Lørdag 18. oktober 2003
Smertekunstneren
? Livet er smerte, men du må lære å leve med det, sier Per Petterson, aktuell med romanen «Ut å stjæle hester».

«Tidlig november. Klokka er ni. Kjøttmeisene smeller mot vinduet. Noen ganger flyr de svimle avgårde etter sammenstøtet, andre ganger faller de og blir liggende i nysnøen og kave før de kommer seg på vingene igjen...»

? Per Petterson: Ekstra oppmerksomme lesere vil se at denne starten på boka er identisk med et avsnitt i din forrige bok «I kjølvannet»?

? Ja, hovedpersonen i den boka var jo forfatter, og dette er boka han skrev, he he.

Boka har fått tittelen «Ut å stjæle hester», av mange spådd å bli kritikeryndlingens store kommersielle gjennombrudd. Romanen er blant annet hovedbok i Bokklubben Nye Bøker.

? Jeg har alltid fått gode kritikker og sitter med følelsen av at denne gangen skal de ta meg.

Verdighet

Petterson smiler og vi vet ikke om vi tror han. I romanen tegnes et bilde av en 67 år gammel mann som har flyttet ut i ei hytte i skogen «langt øst» i landet. Men hans daglige gjøremål blir stadig avbrutt av fortellerens tilbakeblikk til sommeren 1947, og opplevelsene av drap, svik og dramatikk. Kontrasten mellom den inngående beskrivelsen av hovedpersonens gjøremål i nåtiden, og det dramatiske familieportrettet som tegnes opp, mellom naturen på den ene siden og mellommenneskelige forhold på den andre, danner romanens ramme.

? Men først Petterson, for meg virker det som skildringen av den gamle først og fremst handler om hans behov for verdighet?

? Helt enig, jeg skriver et sted om hans frykt for å bli en gammel mann med åpen buksesmekk og flekk på skjorta. Han forsøker å fylle tiden med meningsfulle gjøremål, men det er ikke alltid så lett.

Språket i romanens nåtidsplan bærer sterkt preg av dette. Med en maskulin og dempet fortellerstemme gis inngående beskrivelser av å hogge trær og fyre i ovnen, følelsen når det drysser sagmugg på beina når du kapper trær med motorsag, og hovedpersonens forhold til naturen. For forfatteren Per Petterson er forholdet mellom menneske og natur av avgjørende betydning:

? For hundre år siden var det en sterk tendens i litteraturen til å bruke formuleringer av typen «Natten gråt» eller «Tåka lå som et sørgeslør», altså besjele naturen. For meg er det omvendt. Snarere enn å besjele den er det vi som mennesker som blir påvirket av landskapet rundt oss. I denne boka har jeg jobbet med å la landskapet synke skikkelig inn i hver eneste scene.

Landskap

Dette er svært viktig, ikke minst av en annen grunn. Pralet med de mange dramatiske menneskelige hendelsene, blir naturlandskapet et formildende trekk, som demper smerten, noe nøytraliserende.

? Ja, det gjør det. I bokas tilfelle skal far og sønn som ikke har sett hverandre så mye tilbringe en sommer sammen og gleder seg til det. Det floker seg til, men jeg ønsket å bevare en god følelse. Det gjør nok at denne boka på mange måter er rausere enn de forrige, selv om sviket er der, som alltid.

For om et flatt og skogkledt landskap nær svenskegrensen danner scenen for Pettersons roman, er den mellommenneskelige tematikken av forfatterens eget merke. Sentralt står farens svik mot sønnen:

? Ja, det kommer i nesten hver bok det. Per Petterson smiler:

? Hovedpersonen stoler på de voksne, noe han ikke bør gjøre. Likevel tar hovedpersonen egentlig ikke noe klart standpunkt mot faren.

? Du mener det? Hva tenker egentlig 67-åringen om sviket dengang i 1948?

? Han har vel egentlig en forsonende holdning, at det gikk som det gikk og ble som det ble.

Per Petterson er svært opptatt av denne holdningen. I romanens sluttscene, en tur til Karlstad, Sverige, mister hovedpersonen besinnelsen i møte med en tilfeldig svenske på gata. Knyttneven strammer seg, vår venn er nær ved å slå. ? Men han gjør det ikke.

? Nei, for hvis han hadde gjort det ville han vært offer for omstendighetene rundt. Ved å ikke gjøre det sier han dermed at han bestemmer over sin egen framtid, han redder livet. For livet er smerte, men du må lære å leve med det. Når hovedpersonen ser tilbake på sitt eget liv, tross svik og død, er han jo ganske tilfreds.

Den gamle mannens langsomme liv blir avbrutt av at en av døtrene dukker opp, uanmeldt.

