Arild Linneberg er professor i litteraturvitenskap og har skrevet mye om Theodor W. Adorno.Theodor W. Adorno vokste opp i Frankfurt som sønn av en velstående vinhandler. Mora hadde aner i italiensk aristokrati, og var sangerinne. Gutten var visstnok musikalsk vidunderbarn, og mens han gikk i gymnaset tok han privattimer i filosofi. Han studerte psykologi, sosiologi, filosofi og musikk, samt komposisjon; valgte filosofien, fikk underkjent ei avhandling om Kant, men doktorerte 28 år gammal på Søren Kierkegaards estetikk. Etter det blei han tilknytta «Institutt for sosialforskning» i Frankfurt som nazistene straks stengte etter maktovertakelsen i 1933. Adorno mista stillinga som dosent ved universitetet, fikk publiseringsforbud og måtte gå i eksil. Instituttets leder, Adornos nære venn, Max Horkheimer hadde imidlertid ved nazistenes brakvalg i 1931 overført instituttkapitalen til Sveits. Det muliggjorde flukten til USA. Adorno levde i New York (1938-1941) og Los Angeles (1941-1948) med folk som Thomas Mann og Bertolt Brecht, Hans Eisler og Charlie Chaplin. I Thomas Manns roman Doktor Faustus spøker Adorno i kulissene.Institutt for nymarxismeI 1923 donerte den jødiske forretningsmannen Hermann Weil 120.000 D-Mark, et astronomisk beløp, til etableringa av et «Institutt for marxisme». Resultatet blei Institut für Sozialforschung. Walter Benjamin, Herbert Marcuse og Erich Fromm blei snart blant medarbeiderne. Prosjektet var unikt. All forskning skulle være samfunnskritisk, også skrivemåten; akademisk språk var bannlyst, essays og traktater blei framdyrka som former. Resultatene var forbløffende. Leo Löwenthal analyserte Hamsun. Hvorfor var Hamsun dikteren med stor D i Nazi-Tyskland? Löwenthals svar var at forfatterskapet romma «den autoritære ideologiens forhistorie». F.eks. speilte småborgerskapets avmakt og allmaktsdrømmer seg i Hamsuns naturskildringer. Og hvorfor var jazzen den store kommersiellen suksessen, også i nazistenes Tyskland? Under pseudonymet Hektor Rottweiler svarte Adorno fra eksilet i 1936: Syntesen av marsj og salongmusikk ga swingjazzen en pseudodemokratisk kvalitet, typisk for kapitalismens monopolkapitalistiske fase, til tross for at musikere som Duke Ellington var på høyde med komponister som Debussy og Ravel. Og mens Löwenthal kritiserte biografiene, gjøv Adorno løs på avisenes horoskoper. Begge deler var pseudo. Biografiene reduserte mennesker til klisjéer, horoskopene underla enkeltskjebnene stjernehimmelen: fjerne autoriteter høyt hevet over dem. Slik virka autoritære samfunnsstrukturer styrende inn på subjektene på de mest subtile måter. Bakgrunnen for denne «kritiske teorien» var frankfurternes nymarxisme. Den hadde tre forutsetninger: Marx, Freud og Georg Lukács. Marx hadde nedbetont subjektet, Freud samfunnet: Adorno kobla dem sammen til en ny sosialpsykologi. Sentralt sto hvordan den enkeltes karakter formes sosialt ? på helt nye måter i en verden av varer.Markedets loverI Historie og klassebevissthet fra 1923 hadde ungareren Georg Lukács gått tilbake til Marx' tidlige skrifter om fremmedgjøring; at mellommenneskelige forhold antar varekarakter og bevisstheten tingliggjøres under markedsøkonomien. På godt og vondt setter dette preg på Adornos skrifter: at markedets lover styrer menneskenes liv. I USA forfatta Adorno og Max Horkheimer Opplysningens dialektikk. Her oppfant de begrepet kulturindustri. Disse jødiske flyktningene fra fascismen fikk kultursjokk i statene, de fant et «totalt forvalta