? Jeg hadde lyst til å reise meg og rope «vi har skjønt det nå!!», og det var allerede i første akt.

Det var i London. Et fryktelig teaterstykke, ifølge Hallo i uken-sjefen. Verdens morsomste film omskrevet til en slapp og «morsom» kommentar til Bush & Blair. Politisk humor på sitt verste?

? Dette var første gang jeg virkelig ble forbanna over noe jeg ikke har likt, sier Kalvø.

Vi snakker om humoren etter ironien. 00-tallets alvor versus 90-tallets verdinihilisme. Bakgrunnen er Magnus Marsdals intervju med 90-tallshumorens anti-ideolog Harald Eia i tidsskriftet Samtiden (gjengitt i Klassekampen 15. november). I intervjuet postulerer Marsdal at Eias prosjekter fungerte som et «glidemiddel for nyliberalismen». Nå tar vi debatten ett skritt videre, og spør: Er humoren «fri» og «autonom», eller bidrar den til å forskyve sannhetene, doxaene, i en bestemt retning? Var Eias uttalte ikke-politiske humor mer politisk enn Tramteatret noengang var? For å spissformulere Marsdals poeng: Var Harald Eia og Bård Tufte Johansen i sin morsomme utdriting av engasjement og kjip radikalisme mer effektive nyliberalister enn Kristin Clemet?

Autonomi

Vi skrur klokka tilbake en halvtime, altså før Kalvø er blitt varm i trøya. Vi klasker til med det umulige åpningsspørsmålet:

? Humorens autonomi, Kalvø, hva mener du om ..?

? Jeg har vanskelig for å få dette til å gå opp. Det vi humorister driver med har selvsagt en effekt, men det gjelder jo alle ytringer eller bevegelser i det offentlige rom. Men uten at jeg helt skjønner hvor du vil, så ... nei, denne problemstillingen virker ganske søkt. Vi må huske på at Bård og Harald representerte en type humor preget av forvirring hvor fasiten ikke alltid var tilstede. Og dette var kanskje nytt; man visste ikke hvor man hadde dem.

? Og det finner du fascinerende?

? Hvis det var en spesiell humor på 90-tallet, så var det at den var forvirrende og uklar. Alt var et rollespill og vi visste liksom aldri om komikerne tulla for eksempel når de ble intervjuet. Denne forvirringstaktikken funket fint, mange ble jo provosert over at de ikke forsto vitsen. Så ja ? jeg synes programmene deres var gode.

? Men tilbake til påstanden om at de virket forsterkende på en allerede konstituert samfunnsorden?

? Du prøver deg igjen. Som sagt synes jeg dette blir litt søkt. Vi må jo huske at Bård og Haralds kylling-stunt var politisk som bare det. Selv om mange ikke skjønte poenget der heller, og det er jo det morsomste med 90-talls-humoren: at mye av vitsen var så forvirrende at det som skjedde i etterkant forsterket poenget. «Kyllingen» ble jo et svært fenomen, smiler Kalvø med dette underdrevne smilet sitt.

Standpunkt

For Kalvø er oppblomstringen av den ny-radikale bevegelsen et tegn på at Marsdals kritikk av Harald Eias programmer er grunnløs. For ? som Kalvø påpeker ? den morsomste mannen i Norge i dag er jo uttalt venstre-raddis.

? At Knut Nærum er en politisk humorist er hevet over enhver tvil. Den siste boka hans, «Krig!» er politisk satire på høyt plan. Dessuten bruker han «Nytt på nytt» til å lure inn en type humor som ikke forbindes med familie-prime-time NRK. Det er bra at det går an å gjøre slikt i en bred kontekst ? og viktigst: utenfor den innvidde menighet. Det er jo latterlig enkelt å være morsom for de innvidde.

? Var det ikke nettopp det Bård og Harald gjorde et slags opprør mot ved å snu opp ned på konvensjonene?

? Hehe, du tok meg litt der. De har nok ødelagt for den formen for humor som på forhånd har et uttalt standpunkt. Det er ikke mulig i dag å late som om parodiene ikke har vært der. Derfor må vi nærme oss publikum på andre måter.

? Men du opptrer aldri for politiske partier?

? Det er et prinsipp. Aldri for politiske partier eller organisasjoner som ligner på politiske partier. Jeg tror det har en verdi at jeg ikke står fram med mitt politiske syn når jeg er satiriker.

? Men Nærum gjør det. Er du ikke litt feig?

? Overhodet ikke. At jeg ikke flagger mitt syn konkret betyr jo ikke at jeg ikke sier ting om samfunnet rundt meg. Hallo i uken er ikke et nøytralt, eller for å bruke Klassekampens begrep ? autonomt, program. Det finnes lyttere som sitter med stoppeklokke og finner ut hvem vi tuller mest med. Og det er jo KrF, selvsagt, hehe.

We want Moore

:Kanskje er han helt ute nå. Den siste boka er ikke så morsom som de forrige, dessuten er han blitt steinrik med penthouse på Upper East Manhattan. Likevel: Michael Moore er jævlig radikal. Hater business-USA og mener Bush jr er mer et symptom enn et partikulært kasus. Men figuren Michael Moore finnes ikke i Norge. Strukturell kritikk står ikke høyt i kurs hos norske satirikere. Men Kalvø er begeistret.

? Jeg er svak for Michael Moore. Han er jo ekstremt sint, engasjert og uttalt politisk.

? Kunne en Moore ha holdt på slik i Norge?

? Det er noe med å kunne finne et tema som virkelig ville opprørt, altså virkelig opprørt, folk i dette fornøyde, men akk så misfornøyde landet.

Kalvø lar svaret henge før han følger opp sjøl.

? Jeg vet ikke om det er så enkelt, men vi har jo alltids massemediene. Det er det jo mye å ta av. Det fascinerer meg for øvrig at meningsmålinger viser at folk ikke stoler på mediene, samtidig som de godtar at de samme mediene setter dagsorden.

? Du er sjøl kanskje mest tydelig i mediekritikken?

? Hvis folk ler mer av Viggo Johansen etter Espen Beranek Holms parodi, har vi jo oppnådd noe.

? Harald Eia påstår at satiren føles litt kald?

? Han har rett i at satiren er mer logisk og krever mer hjerneinnsats enn mer «pussig» humor. For meg er det helt klart en utfordring å hindre at satiren blir sånn, jeg strever etter å bli mer pussig. Altså: Hele poenget er: blir det gjennomskuelig, blir det ikke morsomt. Humoren må ikke innom intellektet og analysen. Den skal gå rett i hjertet, så til hjernen. Dette tror jeg vi lykkes med av og til, men det er vanskelig.

Syntesen

Are Kalvø er humoristen som er lei av moroa. Kryptisk? Ikke verre enn at han etterlyser politikere som innser at det de driver med er alvorlig.

? Jeg begynner å bli mektig lei av selvironi. Jeg ville sette stor pris på en norsk politiker som ikke er selvironisk. Det at Valgerd sang på tv var ... om ikke feil, så iallfall stygt. Det går jo an å legge på når man får telefoner med spørsmål om å være med på slikt, men de er vel redde for å være usporty. Mange bedrifter og organisasjoner bestiller komikere som skal harsellere med dem selv. Denne formen for selvironi er utrolig klam.

? Så du er rammet av «det nye alvoret»?

? Mange av 90-tallshumoristene tok ingenting alvorlig. Men alt går i bølger. Engasjementet og alvoret er på vei tilbake. Jeg vil gå i bresjen for en syntese her: En pussig og forvirrende politisk humor.

? Sounds like the Python?

? Monty Pythons humor var pussig og «silly», men også intellektuell og politisk. Barnslig og dum, men utrolig morsom.

? Mer snerten enn Tramteatrets?

? Du ? ikke et eneste stygt ord om Pelle Parafin. Eller Randi og Ronny.

? Men overtydelige?

? Ok, vi sier det sånn: De var litt overtydelige, men med mange tullete virkemidler.

vignett-tekst2:hans.petter.sjoli@klassekampen.no

? Jeg hadde lyst til å reise meg og rope «vi har skjønt det nå!!», og det var allerede i første akt.

Det var i London. Et fryktelig teaterstykke, ifølge Hallo i uken-sjefen. Verdens morsomste film omskrevet til en slapp og «morsom» kommentar til Bush Blair. Politisk humor på sitt verste?

? Dette var første gang jeg virkelig ble forbanna over noe jeg ikke har likt, sier Kalvø.

Vi snakker om humoren etter ironien. 00-tallets alvor versus 90-tallets verdinihilisme. Bakgrunnen er Magnus Marsdals intervju med 90-tallshumorens anti-ideolog Harald Eia i tidsskriftet Samtiden (gjengitt i Klassekampen 15. november). I intervjuet postulerer Marsdal at Eias prosjekter fungerte som et «glidemiddel for nyliberalismen». Nå tar vi debatten ett skritt videre, og spør: Er humoren «fri» og «autonom», eller bidrar den til å forskyve sannhetene, doxaene, i en bestemt retning? Var Eias uttalte ikke-politiske humor mer politisk enn Tramteatret noengang var? For å spissformulere Marsdals poeng: Var Harald Eia og Bård Tufte Johansen i sin morsomme utdriting av engasjement og kjip radikalisme mer effektive nyliberalister enn Kristin Clemet?

Autonomi
Vi skrur klokka tilbake en halvtime, altså før Kalvø er blitt varm i trøya. Vi klasker til med det umulige åpningsspørsmålet:

? Humorens autonomi, Kalvø, hva mener du om ..?

? Jeg har vanskelig for å få dette til å gå opp. Det vi humorister driver med har selvsagt en effekt, men det gjelder jo alle ytringer eller bevegelser i det offentlige rom. Men uten at jeg helt skjønner hvor du vil, så ... nei, denne problemstillingen virker ganske søkt. Vi må huske på at Bård og Harald representerte en type humor preget av forvirring hvor fasiten ikke alltid var tilstede. Og dette var kanskje nytt; man visste ikke hvor man hadde dem.

? Og det finner du fascinerende?

? Hvis det var en spesiell humor på 90-tallet, så var det at den var forvirrende og uklar. Alt var et rollespill og vi visste liksom aldri om komikerne tulla for eksempel når de ble intervjuet. Denne forvirringstaktikken funket fint, mange ble jo provosert over at de ikke forsto vitsen. Så ja ? jeg synes programmene deres var gode.

? Men tilbake til påstanden om at de virket forsterkende på en allerede konstituert samfunnsorden?

? Du prøver deg igjen. Som sagt synes jeg dette blir litt søkt. Vi må jo huske at Bård og Haralds kylling-stunt var politisk som bare det. Selv om mange ikke skjønte poenget der heller, og det er jo det morsomste med 90-talls-humoren: at mye av vitsen var så forvirrende at det som skjedde i etterkant forsterket poenget. «Kyllingen» ble jo et svært fenomen, smiler Kalvø med dette underdrevne smilet sitt.

Standpunkt
For Kalvø er oppblomstringen av den ny-radikale bevegelsen et tegn på at Marsdals kritikk av Harald Eias programmer er grunnløs. For ? som Kalvø påpeker ? den morsomste mannen i Norge i dag er jo uttalt venstre-raddis.

? At Knut Nærum er en politisk humorist er hevet over enhver tvil. Den siste boka hans, «Krig!» er politisk satire på høyt plan. Dessuten bruker han «Nytt på nytt» til å lure inn en type humor som ikke forbindes med familie-prime-time NRK. Det er bra at det går an å gjøre slikt i en bred kontekst ? og viktigst: utenfor den innvidde menighet. Det er jo latterlig enkelt å være morsom for de innvidde.

? Var det ikke nettopp det Bård og Harald gjorde et slags opprør mot ved å snu opp ned på konvensjonene?

? Hehe, du tok meg litt der. De har nok ødelagt for den formen for humor som på forhånd har et uttalt standpunkt. Det er ikke mulig i dag å late som om parodiene ikke har vært der. Derfor må vi nærme oss publikum på andre måter.

? Men du opptrer aldri for politiske partier?

? Det er et prinsipp. Aldri for politiske partier eller organisasjoner som ligner på politiske partier. Jeg tror det har en verdi at jeg ikke står fram med mitt politiske syn når jeg er satiriker.

? Men Nærum gjør det. Er du ikke litt feig?

? Overhodet ikke. At jeg ikke flagger mitt syn konkret betyr jo ikke at jeg ikke sier ting om samfunnet rundt meg. Hallo i uken er ikke et nøytralt, eller for å bruke Klassekampens begrep ? autonomt, program. Det finnes lyttere som sitter med stoppeklokke og finner ut hvem vi tuller mest med. Og det er jo KrF, selvsagt, hehe.

We want Moore
:Kanskje er han helt ute nå. Den siste boka er ikke så morsom som de forrige, dessuten er han blitt steinrik med penthouse på Upper East Manhattan. Likevel: Michael Moore er jævlig radikal. Hater business-USA og mener Bush jr er mer et symptom enn et partikulært kasus. Men figuren Michael Moore finnes ikke i Norge. Strukturell kritikk står ikke høyt i kurs hos norske satirikere. Men Kalvø er begeistret.

? Jeg er svak for Michael Moore. Han er jo ekstremt sint, engasjert og uttalt politisk.

? Kunne en Moore ha holdt på slik i Norge?

? Det er noe med å kunne finne et tema som virkelig ville opprørt, altså virkelig opprørt, folk i dette fornøyde, men akk så misfornøyde landet.

Kalvø lar svaret henge før han følger opp sjøl.

? Jeg vet ikke om det er så enkelt, men vi har jo alltids massemediene. Det er det jo mye å ta av. Det fascinerer meg for øvrig at meningsmålinger viser at folk ikke stoler på mediene, samtidig som de godtar at de samme mediene setter dagsorden.

? Du er sjøl kanskje mest tydelig i mediekritikken?

? Hvis folk ler mer av Viggo Johansen etter Espen Beranek Holms parodi, har vi jo oppnådd noe.
? Harald Eia påstår at satiren føles litt kald?

? Han har rett i at satiren er mer logisk og krever mer hjerneinnsats enn mer «pussig» humor. For meg er det helt klart en utfordring å hindre at satiren blir sånn, jeg strever etter å bli mer pussig. Altså: Hele poenget er: blir det gjennomskuelig, blir det ikke morsomt. Humoren må ikke innom intellektet og analysen. Den skal gå rett i hjertet, så til hjernen. Dette tror jeg vi lykkes med av og til, men det er vanskelig.

Syntesen
Are Kalvø er humoristen som er lei av moroa. Kryptisk? Ikke verre enn at han etterlyser politikere som innser at det de driver med er alvorlig.

? Jeg begynner å bli mektig lei av selvironi. Jeg ville sette stor pris på en norsk politiker som ikke er selvironisk. Det at Valgerd sang på tv var ... om ikke feil, så iallfall stygt. Det går jo an å legge på når man får telefoner med spørsmål om å være med på slikt, men de er vel redde for å være usporty. Mange bedrifter og organisasjoner bestiller komikere som skal harsellere med dem selv. Denne formen for selvironi er utrolig klam.

? Så du er rammet av «det nye alvoret»?

? Mange av 90-tallshumoristene tok ingenting alvorlig. Men alt går i bølger. Engasjementet og alvoret er på vei tilbake. Jeg vil gå i bresjen for en syntese her: En pussig og forvirrende politisk humor.

? Sounds like the Python?

? Monty Pythons humor var pussig og «silly», men også intellektuell og politisk. Barnslig og dum, men utrolig morsom.

? Mer snerten enn Tramteatrets?

? Du ? ikke et eneste stygt ord om Pelle Parafin. Eller Randi og Ronny.

? Men overtydelige?

? Ok, vi sier det sånn: De var litt overtydelige, men med mange tullete virkemidler.

vignett-tekst2:hans.petter.sjoli@klassekampen.no