? Vi vet jo at hovedpersonen har mistet kona i en ulykke noen år tidligere. Han har flyttet til hytta for å gjøre noe annet, for å koble seg av samfunnet rundt. Jeg ønsket å vise at dette er umulig, din egen historie vil alltid innhente deg. Dette er tilfellet når han møter naboen Lars og det samme skjer når datteren kommer innom. Vi tror at vi selv ikke trenger andre, men kanskje de trenger oss.

Harryland

Det er vanskelig å gjennomføre et intervju med Petterson uten å si noe om hans virke. Veitvedtgutten med en rekke år i engelskavdelingen på Tronsmo bokhandel gjorde gårdbruker av seg. Kjenner han seg beslektet med hovedpersonen i boka?

? Ja, helt klart. Jeg har en dragning mot skogen og jada, jeg fyrer mye i ovnen også, he he.

Men kanskje slektskapet skyldes noe annet, mer dyptliggende? Ligger det en bevisst handling i det å vende det intellektuelle miljøet i Oslo ryggen?

? Jeg er utpreget anti-akademisk, men det er ikke det samme som å være anti-intellektuell. Det finnes masse oppegående folk her ute, kona til kameraten min på Statoilstasjonen er medlem er tre bokklubber, jeg leste engang for Bjørkelangen kvinnelige leserforbund og de hadde hundre medlemmer. De leser som gærne her ute!

Derfor er Petterson grunnleggende kritisk til Oslo-offentlighetens syn på bygda og Indre Østland spesielt:

? Anmelderen Cathrine Krøger i Dagbladet omtalte nylig Levi Henriksen som «slappe noveller fra harryland». Det samme gjaldt for øvrig dere i Klassekampen, som med skittenrealisme-serien dyrket hillbilly-illusjonen om bygda. Ikke dermed sagt at det ikke finnes slike ting her, men bygda må ikke reduseres til det.

? Til slutt Petterson: Du er jo en erklært radikal forfatter, men det direkte samfunnskritiske blikket er ikke det mest framtredende i bøkene dine?

? Vel, det jo til stede i flere. Jeg kommer selv fra arbeiderklassen og tror det er viktig å vite om klasseforskjeller og maktforhold. Likevel kan du ikke tenke på det tjuefire timer i døgnet, da blir alt håpløst.

? Du må holde ut?

? Ja, du må det.

@sitat:Jeg har en dragning mot skogen og jada, jeg fyrer mye i ovnen også

@@sitat:Jeg er utpreget anti-akademisk, men det er ikke det samme som å være anti-intellektuell

@

«Tidlig november. Klokka er ni. Kjøttmeisene smeller mot vinduet. Noen ganger flyr de svimle avgårde etter sammenstøtet, andre ganger faller de og blir liggende i nysnøen og kave før de kommer seg på vingene igjen...»
? Per Petterson: Ekstra oppmerksomme lesere vil se at denne starten på boka er identisk med et avsnitt i din forrige bok «I kjølvannet»?

? Ja, hovedpersonen i den boka var jo forfatter, og dette er boka han skrev, he he.

Boka har fått tittelen «Ut å stjæle hester», av mange spådd å bli kritikeryndlingens store kommersielle gjennombrudd. Romanen er blant annet hovedbok i Bokklubben Nye Bøker.

? Jeg har alltid fått gode kritikker og sitter med følelsen av at denne gangen skal de ta meg.

Verdighet
Petterson smiler og vi vet ikke om vi tror han. I romanen tegnes et bilde av en 67 år gammel mann som har flyttet ut i ei hytte i skogen «langt øst» i landet. Men hans daglige gjøremål blir stadig avbrutt av fortellerens tilbakeblikk til sommeren 1947, og opplevelsene av drap, svik og dramatikk. Kontrasten mellom den inngående beskrivelsen av hovedpersonens gjøremål i nåtiden, og det dramatiske familieportrettet som tegnes opp, mellom naturen på den ene siden og mellommenneskelige forhold på den andre, danner romanens ramme.

? Men først Petterson, for meg virker det som skildringen av den gamle først og fremst handler om hans behov for verdighet?

? Helt enig, jeg skriver et sted om hans frykt for å bli en gammel mann med åpen buksesmekk og flekk på skjorta. Han forsøker å fylle tiden med meningsfulle gjøremål, men det er ikke alltid så lett.

Språket i romanens nåtidsplan bærer sterkt preg av dette. Med en maskulin og dempet fortellerstemme gis inngående beskrivelser av å hogge trær og fyre i ovnen, følelsen når det drysser sagmugg på beina når du kapper trær med motorsag, og hovedpersonens forhold til naturen. For forfatteren Per Petterson er forholdet mellom menneske og natur av avgjørende betydning:

? For hundre år siden var det en sterk tendens i litteraturen til å bruke formuleringer av typen «Natten gråt» eller «Tåka lå som et sørgeslør», altså besjele naturen. For meg er det omvendt. Snarere enn å besjele den er det vi som mennesker som blir påvirket av landskapet rundt oss. I denne boka har jeg jobbet med å la landskapet synke skikkelig inn i hver eneste scene.