samfunn». Kulturen var blitt industri, kommers, fylte falske behov, som undertrykte massene istedenfor å frigjøre dem. Folk blei holdt nede av «underholdning, sport og reklame», i kompaniskap med streng politisk kontroll av alle med avvikende mening. Adorno sjølv blei forfulgt og overvåka, FBI var redd «kommunistene ville overta Hollywood». «Opplysningens dialektikk» er at den opplyste fornuft slår over i sin motsetning, uopplyst barbari. Det er «prisen for framskrittet». Profittens logikk er en mål-middel-rasjonalitet: Både ting og mennesker reduseres til midler for å oppnå noe annet, og mister sin egenverdi. Kulturindustrien bidrar: «underholdning, sport og reklame» koloniserer bevisstheten.Fascismens faserDe som måtte mene at dette ikke er aktuelt, må ha gått på nyliberalismens limpinne. Med reklamefjernsyn og såper har kulturindustrien antatt dimensjoner som Adorno neppe kunne forestilt seg på sitt mest pessimistiske. Og det sier ikke lite. I Estetisk teori, utgitt 1970, skriver han: «kulturen er mislykka». Like bekymringsfull også i dag er analysen hans av hva fascisme er: autoritære kontrollsamfunn, som setter borgerrettigheter til side og har «total krig» som agenda. Etter den 11. september 2001, med krigen mot terrorisme, unntakstilstand og unntakslover, befinner vi oss nå i en slik fase. Frankfurterne så fascismen som forlengelsen av den borgerlige kapitalismen. Den italienske filosofen Giorgio Agamben gir skyts til et slikt synspunkt. Agambens Homo sacer fra 1995 handler om herredømmets former i vesten fra Athen til Auschwitz. Konsentrasjonsleirene var en britisk oppfinnelse fra imperiets Boer-krig, medisinske eksperimenter med levende mennesker begynte i USA med dødsdømte fanger, tanken om å drepe «uverdig liv» oppsto i Belgia - alt sammen tidlig på 1900-tallet før Hitler, Mussolini og Franco. I Norge har vi hatt vårt, med folkemordet på tatere og samer i den opplyste humanismens navn. I 1951 utga Adorno Minima moralia. Refleksjoner fra et beskadiget liv. «I hele sin bredde siklet den tyske kulturen etter sin Hitler, og nettopp de mest liberale delene av den,» skriver han her. Slik også den norske borgerlige offentligheten med unntak av Dagbladet i 1930-åra støtta Hitler og Franco. De ville ha dem til å rydde opp for seg. Dessverre må det legges til: slik mange nå støtter Bush. De ser ikke faren. Men alle kan konstatere det Adorno så i Minima Moralia: «De gamle liberalernes overdrivelse, at krig er forretning, er oppfylt.» De som har økonomisk interesse av krigføringa, får også de mest lukrative kontraktene under gjenoppbygginga, fortsetter han. Og mens krigsprofitørene får profitt, får samfunnet «en ny kvalitet: barbari». Krigføring med massedrap på fienden, er «satanisk» og et «bilde på den fullstendige inhumanitet». Livet går ikke videre som ingenting etter slikt. Krig avler krig, nye katastrofer: slik er historias destruktive logikk.Dårlige tider for lyrikkNår verden går oss imot, søker tanken vern i tekster, skreiv Adorno i et essay om Goethe. Under krigen og emigrasjonen leste han Kafka i filler. «Hver setning står der og sier: tyd meg! Men ingen av setningene tåler å bli tolka», skriver han om Kafka. Kafka «insisterer på gåta», og Adorno med han: «All kunst er gåte, det har fra gammelt av irritert kunstteorien,» står det i Estetisk teori. Det som kalles forståelse, er stort sett bare misforståelser. Kunstverk går ikke opp: «Å løse gåten vil si så mye som å innse grunnen til at den er uløselig.»Becketts skuespill er «tett på det å tie», heter det samme sted, de nærmer seg forstumming. Slik er kunstens språk: et forsvar for de tause og det undertrykte, både hos mennesker og den språkløse naturen, som framskrittet har gjort vold mot. Det er dette Andre som kunsten ivaretar: det som ligger hinsides, det fremmede, som avviker. Kunsten lærer oss å la dette være i fred, respektere det slik det er i sin særskilthet. For å holde ut i virkelighetens ytterligheter og mørke, må kunstverkene gjør seg lik virkeligheten, skriver Adorno om Brecht: «I dag er radikal kunst rett og slett dyster: grunnfargen er sort». Men det må ikke være slik: «Kanskje kan kunsten en gang uten å bli forrædersk sette det budet ut av kraft som Brecht må ha følt da han skrev versene: 'Hva er det for tider, da / en samtale om trær nærmest er en forbrytelse / fordi det innebærer taushet om så mange ugjerninger'.» Blodig alvorDårlige tider for lyrikk og gode tider for de onde, satte sitt preg på Adorno. Men han var nok alvorsmann mer av nødvendighet enn lyst. Mannen var en spøkefugl, og han likte å leke. Forelesningene hans om musikksosiologi kombinerer Freud og Marx på hårreisende måter: Å like slagere måtte bero på for tidlig pottetrening, altså analfiksering, med andre ord typisk småborgerlighet! Forklaringa står vel i Minima Moralia: «det eneste sanne i psykoanalysen er dens overdrivelser». I kunsten verdsatte han klovneri, gjøgleri, sirkus: barnslig fjolleri. Men alvor måtte møtes med alvor, ikke fjas. «Overfor det totale samfunnets blodige alvor, som har omklamret sin motinstans og gjort den til en hjelpeløs innsigelse (...) står nå bare et annet blodig alvor, den erkjente sannhet», skriver han i Minima Moralia. Blodig alvor innhenta han til det siste. Adorno fikk ingen lykkelig slutt på livet. Han var en far for studentopprøret. Men studentene vendte seg imot han, da han ikke ville følge de røde brigadene på veien til voldelig terror. I sitt siste essay «Resignasjon» (1969), advarer han mot blind aksjonisme. Det vil slå tilbake og bekrefte systemet. I et brev til Günter Grass i 1968 forsvarer han likefullt sin støtte til studentopprøret: «studentene, og de intellektuelle i det hele tatt, har overtatt jødenes rolle for Tysklands reaksjonære». I samme brev kommenterer han Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia. Han hadde «en mistanke om at man ga grønt lys i Washington. For tanken om en fri sosialisme, det eneste håp, som rørte seg i Tsjekkia, ville ikke bare være utålelig for russerne, men også for amerikanerne, på grunn av den tiltrekning det ville ha også i Vesten.»Adorno blei 65 år gammel. Han døde av hjertesvikt på ferie i Sveits 6. august 1969. «De viktigste tankene overlever i undergrunnen,» skreiv han før han døde. Det gjelder for hans egne. Litteratur:Theodor W. Adorno: Essays i utvalg, K.E. Johannesen (red.), Gyldendal 1976Theodor W. Adorno: Notar til litteraturen, A. Linneberg (red.), Samlaget 1992Theodor W. Adorno: Estetisk teori, oversatt av A. Linneberg, Gyldendal 1998 og 1999Arild Linneberg: Røff guide til Theodor W. Adornos estetiske teori, Gyldendal 1999Espen Hammer: Theodor W. Adorno, Gyldendal, Ariadne, 2002Theodor W. Adorno: Minima Moralia, til dansk v. N. Lautrup-Larsen og A. V. Nielsen, med innledning af A. Linneberg, Dansk Gyldendal 2003@sitat:All forskning skulle være samfunnskritisk, også skrivemåten; akademisk språk var bannlyst@@sitat:Opplysningens dialektikk er at den opplyste fornuft slår over i sin motsetning, uopplyst barbari @

Arild Linneberg er professor i litteraturvitenskap og har skrevet mye om Theodor W. Adorno.Theodor W. Adorno vokste opp i Frankfurt som sønn av en velstående vinhandler. Mora hadde aner i italiensk aristokrati, og var sangerinne. Gutten var visstnok musikalsk vidunderbarn, og mens han gikk i gymnaset tok han privattimer i filosofi. Han studerte psykologi, sosiologi, filosofi og musikk, samt komposisjon; valgte filosofien, fikk underkjent ei avhandling om Kant, men doktorerte 28 år gammal på Søren Kierkegaards estetikk. Etter det blei han tilknytta «Institutt for sosialforskning» i Frankfurt som nazistene straks stengte etter maktovertakelsen i 1933. Adorno mista stillinga som dosent ved universitetet, fikk publiseringsforbud og måtte gå i eksil. Instituttets leder, Adornos nære venn, Max Horkheimer hadde imidlertid ved nazistenes brakvalg i 1931 overført instituttkapitalen til Sveits. Det muliggjorde flukten til USA. Adorno levde i New York (1938-1941) og Los Angeles (1941-1948) med folk som Thomas Mann og Bertolt Brecht, Hans Eisler og Charlie Chaplin. I Thomas Manns roman Doktor Faustus spøker Adorno i kulissene. Institutt for nymarxismeI 1923 donerte den jødiske forretningsmannen Hermann Weil 120.000 D-Mark, et astronomisk beløp, til etableringa av et «Institutt for marxisme». Resultatet blei Institut für Sozialforschung. Walter Benjamin, Herbert Marcuse og Erich Fromm blei snart blant medarbeiderne. Prosjektet var unikt. All forskning skulle være samfunnskritisk, også skrivemåten; akademisk språk var bannlyst, essays og traktater blei framdyrka som former. Resultatene var forbløffende. Leo Löwenthal analyserte Hamsun. Hvorfor var Hamsun dikteren med stor D i Nazi-Tyskland? Löwenthals svar var at forfatterskapet romma «den autoritære ideologiens forhistorie». F.eks. speilte småborgerskapets avmakt og allmaktsdrømmer seg i Hamsuns naturskildringer. Og hvorfor var jazzen den store kommersiellen suksessen, også i nazistenes Tyskland? Under pseudonymet Hektor Rottweiler svarte Adorno fra eksilet i 1936: Syntesen av marsj og salongmusikk ga swingjazzen en pseudodemokratisk kvalitet, typisk for kapitalismens monopolkapitalistiske fase, til tross for at musikere som Duke Ellington var på høyde med komponister som Debussy og Ravel. Og mens Löwenthal kritiserte biografiene, gjøv Adorno løs på avisenes horoskoper. Begge deler var pseudo. Biografiene reduserte mennesker til klisjéer, horoskopene underla enkeltskjebnene stjernehimmelen: fjerne autoriteter høyt hevet over dem. Slik virka autoritære samfunnsstrukturer styrende inn på subjektene på de mest subtile måter. Bakgrunnen for denne «kritiske teorien» var frankfurternes nymarxisme. Den hadde tre forutsetninger: Marx, Freud og Georg Lukács. Marx hadde nedbetont subjektet, Freud samfunnet: Adorno kobla dem sammen til en ny sosialpsykologi. Sentralt sto hvordan den enkeltes karakter formes sosialt ? på helt nye måter i en verden av varer. Markedets loverI Historie og klassebevissthet fra 1923 hadde ungareren Georg Lukács gått tilbake til Marx' tidlige skrifter om fremmedgjøring; at mellommenneskelige forhold antar varekarakter og bevisstheten tingliggjøres under markedsøkonomien. På godt og vondt setter dette preg på Adornos skrifter: at markedets lover styrer menneskenes liv. I USA forfatta Adorno og Max Horkheimer Opplysningens dialektikk. Her oppfant de begrepet kulturindustri. Disse jødiske flyktningene fra fascismen fikk kultursjokk i statene, de fant et «totalt forvalta samfunn». Kulturen var blitt industri, kommers, fylte falske behov, som undertrykte massene istedenfor å frigjøre dem. Folk blei holdt nede av «underholdning, sport og reklame», i kompaniskap med streng politisk kontroll av alle med avvikende mening. Adorno sjølv blei forfulgt og overvåka, FBI var redd «kommunistene ville overta Hollywood». «Opplysningens dialektikk» er at den opplyste fornuft slår over i sin motsetning, uopplyst barbari. Det er «prisen for framskrittet». Profittens logikk er en mål-middel-rasjonalitet: Både ting og mennesker reduseres til midler for å oppnå noe annet, og mister sin egenverdi. Kulturindustrien bidrar: «underholdning, sport og reklame» koloniserer bevisstheten. Fascismens faserDe som måtte mene at dette ikke er aktuelt, må ha gått på nyliberalismens limpinne. Med reklamefjernsyn og såper har kulturindustrien antatt dimensjoner som Adorno neppe kunne forestilt seg på sitt mest pessimistiske. Og det sier ikke lite. I Estetisk teori, utgitt 1970, skriver han: «kulturen er mislykka». Like bekymringsfull også i dag er analysen hans av hva fascisme er: autoritære kontrollsamfunn, som setter borgerrettigheter til side og har «total krig» som agenda. Etter den 11. september 2001, med krigen mot terrorisme, unntakstilstand og unntakslover, befinner vi oss nå i en slik fase. Frankfurterne så fascismen som forlengelsen av den borgerlige kapitalismen. Den italienske filosofen Giorgio Agamben gir skyts til et slikt synspunkt. Agambens Homo sacer fra 1995 handler om herredømmets former i vesten fra Athen til Auschwitz. Konsentrasjonsleirene var en britisk oppfinnelse fra imperiets Boer-krig, medisinske eksperimenter med levende mennesker begynte i USA med dødsdømte fanger, tanken om å drepe «uverdig liv» oppsto i Belgia - alt sammen tidlig på 1900-tallet før Hitler, Mussolini og Franco. I Norge har vi hatt vårt, med folkemordet på tatere og samer i den opplyste humanismens navn. I 1951 utga Adorno Minima moralia. Refleksjoner fra et beskadiget liv. «I hele sin bredde siklet den tyske kulturen etter sin Hitler, og nettopp de mest liberale delene av den,» skriver han her. Slik også den norske borgerlige offentligheten med unntak av Dagbladet i 1930-åra støtta Hitler og Franco. De ville ha dem til å rydde opp for seg. Dessverre må det legges til: slik mange nå støtter Bush. De ser ikke faren. Men alle kan konstatere det Adorno så i Minima Moralia: «De gamle liberalernes overdrivelse, at krig er forretning, er oppfylt.» De som har økonomisk interesse av krigføringa, får også de mest lukrative kontraktene under gjenoppbygginga, fortsetter han. Og mens krigsprofitørene får profitt, får samfunnet «en ny kvalitet: barbari». Krigføring med massedrap på fienden, er «satanisk» og et «bilde på den fullstendige inhumanitet». Livet går ikke videre som ingenting etter slikt. Krig avler krig, nye katastrofer: slik er historias destruktive logikk. Dårlige tider for lyrikkNår verden går oss imot, søker tanken vern i tekster, skreiv Adorno i et essay om Goethe. Under krigen og emigrasjonen leste han Kafka i filler. «Hver setning står der og sier: tyd meg! Men ingen av setningene tåler å bli tolka», skriver han om Kafka. Kafka «insisterer på gåta», og Adorno med han: «All kunst er gåte, det har fra gammelt av irritert kunstteorien,» står det i Estetisk teori. Det som kalles forståelse, er stort sett bare misforståelser. Kunstverk går ikke opp: «Å løse gåten vil si så mye som å innse grunnen til at den er uløselig.»Becketts skuespill er «tett på det å tie», heter det samme sted, de nærmer seg forstumming. Slik er kunstens språk: et forsvar for de tause og det undertrykte, både hos mennesker og den språkløse naturen, som framskrittet har gjort vold mot. Det er dette Andre som kunsten ivaretar: det som ligger hinsides, det fremmede, som avviker. Kunsten lærer oss å la dette være i fred, respektere det slik det er i sin særskilthet. For å holde ut i virkelighetens ytterligheter og mørke, må kunstverkene gjør seg lik virkeligheten, skriver Adorno om Brecht: «I dag er radikal kunst rett og slett dyster: grunnfargen er sort». Men det må ikke være slik: «Kanskje kan kunsten en gang uten å bli forrædersk sette det budet ut av kraft som Brecht må ha følt da han skrev versene: 'Hva er det for tider, da / en samtale om trær nærmest er en forbrytelse / fordi det innebærer taushet om så mange ugjerninger'.» Blodig alvorDårlige tider for lyrikk og gode tider for de onde, satte sitt preg på Adorno. Men han var nok alvorsmann mer av nødvendighet enn lyst. Mannen var en spøkefugl, og han likte å leke. Forelesningene hans om musikksosiologi kombinerer Freud og Marx på hårreisende måter: Å like slagere måtte bero på for tidlig pottetrening, altså analfiksering, med andre ord typisk småborgerlighet! Forklaringa står vel i Minima Moralia: «det eneste sanne i psykoanalysen er dens overdrivelser». I kunsten verdsatte han klovneri, gjøgleri, sirkus: barnslig fjolleri. Men alvor måtte møtes med alvor, ikke fjas. «Overfor det totale samfunnets blodige alvor, som har omklamret sin motinstans og gjort den til en hjelpeløs innsigelse (...) står nå bare et annet blodig alvor, den erkjente sannhet», skriver han i Minima Moralia. Blodig alvor innhenta han til det siste. Adorno fikk ingen lykkelig slutt på livet. Han var en far for studentopprøret. Men studentene vendte seg imot han, da han ikke ville følge de røde brigadene på veien til voldelig terror. I sitt siste essay «Resignasjon» (1969), advarer han mot blind aksjonisme. Det vil slå tilbake og bekrefte systemet. I et brev til Günter Grass i 1968 forsvarer han likefullt sin støtte til studentopprøret: «studentene, og de intellektuelle i det hele tatt, har overtatt jødenes rolle for Tysklands reaksjonære». I samme brev kommenterer han Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia. Han hadde «en mistanke om at man ga grønt lys i Washington. For tanken om en fri sosialisme, det eneste håp, som rørte seg i Tsjekkia, ville ikke bare være utålelig for russerne, men også for amerikanerne, på grunn av den tiltrekning det ville ha også i Vesten.»Adorno blei 65 år gammel. Han døde av hjertesvikt på ferie i Sveits 6. august 1969. «De viktigste tankene overlever i undergrunnen,» skreiv han før han døde. Det gjelder for hans egne. Litteratur:Theodor W. Adorno: Essays i utvalg, K.E. Johannesen (red.), Gyldendal 1976Theodor W. Adorno: Notar til litteraturen, A. Linneberg (red.), Samlaget 1992Theodor W. Adorno: Estetisk teori, oversatt av A. Linneberg, Gyldendal 1998 og 1999Arild Linneberg: Røff guide til Theodor W. Adornos estetiske teori, Gyldendal 1999Espen Hammer: Theodor W. Adorno, Gyldendal, Ariadne, 2002Theodor W. Adorno: Minima Moralia, til dansk v. N. Lautrup-Larsen og A. V. Nielsen, med innledning af A. Linneberg, Dansk Gyldendal 2003@sitat:All forskning skulle være samfunnskritisk, også skrivemåten; akademisk språk var bannlyst@@sitat:Opplysningens dialektikk er at den opplyste fornuft slår over i sin motsetning, uopplyst barbari @