Far og sønn, Johan og Andreas Galtung, har gitt ut barnebok, En flyveappelsin forteller. Faren har skrevet, sønnen har illustrert, barna skal lese dem teksten og Klassekampen spør:

? Hvem var det som kom med ideen om et samarbeidsprosjekt?

? Nå ja, det er ikke så veldig vanskelig å komme på en slik ide når man har skrevet en tekst for barn og ens egen sønn i tillegg til å være jurist, musiker og meget annet, er illustratør. Så den ideen ga seg selv den. Og Andreas, han slo til på tilbudet, sier Johan G.

Og da gir neste spørsmål seg selv: Hvordan har det vært for sønnen å samarbeide med far?

? Man var litt skeptisk, man var det. Du kan jo selv tenke deg hvordan det er å samarbeide med en person som både er ens far og verdensberømt.

? Så han var litt vanskelig?

? Overhodet ikke, sier Andreas G. med sterk på vekt på «overhodet» og legger til:

? Det har vært helt problemfritt.

? Du vet, sier far, Andreas vil så gjerne stå på sine egne bein. Sønner vil det, forstår du. Og det synes jeg er helt rimelig, helt rimelig. Beina til Andreas er for øvrig meget kraftige. Han står støtt, sier Johan G., som forteller at de alt har prøvd å lese teksten for ulike barn.

? Og hvordan var responsen?

? Meget positiv, meget positiv, svarer far.

En flyvende appelsin

Boka er om en appelsin som kan fly. Denne evnen bruker appelsinen til å dra rundt i verden for å se hvordan mennesker forholder seg til problematikken «hvordan dele en appelsin». Svært mange krangler, voksne og viktige personer mest, barn minst. Det hele ender med at menneskene lærer seg å samarbeide og at appelsinsteiner blir brukt til å plante nye appelsintrær.

«Si meg hva du gjør når det ikke er nok appelsiner til alle, og jeg skal si deg hvem du er. Lytt til de som tenker mye og snakker lite», konkluderer flyveappelsinen til slutt.

? De små skjønner logikken så fort, mye raskere enn de voksne. To barn, én appelsin og en uendelighet av måter å nærme seg problemet på, sier Galtung senior.

Noen vil kanskje hevde at boka inneholder et visst agg mot mennesker i profesjonelle roller og formelle strukturer, og en framheving av at løsningene finnes i rene mellommenneskelige forhold.

Far Johan er ikke redd for at dette kan gi barna et falsk inntrykk av verden.

? På ingen måte. Det er nettopp dette jeg inntrykket jeg vil formilde. Så det er helt i orden. Dette er ren konflikthygiene.

Ikke vanskelig

Var det så vanskelig å formidle i det rette inntrykket av teksten til Johan G. gjennom illustrasjoner? I grunnen ikke, kan Andreas G. fortelle.

? Det er alltid utfordrende å arbeide med tekst, men vanskelig og vanskelig, jeg vet ikke helt. Man har jo alltid egne mål med sine bilder. Men det også en selvfølge at man forholder seg til teksten. På bildene er det eksempelvis tegnet inn de ulike elementer fra teksten. Barna skal kunne identifisere noe av teksten i bildene. Det har jeg lagt vekt på, sier Andreas G.

? Leseren skal kunne si: Her har vi dét og her har vi dét, legger far til og forteller samtidig at han liker sønnens bilder overmåte godt.

? Jeg har sett på Andreas' tegninger med fantastisk interesse. De sier meget mer enn min tekst. Jeg går inn i bildene og tenker: Joda, joda, her har Andreas sett noe som ikke jeg har sett, sier far og vender seg direkte til sønnen.

? Du Andreas har lagt mer inn i personene enn jeg selv har lagt inn i dem. Og jeg tenker «sånn er det altså». Helt fabelaktig, Andreas.

Både og

Samtidig med barneboka kommer Johan G. med voksenboken Både og, en bok han har arbeidet med lenge.

? Den har jeg i grunnen jobbet med hele livet. Nå ja, i 40 år, da. 5000 ulike mennesker i en mengde land har lest forskjellige versjoner av Både og. En flyveappelsin forteller, derimot, skrev jeg på en «stream of consciousness» da jeg først fikk ideen. Men jeg har jo omarbeidet den meget. 14 ganger for å være presis.

? Den første versjonen var jo ikke altfor bra, far, skyter sønnen inn.

? Ja, jo, jeg hadde kanskje litt for stor selvtillit der, svarer senior i all beskjedenhet, en beskjedenhet som kanskje ikke står helt i samsvar med den internasjonale lanseringene av bøkene.

? Både og kommer på tyve språk, En flyveappelsin forteller foreløpig på ti. Oversettelsene er i full gang, forteller far.

Har så det to bøkene noe til felles? Selvsagt.

