Jeg innleder denne serie selvbiografiske baksidetekster om arkitekturens samfunnsmessige betydning ved å hevde at vår oppveksts stedsmiljø preger oss for resten av livet. Arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz (1926-2000) har skrevet om «stedets sjel» (genius loci) og fant fram til begrepet «stedskunst» mot slutten av sitt forfatterskap. Det er ikke nok å snakke om den enkelte bygningskropp og dens fasader; arkitektur omfatter hele bebyggelser og de rom som etableres mellom byggverkene. Forestill deg tunet på landsbygda, torget og gatene i byen. Den danske arkitekten Jan Gehls bok «Livet mellom husene» poengterer viktigheten av å etablere offentlige utendørs arenaer som muliggjør sosial og kulturell utfoldelse. Jo flere slike fellesområder et sted har, jo mer vellykket er planleggernes og arkitektenes bidrag til de fysiske omgivelsers utforming.Hvorfor føler jeg meg hjemme i urbane sfærer som Barcelona, Manhattan, Berlin og Bergen? Hva er grunnen til at jeg fylles med ubehag når jeg besøker drabantbyen Groruddalen i nordøstre Oslo? Det handler om graden av tilgjengelige byrom, friluftsscener som inspirerer homo sapiens til å frigjøre seg fra privatlivets innadvendte revir og bli en del av byens menneskelige samspill. Arkitektur på sitt beste er brukskunst. Byplanleggingens ypperste målsetting er å skape plasser som tilhører alle og er egnet for livsbejaende aktivitet.Barneårene og ungdomstiden i arbeiderbydelen Torshov i Oslo, under og etter 2. verdenskrig, var skjellsettende i den forstand at jeg ? uten å vite det den gang ? ble en ihuga urbanist. Vi var asfaltens og byløkkenes helter. Selvsagt tok vi turer opp i Grefsenskogen og satte pris på naturens goder, men ofte nøyde vi oss med grønne Torshovparken og nærliggende Torshovdalen. Det var gatene som tiltrakk oss (dette skjedde før massebilismens gjennombrudd), og vi hadde Hegermanns plass med den bronsestøpte oksefontenen som samlingspunkt. Senere, i tenårene, våget vi oss til spennende nabobydeler som Sagene, Sinsen og Grünerløkka ? og etter hver helt ned til de fascinerende bryggene i Pipervika og Bjørvika. Å vandre langs myldrende Karl Johan var en ubeskrivelig opplevelse, en forsmak på de utenlandske metropolenes boulevarder.Poenget mitt er at gategutten i meg levde videre i 17-åringen som leste den forførende arkitektromanen «Kildens utspring» av den russisk-amerikanske forfatteren Ayn Rand og fikk nytt alburom i arkitektstudentens Birmingham i det senindustrielle og sterkt urbaniserte England. Om dette skal jeg berette i de to neste epistlene. For deretter å videreføre arkitekturføljetongens åtte avsnitt fram til bymiljødebatten som pågår i dagens Oslo og andre norske byer og stille spørsmål om hva vi gjør nå, i 2003, dominert som vi er av markedsliberalismens og globaliseringens byggherrer.Eller for å si det på en annen og mer ambisiøs måte: Jeg skriver om arkitektur for å bidra til den tverrfaglige kritikken vi trenger for å komme oss ut av den politiske hengemyra vi befinner oss i. Arkitekturfeltet er ikke stort, sammenliknet med mange andre samfunnsvirksomheter, men det har en viss verdi som kasus for antikapitalistiske resonnementer. Arkitekturen gjenspeiler den virkeligheten vi lever i. Og den kan, i lykkelige stunder, fortelle oss noe om menneskers vilje til å overskride kapitalismens grenser og skue inn i En Ny Verden.

Jeg innleder denne serie selvbiografiske baksidetekster om arkitekturens samfunnsmessige betydning ved å hevde at vår oppveksts stedsmiljø preger oss for resten av livet. Arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz (1926-2000) har skrevet om «stedets sjel» (genius loci) og fant fram til begrepet «stedskunst» mot slutten av sitt forfatterskap. Det er ikke nok å snakke om den enkelte bygningskropp og dens fasader; arkitektur omfatter hele bebyggelser og de rom som etableres mellom byggverkene. Forestill deg tunet på landsbygda, torget og gatene i byen. Den danske arkitekten Jan Gehls bok «Livet mellom husene» poengterer viktigheten av å etablere offentlige utendørs arenaer som muliggjør sosial og kulturell utfoldelse. Jo flere slike fellesområder et sted har, jo mer vellykket er planleggernes og arkitektenes bidrag til de fysiske omgivelsers utforming.Hvorfor føler jeg meg hjemme i urbane sfærer som Barcelona, Manhattan, Berlin og Bergen? Hva er grunnen til at jeg fylles med ubehag når jeg besøker drabantbyen Groruddalen i nordøstre Oslo? Det handler om graden av tilgjengelige byrom, friluftsscener som inspirerer homo sapiens til å frigjøre seg fra privatlivets innadvendte revir og bli en del av byens menneskelige samspill. Arkitektur på sitt beste er brukskunst. Byplanleggingens ypperste målsetting er å skape plasser som tilhører alle og er egnet for livsbejaende aktivitet.Barneårene og ungdomstiden i arbeiderbydelen Torshov i Oslo, under og etter 2. verdenskrig, var skjellsettende i den forstand at jeg ? uten å vite det den gang ? ble en ihuga urbanist. Vi var asfaltens og byløkkenes helter. Selvsagt tok vi turer opp i Grefsenskogen og satte pris på naturens goder, men ofte nøyde vi oss med grønne Torshovparken og nærliggende Torshovdalen. Det var gatene som tiltrakk oss (dette skjedde før massebilismens gjennombrudd), og vi hadde Hegermanns plass med den bronsestøpte oksefontenen som samlingspunkt. Senere, i tenårene, våget vi oss til spennende nabobydeler som Sagene, Sinsen og Grünerløkka ? og etter hver helt ned til de fascinerende bryggene i Pipervika og Bjørvika. Å vandre langs myldrende Karl Johan var en ubeskrivelig opplevelse, en forsmak på de utenlandske metropolenes boulevarder.Poenget mitt er at gategutten i meg levde videre i 17-åringen som leste den forførende arkitektromanen «Kildens utspring» av den russisk-amerikanske forfatteren Ayn Rand og fikk nytt alburom i arkitektstudentens Birmingham i det senindustrielle og sterkt urbaniserte England. Om dette skal jeg berette i de to neste epistlene. For deretter å videreføre arkitekturføljetongens åtte avsnitt fram til bymiljødebatten som pågår i dagens Oslo og andre norske byer og stille spørsmål om hva vi gjør nå, i 2003, dominert som vi er av markedsliberalismens og globaliseringens byggherrer.Eller for å si det på en annen og mer ambisiøs måte: Jeg skriver om arkitektur for å bidra til den tverrfaglige kritikken vi trenger for å komme oss ut av den politiske hengemyra vi befinner oss i. Arkitekturfeltet er ikke stort, sammenliknet med mange andre samfunnsvirksomheter, men det har en viss verdi som kasus for antikapitalistiske resonnementer. Arkitekturen gjenspeiler den virkeligheten vi lever i. Og den kan, i lykkelige stunder, fortelle oss noe om menneskers vilje til å overskride kapitalismens grenser og skue inn i En Ny Verden.