Håvard Rem har satt sammen en antologi med 100 krigsdikt for Cappelen. Han har lest flere tusen krigsdikt. Blant dem de norske krigsdiktene fra tiden før og under andre verdenskrig. Rem er sjokkert. Til Dagbladet uttalte han i går: «Før holocaust aksepterte norske lyrikere utryddelse av fremmede». Haldis Moren Vesaas får også sitt. «Halldis Moren Vesaas skrev «Tung tids tale» i 1946: «Det heiter ikkje eg ? no lenger: Heretter heiter det: vi. ? Hun kunne gjerne ha skrevet «hvit»?»

Til Dag og Tid sist lørdag sier Rem om den samme strofen og det samme «vi»: «Eit norrønt «vi», som kanskje inkluderer «broderfolket» i Finland, men tydelegvis ikkje semittar på norsk jord.»

I gårsdagens Klassekampen skriver debattredaktør Alfred Fidjestøl i en hard kritikk av Rem: «?kanskje vi for ein gongs skuld kunne konsentrere oss om dei som faktisk hadde ansvar for ugjerningane? Kanskje Halldis Moren Vesaas kunne få kvile i fred.»

Undrende

Rem stiller seg undrende til Fidjestøls kritikk.

? Jeg har lest Fidjestøls kommentar. Fidjestøl har ennå ikke tatt inn over seg at de politiske diktene ikke tok opp antisemittismen under krigen. Han kommer heller ikke med noen eksempler på at det var tilfelle. Fidjestøl lever i den fordommen at poetene var opptatt av etnisk forfølging.

? Han viser til flere dikt fra 1930-tallet hvor dette er tema.

? Hvis man konsentrerer seg om 1942 og deportasjonen av halvparten av de norske jødene, så vet vi at biskopene protesterte heftig mot dette. Biskopene skrev at den som heretter tier om forfølgelsene, samtykker. Vanlige nordmenn bidro fysisk til Holocaust. Det var allment kjent. Så ser vi etter. Det finnes ingen dikt om vårt bidrag til jødeutryddelsen.

? Nå var det vel vanskelig å gi ut dikt om holocaust under krigen..

? Det var en høy produksjon av illegale dikt som ble publisert illegalt i 1942, men legalt i 1946. Deportasjonene var et litterært ikke-tema i disse diktene. Det eneste som interesserer meg, er hvorfor?

Historieløst

Norskfilolog Jon Langdal som for tiden skriver bok om norsk mellomkrigsvitalisme og Hamsun, mener at Rem stiller seg på linje med andre verdenskrig-revisjonister som Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl gjennom å bryte ned distinksjonene mellom nazister og ikke-nazister.

? Så vidt jeg forstår er dette linjen til blant annet Hans Fredrik Dahl, som ser liten eller ingen forskjell på fascistisk nasjonalisme og borgerlig demokratisk nasjonalisme. Dahl sier blant annet at det ikke var noen åndskamp under krigen. Rem holder seg tydeligvis til den linjen. Alt blir likt, det blir ingen forskjell på Nygaardsvolds nasjonalisme, Quislings nasjonalisme og norske lyrikeres nasjonalisme, konstaterer Langdal, som mener dette er grunnleggende feil:

? Det kan være rett at norske lyrikere skrev lite om jødeutryddelse, men det betyr ikke at de aksepterte jødeutryddelse. Det er innlysende.

? Rem mener ikke det. I forordet til «100 dikt om krig» skriver han: «Før holocaust lovsang norske lyrikere utryddelse av fremmede.»

? Bevare meg vel. Her blir historieløshet et svakt ord. Hva er det Cappelen holder på med? spør Langdal.

Sterkt

Rem vedgår at «lovsang» er et sterk ord.

? «Lovsang» er en spissformulering. Det må jeg vedgå. Men det fantes patriotiske dikt som støttet utryddelse av fremmede i Norge.

? I perioden før andre verdenskrig!?

? I mitt perspektiv er før krigen lik før holocaust og ikke avgrenset til mellomkrigstiden. Blant annet Wergeland lovsang i sin tid grekernes drap på ottomanske muslimer.

? Hva med Langdals påstand om at du ikke differensierer mellom ulike typer nasjonalisme.

? Det kan det være noe i. Men humanister i vår forstand av ordet var lyrikerne på 1930-1940 tallet ikke. De var det jeg vil kalle nasjonalhumanister.

? Ja vel, men da må du vedgå at det er forskjell på disse du kaller nasjonalhumanister.

? Selvfølgelig. Det skal også sies at Haldis Morens Vesaas engasjement strakte seg til Finland mens venstresidens engasjement strakte seg til Spania. Men ingen hadde et engasjement som strakte seg til den semittiske ghettoen på Grünerløkka, sier Rem og avslutter:

? Det vi i vår tid forbinder med nazismen, er ikke 9. april, men etnisk folkemord. Det motstandspoetene tidde om, var nettopp det vi forbinder med nazismen. Det kommer vi ikke utenom.

