Store deler av det nordiske kjønnsforskningsmiljøet er i dag og i morgen samlet på Universitetet i Oslo for å diskutere kjønn og makt i Norden. I dag står workshopen Heterogenitet@Teknovitenskap>Kyberfeminisme? på programmet. Her skal blant andre den danske kjønnsforskeren Nina Lykke og norske Ingunn Moser holde innlegg. Et navn som Donna Haraway vil stå sentralt. Denne nordamerikanske feministen, biologen og vitenskapshistorikeren er det som har lansert begrepet «kyberfeminisme». Dette er en type feminisme som forener postmoderne tankegods med teknologi og biologi ? en måte å konstituere det felles menneskelige på i hva Haraway kaller teknovitenskapens tidsalder.

? Feminismen har blitt mer og mer opptatt av at kjønn ikke er noen gitt kategori, men at kjønn er sosialt konstruert og i stadig forandring. Men like lite som kjønn kan reduseres til natur, eller biologi, kan kjønn reduseres til sosiale og kulturelle konstruksjoner. Feminister bør ikke avvise hva biologiske disipliner forteller oss om hva kjønn er, men gå i diskusjon med dem og alliere seg med dem, sier Ingunn Moser, som er sosiolog og forsker. Hun har blant annet fordypet seg i bioteknologi, forsket på ulike typer forskjeller i samfunnet, som kjønn og funksjonshemning. Dessuten har hun vært medforfatter av boka «Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway», fra 1998.

På linje med Haraway mener Moser det er viktig å inkludere naturvitenskapen i feminismens utforskning av kjønn og identitet. I dag er det humaniora og samfunnsvitenskap som dominerer feltet.

? Haraway skriver at feminismens avvisning av biologisk kjønn har ført til at flere akademiske kvinneforskningsprogrammer rettferdiggjør uvitenhet om biologi, kjemi, økologi, elektronikk og fysikk. Dermed reproduseres en type kollektiv kvinnelig uvitenhet om den mannsdominerte naturvitenskapen. Dette rettferdiggjøres siden som «feminisme». Men med en sånn tankegang kan ikke kvinner kjempe om kunnskap på viktige områder som er med på å skape vår materielle verden. Dette gjør feminismen avmektig, sier Moser.

Kritiker

Haraways feminisme, som Moser er inspirert av, imøtegår på mange måter kritikken kvinne- og kjønnsforskningen ofte blir møtt med på grunn av sin nedtoning av biologisk bestemte forskjeller. I gårsdagens Dagbladet kritiserte Klassekampens vitenskapsskribent, Bjørn Vassnes, atter en gang norsk kjønnsforskning. Debatten mellom Vassnes og kjønnsforskerne har også gått i denne avisas spalter, men nå har Vassnes kvesset blyanten. Med referanse til egen artikkel i nyeste utgave av tidsskriftet Prosa, karakteriserer vitenskapsskribenten norsk kjønnsforskning som mer magi enn vitenskap:

? Min viktigste anklage mot mye av kjønnsforskningen er at den rett og slett neglisjerer og fornekter naturen. Kjønnsforskningen står nå så langt unna annen vitenskap at man må kalle en del av forskningsresultatene deres for magi, sier Vassnes til Dagbladet.

Ifølge Vassnes består magien i at kjønnsforskningen oppfatter kjønnsidentitet og kjønnsroller som noe man enten selv skaper med egen vilje, eller blir pådyttet av kulturen.

? En slik forståelse av kjønn er ikke vitenskapelig fordi den ikke kan etterprøves. Ny kjønnsforskning forsøker å kontrollere naturen ved å gå på tvers av naturlovene, ikke benytte seg av dem. Derfor er denne forskningen magi, ikke vitenskap, sier Vassnes.

Men Moser holder fast på kjønn som en heterogen kategori.

? Jeg skal gi Vassnes rett på ett punkt, og det er at kjønnsforskningen i Norge har forsømt eller neglisjert naturvitenskap og teknologi. Men når det er sagt, synes jeg Vassnes gir uttrykk for et forenklet syn på biologi, så vel som på kjønnsforskning og vitenskap generelt. Alle vitenskapelige felt er omstridte, biologien inkludert. Hvis Vassnes hadde gått nærmere inn i kjønnsforskningen, ville han ha sett at kjønnsforskerne diskuterer hva kjønn er så busta fyker, og at de også diskuterer dette med andre fagfelt. På samme måte åpner også biologien for ulike forståelser av kjønn. Evolusjonsbiologien er bare én retning innenfor biologien. Vassnes framstiller derimot én evolusjonsteori som den definitive sannhet om naturen, mennesket og fellesskapet, sier Moser.