? Å ja da. Moralen er enkel: Utvid din skaperkraft så mye som mulig. Bøkene skal bidra til å forløse kreativiteten i menneskene. Det stor problemet i konflikter er i og for seg ikke tillit, men mangel på ideer, sier Galtung senior og ber om å få legge fram et illustrerende eksempel.

Alberto Fujimori

? Paradeeksemplet på grensetvister har vært den mellom Peru og Ecuador. Da jeg for noen år siden la fram mitt forslag for de to respektive presidentene om å gjøre tvisteområdet om til en felles naturpark, sa den ecuadorianske presidenten følgende:

«Jeg har holdt på med forhandlinger om dette området i 30 år. Ingen har før kommet med dette forslaget.» Hva ble så løsningen etter 54 år med konflikt? Jo, en felles naturpark, forteller Galtung og legger til:

? Det var i og for seg ingenting galt med de to presidentene ? ja, ja, kanskje litt med Alberto Fujimori ? men det jeg kunne gjøre som en fra utsida, var å stille dette i utgangspunktet banale spørsmålet: Hva er det som mangler her?

Og da kom jeg med denne lille ideen. Det tok meg fem minutter med samtale med de to presidentene, så dukket den opp.

Det er blant annet i slike situasjoner bøkene kan ha sin misjon, mener senior.

? Selve tanken er at alle er låst inne i en konflikt, inne i et mentalt mønster, som begrenser mulighetene. Meglerens oppgave er å åpne dørene, bidra med fantasi. Barna har denne fantasien, vi må bevare denne kreativiteten hos dem når de blir voksne. Og vi må samtidig skape den hos de som er voksne nå.

Ikke tenkt på barna

? Hvorfor valgte du i ditt 73. år å skrive en barnebok?

? Gjennom hele mitt voksne liv har jeg bestrevet meg på å ikke skrive på måter som kvinner ville finne fornærmede. Det samme gjelder for etniske grupper som jeg selv ikke tilhører. Men så, plutselig, falt tanken ned i meg: «Johan, du har jo ikke tenkt på barna». Der og da innså jeg at jeg har fornærmet barna gjennom hele mitt forfatterskap ved å ikke gjøre mine bøker tilgjengelige for dem. Nå har jeg gjort noe med dette problemet, forteller Galtung og kommer til slutt med følgende oppfordring:

? Alle forfattere burde skrive en barneversjon av sine bøker.

Begge de nye bøkene kommer på Kagge Forlag.

Johan Galtung

Andreas Galtung

Far og sønn, Johan og Andreas Galtung, har gitt ut barnebok, En flyveappelsin forteller. Faren har skrevet, sønnen har illustrert, barna skal lese dem teksten og Klassekampen spør:

? Hvem var det som kom med ideen om et samarbeidsprosjekt?

? Nå ja, det er ikke så veldig vanskelig å komme på en slik ide når man har skrevet en tekst for barn og ens egen sønn i tillegg til å være jurist, musiker og meget annet, er illustratør. Så den ideen ga seg selv den. Og Andreas, han slo til på tilbudet, sier Johan G.

Og da gir neste spørsmål seg selv: Hvordan har det vært for sønnen å samarbeide med far?

? Man var litt skeptisk, man var det. Du kan jo selv tenke deg hvordan det er å samarbeide med en person som både er ens far og verdensberømt.

? Så han var litt vanskelig?

? Overhodet ikke, sier Andreas G. med sterk på vekt på «overhodet» og legger til:

? Det har vært helt problemfritt.

? Du vet, sier far, Andreas vil så gjerne stå på sine egne bein. Sønner vil det, forstår du. Og det synes jeg er helt rimelig, helt rimelig. Beina til Andreas er for øvrig meget kraftige. Han står støtt, sier Johan G., som forteller at de alt har prøvd å lese teksten for ulike barn.

? Og hvordan var responsen?

? Meget positiv, meget positiv, svarer far.

En flyvende appelsin
Boka er om en appelsin som kan fly. Denne evnen bruker appelsinen til å dra rundt i verden for å se hvordan mennesker forholder seg til problematikken «hvordan dele en appelsin». Svært mange krangler, voksne og viktige personer mest, barn minst. Det hele ender med at menneskene lærer seg å samarbeide og at appelsinsteiner blir brukt til å plante nye appelsintrær.

«Si meg hva du gjør når det ikke er nok appelsiner til alle, og jeg skal si deg hvem du er. Lytt til de som tenker mye og snakker lite», konkluderer flyveappelsinen til slutt.

? De små skjønner logikken så fort, mye raskere enn de voksne. To barn, én appelsin og en uendelighet av måter å nærme seg problemet på, sier Galtung senior.

Noen vil kanskje hevde at boka inneholder et visst agg mot mennesker i profesjonelle roller og formelle strukturer, og en framheving av at løsningene finnes i rene mellommenneskelige forhold.

Far Johan er ikke redd for at dette kan gi barna et falsk inntrykk av verden.

? På ingen måte. Det er nettopp dette jeg inntrykket jeg vil formilde. Så det er helt i orden. Dette er ren konflikthygiene.

Ikke vanskelig
Var det så vanskelig å formidle i det rette inntrykket av teksten til Johan G. gjennom illustrasjoner? I grunnen ikke, kan Andreas G. fortelle.

? Det er alltid utfordrende å arbeide med tekst, men vanskelig og vanskelig, jeg vet ikke helt. Man har jo alltid egne mål med sine bilder. Men det også en selvfølge at man forholder seg til teksten. På bildene er det eksempelvis tegnet inn de ulike elementer fra teksten. Barna skal kunne identifisere noe av teksten i bildene. Det har jeg lagt vekt på, sier Andreas G.

? Leseren skal kunne si: Her har vi dét og her har vi dét, legger far til og forteller samtidig at han liker sønnens bilder overmåte godt.

? Jeg har sett på Andreas' tegninger med fantastisk interesse. De sier meget mer enn min tekst. Jeg går inn i bildene og tenker: Joda, joda, her har Andreas sett noe som ikke jeg har sett, sier far og vender seg direkte til sønnen.

? Du Andreas har lagt mer inn i personene enn jeg selv har lagt inn i dem. Og jeg tenker «sånn er det altså». Helt fabelaktig, Andreas.

Både og
Samtidig med barneboka kommer Johan G. med voksenboken Både og, en bok han har arbeidet med lenge.

? Den har jeg i grunnen jobbet med hele livet. Nå ja, i 40 år, da. 5000 ulike mennesker i en mengde land har lest forskjellige versjoner av Både og. En flyveappelsin forteller, derimot, skrev jeg på en «stream of consciousness» da jeg først fikk ideen. Men jeg har jo omarbeidet den meget. 14 ganger for å være presis.

? Den første versjonen var jo ikke altfor bra, far, skyter sønnen inn.

? Ja, jo, jeg hadde kanskje litt for stor selvtillit der, svarer senior i all beskjedenhet, en beskjedenhet som kanskje ikke står helt i samsvar med den internasjonale lanseringene av bøkene.

? Både og kommer på tyve språk, En flyveappelsin forteller foreløpig på ti. Oversettelsene er i full gang, forteller far.

Har så det to bøkene noe til felles? Selvsagt.

? Å ja da. Moralen er enkel: Utvid din skaperkraft så mye som mulig. Bøkene skal bidra til å forløse kreativiteten i menneskene. Det stor problemet i konflikter er i og for seg ikke tillit, men mangel på ideer, sier Galtung senior og ber om å få legge fram et illustrerende eksempel.

Alberto Fujimori
? Paradeeksemplet på grensetvister har vært den mellom Peru og Ecuador. Da jeg for noen år siden la fram mitt forslag for de to respektive presidentene om å gjøre tvisteområdet om til en felles naturpark, sa den ecuadorianske presidenten følgende:
«Jeg har holdt på med forhandlinger om dette området i 30 år. Ingen har før kommet med dette forslaget.» Hva ble så løsningen etter 54 år med konflikt? Jo, en felles naturpark, forteller Galtung og legger til:

? Det var i og for seg ingenting galt med de to presidentene ? ja, ja, kanskje litt med Alberto Fujimori ? men det jeg kunne gjøre som en fra utsida, var å stille dette i utgangspunktet banale spørsmålet: Hva er det som mangler her?

Og da kom jeg med denne lille ideen. Det tok meg fem minutter med samtale med de to presidentene, så dukket den opp.

Det er blant annet i slike situasjoner bøkene kan ha sin misjon, mener senior.

? Selve tanken er at alle er låst inne i en konflikt, inne i et mentalt mønster, som begrenser mulighetene. Meglerens oppgave er å åpne dørene, bidra med fantasi. Barna har denne fantasien, vi må bevare denne kreativiteten hos dem når de blir voksne. Og vi må samtidig skape den hos de som er voksne nå.

Ikke tenkt på barna
? Hvorfor valgte du i ditt 73. år å skrive en barnebok?

? Gjennom hele mitt voksne liv har jeg bestrevet meg på å ikke skrive på måter som kvinner ville finne fornærmede. Det samme gjelder for etniske grupper som jeg selv ikke tilhører. Men så, plutselig, falt tanken ned i meg: «Johan, du har jo ikke tenkt på barna». Der og da innså jeg at jeg har fornærmet barna gjennom hele mitt forfatterskap ved å ikke gjøre mine bøker tilgjengelige for dem. Nå har jeg gjort noe med dette problemet, forteller Galtung og kommer til slutt med følgende oppfordring:

? Alle forfattere burde skrive en barneversjon av sine bøker.

Begge de nye bøkene kommer på Kagge Forlag.
Johan Galtung
Andreas Galtung