Tirsdag 22. april 2003
Kua eller kuen?
Med Språkrådets nye vedtak blir det valgfritt å skrive «barnene» og «myren». Er det så lurt?

En av de store sakene på Norsk språkråds årsmøte 13.-14. februar i år var et forslag om revisjon av gjeldende bokmålsnorm. Forslagene som ble behandlet, er tilgjengelige på Norsk språkråds nettsider. De endelige vedtakene er ennå ikke offentliggjort, men skal ikke skille seg mye fra forslagene.

Årets forslag til endring av bokmålsnormen er en videreutvikling av vedtak gjort på Norsk språkråds årsmøte i 2000. Vedtakene den gang ble ikke godkjent av Kulturdepartementet, men heller ikke avvist: Selve hovedprinsippet om én norm, uten sideformer, ble møtt med velvilje. Men etter departementets oppfatning var vedtakene så omfattende at de langt på vei kunne karakteriseres som forslag til en rettskrivningsreform. En ny reform burde være så grundig forberedt at man kunne regne med at den ville bli stående som stabil norm i lang tid. Departementet ønsket derfor en grundigere behandling og ba om en undersøkelse av forholdet mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen.

Faktisk skriftpraksis

Det siste ønsket er blitt etterkommet i årets vedtak. Dersom årsmøtets vedtak godkjennes, blir resultatet, for å ta noen eksempler, at -d- og -t- blir likestilt i ord som adferd, adkomst, adsprede; -v- og -g- blir likestilt i ord som flyvesand, flyveblad. Tallordformene syv, tyve, tredve ble også godkjent som likestilte former, men uten at lovfestet tellemåte dermed blir endret.

Når det gjelder skrivemåter som til nå har vært sideformer, går forslagene i denne retning: Former som Språkrådet anser som mye brukt, omgjøres til likestilte former, slik at normen f.eks. får ba/bad, dro/drog, ga/gav, røke/røyke, antagelse/antakelse. Lite brukte sideformer tas ut av normen, f.eks. fann, fekk, gjekk, kvefs. Forslagene av denne typen er alt i alt prinsipielt sett viktige, da normen dermed blir brakt mer i samsvar med faktisk skriftpraksis.

Det forslåtte systemet med én normal uten sideformer får omfattende konsekvenser for de 640 hunkjønnsordene som etter rettskrivningsreformen i 1981 har hatt hovedformer med endelsen -a og -en som sideform, dvs. ord som ausa, heia, jenta, kråka, kua, løypa, myra, øya. Ifølge vedtaket får alle disse ordene nå valgfritt -a/-en. De få intetkjønnsordene som fra 1981 har hatt hovedform på -a og sideform på -ene i bestemt form flertall, får valgfritt -a eller -ene, f.eks. barna/barnene, beina/beinene, ja også kola/kolene, hola/holene, på linje med alle andre intetkjønnsord ifølge normalen.

Tvilsomme prinsipper

Mens hensynet til faktisk skriftpraksis er utgangspunkt for de vedtakene vi har sett på inntil nå, kan dette ikke fra noen synsvinkel betraktes som grunnlag for Språkrådets normering av de to siste ordgruppene. Jeg kan ikke se for meg at en språkbruker som av stilistiske eller språkpolitiske grunner velger å bruke skriftformer som ause eller kol, skulle ønske å skrive dem - eller se dem normert som - ausen og kolene i bøyde former. På den annen side kan jeg heller ikke se noen grunn til å beholde et system der langt mer enn et halvt tusen substantiver har valgfritt -a i bestemt form entall, og alle intetkjønnsord har valgfritt -a i bestemt form flertall. Ser man på hvordan moderne norsk faktisk skrives, er disse valgmulighetene bare tatt i bruk ved et fåtall ord (om enn flere enn de som er med i den uoffisielle riksmålsnormen).

