Mange litteraturinteresserte har glemt Åsmund Sveen, dikteren fra Hedmark som på 30-tallet skrev noen av de mest frimodige og kraftfulle diktene noen nordmann hadde skrevet til da. Med «Det andre mennesket» har Jan Olav Gatland, førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, løftet Fram den merkelige skikkelsen som fascinerte så mange i samtiden. Det er et dramatisk stykke norgeshistorie.

? Helt klart. Åsmund Sveen er en fascinerende dikterskjebne og menneskeskjebne. Fra å være en usikker gutt fra Bygde-Norge kom han inn i det kunstneriske kraftfeltet i hovedstaden med sjokkerende ærlige dikt som stort sett fikk strålende omtaler. Han er en «coming star» i det litterære miljøet, men gjør det fatale valget å bli med i Nasjonal samling, noe som etter krigen gjør sitt til at han dukker under, sier Gatland.

Sveen skrev tre diktsamlinger før krigen. Debuten «Andletet» viser en lyriker som ikke er redd for de store følelsene. Sveen gikk langt i sine erotiske skildringer; skildringer som også var tydelig homoerotiske.

? Det er en nesten sjokkerende ærlighet i diktene?

? Jeg er enig i at han som 30-tallspoet går veldig langt i sin frimodighet. Ofte er poeten i diktene alene i sin elskovsrus, men også sammen med både en kvinne og en mann. Eros er blodfull og dominerende. Men kritikerne var stort sett positive til Sveens inderlighet, bortsett da fra Dagens anmelder Nils Lavik som helst hadde sett boka brent på bålet.

? «Ein stygg og skiten tone», skriver han.

? Det overraskende var vel egentlig at det ikke kom flere slike reaksjoner. Vi er tross alt tidlig på trettitallet. Men kritikerne prøvde å dekke til det relativt åpenbare i Sveens erotiske utlegninger. De ville ikke, eller kunne ikke, skrive for tydelig om dette i sine anmeldelser.

Homofili

I årene før debuten utvikler Åsmund Sveen et nært forhold til den unge Halldis Moren. Med henne som samtalepartner og støttespiller begynner han å finne sin lyriske stemme.

? Hun var kommet lenger enn Åsmund i sin utvikling som poet. Så han lærte nok mye av å være sammen med henne. De utviklet et sterk vennskap som dessverre ble avbrutt på grunn av Åsmunds politiske valg.

?Var han forelsket i henne?

? Han var nok litt forelsket i henne, men kanskje først og fremst i henne som lyriker. Jeg tror Sveen var klar over sin homoseksualitet allerede i gymnastiden i Nordfjordeid, og Halldis uttalte jo i et intervju mange år senere at hun skjønte at Sveen var homofil, selv om hun på denne tiden knapt visste at noe slikt eksisterte.

Sveen møtte i 1933 fotografen Conrad Bringe, og et kjærlighetsforhold utviklet seg mellom de mennene. Forholdet varte i over tjue år. Paret ble synlige i kunstnermiljøet i Oslo. Men Gatland hevder at Sveens lyrikk også sjokkerte andre homofile.

? Det at han var så ærlig og oppriktig var nok sjokkerende blant homofile. Selv om alle i miljøene visste om en person var homofil, var dette var noe man ikke snakket om.

Inn i NS

Ifølge Gatlands lesning av Sveen, både poesien hans og de mange brevene han skrev, var han en naiv karakter, til tross for at han både var intelligent og vel belest. Han gjorde mange merkelige valg.

? Og det merkeligste var at han gikk inn i NS?

? Han skrev noen underlig naive brev allerede under et Tysklands-opphold i 1934, der han prøver å forsvare den politiske utviklingen i landet. Jeg kan ikke se at Sveen var særlig politisk interessert, men han lot seg vel på en eller annen måte forføre. Han måtte skjønne at NS-medlemskap var kontroversielt.

? Han kalte Quisling for en «lederpersonlighet som i seg forener statsmannens intellekt med idealistens hjerte» ?

? Ja, og han ble jo en viktig person i NS' kulturpolitikk, blant annet som byråkrat i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og direktør i Statens teaterdirektorat. Men hvorfor han ble nazist er selvsagt vanskelig å spekulere i. Han var nasjonalromantisk anlagt, noe som ikke minst vises i bygdevisene hans, som nærmer seg den rene heimstaddiktning. Men det er et mysterium at en homofil romantiker som Sveen lot seg forføre av nazismen. Men husk at ti prosent av medlemmene i Forfatterforeningen ble medlemmer av NS, sier Gatland.

Fattig og glemt

Sveen ble dømt til fire og et halvt års fengsel etter krigen. Halvparten av straffen ble sonet. Men sprellene under krigen kostet ham både forlagskontrakt og anseelse. Han skriver jevnt utover på femtitallet, men han får ikke stoffet utgitt. Gatland mener behandlingen av Sveen etter krigen var ussel. Og Harald Grieg sjøl får mye av skylden.? Det har lenge vært en utbredt oppfatning av at Grieg sto bak Sveen-boikotten. Men Dagbladet må også ta en del av skylden. Der i huset så man på Sveens NS-periode som en stor skam, siden Sveen var en profilert anmelder i avisa i årene før krigen. Folk i Dagbladet følte seg enormt sveket.? Gikk dette hardt innpå ham?? Svært hardt. Han visste at mye av det han skrev var svært bra, og han fikk gode tilbakemeldinger fra folk som leste ham. Å ikke få det utgitt, samtidig som Rolf Jacobsen ble hyllet og Tore Hamsun tatt til nåde, var nok en fornedrelse han aldri kom over. Jeg forsvarer jo ikke hans gjerninger under krigen, for all del, men straffen fra samfunnet og det litterære establishment ble for lang. Jeg tror vi har gått glipp av stor poesi fra Sveens hånd på grunn av dette. Jeg er ikke litteraturforsker i akademisk forstand, men jeg tror Åsmund Sveen ville fått en sentral plass i norsk litteraturhistorie hadde han blitt bedre behandlet etter at soningen for landssviket var ferdiggjort. ? Men han ble rehabilitert? ? Fra 1959 ble alt mye bedre. Han ble da en av hovedkonsulentene i Cappelen og skrev en ny diktsamling. Men han var da allerede ødelagt helsemessig, og gikk inn og ut av institusjoner. Jeg tror ikke han følte seg reakseptert som lyriker, selv om han ble lovet utgivelse av diktsamlinga «Brunnen» i 1963. ? Han døde like etter manuset ble innlevert, bare 53 år gammel. Var han på vei opp igjen?? Jeg trodde en stund at han døde for egen hånd, men jeg er nå sikker på at så ikke var tilfellet. Han hadde svært dårlig helse etter mange års heftig alkoholinntak og skrøpelige nerver. Hjertet tålte bare ikke mer.

@sitat:Å ikke få det utgitt, samtidig som Rolf Jacobsen ble hyllet og Tore Hamsun tatt til nåde, var nok en fornedrelse han aldri kom over

Jan Olav Gatland, forfatter@

Mange litteraturinteresserte har glemt Åsmund Sveen, dikteren fra Hedmark som på 30-tallet skrev noen av de mest frimodige og kraftfulle diktene noen nordmann hadde skrevet til da. Med «Det andre mennesket» har Jan Olav Gatland, førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, løftet Fram den merkelige skikkelsen som fascinerte så mange i samtiden. Det er et dramatisk stykke norgeshistorie.

? Helt klart. Åsmund Sveen er en fascinerende dikterskjebne og menneskeskjebne. Fra å være en usikker gutt fra Bygde-Norge kom han inn i det kunstneriske kraftfeltet i hovedstaden med sjokkerende ærlige dikt som stort sett fikk strålende omtaler. Han er en «coming star» i det litterære miljøet, men gjør det fatale valget å bli med i Nasjonal samling, noe som etter krigen gjør sitt til at han dukker under, sier Gatland.

Sveen skrev tre diktsamlinger før krigen. Debuten «Andletet» viser en lyriker som ikke er redd for de store følelsene. Sveen gikk langt i sine erotiske skildringer; skildringer som også var tydelig homoerotiske.

? Det er en nesten sjokkerende ærlighet i diktene?

? Jeg er enig i at han som 30-tallspoet går veldig langt i sin frimodighet. Ofte er poeten i diktene alene i sin elskovsrus, men også sammen med både en kvinne og en mann. Eros er blodfull og dominerende. Men kritikerne var stort sett positive til Sveens inderlighet, bortsett da fra Dagens anmelder Nils Lavik som helst hadde sett boka brent på bålet.

? «Ein stygg og skiten tone», skriver han.

? Det overraskende var vel egentlig at det ikke kom flere slike reaksjoner. Vi er tross alt tidlig på trettitallet. Men kritikerne prøvde å dekke til det relativt åpenbare i Sveens erotiske utlegninger. De ville ikke, eller kunne ikke, skrive for tydelig om dette i sine anmeldelser.

Homofili
I årene før debuten utvikler Åsmund Sveen et nært forhold til den unge Halldis Moren. Med henne som samtalepartner og støttespiller begynner han å finne sin lyriske stemme.

? Hun var kommet lenger enn Åsmund i sin utvikling som poet. Så han lærte nok mye av å være sammen med henne. De utviklet et sterk vennskap som dessverre ble avbrutt på grunn av Åsmunds politiske valg.

