Når jeg er i utlandet, lengter jeg hjem. Det er hyggeligere i Norge! Til og med statsministeren smiler. Jeg la særlig merke til det i våres. Jeg var på vei hjem fra Italia, der fredsflagga vaia i vinden med PACE i store bokstaver. Folk raste mot Berlusconi, Blair og Bush på grunn av Irak-krigen. Noen som trudde på «bevisene» for Iraks masseødeleggelsesvåpen, måtte en visst til Norge for å finne. Overbevisende! sa Jan Petersen. Nå sier han at dette var irrelevant: begrunnelsen for krigen. Det slipper han unna med. Sier en norsk politiker en ting den ene uka, har journalisten glømt det den neste, i alle fall om det dreier seg om utenrikspolitiske spørsmål om krig og fred i verden.Alt på flyplassen i Køben begynte den norske hjemmehyggen å spre seg. Jeg gjenså Bondeviks smil. Det var et velkjent smil jeg for lengst kjente godt, selv om alt velkjent ikke alltid er godt like lite som alt godt alltid er velkjent. Jeg hadde sett Bondevik smile etter Kosovo-krigen og hørt han si den var vellykka. Han tenkte kanskje på de tusener udetonerte klasebomber som lå igjen etter NATO og som vil lemleste barn i årevis. Eller på de to hundre tusen serbere og sigøynere som var fordrevne fra Kosovo? Eller han hadde lest intervjuet i Die Zeit nå på vårparten med den tyske lederen for FN-styrken i Kosovo som sa at lite var oppnådd, og at mafiaen råder og dermed heroin- og menneskesmugling. Men en ting er sikkert, tilføyde generalen lakonisk, amerikanerne er her i tusentalls og bordellene blomstrer! Det liker nok den kristne norske statsministeren. Utenriksminister Petersen synes for sin del at aksjonen mot Afghanistan også var «meget vellykket». Det slipper han unna med hos journalister som ikke konfronterer han med fakta: at løselig anslått antall drepte sivile, ligger et sted mellom fem og ti tusen, og at anarki råder overalt utafor Kabul. MassedrapMen nå i vår var det Irak det gjaldt, og Bondevik smilte igjen! Han smilte til president Bush på forsida av alle norske aviser. Og Bush trykte Bondeviks hånd. Kanskje fordi de er kristne begge to, og slik sett gode mennesker med tru på det gode i verden, i USA og i Norge? For grunnen til smilet kunne jo ikke være at titusenvis av mennesker var døde, eller skadd og lemlesta for livet under denne Golf-krigen, som jo ikke var noen krig, men et masseslakt av forsvarsløse mennesker, inkludert unge irakiske gutter, kalt soldater, uten mulighet til å forsvare seg mot amerikanske tanks og bomber. Tapstallene får vi jo aldri vite. Tjue tusen, femti tusen drepte unge mennesker? Bare Gud veit, han som USA mener elsker USA, som har bomba med napalm i Irak. Napalm brenner mennesker levende. Navnet for det er mord: overlagt massedrap. Men Bondevik smiler til Bush.På reisa hadde jeg imidlertid lest annet enn norske aviser, og det ødela dessverre noe av den norske hyggen som jeg så spre seg der jeg satt i business-loungen på Kastrup der du kan forsyne deg med vin, øl, og kaffe avec og skinker og oster og frukter og alt annet som SAS overøser den velstående delen av norsk forretningsstand med, samt en sjelden gang noen av oss andre. Jeg så forretningsfolket skåle for aksjemarkedet og smile bak avisene med Bondeviks smil på, mens jeg dukka ned i de bøkene jeg hadde lest underveis. De var mindre hyggelige. Tyske G. W. Sebalds «On the natural history of destruction» fra 2001, handla om de alliertes strategi for å knuse Tyskland under andre verdenskrig. Under bombinga av Hamburg i 1942 omkom 250 000 mennesker, mest kvinner, barn og eldre. Etter at terrorbombinga for alvor satte inn høsten 1943 blei over 700 000 tyske sivilister drept, hvor mange såra og lemlesta veit ingen, 66 byer blei jevna med jorda og en kvart million hus, fire og en halv million mennesker blei gjort hjemløse. De overlevende skulle fortsatt overleve. Mange av dem levde år i underjordiske ruiner, sommer som vinter, hjelpeløst uten hjelp. At de som overlevde, overlevde, er et under. Ramme sivileEn av de mytene vi har blitt oppflaska på, er at dette var som fortjent, og at de som vant krigen var de gode. Hva jeg for min del ikke har visst om, var de diskusjonene som blei ført da bombinga blei planlagt. Noen, blant dem folk i toppen av Churchills regjering, gikk inn for en militær krig. At det som burde bombes, var våpenfabrikker, forsyningslinjer, kommandosentraler og tyske stillinger. Men den strategien som seira, var en annen. Såkalt kloke hoder, og visstnok Churchill sjølv, gikk inn for å ramme sivilbefolkninga hardest: dermed ville en demoralisere soldatene ved fronten og vinne krigen. Fremgangsmåte: massiv teppebombing med brannbombing av byer. Resultat: massedrap på hundretusener forsvarsløse sivile, som vanlig flest kvinner i alle aldre, barn og oldinger ? alle andre var jo ved fronten. Mennesker blei levende stekt eller kokt til lukta av svidd kjøtt la seg som et røykteppe over landet. Flere blei drept på denne måten i Tyskland enn under USAs atombomber mot Hiroshima og Nagasaki. Begge deler var de «gode» seierherrenes kyniske valg ? militært unødvendig.Hva kan vi lære av det? At de gode også var onde, og fortsatt er det? For det dreier seg jo ikke om at fascismen ikke var ond, men om hvilken vei som velges for å bekjempe ondet. I mai i år utga den italienske filosofen Giorgio Agamben boka «Stato di Eccezione». Den handler om den unntakstilstanden USA har innført i verden etter 11. september. Agamben advarer mot å overdrive historiske paralleller, men framholder at vi heller ikke må overse dem. Til USA i dag, er det bare en klar parallell: den tyske fascismen. Modellen for unntakstilstanden blei utforma av den tyske fascistiske filosofen Carl Schmitt. Føreren har rett til å oppheve borgernes rettigheter og bryte folkeretten, slik Bush nå gjør.«Heimlich - unheimlich» var et ordspill på tysk som Sigmund Freud benytta seg av. Det dreide seg om uhygge i hjemmehyggens skjul. Og plutselig kom uhyggen snikende på meg: for det ser mer enn hyggelig ut, når Bondevik smiler til Bush. professor@sitat:Jeg hadde sett Bondevik smile etter Kosovokrigen og hørt han si den var vellykka@@sitat:Agamben advarer mot å overdrive historiske paralleller, men framholder at vi heller ikke må overse dem@

Når jeg er i utlandet, lengter jeg hjem. Det er hyggeligere i Norge! Til og med statsministeren smiler. Jeg la særlig merke til det i våres. Jeg var på vei hjem fra Italia, der fredsflagga vaia i vinden med PACE i store bokstaver. Folk raste mot Berlusconi, Blair og Bush på grunn av Irak-krigen. Noen som trudde på «bevisene» for Iraks masseødeleggelsesvåpen, måtte en visst til Norge for å finne. Overbevisende! sa Jan Petersen. Nå sier han at dette var irrelevant: begrunnelsen for krigen. Det slipper han unna med. Sier en norsk politiker en ting den ene uka, har journalisten glømt det den neste, i alle fall om det dreier seg om utenrikspolitiske spørsmål om krig og fred i verden.Alt på flyplassen i Køben begynte den norske hjemmehyggen å spre seg. Jeg gjenså Bondeviks smil. Det var et velkjent smil jeg for lengst kjente godt, selv om alt velkjent ikke alltid er godt like lite som alt godt alltid er velkjent. Jeg hadde sett Bondevik smile etter Kosovo-krigen og hørt han si den var vellykka. Han tenkte kanskje på de tusener udetonerte klasebomber som lå igjen etter NATO og som vil lemleste barn i årevis. Eller på de to hundre tusen serbere og sigøynere som var fordrevne fra Kosovo? Eller han hadde lest intervjuet i Die Zeit nå på vårparten med den tyske lederen for FN-styrken i Kosovo som sa at lite var oppnådd, og at mafiaen råder og dermed heroin- og menneskesmugling. Men en ting er sikkert, tilføyde generalen lakonisk, amerikanerne er her i tusentalls og bordellene blomstrer! Det liker nok den kristne norske statsministeren. Utenriksminister Petersen synes for sin del at aksjonen mot Afghanistan også var «meget vellykket». Det slipper han unna med hos journalister som ikke konfronterer han med fakta: at løselig anslått antall drepte sivile, ligger et sted mellom fem og ti tusen, og at anarki råder overalt utafor Kabul. MassedrapMen nå i vår var det Irak det gjaldt, og Bondevik smilte igjen! Han smilte til president Bush på forsida av alle norske aviser. Og Bush trykte Bondeviks hånd. Kanskje fordi de er kristne begge to, og slik sett gode mennesker med tru på det gode i verden, i USA og i Norge? For grunnen til smilet kunne jo ikke være at titusenvis av mennesker var døde, eller skadd og lemlesta for livet under denne Golf-krigen, som jo ikke var noen krig, men et masseslakt av forsvarsløse mennesker, inkludert unge irakiske gutter, kalt soldater, uten mulighet til å forsvare seg mot amerikanske tanks og bomber. Tapstallene får vi jo aldri vite. Tjue tusen, femti tusen drepte unge mennesker? Bare Gud veit, han som USA mener elsker USA, som har bomba med napalm i Irak. Napalm brenner mennesker levende. Navnet for det er mord: overlagt massedrap. Men Bondevik smiler til Bush.På reisa hadde jeg imidlertid lest annet enn norske aviser, og det ødela dessverre noe av den norske hyggen som jeg så spre seg der jeg satt i business-loungen på Kastrup der du kan forsyne deg med vin, øl, og kaffe avec og skinker og oster og frukter og alt annet som SAS overøser den velstående delen av norsk forretningsstand med, samt en sjelden gang noen av oss andre. Jeg så forretningsfolket skåle for aksjemarkedet og smile bak avisene med Bondeviks smil på, mens jeg dukka ned i de bøkene jeg hadde lest underveis. De var mindre hyggelige. Tyske G. W. Sebalds «On the natural history of destruction» fra 2001, handla om de alliertes strategi for å knuse Tyskland under andre verdenskrig. Under bombinga av Hamburg i 1942 omkom 250 000 mennesker, mest kvinner, barn og eldre. Etter at terrorbombinga for alvor satte inn høsten 1943 blei over 700 000 tyske sivilister drept, hvor mange såra og lemlesta veit ingen, 66 byer blei jevna med jorda og en kvart million hus, fire og en halv million mennesker blei gjort hjemløse. De overlevende skulle fortsatt overleve. Mange av dem levde år i underjordiske ruiner, sommer som vinter, hjelpeløst uten hjelp. At de som overlevde, overlevde, er et under. Ramme sivileEn av de mytene vi har blitt oppflaska på, er at dette var som fortjent, og at de som vant krigen var de gode. Hva jeg for min del ikke har visst om, var de diskusjonene som blei ført da bombinga blei planlagt. Noen, blant dem folk i toppen av Churchills regjering, gikk inn for en militær krig. At det som burde bombes, var våpenfabrikker, forsyningslinjer, kommandosentraler og tyske stillinger. Men den strategien som seira, var en annen. Såkalt kloke hoder, og visstnok Churchill sjølv, gikk inn for å ramme sivilbefolkninga hardest: dermed ville en demoralisere soldatene ved fronten og vinne krigen. Fremgangsmåte: massiv teppebombing med brannbombing av byer. Resultat: massedrap på hundretusener forsvarsløse sivile, som vanlig flest kvinner i alle aldre, barn og oldinger ? alle andre var jo ved fronten. Mennesker blei levende stekt eller kokt til lukta av svidd kjøtt la seg som et røykteppe over landet. Flere blei drept på denne måten i Tyskland enn under USAs atombomber mot Hiroshima og Nagasaki. Begge deler var de «gode» seierherrenes kyniske valg ? militært unødvendig.Hva kan vi lære av det? At de gode også var onde, og fortsatt er det? For det dreier seg jo ikke om at fascismen ikke var ond, men om hvilken vei som velges for å bekjempe ondet. I mai i år utga den italienske filosofen Giorgio Agamben boka «Stato di Eccezione». Den handler om den unntakstilstanden USA har innført i verden etter 11. september. Agamben advarer mot å overdrive historiske paralleller, men framholder at vi heller ikke må overse dem. Til USA i dag, er det bare en klar parallell: den tyske fascismen. Modellen for unntakstilstanden blei utforma av den tyske fascistiske filosofen Carl Schmitt. Føreren har rett til å oppheve borgernes rettigheter og bryte folkeretten, slik Bush nå gjør.«Heimlich - unheimlich» var et ordspill på tysk som Sigmund Freud benytta seg av. Det dreide seg om uhygge i hjemmehyggens skjul. Og plutselig kom uhyggen snikende på meg: for det ser mer enn hyggelig ut, når Bondevik smiler til Bush. professor@sitat:Jeg hadde sett Bondevik smile etter Kosovokrigen og hørt han si den var vellykka@@sitat:Agamben advarer mot å overdrive historiske paralleller, men framholder at vi heller ikke må overse dem@