som det nyekspresjonistiske tablå- og performance-teateret, amerikansk avantgardisme, symbolistisk og ekspresjonistisk drama, 1700-tallsattityde- og tablåkunst, melodrama og kristne pasjonsspill. Alle former som har utfordret samtidas sosiale, moralske og estetiske normer, slik Løveid gjør det i dag.

Karin Moe
Likevel er Karin Moe den forfatteren som i størst grad synes å realisere en avantgardistisk praksis som overskrider så vel sosiale som estetiske grenser.
Hennes radikalt hybride sjanger må være det mest reinspikka stykket paralitteratur i Norge. Og hva skal vi kalle diktsamlingene Kjønnskrift, Fyk og Mordatter? Eller den dobbelte utbrettsboka Kyka/1984? Eller de ureine «romanene» Blove 1 og 2? Eller de ateistiske tolkningene av Bibelens kvinneskikkelser i essayet Jo?

Og denne politisk-teoretisk funderte, handlingsoverskridende, lekende, kritiskradikale skriftpraksisen er bare én side av Karin Moes avantgardistiske praksis, som også omfatter hennes maktkritiske stunts på 1980-tallet, og hennes kjønns-, makt- og metabevisste kritikerpraksis, arbeidet med å skape en kjønns- og formbevisst kritikeroffentlighet med styrket kvinnerepresentasjon gjennom geriljaarbeid i akademia og det kvinnepolitiske tidsskriftet Kritikkjournalen, og gjennom hennes egen sylskarpe, generøse og humørfylte kritikertunge og penn.

Det merkeligste er det tverrkunstneriske kubeprosjektet på Lista et par år tilbake ? et samarbeidsprosjekt som omfattet konstruksjonen, happeningen, Karin Moes tekst og dokumentasjonen knyttet til den store, røde kuben på Listastranda ? et prosjekt som involverte stedet og befolkningen i en eksperimentell samhandling av dimensjoner, der befolkningen ble invitert til å overvære utbærelsen av kuben i havet av et helt regiment vernepliktige til høytidelig sang.

Den røde «jerusalemkuben» var hovedfigur i Karin Moes novelle, som ble publisert sammen med dokumentasjonen av prosjektet i 2001. En ellevill vitalisering av den vestlandske bønnehustradisjonen i et forsøk på å bringe teksten ut til folket og folket inn i verket i fysisk-åndelig samhandling med heltinnen Vera ? en av norsk litteraturs merkeligste og fullstendig ubeskrevede litterære figurer. Prosjektet var så avantgardistisk at ingen kritikere la merke til det.

Snever definisjon
Nå er det altså Thure Erik Lund og Stig Sæterbakken som utropes som avantgardistiske helter ? og Matias Faldbakken som ditto skurk ? etter at Solstad, Fløgstad og Fosse for lengst er kanonisert som de tre store i det sentrallitterære toppsjiktet. Stuelands utvalg er svært konvensjonelt og begrenset som romankunst av tre yngre norske menn med det til felles at de skriver ut fra et uttalt raseri mot det bestående. Det er som så ofte når parnassets menn skal utrope «det nye» på bakgrunn av det gamle: Det lyder så kjent. Hadde han enda utropt Ari Behn som gardistenes fortropp. Det hadde da vært noe!

Jeg slutter meg ikke uten videre til den snevre, konvensjonelle definisjonen av den norske avantgarden. Jeg stiller meg tvilende til den tradisjonelle vektlegginga av raseri og «avviksfetisjering» som avantgardistisk motivasjon, og er ikke overbevist av den sonderingen han foretar mellom de tre prinsene. For meg ser det ut som om den unge Faldbakken ligger i tet som radikallitterær arveprins etter Dag Solstad. Verken Sæterbakken eller Lund synes å stille i samme klasse.

Matias Faldbakken
Faldbakken d.y. er på god vei til å rehabilitere familieæren når han nå framstår som Solstads etterfølger som produsent av sin tids viktigste faksjon ? en videreføring av det maskuline, litterære prosjektet, som skaper det mest det vesentligste bildet av det samfunnsengasjerte menneskets (mannens) situasjon i vår tid.

Det ypperste mannelitterære prosjektet er altså fortsatt den lange fortellingen om det engasjerte, lidende mennesket som påtar seg samfunnets kollektive tilstand som sin private byrde, en kristusfigur, en tragisk eller romantisk helteskikkelse eller en moderne antihelt ? en figur som fremdeles bare kan representeres av en ung mann, den intellektuelle i den gamle forfatterens univers, eller «rebellen» i den unges.

Der den politisk handlingsivrige, solstadske helten har endt opp som taus, tilbaketrukket, åndelig, følelsesmessig og fysisk lemlesta, maktesløst isolert og levende begravet i bøkenes støvete kjellermørke, eller under en blek krystallysekrone ved et dysfunksjonelt spisebord, virrer den unge Faldbakkens rebeller rundt som hyperaktive og hypersosiale, men tilsvarende handlingslammede nikkedukker, restløst absorbert i den volds- og pornodyrkende virtuelle reklameverdenens kyniske likegyldighetstyranni. Begge tegner gjenkjennelige bilder av inautentiske, intellektuelle menns maktesløse, marginaliserte posisjon i en kynisk tid.

Lund og Rasul
Også Thure Erik Lunds figurer kan ses som bilder på den maktesløse posisjonen til den norske intellektuelle mannen, men grunnen til at hans romaner ikke føles like vesentlige ? og grunnen til at det er den unge Faldbakkens figurer, og ikke Lunds, som diskuteres blant unge og halvgamle aktivister av begge kjønn, er trolig at Lunds figurer er åndsaristokratiske helter som har parkert seg i et autonomt, symbolsk landskap ? i motsetning til Faldbakken/Rasuls mann, som befinner seg midt i mylderet.

Og når Klassekampens folk, i motsetning til Stueland, finner det mer interessant å diskutere Macht und Rebel enn Compromateria, så er det kanskje nettopp fordi de synes det er viktigere å diskutere verden og hvordan vi kan forholde oss til den, enn å diskutere skrivemåter og språk, som synes å være Stuelands anliggende. Det virker som om Stueland viker tilbake for å se og forholde seg til det nivået «utenfor fortellerstemmen» som han etterlyser hos Faldbakken/Rasul. Han er uansett, i likhet med alle andre, fri til å forholde seg hvordan han vil til romanens helter uavhengig av hva unge Faldbakken måtte mene.

Macht und Rebel er så langt fra det Stueland forbinder med avantgardistisk kunst som det kan bli. Tenk det! Dette lukter da avantgarde, og det samme gjør provokasjonen. For til tross for at han påstår det motsatte, er Stueland provosert, og det skulle bare mangle, ettersom han mener at Macht und Rebel ufarliggjør nazismen.

Eneste referanse
Stuelands eneste referanse til en kvinnelig forfatter er en artikkel i Vagant av Ingvild Burkey og Trude Kleven om «den eksperimentelle og ekstreme forfatteren Kathy Acker (1947-1997)». Acker trekkes fram som et positivt korrektiv til unge Faldbakken uten at det redegjøres for grunnlaget for dette. Acker synes, i likhet med Thure Erik Lund, å avsløre fascistoide trekk ved vår tid, i motsetning til Faldbakken/Rasul, som Stueland mener sementerer slike trekk.

At Eivind Tjønneland omvendt ser Lund som kolportør av nazistiske verdier, er et interessant paradoks, men enda mer interessant enn diskusjonen om hvilken bok eller forfatter som er den mest reaksjonære eller progressive, er det kanskje å bruke disse bøkenes ideer, holdninger og handlinger til å reflektere tilbake til den verden vi lever i ? oss selv inkludert ? der disse ideene og handlingene florerer, og reflektere videre. For poenget med avantgarden er ikke å finne noen å følge etter, men å rystes, så vi kan se oss selv og verden på en ny måte, så vi kan forandres og gå videre på vår egen vei, sammen med de andre ? kvinner og menn.
Wenche Larsen er lærer og frilansjournalist.