? Var han forelsket i henne?

? Han var nok litt forelsket i henne, men kanskje først og fremst i henne som lyriker. Jeg tror Sveen var klar over sin homoseksualitet allerede i gymnastiden i Nordfjordeid, og Halldis uttalte jo i et intervju mange år senere at hun skjønte at Sveen var homofil, selv om hun på denne tiden knapt visste at noe slikt eksisterte.

Sveen møtte i 1933 fotografen Conrad Bringe, og et kjærlighetsforhold utviklet seg mellom de mennene. Forholdet varte i over tjue år. Paret ble synlige i kunstnermiljøet i Oslo. Men Gatland hevder at Sveens lyrikk også sjokkerte andre homofile.

? Det at han var så ærlig og oppriktig var nok sjokkerende blant homofile. Selv om alle i miljøene visste om en person var homofil, var dette var noe man ikke snakket om.

Inn i NS
Ifølge Gatlands lesning av Sveen, både poesien hans og de mange brevene han skrev, var han en naiv karakter, til tross for at han både var intelligent og vel belest. Han gjorde mange merkelige valg.

? Og det merkeligste var at han gikk inn i NS?

? Han skrev noen underlig naive brev allerede under et Tysklands-opphold i 1934, der han prøver å forsvare den politiske utviklingen i landet. Jeg kan ikke se at Sveen var særlig politisk interessert, men han lot seg vel på en eller annen måte forføre. Han måtte skjønne at NS-medlemskap var kontroversielt.

? Han kalte Quisling for en «lederpersonlighet som i seg forener statsmannens intellekt med idealistens hjerte» ?

? Ja, og han ble jo en viktig person i NS' kulturpolitikk, blant annet som byråkrat i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og direktør i Statens teaterdirektorat. Men hvorfor han ble nazist er selvsagt vanskelig å spekulere i. Han var nasjonalromantisk anlagt, noe som ikke minst vises i bygdevisene hans, som nærmer seg den rene heimstaddiktning. Men det er et mysterium at en homofil romantiker som Sveen lot seg forføre av nazismen. Men husk at ti prosent av medlemmene i Forfatterforeningen ble medlemmer av NS, sier Gatland.

Fattig og glemt

Sveen ble dømt til fire og et halvt års fengsel etter krigen. Halvparten av straffen ble sonet. Men sprellene under krigen kostet ham både forlagskontrakt og anseelse. Han skriver jevnt utover på femtitallet, men han får ikke stoffet utgitt. Gatland mener behandlingen av Sveen etter krigen var ussel. Og Harald Grieg sjøl får mye av skylden.? Det har lenge vært en utbredt oppfatning av at Grieg sto bak Sveen-boikotten. Men Dagbladet må også ta en del av skylden. Der i huset så man på Sveens NS-periode som en stor skam, siden Sveen var en profilert anmelder i avisa i årene før krigen. Folk i Dagbladet følte seg enormt sveket.? Gikk dette hardt innpå ham?? Svært hardt. Han visste at mye av det han skrev var svært bra, og han fikk gode tilbakemeldinger fra folk som leste ham. Å ikke få det utgitt, samtidig som Rolf Jacobsen ble hyllet og Tore Hamsun tatt til nåde, var nok en fornedrelse han aldri kom over. Jeg forsvarer jo ikke hans gjerninger under krigen, for all del, men straffen fra samfunnet og det litterære establishment ble for lang. Jeg tror vi har gått glipp av stor poesi fra Sveens hånd på grunn av dette. Jeg er ikke litteraturforsker i akademisk forstand, men jeg tror Åsmund Sveen ville fått en sentral plass i norsk litteraturhistorie hadde han blitt bedre behandlet etter at soningen for landssviket var ferdiggjort. ? Men han ble rehabilitert? ? Fra 1959 ble alt mye bedre. Han ble da en av hovedkonsulentene i Cappelen og skrev en ny diktsamling. Men han var da allerede ødelagt helsemessig, og gikk inn og ut av institusjoner. Jeg tror ikke han følte seg reakseptert som lyriker, selv om han ble lovet utgivelse av diktsamlinga «Brunnen» i 1963. ? Han døde like etter manuset ble innlevert, bare 53 år gammel. Var han på vei opp igjen?? Jeg trodde en stund at han døde for egen hånd, men jeg er nå sikker på at så ikke var tilfellet. Han hadde svært dårlig helse etter mange års heftig alkoholinntak og skrøpelige nerver. Hjertet tålte bare ikke mer.
@sitat:Å ikke få det utgitt, samtidig som Rolf Jacobsen ble hyllet og Tore Hamsun tatt til nåde, var nok en fornedrelse han aldri kom over
Jan Olav Gatland, forfatter@