Når det gjelder verb, har Språkrådet vedtatt at vel hundre svake verb som tidligere ikke har vært tillatt bøyd med -et, nå kan ha denne bøyningen - eksempler: bygget/bygd, beveget/bevegde, eiet/eide. I visse tilfeller vil Språkrådet fravike prinsippet om at alle svake verb som har endelsen -et, skal normeres med valgfri endelse -a. Men i det store og hele skal prinsippet om valgfritt -et/-a stå ved lag. Dette er heller ikke i samsvar med faktisk skriftpraksis, hvor -a bare forekommer helt marginalt og sporadisk i slike verb.

Språkrådets normering må på disse punktene åpenbart bygge på andre prinsipper, dels hensynet til talemålet, hvor slike former er vanlige i store grupper av befolkningen, dels ønsket om tilnærming til nynorsknormalen, hvor formene med -a er en del av systemet.

Slike hensyn var så avgjort retningsgivende for bokmålsnormeringen fra 1938 og betydde nok også en god del for normeringen fra 1981, som årets vedtak er en videreføring av. Men da Norsk språkråd ble opprettet i 1972, ble det gjort uttrykkelig klart at den språkpolitiske formuleringen «på norsk folkemåls grunn» ikke skulle inn i formålsparagrafen. Tilnærmingsparagrafen i loven om Norsk språkråd har vært sovende i en årrekke, og ble opphevet ved stortingsvedtak i desember i fjor.

Noen vil kanskje forsvare å beholde de nevnte talemålsformene i bokmålsnormen av pedagogiske grunner: Når elever bruker dem i sine skriftlige arbeider, bør de ikke bli rettet. Men dette må gjelde alle talemålsformer, ikke bare en liten, vilkårlig fastsatt gruppe, og det burde være selvinnlysende at det hverken er mulig eller ønskelig å regulere dette ved hjelp av en skriftnormal.

Hvis begrunnelsen er hensynet til det fåtallet språkbrukere som foretrekker såkalt "radikalt bokmål", er dette også forfeilet. Denne typen språkbrukere vil naturlig nok arbeide etter sine egen normer, som på punkt etter punkt ligger utenfor gjeldende standard. En eventuell normering av denne språkformen bør overlates til dem som praktiserer den.

Dersom vi skal få en rettskrivningsreform som bringer skriftnormalen i samsvar både med faktisk skriftlig språkbruk og gjeldende språkpolitiske retningslinjer, er den revisjonen Norsk språkråd nå foreslår, utilstrekkelig. Departementet bør derfor ikke godkjenne vedtakene. Forslaget kan heller ikke sendes tilbake til Norsk språkråd for videre behandling der, siden rådet om ikke lang tid vil bli erstattet av et nytt organ.

Det naturlige ville være å nedsette en egen rettskrivningskommisjon og la den ta seg av saken. Språkrådets vedtak fra februar i år kan gjerne inngå som en del av det materialet en slik kommisjon bør vurdere, men må suppleres med langt mer omfattende undersøkelser av forholdet mellom en ønsket norm og måten moderne norsk skrives på.

En av de store sakene på Norsk språkråds årsmøte 13.-14. februar i år var et forslag om revisjon av gjeldende bokmålsnorm. Forslagene som ble behandlet, er tilgjengelige på Norsk språkråds nettsider. De endelige vedtakene er ennå ikke offentliggjort, men skal ikke skille seg mye fra forslagene.

Årets forslag til endring av bokmålsnormen er en videreutvikling av vedtak gjort på Norsk språkråds årsmøte i 2000. Vedtakene den gang ble ikke godkjent av Kulturdepartementet, men heller ikke avvist: Selve hovedprinsippet om én norm, uten sideformer, ble møtt med velvilje. Men etter departementets oppfatning var vedtakene så omfattende at de langt på vei kunne karakteriseres som forslag til en rettskrivningsreform. En ny reform burde være så grundig forberedt at man kunne regne med at den ville bli stående som stabil norm i lang tid. Departementet ønsket derfor en grundigere behandling og ba om en undersøkelse av forholdet mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen.

Faktisk skriftpraksis
Det siste ønsket er blitt etterkommet i årets vedtak. Dersom årsmøtets vedtak godkjennes, blir resultatet, for å ta noen eksempler, at -d- og -t- blir likestilt i ord som adferd, adkomst, adsprede; -v- og -g- blir likestilt i ord som flyvesand, flyveblad. Tallordformene syv, tyve, tredve ble også godkjent som likestilte former, men uten at lovfestet tellemåte dermed blir endret.

Når det gjelder skrivemåter som til nå har vært sideformer, går forslagene i denne retning: Former som Språkrådet anser som mye brukt, omgjøres til likestilte former, slik at normen f.eks. får ba/bad, dro/drog, ga/gav, røke/røyke, antagelse/antakelse. Lite brukte sideformer tas ut av normen, f.eks. fann, fekk, gjekk, kvefs. Forslagene av denne typen er alt i alt prinsipielt sett viktige, da normen dermed blir brakt mer i samsvar med faktisk skriftpraksis.

Det forslåtte systemet med én normal uten sideformer får omfattende konsekvenser for de 640 hunkjønnsordene som etter rettskrivningsreformen i 1981 har hatt hovedformer med endelsen -a og -en som sideform, dvs. ord som ausa, heia, jenta, kråka, kua, løypa, myra, øya. Ifølge vedtaket får alle disse ordene nå valgfritt -a/-en. De få intetkjønnsordene som fra 1981 har hatt hovedform på -a og sideform på -ene i bestemt form flertall, får valgfritt -a eller -ene, f.eks. barna/barnene, beina/beinene, ja også kola/kolene, hola/holene, på linje med alle andre intetkjønnsord ifølge normalen.

Tvilsomme prinsipper
Mens hensynet til faktisk skriftpraksis er utgangspunkt for de vedtakene vi har sett på inntil nå, kan dette ikke fra noen synsvinkel betraktes som grunnlag for Språkrådets normering av de to siste ordgruppene. Jeg kan ikke se for meg at en språkbruker som av stilistiske eller språkpolitiske grunner velger å bruke skriftformer som ause eller kol, skulle ønske å skrive dem - eller se dem normert som - ausen og kolene i bøyde former. På den annen side kan jeg heller ikke se noen grunn til å beholde et system der langt mer enn et halvt tusen substantiver har valgfritt -a i bestemt form entall, og alle intetkjønnsord har valgfritt -a i bestemt form flertall. Ser man på hvordan moderne norsk faktisk skrives, er disse valgmulighetene bare tatt i bruk ved et fåtall ord (om enn flere enn de som er med i den uoffisielle riksmålsnormen).

Når det gjelder verb, har Språkrådet vedtatt at vel hundre svake verb som tidligere ikke har vært tillatt bøyd med -et, nå kan ha denne bøyningen - eksempler: bygget/bygd, beveget/bevegde, eiet/eide. I visse tilfeller vil Språkrådet fravike prinsippet om at alle svake verb som har endelsen -et, skal normeres med valgfri endelse -a. Men i det store og hele skal prinsippet om valgfritt -et/-a stå ved lag. Dette er heller ikke i samsvar med faktisk skriftpraksis, hvor -a bare forekommer helt marginalt og sporadisk i slike verb.

Språkrådets normering må på disse punktene åpenbart bygge på andre prinsipper, dels hensynet til talemålet, hvor slike former er vanlige i store grupper av befolkningen, dels ønsket om tilnærming til nynorsknormalen, hvor formene med -a er en del av systemet.

Slike hensyn var så avgjort retningsgivende for bokmålsnormeringen fra 1938 og betydde nok også en god del for normeringen fra 1981, som årets vedtak er en videreføring av. Men da Norsk språkråd ble opprettet i 1972, ble det gjort uttrykkelig klart at den språkpolitiske formuleringen «på norsk folkemåls grunn» ikke skulle inn i formålsparagrafen. Tilnærmingsparagrafen i loven om Norsk språkråd har vært sovende i en årrekke, og ble opphevet ved stortingsvedtak i desember i fjor.

Noen vil kanskje forsvare å beholde de nevnte talemålsformene i bokmålsnormen av pedagogiske grunner: Når elever bruker dem i sine skriftlige arbeider, bør de ikke bli rettet. Men dette må gjelde alle talemålsformer, ikke bare en liten, vilkårlig fastsatt gruppe, og det burde være selvinnlysende at det hverken er mulig eller ønskelig å regulere dette ved hjelp av en skriftnormal.