Landskap
Dette er svært viktig, ikke minst av en annen grunn. Pralet med de mange dramatiske menneskelige hendelsene, blir naturlandskapet et formildende trekk, som demper smerten, noe nøytraliserende.

? Ja, det gjør det. I bokas tilfelle skal far og sønn som ikke har sett hverandre så mye tilbringe en sommer sammen og gleder seg til det. Det floker seg til, men jeg ønsket å bevare en god følelse. Det gjør nok at denne boka på mange måter er rausere enn de forrige, selv om sviket er der, som alltid.

For om et flatt og skogkledt landskap nær svenskegrensen danner scenen for Pettersons roman, er den mellommenneskelige tematikken av forfatterens eget merke. Sentralt står farens svik mot sønnen:

? Ja, det kommer i nesten hver bok det. Per Petterson smiler:

? Hovedpersonen stoler på de voksne, noe han ikke bør gjøre. Likevel tar hovedpersonen egentlig ikke noe klart standpunkt mot faren.

? Du mener det? Hva tenker egentlig 67-åringen om sviket dengang i 1948?

? Han har vel egentlig en forsonende holdning, at det gikk som det gikk og ble som det ble.

Per Petterson er svært opptatt av denne holdningen. I romanens sluttscene, en tur til Karlstad, Sverige, mister hovedpersonen besinnelsen i møte med en tilfeldig svenske på gata. Knyttneven strammer seg, vår venn er nær ved å slå. ? Men han gjør det ikke.

? Nei, for hvis han hadde gjort det ville han vært offer for omstendighetene rundt. Ved å ikke gjøre det sier han dermed at han bestemmer over sin egen framtid, han redder livet. For livet er smerte, men du må lære å leve med det. Når hovedpersonen ser tilbake på sitt eget liv, tross svik og død, er han jo ganske tilfreds.

Den gamle mannens langsomme liv blir avbrutt av at en av døtrene dukker opp, uanmeldt.

? Vi vet jo at hovedpersonen har mistet kona i en ulykke noen år tidligere. Han har flyttet til hytta for å gjøre noe annet, for å koble seg av samfunnet rundt. Jeg ønsket å vise at dette er umulig, din egen historie vil alltid innhente deg. Dette er tilfellet når han møter naboen Lars og det samme skjer når datteren kommer innom. Vi tror at vi selv ikke trenger andre, men kanskje de trenger oss.

Harryland
Det er vanskelig å gjennomføre et intervju med Petterson uten å si noe om hans virke. Veitvedtgutten med en rekke år i engelskavdelingen på Tronsmo bokhandel gjorde gårdbruker av seg. Kjenner han seg beslektet med hovedpersonen i boka?

? Ja, helt klart. Jeg har en dragning mot skogen og jada, jeg fyrer mye i ovnen også, he he.

Men kanskje slektskapet skyldes noe annet, mer dyptliggende? Ligger det en bevisst handling i det å vende det intellektuelle miljøet i Oslo ryggen?

? Jeg er utpreget anti-akademisk, men det er ikke det samme som å være anti-intellektuell. Det finnes masse oppegående folk her ute, kona til kameraten min på Statoilstasjonen er medlem er tre bokklubber, jeg leste engang for Bjørkelangen kvinnelige leserforbund og de hadde hundre medlemmer. De leser som gærne her ute!

Derfor er Petterson grunnleggende kritisk til Oslo-offentlighetens syn på bygda og Indre Østland spesielt:

? Anmelderen Cathrine Krøger i Dagbladet omtalte nylig Levi Henriksen som «slappe noveller fra harryland». Det samme gjaldt for øvrig dere i Klassekampen, som med skittenrealisme-serien dyrket hillbilly-illusjonen om bygda. Ikke dermed sagt at det ikke finnes slike ting her, men bygda må ikke reduseres til det.

? Til slutt Petterson: Du er jo en erklært radikal forfatter, men det direkte samfunnskritiske blikket er ikke det mest framtredende i bøkene dine?

? Vel, det jo til stede i flere. Jeg kommer selv fra arbeiderklassen og tror det er viktig å vite om klasseforskjeller og maktforhold. Likevel kan du ikke tenke på det tjuefire timer i døgnet, da blir alt håpløst.

? Du må holde ut?

? Ja, du må det.

@sitat:Jeg har en dragning mot skogen og jada, jeg fyrer mye i ovnen også
@@sitat:Jeg er utpreget anti-akademisk, men det er ikke det samme som å være anti-intellektuell

@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.29
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.
Lørdag 6. oktober 2018
Bøkene til blogger Annijor og «Ex on the beach»-Henrik tydeliggjør behovet for et etisk regelverk for sakprosa, hevder advokat. – Det er viktigere å utfordre grenser enn å vedlikeholde dem, mener Forlegger­foreningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk