I forrige arkitekturepistel skrev jeg om oppveksten på Torshov i Oslo og hvordan urbanisten i meg ble unnfanget; nå dreier det seg om den intetanende 17-åringen som ved et skjebnens pek trakk en voluminøs roman ut av bokhyllene i Deichmanske bibliotek i Soria Moria-bygningen og lot seg forføre av fortellingen om superarkitekten Howard Roark. Boken var skrevet av Ayn Rand, født i Russland i 1905 og USA-innvandrer etter bolsjevikrevolusjonen, den kom ut i Statene i 1943 under tittelen The Fountainhead og ble på slutten av 40-tallet utgitt på norsk mens landet vårt ble tvangsinnlemmet i NATO. Jeg slukte Kildens utspring uten å vite hva jeg fikk i meg av reaksjonært tankegods og individualiserende menneskesyn. Kanskje var det den romanen som ga meg lysten til å bli arkitekt. Spesielt god til å tegne var jeg ikke. Men geniet Howard Roark fascinerte meg. Slike moderne bygninger ville jeg også skape på tegnebordet.La meg først få opplyse at Ayn Rand proklamerte en ytterliggående liberalistisk filosofi hun kalte «objektivisme», en forløper for vår tids Frp-politikk og ekstreme verdensomspennende markedsliberalisme, besatt som hun var av hatet mot den kommunistiske Sovjetstaten. For henne var det den intellektuelle og kunstneriske eneren som skulle bane vei for demokrati og frihet; den sosialistiske ideologien var ensbetydende med diktatur og sivilisatorisk degenerasjon. Også romanen Atlas Shrugged (1957) har solgt i millionopplag verden over, selv om jeg under en rundreise i USA på midten av 80-tallet ? skrevet på en tavle i et universitetsauditorium i Chicago ? leste at overmennesket «Howard Roark is dead». Det der var nok en lærers eller students ønsketenkning, for som vi vet markerte 80- og 90-årene kapitalismens og imperialismens fornyelse, og nå i 2003 ser vi jo med forferdende tydelighet hvordan den økonomiske og politiske globaliseringen utsetter menneskeheten for hittil uante lemlestelser.Den begavete einstøingen Howard Roark og hans opportunistiske og talentløse kollega Peter Keating utgjør motpolene i et drama som på arkitekturens skueplass gestalter to motstridende holdninger til faget (og i videre mening til samfunnet). Roark tegner hus som står for modernitet og original formgivning: spyttslikkeren Keating gjør alt han kan for å tilfredsstille profittgrådige byggherrer mens han signerer bygninger som aldri vil bli nevnt i arkitekturhistoriens annaler. Begge er forelsket i drømmekvinnen Dominique Francon. Gjett hvem hun velger i løpet av det eksistensielle dramaet?Som sagt leste jeg romanen med ynglingens naive verdensanskuelse som ballast og ble grundig lurt. Tre år senere, i 1958, det året kampen mot atomvåpen skjøt fart i Norge og forfatteren Agnar Mykle ble frikjent for pornografianklagene, befant arkitektstudenten seg i industribyen Birmingham, indoktrinert av antikommunisten Ayn Rand. Det skulle ta sin tid før han forsto at arkitekturen også har et sosialt program og at mange arkitekter arbeider tappert for å humanisere yrkesutøvelsen. Og først i 1966, tre år etter hjemkomsten fra England, der jeg mot slutten av studietiden hadde lest Albert Camus og Jean-Paul Sartre etter å ha vært bergtatt av Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, våget jeg å kalle meg selv sosialist.

I forrige arkitekturepistel skrev jeg om oppveksten på Torshov i Oslo og hvordan urbanisten i meg ble unnfanget; nå dreier det seg om den intetanende 17-åringen som ved et skjebnens pek trakk en voluminøs roman ut av bokhyllene i Deichmanske bibliotek i Soria Moria-bygningen og lot seg forføre av fortellingen om superarkitekten Howard Roark. Boken var skrevet av Ayn Rand, født i Russland i 1905 og USA-innvandrer etter bolsjevikrevolusjonen, den kom ut i Statene i 1943 under tittelen The Fountainhead og ble på slutten av 40-tallet utgitt på norsk mens landet vårt ble tvangsinnlemmet i NATO. Jeg slukte Kildens utspring uten å vite hva jeg fikk i meg av reaksjonært tankegods og individualiserende menneskesyn. Kanskje var det den romanen som ga meg lysten til å bli arkitekt. Spesielt god til å tegne var jeg ikke. Men geniet Howard Roark fascinerte meg. Slike moderne bygninger ville jeg også skape på tegnebordet.La meg først få opplyse at Ayn Rand proklamerte en ytterliggående liberalistisk filosofi hun kalte «objektivisme», en forløper for vår tids Frp-politikk og ekstreme verdensomspennende markedsliberalisme, besatt som hun var av hatet mot den kommunistiske Sovjetstaten. For henne var det den intellektuelle og kunstneriske eneren som skulle bane vei for demokrati og frihet; den sosialistiske ideologien var ensbetydende med diktatur og sivilisatorisk degenerasjon. Også romanen Atlas Shrugged (1957) har solgt i millionopplag verden over, selv om jeg under en rundreise i USA på midten av 80-tallet ? skrevet på en tavle i et universitetsauditorium i Chicago ? leste at overmennesket «Howard Roark is dead». Det der var nok en lærers eller students ønsketenkning, for som vi vet markerte 80- og 90-årene kapitalismens og imperialismens fornyelse, og nå i 2003 ser vi jo med forferdende tydelighet hvordan den økonomiske og politiske globaliseringen utsetter menneskeheten for hittil uante lemlestelser.Den begavete einstøingen Howard Roark og hans opportunistiske og talentløse kollega Peter Keating utgjør motpolene i et drama som på arkitekturens skueplass gestalter to motstridende holdninger til faget (og i videre mening til samfunnet). Roark tegner hus som står for modernitet og original formgivning: spyttslikkeren Keating gjør alt han kan for å tilfredsstille profittgrådige byggherrer mens han signerer bygninger som aldri vil bli nevnt i arkitekturhistoriens annaler. Begge er forelsket i drømmekvinnen Dominique Francon. Gjett hvem hun velger i løpet av det eksistensielle dramaet?Som sagt leste jeg romanen med ynglingens naive verdensanskuelse som ballast og ble grundig lurt. Tre år senere, i 1958, det året kampen mot atomvåpen skjøt fart i Norge og forfatteren Agnar Mykle ble frikjent for pornografianklagene, befant arkitektstudenten seg i industribyen Birmingham, indoktrinert av antikommunisten Ayn Rand. Det skulle ta sin tid før han forsto at arkitekturen også har et sosialt program og at mange arkitekter arbeider tappert for å humanisere yrkesutøvelsen. Og først i 1966, tre år etter hjemkomsten fra England, der jeg mot slutten av studietiden hadde lest Albert Camus og Jean-Paul Sartre etter å ha vært bergtatt av Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche, våget jeg å kalle meg selv sosialist.