Hvis begrunnelsen er hensynet til det fåtallet språkbrukere som foretrekker såkalt "radikalt bokmål", er dette også forfeilet. Denne typen språkbrukere vil naturlig nok arbeide etter sine egen normer, som på punkt etter punkt ligger utenfor gjeldende standard. En eventuell normering av denne språkformen bør overlates til dem som praktiserer den.

Dersom vi skal få en rettskrivningsreform som bringer skriftnormalen i samsvar både med faktisk skriftlig språkbruk og gjeldende språkpolitiske retningslinjer, er den revisjonen Norsk språkråd nå foreslår, utilstrekkelig. Departementet bør derfor ikke godkjenne vedtakene. Forslaget kan heller ikke sendes tilbake til Norsk språkråd for videre behandling der, siden rådet om ikke lang tid vil bli erstattet av et nytt organ.

Det naturlige ville være å nedsette en egen rettskrivningskommisjon og la den ta seg av saken. Språkrådets vedtak fra februar i år kan gjerne inngå som en del av det materialet en slik kommisjon bør vurdere, men må suppleres med langt mer omfattende undersøkelser av forholdet mellom en ønsket norm og måten moderne norsk skrives på.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Onsdag 17. oktober 2018
• VGs sak «Tre brødre på Tolga» avdekket grove overtramp fra kommune og helsevesen mot de tre brødrene Lars Peder, Arvid og Magnus Holøyen. De tre fikk alle diagnosen psykisk utviklingshemmet, uten at de fikk vite om det og uten utredning.
Tirsdag 16. oktober 2018
• Noen av Norges mest toneangivende politiske kommentatorer har de siste dagene satt i gang et regelrett hardkjør mot Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide. De karakteriserer hans forsøk på å få partiet med seg over blokkgrensa som...
Mandag 15. oktober 2018
• «Skjebnedagen», kalte de den. Onsdag i forrige uke hadde de ansatte i Danmarks Radio (DR) fått beskjed om å være tilgjengelige fra klokka åtte om morgenen. Da telefonene sluttet å kime to timer seinere, hadde 205 medarbeidere fått sparken.
Lørdag 13. oktober 2018
• En av Norges fremste kunstnere tilbød for fem år siden Nasjonal­museet å kjøpe sitt kanskje mest kjente kunstverk. Det dreier seg om Marianne Heske og hennes «Gjerdeløa», et av våre mest ikoniske verk fra nyere tid. «Gjerdeløa» er nettopp...
Fredag 12. oktober 2018
• Det britiske sosialdemokratiske partiet Labour publiserte i forbindelse med sitt landsmøte i Liverpool forrige måned en video som oppsummerer partiets program framover. Videoen ligger som hovedsak på hjemmesida og har som hovedbudskap at...
Torsdag 11. oktober 2018
• De siste ukene har Klassekampen skrevet flere saker om regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Reformen ble innført i 2015 og innebærer årlige kutt på 0,5 prosent for alle statlige virksomheter. I årets nasjonalbudsjett...
Onsdag 10. oktober 2018
• I morgen er det 25 år siden drapsforsøket på forlegger William Nygaard i Dagaliveien i Oslo. De færreste hadde forventet at saken ville ta en ny vending like før den strafferettslige foreldelsesfristen gikk ut, men i går tok politiet ut...
Tirsdag 9. oktober 2018
• «De kommende få år er sannsynligvis de viktigste i vår historie», sa forsker Debra Roberts under lanseringen av FNs nye klimarapport i går. Roberts har bidratt til å sammenstille arbeidet, som er basert på 6000 forskningsartikler.
Mandag 8. oktober 2018
• Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) skriver i Klassekampen 2. oktober at vi ikke trenger å frykte konkurranseutsetting av persontogdrift i Norge. Derfor bør vi ta inn EUs fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen. Det er vel kjent at Dale og...
Lørdag 6. oktober 2018
Skammenklistrer seg til ofrenehundreår etter tiårtusenår etter hundreårtar dette aldri...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk