Odd Reitan og hans to sønner, som sammen eier Reitangruppen, er anmeldt for å ha solgt varer fra okkuperte palestinske områder og fra palestinsk-eide gårder i Israel som er ulovlig ekspropriert.

? Dette er tyvegods, mener Dag Øistein Endsjø, som står bak anmeldelsen. Han er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU og opptatt av forholdet mellom norsk og internasjonal rett. Til daglig underviser han blant annet i religion og menneskerettigheter, og han har skrevet en rekke artikler om konflikten i Midtøsten.

Fra Vestbredden

Som Klassekampen avslørte i fjor, har Reitangruppen gjennom Vita-kjeden solgt kosmetikk i produktserien Ahava. Disse produktene er produsert i bosetningen Mizpeh Shalem, etablert på den israelsk-okkuperte Vestbredden.

? Dette er i strid med den fjerde Genevekonvensjonen fra 12. august 1949, artikkel 49: «The Occupying Power shall not deport or transfer parts of its own civilian population into the territory it occupies», slår Endsjø fast.

Han henviser videre til Straffelovens ordlyd: «Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.» Produkter som er produsert på okkupert makt av okkupasjonsmaktens egne sivile i strid med Genevekonvensjonene og solgt som eget må følgelig ansees som dekket av denne loven, mener han.

Stjålne poteter

Reitangruppen selger en rekke forskjellige andre produkter merket «Made in Israel» gjennom Rema-butikkene. Israel merker frukt og grønt som «Made in Israel» uavhengig av om varenes opprinnelse er okkupert land eller fra det territoriet som etter internasjonal lov er Israels grenser. Dette gjelder primært sitrusfrukt, selleri, avocado og poteter.

Dette er det andre forholdet i anmeldelsen av Reitan. Endsjø påpeker at på grunn av israelske myndigheters konsekvent upresise merking av varene kan det ikke påvises hvor potetene og de andre varene kommer fra. Endsjø mener det påligger Reitangruppen å bevise at det ikke er tyvegods som videreselges, så lenge omfanget av varer produsert og merket på denne måten er stort.

Jødebosakens presedens

Det tredje straffbare forholdet Endsjø mener å finne gjelder varer med opprinnelse på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. Disse eiendommene ble ekspropriert av den israelske stat uten noen form for kompensasjon.

? Hvis man leser FNs generalforsamlings resolusjon nummer 194, går det klart fram at de palestinske flyktningene fra disse områdene har rett til å returnere og få tilbake eiendommene. Varene som produseres her, tilvirkes med andre ord av stjålne ressurser. I Sikkerhetsrådets resolusjon nummer 242 stadfestes det at flyktningene har krav på «a just settlement» av konflikten.

Endsjø henviser også til den viktige rettspraksisen som er blitt satt i «jødebosaken».

? Det spilte ingen rolle at det hadde gått lang tid da europeiske jøder med full rett fikk erstatning for det nazistene hadde tatt fra dem under 2. verdenskrig. Tilsvarende gjelder også juridisk for andre grupper som på grunn av sin etnisitet frarøves eiendom.

? Med tanke på hvor raskt Reitangruppen tok affære da uheldige forhold ved produksjonen av Friele kaffe ble avslørt, har jeg full tiltro til at de umiddelbart vil stanse også denne lovstridige praksisen nå som de blir gjort oppmerksomme på forholdet, sier Endsjø.

Endsjø har tidligere fått medhold av Efta-domstolen i en sak han reiste mot den norske stat for kjønnsdiskriminerende ansettelsespraksis ved norske universiteter, og han har stor tro på at også denne rettssaken vil føre fram.

Odd Reitan og hans to sønner, som sammen eier Reitangruppen, er anmeldt for å ha solgt varer fra okkuperte palestinske områder og fra palestinsk-eide gårder i Israel som er ulovlig ekspropriert.

? Dette er tyvegods, mener Dag Øistein Endsjø, som står bak anmeldelsen. Han er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU og opptatt av forholdet mellom norsk og internasjonal rett. Til daglig underviser han blant annet i religion og menneskerettigheter, og han har skrevet en rekke artikler om konflikten i Midtøsten.

Fra Vestbredden
Som Klassekampen avslørte i fjor, har Reitangruppen gjennom Vita-kjeden solgt kosmetikk i produktserien Ahava. Disse produktene er produsert i bosetningen Mizpeh Shalem, etablert på den israelsk-okkuperte Vestbredden.

? Dette er i strid med den fjerde Genevekonvensjonen fra 12. august 1949, artikkel 49: «The Occupying Power shall not deport or transfer parts of its own civilian population into the territory it occupies», slår Endsjø fast.

Han henviser videre til Straffelovens ordlyd: «Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.» Produkter som er produsert på okkupert makt av okkupasjonsmaktens egne sivile i strid med Genevekonvensjonene og solgt som eget må følgelig ansees som dekket av denne loven, mener han.

Stjålne poteter
Reitangruppen selger en rekke forskjellige andre produkter merket «Made in Israel» gjennom Rema-butikkene. Israel merker frukt og grønt som «Made in Israel» uavhengig av om varenes opprinnelse er okkupert land eller fra det territoriet som etter internasjonal lov er Israels grenser. Dette gjelder primært sitrusfrukt, selleri, avocado og poteter.

Dette er det andre forholdet i anmeldelsen av Reitan. Endsjø påpeker at på grunn av israelske myndigheters konsekvent upresise merking av varene kan det ikke påvises hvor potetene og de andre varene kommer fra. Endsjø mener det påligger Reitangruppen å bevise at det ikke er tyvegods som videreselges, så lenge omfanget av varer produsert og merket på denne måten er stort.

Jødebosakens presedens
Det tredje straffbare forholdet Endsjø mener å finne gjelder varer med opprinnelse på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. Disse eiendommene ble ekspropriert av den israelske stat uten noen form for kompensasjon.

? Hvis man leser FNs generalforsamlings resolusjon nummer 194, går det klart fram at de palestinske flyktningene fra disse områdene har rett til å returnere og få tilbake eiendommene. Varene som produseres her, tilvirkes med andre ord av stjålne ressurser. I Sikkerhetsrådets resolusjon nummer 242 stadfestes det at flyktningene har krav på «a just settlement» av konflikten.

Endsjø henviser også til den viktige rettspraksisen som er blitt satt i «jødebosaken».

? Det spilte ingen rolle at det hadde gått lang tid da europeiske jøder med full rett fikk erstatning for det nazistene hadde tatt fra dem under 2. verdenskrig. Tilsvarende gjelder også juridisk for andre grupper som på grunn av sin etnisitet frarøves eiendom.

? Med tanke på hvor raskt Reitangruppen tok affære da uheldige forhold ved produksjonen av Friele kaffe ble avslørt, har jeg full tiltro til at de umiddelbart vil stanse også denne lovstridige praksisen nå som de blir gjort oppmerksomme på forholdet, sier Endsjø.

Endsjø har tidligere fått medhold av Efta-domstolen i en sak han reiste mot den norske stat for kjønnsdiskriminerende ansettelsespraksis ved norske universiteter, og han har stor tro på at også denne rettssaken vil føre fram.