Mens Vassnes kritiserer postmodernistisk kvinne- og kjønnsforskning for å hevde at vitenskapen ikke representerer Sannheten, men bare én historie av mange mulige, ser kjønnsforskerne etter Haraway det som ansvarsfraskrivelse å gjøre vitenskapen til et objektivt felt.

? Som sagt, vitenskapen er omstridt, og noe som ikke kan forstås uten i den sosiale kontekst den virker i. Vitenskapen står ikke utenfor kulturen, men er en del av kulturen. Naturvitenskapen er i samfunnet, formet av samfunnet og formende for samfunnet, på samme måte som samfunnsfagene og humaniora er det. Dette innebærer ingen enkel relativisering, eller reduksjonisme, slik Vassnes antyder. Vitenskap handler om å skape språk, begreper og redskaper, om å skape fortolkninger av eller hypoteser om virkeligheten. Siden orienterer vi oss etter disse fortolkningene og setter dem i bruk. Vitenskapen er politisk fordi vi bruker den politisk, sier Moser.

Politikk

Den postmoderne teoretiske kvinne- og kjønnsforskningen blir av kvinnebevegelsen ofte kritisert for å fokusere for mye på ulikhet og individuelle forskjeller og for lite på hva som forener kvinnene. Uten kollektivet står vi dårlig rustet til politisk kamp, heter det. Feminismens solidariske grunntanke er dessuten lett å glemme når en blir for opptatt av ulikhet og kjønn som konstruksjon.

Her er det Moser mener at en postmodernist som Haraway blir misforstått og feilaktig tatt til inntekt for en liberalistisk filosofi og teknologioptimisme. Mange har redusert henne til en talsperson for teknologien som et liberalistisk frigjøringsmiddel, og for at man gjennom internett fritt kan skape sin egen identitet.

? Men det er ikke det Haraways kyberfeminisme handler om, presiserer Moser.

Her trengs en forklaring: Begrepet kyborg er sammensatt av ordene kybernetikk og organisme, og viser sammenhengen mellom noe mekanisk eller elektronisk, og noe organisk. Den første kyborgen var en laboratorierotte i et eksperiment på et sykehus i USA på 1950-tallet. Rotta ble pumpet full av kjemikalier, og endret med det sine fysiske reaksjoner. Siden har blant annet science fiction-sjangeren tatt i bruk kyborgbegrepet, som en blanding menneske og maskin. Til dels er kyborgen oppfattet som en skrekkvisjon på teknologiens herjinger, dels som en lek og optimistisk framtidsvisjon.

Haraway lanserte ideen om kyberfeminisme i 1985, i et manifest for en sosialistisk feminisme.

Vi er alle kyborger, sier Haraway her. Kyborgen er ikke noe vi fritt kan velge, men en tilstand vi er strukturert inn i, og som vi må bli bevisste på for å kunne utnytte. Kyborgen rommer den menneskelige identitet i samspill med teknologiens strukturerende påvirkning. Dermed bærer kyborgen hele vår kulturelle angst, vår kjærlighet, vår forvirring. Kyborgen representerer både håp og trussel. Den konstituerer menneskene som ulike individer, men virker også samlende, mener Haraway.

Derfor er det også så viktig at kvinner griper de teknologiske redskapene, fordi de konstituerer oss som mennesker, fordi de skaper verden. Her ligger kimen til en kyberrevolusjon, der redskapene ? produksjonsmidlene ? er fortellingene. Vi kan selv diktere fortellingen om oss selv, den er ikke naturgitt, sier Haraway. Men fortellingen kan ikke dikteres fritt, fordi mennesket (kyborgen) er sosial i sitt opphav, og vil alltid lengte etter forbindelse og fellesskap.

? Kyborgfeminismen representerer altså en politisk strategi, sier Moser.

Moser mener at den postmoderne feminismens tanker om heterogenitet har vært viktige, men at den i sin utforskning og feiring av forskjeller kanskje mister likhetene og makt- og dominansmønstrene av syne. Derfor er det på tide å spørre seg om hvilken forskjell forskjellene gjør ? og å prøve å forstå hvordan makt kan være et resultat av nettopp forskjeller

? Jeg vil ta utgangspunkt i hva kvinner har til felles uten å være kliss like. Det er viktig å ta hensyn til at kvinner ikke er én statisk kategori. Det er mulig å leve ut og gjøre kjønn på mange ulike måter, og åpenheten for det har blitt større. Samtidig er det noe som forener ? for eksempel at man møter diskriminering. Feminismen har gått fra likhet til forskjell. Kanskje er det på tide å vende nesa mot likheten igjen, eller klare å holde de to sammen. Sånn kan vi skape en politisk og handlekraftig plattform, avslutter hun.

Store deler av det nordiske kjønnsforskningsmiljøet er i dag og i morgen samlet på Universitetet i Oslo for å diskutere kjønn og makt i Norden. I dag står workshopen Heterogenitet@Teknovitenskap>Kyberfeminisme? på programmet. Her skal blant andre den danske kjønnsforskeren Nina Lykke og norske Ingunn Moser holde innlegg. Et navn som Donna Haraway vil stå sentralt. Denne nordamerikanske feministen, biologen og vitenskapshistorikeren er det som har lansert begrepet «kyberfeminisme». Dette er en type feminisme som forener postmoderne tankegods med teknologi og biologi ? en måte å konstituere det felles menneskelige på i hva Haraway kaller teknovitenskapens tidsalder.

? Feminismen har blitt mer og mer opptatt av at kjønn ikke er noen gitt kategori, men at kjønn er sosialt konstruert og i stadig forandring. Men like lite som kjønn kan reduseres til natur, eller biologi, kan kjønn reduseres til sosiale og kulturelle konstruksjoner. Feminister bør ikke avvise hva biologiske disipliner forteller oss om hva kjønn er, men gå i diskusjon med dem og alliere seg med dem, sier Ingunn Moser, som er sosiolog og forsker. Hun har blant annet fordypet seg i bioteknologi, forsket på ulike typer forskjeller i samfunnet, som kjønn og funksjonshemning. Dessuten har hun vært medforfatter av boka «Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway», fra 1998.

På linje med Haraway mener Moser det er viktig å inkludere naturvitenskapen i feminismens utforskning av kjønn og identitet. I dag er det humaniora og samfunnsvitenskap som dominerer feltet.

? Haraway skriver at feminismens avvisning av biologisk kjønn har ført til at flere akademiske kvinneforskningsprogrammer rettferdiggjør uvitenhet om biologi, kjemi, økologi, elektronikk og fysikk. Dermed reproduseres en type kollektiv kvinnelig uvitenhet om den mannsdominerte naturvitenskapen. Dette rettferdiggjøres siden som «feminisme». Men med en sånn tankegang kan ikke kvinner kjempe om kunnskap på viktige områder som er med på å skape vår materielle verden. Dette gjør feminismen avmektig, sier Moser.

Kritiker
Haraways feminisme, som Moser er inspirert av, imøtegår på mange måter kritikken kvinne- og kjønnsforskningen ofte blir møtt med på grunn av sin nedtoning av biologisk bestemte forskjeller. I gårsdagens Dagbladet kritiserte Klassekampens vitenskapsskribent, Bjørn Vassnes, atter en gang norsk kjønnsforskning. Debatten mellom Vassnes og kjønnsforskerne har også gått i denne avisas spalter, men nå har Vassnes kvesset blyanten. Med referanse til egen artikkel i nyeste utgave av tidsskriftet Prosa, karakteriserer vitenskapsskribenten norsk kjønnsforskning som mer magi enn vitenskap:

? Min viktigste anklage mot mye av kjønnsforskningen er at den rett og slett neglisjerer og fornekter naturen. Kjønnsforskningen står nå så langt unna annen vitenskap at man må kalle en del av forskningsresultatene deres for magi, sier Vassnes til Dagbladet.

Ifølge Vassnes består magien i at kjønnsforskningen oppfatter kjønnsidentitet og kjønnsroller som noe man enten selv skaper med egen vilje, eller blir pådyttet av kulturen.

? En slik forståelse av kjønn er ikke vitenskapelig fordi den ikke kan etterprøves. Ny kjønnsforskning forsøker å kontrollere naturen ved å gå på tvers av naturlovene, ikke benytte seg av dem. Derfor er denne forskningen magi, ikke vitenskap, sier Vassnes.

Men Moser holder fast på kjønn som en heterogen kategori.

? Jeg skal gi Vassnes rett på ett punkt, og det er at kjønnsforskningen i Norge har forsømt eller neglisjert naturvitenskap og teknologi. Men når det er sagt, synes jeg Vassnes gir uttrykk for et forenklet syn på biologi, så vel som på kjønnsforskning og vitenskap generelt. Alle vitenskapelige felt er omstridte, biologien inkludert. Hvis Vassnes hadde gått nærmere inn i kjønnsforskningen, ville han ha sett at kjønnsforskerne diskuterer hva kjønn er så busta fyker, og at de også diskuterer dette med andre fagfelt. På samme måte åpner også biologien for ulike forståelser av kjønn. Evolusjonsbiologien er bare én retning innenfor biologien. Vassnes framstiller derimot én evolusjonsteori som den definitive sannhet om naturen, mennesket og fellesskapet, sier Moser.

Mens Vassnes kritiserer postmodernistisk kvinne- og kjønnsforskning for å hevde at vitenskapen ikke representerer Sannheten, men bare én historie av mange mulige, ser kjønnsforskerne etter Haraway det som ansvarsfraskrivelse å gjøre vitenskapen til et objektivt felt.

? Som sagt, vitenskapen er omstridt, og noe som ikke kan forstås uten i den sosiale kontekst den virker i. Vitenskapen står ikke utenfor kulturen, men er en del av kulturen. Naturvitenskapen er i samfunnet, formet av samfunnet og formende for samfunnet, på samme måte som samfunnsfagene og humaniora er det. Dette innebærer ingen enkel relativisering, eller reduksjonisme, slik Vassnes antyder. Vitenskap handler om å skape språk, begreper og redskaper, om å skape fortolkninger av eller hypoteser om virkeligheten. Siden orienterer vi oss etter disse fortolkningene og setter dem i bruk. Vitenskapen er politisk fordi vi bruker den politisk, sier Moser.

Politikk
Den postmoderne teoretiske kvinne- og kjønnsforskningen blir av kvinnebevegelsen ofte kritisert for å fokusere for mye på ulikhet og individuelle forskjeller og for lite på hva som forener kvinnene. Uten kollektivet står vi dårlig rustet til politisk kamp, heter det. Feminismens solidariske grunntanke er dessuten lett å glemme når en blir for opptatt av ulikhet og kjønn som konstruksjon.

Her er det Moser mener at en postmodernist som Haraway blir misforstått og feilaktig tatt til inntekt for en liberalistisk filosofi og teknologioptimisme. Mange har redusert henne til en talsperson for teknologien som et liberalistisk frigjøringsmiddel, og for at man gjennom internett fritt kan skape sin egen identitet.

? Men det er ikke det Haraways kyberfeminisme handler om, presiserer Moser.

Her trengs en forklaring: Begrepet kyborg er sammensatt av ordene kybernetikk og organisme, og viser sammenhengen mellom noe mekanisk eller elektronisk, og noe organisk. Den første kyborgen var en laboratorierotte i et eksperiment på et sykehus i USA på 1950-tallet. Rotta ble pumpet full av kjemikalier, og endret med det sine fysiske reaksjoner. Siden har blant annet science fiction-sjangeren tatt i bruk kyborgbegrepet, som en blanding menneske og maskin. Til dels er kyborgen oppfattet som en skrekkvisjon på teknologiens herjinger, dels som en lek og optimistisk framtidsvisjon.

Haraway lanserte ideen om kyberfeminisme i 1985, i et manifest for en sosialistisk feminisme.

Vi er alle kyborger, sier Haraway her. Kyborgen er ikke noe vi fritt kan velge, men en tilstand vi er strukturert inn i, og som vi må bli bevisste på for å kunne utnytte. Kyborgen rommer den menneskelige identitet i samspill med teknologiens strukturerende påvirkning. Dermed bærer kyborgen hele vår kulturelle angst, vår kjærlighet, vår forvirring. Kyborgen representerer både håp og trussel. Den konstituerer menneskene som ulike individer, men virker også samlende, mener Haraway.

Derfor er det også så viktig at kvinner griper de teknologiske redskapene, fordi de konstituerer oss som mennesker, fordi de skaper verden. Her ligger kimen til en kyberrevolusjon, der redskapene ? produksjonsmidlene ? er fortellingene. Vi kan selv diktere fortellingen om oss selv, den er ikke naturgitt, sier Haraway. Men fortellingen kan ikke dikteres fritt, fordi mennesket (kyborgen) er sosial i sitt opphav, og vil alltid lengte etter forbindelse og fellesskap.

? Kyborgfeminismen representerer altså en politisk strategi, sier Moser.

Moser mener at den postmoderne feminismens tanker om heterogenitet har vært viktige, men at den i sin utforskning og feiring av forskjeller kanskje mister likhetene og makt- og dominansmønstrene av syne. Derfor er det på tide å spørre seg om hvilken forskjell forskjellene gjør ? og å prøve å forstå hvordan makt kan være et resultat av nettopp forskjeller

? Jeg vil ta utgangspunkt i hva kvinner har til felles uten å være kliss like. Det er viktig å ta hensyn til at kvinner ikke er én statisk kategori. Det er mulig å leve ut og gjøre kjønn på mange ulike måter, og åpenheten for det har blitt større. Samtidig er det noe som forener ? for eksempel at man møter diskriminering. Feminismen har gått fra likhet til forskjell. Kanskje er det på tide å vende nesa mot likheten igjen, eller klare å holde de to sammen. Sånn kan vi skape en politisk og handlekraftig plattform, avslutter hun.