** Etter at Magnus Marsdal i tidsskriftet Samtiden stilte spørsmålet ingen visste at de lurte på ? om Lille Lørdag fungerte som nyliberalismens glidemiddel ? og Klassekampen nå følger opp med en serie om muligheten for politisk humor i en markedstilpasset tid ? gav jeg meg til å tenke. Hva er forholdet mellom politikk og kultur? I hvilken grad bør kritikk av politiske forhold, som nyliberalismen, falle sammen med tilsvarende kulturkritikk?

Flere steder snakkes det om to typer radikalere: På den ene siden de politiske radikalerne, som er opptatt av «tradisjonelle» venstresideproblemstillinger, som miljøvern, fagbevegelse, tredje verden og motstand mot kommersialisme og kjøpepress. Motsatt av disse finnes den gruppen som upresist omtales som kulturradikale. Et vanskelig begrep egentlig, fordi det gir så bestemte historiske og kulturelle assosiasjoner. Men la gå. Kulturradikalerne er i større grad opptatt av (postmoderne) retninger i nyere filosofi, av trender, subkulturer og ironi. Personifiseringen av Lille Lørdag er en kulturradikaler, i den allmenne betydningen av ordet.

   De politiske radikalerne har brukt to hovedargumenter de kulturradikale. Først blir det hevdet at deres verdisyn bare er gyldig hva angår et lite urbant middelklassepublikum, som forsøker å gjøre sitt eget syn på verden allmenngyldig. Dette er i unge folks tilfelle, med unntak av i karikert kaffe latte-form, galt. For som blant annet forfatteren John Erik Riley har påpekt korrekt: 90-tallet kjennetegnes av «postmodernismen til folket». Du trengte ikke ha hovedfag i sosiologi for å være ironisk. Du måtte ikke være filosof for å gjennomskue reality-tv.

Det andre synspunktet hevder at det kulturradikale synet på verden har banet vei for uhemmede markedskrefter. Dette synspunktet kan knyttes an til filosofen Gunnar Skirbekk og hans tese om kulturradikalismen som «kapitalismens lausunge» og har stått sterkt siden. Marsdals generelle postmodernismekritikk og synspunktene på Lille Lørdag går derfor inn i en lang historisk tradisjon. Men viktigst: De har ganske sikkert rett. Den «kulturradikale» verdensanskuelsen var nyliberalismens glidemiddel.

   For hvis det er noe moderne populærkultur, fra hip hop til Lille Lørdag har til felles, så er det at de svekker forsvarsverkene mot nyliberalisme. Hva skal venstresida gjøre med det? Innen kunstfeltet har liksom-avantgardens svar på kommersialiering vært kunstens tilbaketrekning til dit formålsrasjonaliteten og kommersialismen ikke har nådd. Men slike synspunkter er og blir for spesielt interesserte, også politisk. Skal venstresida ha noe som helst håp om å bli noe større enn de to prosentene som til en hver tid hater merkeklær og kommersiell underholdning, må populærkulturen tas på alvor. Også den kyniske markedsdrevne delen av den. For venstresida har tradisjonelt gjort en fatal feil når de har sluttet at kommersiell underholdning skaper kommersialiserte sinn. Dårlig kultur skaper ikke dårlige mennesker. Populærkulturen er også delvis autonom.

   Men så vil raddisen innvende at alt er politikk, også det tilsynelatende upolitiske. Det er riktig. Men det betyr ikke at det politiske lar seg fatte med et tradisjonelt politisk begrepsapparat. Så la meg derfor slå et slag for de utskjelte «kulturradikalere». I motsetning til Magnus Marsdal leser disse kulturelle uttrykk på dens egne premisser. For det er ikke noen 90-tallsklisjé at folk leser egen mening inn i kulturelle fenomener, også kommersielle. Å si noe annet er grov umyndiggjøring. Derfor: Vi må faktisk skille mellom nyliberale tendenser i politikk og kultur. Jeg forbeholder meg retten til å være like for kulturelle uttrykk som legitimerer nyliberalisme som jeg er mot markedsstyring i helse- eller utdanningssektoren. Kanskje har kulturradikaleren Marsdal innsett det samme. Den som har lest siste nummer av tidsskriftet Samtiden vil kunne være enige i at helsidebildet av han og Harald Eia fremmer et gjennomkommersielt skjønnhetsideal. Marsdal legitimerer nyliberalismen. Og det var ment som skryt.