Håvard Rem har satt sammen en antologi med 100 krigsdikt for Cappelen. Han har lest flere tusen krigsdikt. Blant dem de norske krigsdiktene fra tiden før og under andre verdenskrig. Rem er sjokkert. Til Dagbladet uttalte han i går: «Før holocaust aksepterte norske lyrikere utryddelse av fremmede». Haldis Moren Vesaas får også sitt. «Halldis Moren Vesaas skrev «Tung tids tale» i 1946: «Det heiter ikkje eg ? no lenger: Heretter heiter det: vi. ? Hun kunne gjerne ha skrevet «hvit»?»

Til Dag og Tid sist lørdag sier Rem om den samme strofen og det samme «vi»: «Eit norrønt «vi», som kanskje inkluderer «broderfolket» i Finland, men tydelegvis ikkje semittar på norsk jord.»

I gårsdagens Klassekampen skriver debattredaktør Alfred Fidjestøl i en hard kritikk av Rem: «?kanskje vi for ein gongs skuld kunne konsentrere oss om dei som faktisk hadde ansvar for ugjerningane? Kanskje Halldis Moren Vesaas kunne få kvile i fred.»

Undrende
Rem stiller seg undrende til Fidjestøls kritikk.

? Jeg har lest Fidjestøls kommentar. Fidjestøl har ennå ikke tatt inn over seg at de politiske diktene ikke tok opp antisemittismen under krigen. Han kommer heller ikke med noen eksempler på at det var tilfelle. Fidjestøl lever i den fordommen at poetene var opptatt av etnisk forfølging.

? Han viser til flere dikt fra 1930-tallet hvor dette er tema.

? Hvis man konsentrerer seg om 1942 og deportasjonen av halvparten av de norske jødene, så vet vi at biskopene protesterte heftig mot dette. Biskopene skrev at den som heretter tier om forfølgelsene, samtykker. Vanlige nordmenn bidro fysisk til Holocaust. Det var allment kjent. Så ser vi etter. Det finnes ingen dikt om vårt bidrag til jødeutryddelsen.

? Nå var det vel vanskelig å gi ut dikt om holocaust under krigen..
? Det var en høy produksjon av illegale dikt som ble publisert illegalt i 1942, men legalt i 1946. Deportasjonene var et litterært ikke-tema i disse diktene. Det eneste som interesserer meg, er hvorfor?

Historieløst
Norskfilolog Jon Langdal som for tiden skriver bok om norsk mellomkrigsvitalisme og Hamsun, mener at Rem stiller seg på linje med andre verdenskrig-revisjonister som Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl gjennom å bryte ned distinksjonene mellom nazister og ikke-nazister.

? Så vidt jeg forstår er dette linjen til blant annet Hans Fredrik Dahl, som ser liten eller ingen forskjell på fascistisk nasjonalisme og borgerlig demokratisk nasjonalisme. Dahl sier blant annet at det ikke var noen åndskamp under krigen. Rem holder seg tydeligvis til den linjen. Alt blir likt, det blir ingen forskjell på Nygaardsvolds nasjonalisme, Quislings nasjonalisme og norske lyrikeres nasjonalisme, konstaterer Langdal, som mener dette er grunnleggende feil:

? Det kan være rett at norske lyrikere skrev lite om jødeutryddelse, men det betyr ikke at de aksepterte jødeutryddelse. Det er innlysende.

? Rem mener ikke det. I forordet til «100 dikt om krig» skriver han: «Før holocaust lovsang norske lyrikere utryddelse av fremmede.»

? Bevare meg vel. Her blir historieløshet et svakt ord. Hva er det Cappelen holder på med? spør Langdal.

Sterkt
Rem vedgår at «lovsang» er et sterk ord.

? «Lovsang» er en spissformulering. Det må jeg vedgå. Men det fantes patriotiske dikt som støttet utryddelse av fremmede i Norge.

? I perioden før andre verdenskrig!?

? I mitt perspektiv er før krigen lik før holocaust og ikke avgrenset til mellomkrigstiden. Blant annet Wergeland lovsang i sin tid grekernes drap på ottomanske muslimer.

? Hva med Langdals påstand om at du ikke differensierer mellom ulike typer nasjonalisme.

? Det kan det være noe i. Men humanister i vår forstand av ordet var lyrikerne på 1930-1940 tallet ikke. De var det jeg vil kalle nasjonalhumanister.

? Ja vel, men da må du vedgå at det er forskjell på disse du kaller nasjonalhumanister.

? Selvfølgelig. Det skal også sies at Haldis Morens Vesaas engasjement strakte seg til Finland mens venstresidens engasjement strakte seg til Spania. Men ingen hadde et engasjement som strakte seg til den semittiske ghettoen på Grünerløkka, sier Rem og avslutter:

? Det vi i vår tid forbinder med nazismen, er ikke 9. april, men etnisk folkemord. Det motstandspoetene tidde om, var nettopp det vi forbinder med nazismen. Det kommer vi ikke utenom.