? Man kan ikke forstå det norske samfunnets utvikling og nasjonens mentale helsetilstand fra syttitallet og fram til i dag, i det jeg vil kalle det internasjonales gjennombrudd, uten å undersøke nøye det rollen det sørpolitiske prosjektet har spilt.

Dette hevder professor Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier i Bergen i sitt bidrag til Maktutredningen, boka «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen» som kommer ut i denne uken.

Tvedt beskriver det sørpolitiske prosjektet som summen av Norges ambisjoner på bistands- og utviklingsfeltet og det som mer tradisjonelt har falt inn under utenrikspolitikken. Systemet er preget av et svært tett samarbeid mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter, også kjent som «Den norske modellen». I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Tvedt peker på at det er bygget opp over relativt kort tid i nyere norsk historie.

Verdensmester

Dette systemet har vært helt sentralt i et nasjonalt dannelsesprosjekt, i dets kjølvann er det bygget opp om et selvbilde som verdensmester i bistand, fredsskaper og humanitær stormakt. Tvedt skriver at prosjektet har utøvd en fundamental makt over nordmenns mest fundamentale verdensanskuelser, oppfatninger av verden og seg selv og av samfunnsutvikling og moral.

? Det sørpolitiske prosjektet og Den norske modellen har vært sentralt i statens internasjonale merkevarebygging av Norge. Der svenskene har IKEA og Nobels litteraturpris, danskene Carlsberg og finnene Nokia har Norge fredsskaping og hjelp til afrikanske kvinner ved vannposten, sier Tvedt. Han sier dette har fått store konsekvenser også for nordmenns selvbilde og på den innenrikspolitiske arena. I stedet for å være en gjeng oljesjeiker og oljefondrentenister har nasjonen funnet sin selvrefererende «redning» i å skape fred og demokrati i verden ? og nordmenn har noe de kan være stolte av.

? I tillegg er det slik at for Norge spiller prosjektet en større rolle enn i mange andre vestlige land, fordi våre relasjoner til andre land i stor grad er knyttet opp til vår sørpolitikk. Det er symptomatisk eller symbolsk at det kommende kongepar begge avlegger eksamener i utviklingsstudier i 2003.

Korporativisme

Tvedt mener at hans studie av det sørpolitiske prosjektet avliver myten om at det korporative systemet er under avvikling i Norge. Han hevder tvert om at sørpolitikken og «det storslåtte målet om å skrive landet inn i verdenshistorien som en fredsnasjon og en solidaritetsnasjon har hatt viktige innenrikspolitiske konsekvenser: en ny korporativ samfunnsorganisasjon.

? I løpet av noen tiår har det utviklet seg en tung, institusjonalisert form for nasjonalkorporativisme. Båndene mellom staten og organisasjonene blir stadig tettere, og holdes fram som noe veldig positivt. Organisasjonene sier de representerer det sivile samfunn, men blir mer og mer avhengig av staten. På sekstitallet var det krav om minst femti prosent egenfinansiering for at staten skulle støtte utviklingsprosjekter. I dag er egenfinansieringen nede i ti prosent, eller det kreves ikke egenandel i det hele tatt, sier Tvedt.

Tvedt mener det ikke kan være noen tvil om at staten har «kolonisert» institusjonene og at organisasjonene har «invadert» den utenrikspolitiske arenaen. Til sammen er effekten at skillene mellom stat og «sivilsamfunn» viskes ut.

Han mener avhengigheten er utdypet over tid, i og med at staten og organisasjonene er så politisk samstemte: hvem vil ikke gjøre det gode for de fattige? Samtidig som båndene er blitt tettere og tettere har pluralisme, demokrati, åpenhet og kontroll blitt svekket.

? Betyr det at systemet har liten legitimitet?

? Nei, det har veldig stor legitimitet, og det er nettopp en av årsakene til dets nasjonale påvirkningskraft. Å knytte seg opp til det sørpolitiske prosjektet er en av de mest effektive måtene å erverve moralsk kapital i det moderne Norge.

Merkevarebygging

I boken understreker Tvedt at det ikke er nasjonens politiske system generelt som er blitt korporativt, men at politikken for å gjøre Norge til en humanitær stormakt er organisert korporativt.

? Men det nasjonalkorporative systemet sammen med den universalistiske godhetsdiskursen hemmer en åpen og grundig debatt om konsekvenser, muligheter og begrensninger i norsk politikk. Organiseringen av det sørpolitiske prosjektet har samfunnsmessig betydning langt ut over det dens økonomiske størrelse og antall direkte involverte skulle tilsi, sier historikeren.