** Etter at Magnus Marsdal i tidsskriftet Samtiden stilte spørsmålet ingen visste at de lurte på ? om Lille Lørdag fungerte som nyliberalismens glidemiddel ? og Klassekampen nå følger opp med en serie om muligheten for politisk humor i en markedstilpasset tid ? gav jeg meg til å tenke. Hva er forholdet mellom politikk og kultur? I hvilken grad bør kritikk av politiske forhold, som nyliberalismen, falle sammen med tilsvarende kulturkritikk?

Flere steder snakkes det om to typer radikalere: På den ene siden de politiske radikalerne, som er opptatt av «tradisjonelle» venstresideproblemstillinger, som miljøvern, fagbevegelse, tredje verden og motstand mot kommersialisme og kjøpepress. Motsatt av disse finnes den gruppen som upresist omtales som kulturradikale. Et vanskelig begrep egentlig, fordi det gir så bestemte historiske og kulturelle assosiasjoner. Men la gå. Kulturradikalerne er i større grad opptatt av (postmoderne) retninger i nyere filosofi, av trender, subkulturer og ironi. Personifiseringen av Lille Lørdag er en kulturradikaler, i den allmenne betydningen av ordet.

   De politiske radikalerne har brukt to hovedargumenter de kulturradikale. Først blir det hevdet at deres verdisyn bare er gyldig hva angår et lite urbant middelklassepublikum, som forsøker å gjøre sitt eget syn på verden allmenngyldig. Dette er i unge folks tilfelle, med unntak av i karikert kaffe latte-form, galt. For som blant annet forfatteren John Erik Riley har påpekt korrekt: 90-tallet kjennetegnes av «postmodernismen til folket». Du trengte ikke ha hovedfag i sosiologi for å være ironisk. Du måtte ikke være filosof for å gjennomskue reality-tv.

Det andre synspunktet hevder at det kulturradikale synet på verden har banet vei for uhemmede markedskrefter. Dette synspunktet kan knyttes an til filosofen Gunnar Skirbekk og hans tese om kulturradikalismen som «kapitalismens lausunge» og har stått sterkt siden. Marsdals generelle postmodernismekritikk og synspunktene på Lille Lørdag går derfor inn i en lang historisk tradisjon. Men viktigst: De har ganske sikkert rett. Den «kulturradikale» verdensanskuelsen var nyliberalismens glidemiddel.

   For hvis det er noe moderne populærkultur, fra hip hop til Lille Lørdag har til felles, så er det at de svekker forsvarsverkene mot nyliberalisme. Hva skal venstresida gjøre med det? Innen kunstfeltet har liksom-avantgardens svar på kommersialiering vært kunstens tilbaketrekning til dit formålsrasjonaliteten og kommersialismen ikke har nådd. Men slike synspunkter er og blir for spesielt interesserte, også politisk. Skal venstresida ha noe som helst håp om å bli noe større enn de to prosentene som til en hver tid hater merkeklær og kommersiell underholdning, må populærkulturen tas på alvor. Også den kyniske markedsdrevne delen av den. For venstresida har tradisjonelt gjort en fatal feil når de har sluttet at kommersiell underholdning skaper kommersialiserte sinn. Dårlig kultur skaper ikke dårlige mennesker. Populærkulturen er også delvis autonom.

   Men så vil raddisen innvende at alt er politikk, også det tilsynelatende upolitiske. Det er riktig. Men det betyr ikke at det politiske lar seg fatte med et tradisjonelt politisk begrepsapparat. Så la meg derfor slå et slag for de utskjelte «kulturradikalere». I motsetning til Magnus Marsdal leser disse kulturelle uttrykk på dens egne premisser. For det er ikke noen 90-tallsklisjé at folk leser egen mening inn i kulturelle fenomener, også kommersielle. Å si noe annet er grov umyndiggjøring. Derfor: Vi må faktisk skille mellom nyliberale tendenser i politikk og kultur. Jeg forbeholder meg retten til å være like for kulturelle uttrykk som legitimerer nyliberalisme som jeg er mot markedsstyring i helse- eller utdanningssektoren. Kanskje har kulturradikaleren Marsdal innsett det samme. Den som har lest siste nummer av tidsskriftet Samtiden vil kunne være enige i at helsidebildet av han og Harald Eia fremmer et gjennomkommersielt skjønnhetsideal. Marsdal legitimerer nyliberalismen. Og det var ment som skryt.