Merkevarebygginen av Norge som humanitær stormakt, fredsmekler og som verdensmester i bistand har ifølge Tvedt skapt en institusjonell arkitektur og et intellektuelt klima hvor det er blitt svært vanskelig å trenge gjennom det som anses som «allmennkunnskap» om feltet, og det å forske på maktforholdene innenfor det sørpolitiske systemet ofte blir sett på som fiendtlig aktivitet ? noen forsøker å undergrave Den gode sak. Han mener norsk sørpolitikk er omgitt av en mur av konvensjonalisme og rituell nasjonal selvbekreftelse, og at den eliten som forvalter systemet har forskanset seg bak det Tvedt kaller et slør av godhetsbeskyttelse.

? Dette må også få konsekvenser for den politikken som blir ført. Som Kundera ville ha sagt, manglende distanse til retorikk og symboler vil skape en umoden politikk.

? Mange har interesser av «business as usual» og at av maktrelasjoner ikke avdekkes, fordi det er et system mange tjener på og mange finner Mening i, skriver Tvedt.

Mangel på demokrati

Han mener det er påfallende at norske statsministre kan erklære Norge som humanitær stormakt samtidig som den politikken som skal gjøre oss til det ikke er diskutert.

? Er nordmenn for eksempel enige i at mangel på demokratisk åpenhet og debatt er en nødvendig pris å betale for at noen kan opptre som «hemmelige fredsmeklere», slik talsmenn for politikken har hevdet?

Tvedt peker på at Stortinget frivillig har abdisert på dette feltet, i en tid da det ellers pekes på stadig økende stortingsaktivitet.

? Stortinget har stort sett beskjeftiget seg med det som er kalt «skammens grense» ? altså grensen for hvor mye penger Norge skal bruke for å være et anstendig land, og de allmenne «gode» prinsippene. Det kreves jo stor kunnskap å kunne stille innsiktsfulle spørsmål om hva Norge gjør i de forskjellige landene, fra Sudan til Indonesia og Nepal, sier Tvedt. Han mener samtidig at det blir lettere absurd når tidligere politikere som er på vei til nye politiske verv sitter i stillinger i den sørpolitiske eliten og kritiserer politikerne for ikke å gjøre nok. Jan Egeland og Thorvald Stoltenberg i Røde Kors og Raymond Johansen i Flyktningerådet er eksempler på dette. Nettopp fenomenet med stadige hattebytter innenfor eliten er et av trekkene Tvedt trekker fram i sin beskrivelse av det nasjonalkorporative systemet.

? Samtidig vil jeg understreke en forskningstilnærming: analysen er ikke preget av en slags mistankens hermeneutikk. Poenget er ikke å avkle aktørene, men å oppdage systemets særtrekk. Det interessante er at aktørene stort sett mener hva de sier, i tråd med Godhetsregimets oppfatning av seg selv som godt, understreker Tvedt.

Sinnelagsetikk

Tvedt mener at dette nasjonalkorporative systemet nærmest forutsetter og produserer stillhet og aksept.

? Systemets politikk og interne maktmekanismer hviler i stor grad på sinnelagsetiske vurderingskriterier, det å være god. Det er de erklærte, moralske standpunktene som dominerer, mer enn de konkrete resultatene. Det ender ofte opp i en sinnelagsetisk konkurranse om å være god, og dette har gjort den humanitære stormakten intellektuelt impotent, og påvirket nordmenns evne til å forstå verden og vår samtid skikkelig, sier Tvedt.

Han mener studien han nå kommer med i Maktutredningen kanskje vil kunne bidra til en mer åpen og rasjonell debatt om norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

? Det har funnet sted en kollektiv kapitulasjon i forskningsmiljø, i organisasjoner og i pressen overfor det sørpolitiske prosjektet og dets begrunnelse, en kapitulasjon som har ført til at fornuftens realpolitikk, for å låne et begrep av den franske sosiologen Bourdieu, står svakt. Denne analysen har forsøkt å unngå moralisering over det sørpolitiske prosjektet. Målet har vært å forstå et originalt samfunnsfenomen, et fenomen som er resultatet av en sammenveving ovenfra av den tradisjonelle bistandspolitikken og det tradisjonelle utenrikssystemet, sier Tvedt.

Han mener at i en tid med reforhandling av nasjonal identitet, når Wergeland og Dovregubben ikke lenger har samme identitetsproduserende kraft, bør en ikke overse det sørpolitiske systemets og den norske modellens makt over nasjonens identitet. Å forstå den innebærer derfor å søke å forstå nasjonens mentale og politiske tilstand i globaliseringsepoken.

@sitat:Det er de erklærte, moralske standpunktene som dominerer, mer enn de konkrete resultatene

Terje Tvedt

@@sitat:Båndene mellom staten og organisasjonene blir stadig tettere, og holdes fram som noe veldig positivt

Terje Tvedt

@

? Man kan ikke forstå det norske samfunnets utvikling og nasjonens mentale helsetilstand fra syttitallet og fram til i dag, i det jeg vil kalle det internasjonales gjennombrudd, uten å undersøke nøye det rollen det sørpolitiske prosjektet har spilt.

Dette hevder professor Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier i Bergen i sitt bidrag til Maktutredningen, boka «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen» som kommer ut i denne uken.

Tvedt beskriver det sørpolitiske prosjektet som summen av Norges ambisjoner på bistands- og utviklingsfeltet og det som mer tradisjonelt har falt inn under utenrikspolitikken. Systemet er preget av et svært tett samarbeid mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter, også kjent som «Den norske modellen». I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Tvedt peker på at det er bygget opp over relativt kort tid i nyere norsk historie.

Verdensmester
Dette systemet har vært helt sentralt i et nasjonalt dannelsesprosjekt, i dets kjølvann er det bygget opp om et selvbilde som verdensmester i bistand, fredsskaper og humanitær stormakt. Tvedt skriver at prosjektet har utøvd en fundamental makt over nordmenns mest fundamentale verdensanskuelser, oppfatninger av verden og seg selv og av samfunnsutvikling og moral.

? Det sørpolitiske prosjektet og Den norske modellen har vært sentralt i statens internasjonale merkevarebygging av Norge. Der svenskene har IKEA og Nobels litteraturpris, danskene Carlsberg og finnene Nokia har Norge fredsskaping og hjelp til afrikanske kvinner ved vannposten, sier Tvedt. Han sier dette har fått store konsekvenser også for nordmenns selvbilde og på den innenrikspolitiske arena. I stedet for å være en gjeng oljesjeiker og oljefondrentenister har nasjonen funnet sin selvrefererende «redning» i å skape fred og demokrati i verden ? og nordmenn har noe de kan være stolte av.

? I tillegg er det slik at for Norge spiller prosjektet en større rolle enn i mange andre vestlige land, fordi våre relasjoner til andre land i stor grad er knyttet opp til vår sørpolitikk. Det er symptomatisk eller symbolsk at det kommende kongepar begge avlegger eksamener i utviklingsstudier i 2003.

Korporativisme
Tvedt mener at hans studie av det sørpolitiske prosjektet avliver myten om at det korporative systemet er under avvikling i Norge. Han hevder tvert om at sørpolitikken og «det storslåtte målet om å skrive landet inn i verdenshistorien som en fredsnasjon og en solidaritetsnasjon har hatt viktige innenrikspolitiske konsekvenser: en ny korporativ samfunnsorganisasjon.

? I løpet av noen tiår har det utviklet seg en tung, institusjonalisert form for nasjonalkorporativisme. Båndene mellom staten og organisasjonene blir stadig tettere, og holdes fram som noe veldig positivt. Organisasjonene sier de representerer det sivile samfunn, men blir mer og mer avhengig av staten. På sekstitallet var det krav om minst femti prosent egenfinansiering for at staten skulle støtte utviklingsprosjekter. I dag er egenfinansieringen nede i ti prosent, eller det kreves ikke egenandel i det hele tatt, sier Tvedt.

Tvedt mener det ikke kan være noen tvil om at staten har «kolonisert» institusjonene og at organisasjonene har «invadert» den utenrikspolitiske arenaen. Til sammen er effekten at skillene mellom stat og «sivilsamfunn» viskes ut.

Han mener avhengigheten er utdypet over tid, i og med at staten og organisasjonene er så politisk samstemte: hvem vil ikke gjøre det gode for de fattige? Samtidig som båndene er blitt tettere og tettere har pluralisme, demokrati, åpenhet og kontroll blitt svekket.

? Betyr det at systemet har liten legitimitet?

? Nei, det har veldig stor legitimitet, og det er nettopp en av årsakene til dets nasjonale påvirkningskraft. Å knytte seg opp til det sørpolitiske prosjektet er en av de mest effektive måtene å erverve moralsk kapital i det moderne Norge.

Merkevarebygging
I boken understreker Tvedt at det ikke er nasjonens politiske system generelt som er blitt korporativt, men at politikken for å gjøre Norge til en humanitær stormakt er organisert korporativt.

? Men det nasjonalkorporative systemet sammen med den universalistiske godhetsdiskursen hemmer en åpen og grundig debatt om konsekvenser, muligheter og begrensninger i norsk politikk. Organiseringen av det sørpolitiske prosjektet har samfunnsmessig betydning langt ut over det dens økonomiske størrelse og antall direkte involverte skulle tilsi, sier historikeren.

Merkevarebygginen av Norge som humanitær stormakt, fredsmekler og som verdensmester i bistand har ifølge Tvedt skapt en institusjonell arkitektur og et intellektuelt klima hvor det er blitt svært vanskelig å trenge gjennom det som anses som «allmennkunnskap» om feltet, og det å forske på maktforholdene innenfor det sørpolitiske systemet ofte blir sett på som fiendtlig aktivitet ? noen forsøker å undergrave Den gode sak. Han mener norsk sørpolitikk er omgitt av en mur av konvensjonalisme og rituell nasjonal selvbekreftelse, og at den eliten som forvalter systemet har forskanset seg bak det Tvedt kaller et slør av godhetsbeskyttelse.

? Dette må også få konsekvenser for den politikken som blir ført. Som Kundera ville ha sagt, manglende distanse til retorikk og symboler vil skape en umoden politikk.

? Mange har interesser av «business as usual» og at av maktrelasjoner ikke avdekkes, fordi det er et system mange tjener på og mange finner Mening i, skriver Tvedt.

Mangel på demokrati
Han mener det er påfallende at norske statsministre kan erklære Norge som humanitær stormakt samtidig som den politikken som skal gjøre oss til det ikke er diskutert.

? Er nordmenn for eksempel enige i at mangel på demokratisk åpenhet og debatt er en nødvendig pris å betale for at noen kan opptre som «hemmelige fredsmeklere», slik talsmenn for politikken har hevdet?

Tvedt peker på at Stortinget frivillig har abdisert på dette feltet, i en tid da det ellers pekes på stadig økende stortingsaktivitet.

? Stortinget har stort sett beskjeftiget seg med det som er kalt «skammens grense» ? altså grensen for hvor mye penger Norge skal bruke for å være et anstendig land, og de allmenne «gode» prinsippene. Det kreves jo stor kunnskap å kunne stille innsiktsfulle spørsmål om hva Norge gjør i de forskjellige landene, fra Sudan til Indonesia og Nepal, sier Tvedt. Han mener samtidig at det blir lettere absurd når tidligere politikere som er på vei til nye politiske verv sitter i stillinger i den sørpolitiske eliten og kritiserer politikerne for ikke å gjøre nok. Jan Egeland og Thorvald Stoltenberg i Røde Kors og Raymond Johansen i Flyktningerådet er eksempler på dette. Nettopp fenomenet med stadige hattebytter innenfor eliten er et av trekkene Tvedt trekker fram i sin beskrivelse av det nasjonalkorporative systemet.

? Samtidig vil jeg understreke en forskningstilnærming: analysen er ikke preget av en slags mistankens hermeneutikk. Poenget er ikke å avkle aktørene, men å oppdage systemets særtrekk. Det interessante er at aktørene stort sett mener hva de sier, i tråd med Godhetsregimets oppfatning av seg selv som godt, understreker Tvedt.

Sinnelagsetikk
Tvedt mener at dette nasjonalkorporative systemet nærmest forutsetter og produserer stillhet og aksept.

? Systemets politikk og interne maktmekanismer hviler i stor grad på sinnelagsetiske vurderingskriterier, det å være god. Det er de erklærte, moralske standpunktene som dominerer, mer enn de konkrete resultatene. Det ender ofte opp i en sinnelagsetisk konkurranse om å være god, og dette har gjort den humanitære stormakten intellektuelt impotent, og påvirket nordmenns evne til å forstå verden og vår samtid skikkelig, sier Tvedt.

Han mener studien han nå kommer med i Maktutredningen kanskje vil kunne bidra til en mer åpen og rasjonell debatt om norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

? Det har funnet sted en kollektiv kapitulasjon i forskningsmiljø, i organisasjoner og i pressen overfor det sørpolitiske prosjektet og dets begrunnelse, en kapitulasjon som har ført til at fornuftens realpolitikk, for å låne et begrep av den franske sosiologen Bourdieu, står svakt. Denne analysen har forsøkt å unngå moralisering over det sørpolitiske prosjektet. Målet har vært å forstå et originalt samfunnsfenomen, et fenomen som er resultatet av en sammenveving ovenfra av den tradisjonelle bistandspolitikken og det tradisjonelle utenrikssystemet, sier Tvedt.

Han mener at i en tid med reforhandling av nasjonal identitet, når Wergeland og Dovregubben ikke lenger har samme identitetsproduserende kraft, bør en ikke overse det sørpolitiske systemets og den norske modellens makt over nasjonens identitet. Å forstå den innebærer derfor å søke å forstå nasjonens mentale og politiske tilstand i globaliseringsepoken.
@sitat:Det er de erklærte, moralske standpunktene som dominerer, mer enn de konkrete resultatene
Terje Tvedt

@@sitat:Båndene mellom staten og organisasjonene blir stadig tettere, og holdes fram som noe veldig positivt
Terje Tvedt
@