Er norsk tidsskriftkultur i fritt fall? Var alt så mye bedre før? Før Knut Olav Åmås og før Atle Kittang ble rasende på Prosa aller mest ? og tidsskrifter flest? I forbindelse med den såkalte «Kittang-debatten» i Klassekampen i vår ble det skutt skarpt verbalt mot norske tidsskrifter og tilhørende unge redaktører.

Dette får oss naturligvis til å fundere litt, vi som ikke leste Samtiden noe særlig før Åmås tok over. Blir vi lurt? Var fortidens Samtiden en oase av kvalitet og kunnskap, mens nåtidens Samtiden ? som vi er blitt så glade i ? kun er en dårlig skygge av sin forgjenger. Blir vi snytt? Har Knut Olav Åmås med sin nese for god pr ikke luktet at tidsskriftet i samme slengen har begynt å råtne? Dette var tanker som dukket opp etter at Kittang-debattantene var ferdige med sitt og showet var over.

Så hva annet å gjøre, enn å tilbringe noen dager på Deichmanske bibliotek, med hodet i gamle utgaver av Samtiden for å sammenligne de gamle med de nye. Er det slik som Atle Kittang og andre har hevdet, undret jeg, at Samtiden på få år har forvandlet seg fra å være et tungt, kvalitetssikkert tidsskrift til å bli en lettvint og overfladisk light?

Jeg ? med til dels subjektive kriterier ? sammenlignet to utgaver av tidsskriftet: Samtiden i 1992 med Samtiden i 2002. En årgang under Trond Berg Eriksen og en under Knut Olav Åmås. En årgang i etterkant av Øst-Europeiske revolusjoner ? og en årgang i etterkant av 11. september. En årgang før vi visste hva internett og email var, og en årgang med stor satsing på internett og interaktivitet.

I 1992 trodde vi på ironisk distanse. I 2002 ser vi med distanse på ironien. Mye har skjedd i samfunnet vårt på ti år, men hvor mye har skjedd i Samtiden? Svar: Ikke så veldig mye. På godt og på vondt. Etter å ha pløyd meg gjennom seks utgaver Samtiden 1992 og fire stykk Samtiden 2002, kan jeg ikke fatte hvordan beskyldningene fra Kittang (og andre) om «tabloidisering» og «journalisme» empirisk kan begrunnes.

Bakteppet

Først et lite bakteppe: «Tidsskriftene er i dag våre mest følsomme måleinstrumenter for eksistensen av en demokratisk, kritisk offentlighet. Så lenge vi har tidsskriftene, kan vi regne med at den ikke helt har opphørt å fungere.» Dette hevdet Per Thomas Andersen pompøst i jubileumsartikkelen om Samtiden i tidsskriftets 100-årsnummer i 1990.

Det er ingen tvil om at Åmås opererer i en helt annen medievirkelighet enn Berg Eriksen og andre forgjengere gjorde. Han havnet midt i massemedienes tid. Og han gjør det han må. Samtiden er vårt eldste og mest prestisjefylte tidsskrift, og har i dag et opplag på 7000. Dette gjør ikke tidsskriftet større enn en middels lokalavis, men du verden så mye støy redaktør Åmås klarer å stelle i stand helt uproporsjonalt med størrelsen på tidsskriftet. Er dette nødvendigvis negativt?

Aggressive holdninger

«Det er ein tendens i tida til å forveksle innhald med stil, det faglege med det journalistisk slåande,» skrev Atle Kittang i Klassekampen, og mente dette ikke bare gjaldt kommersielle medier slik vi alle kan observere i utide, men også tidsskriftene våre. Særlig pekte han mot Prosa, men la ikke skjul på at den samme karakteristikken like gjerne kunne ramme Åmås og hans Samtiden.

Kittang mener å se en tendens, der mer aggressive holdninger i media kan spores også innenfor tidsskriftredaksjoner. Med unntak av å vise til konfrontasjonen mellom seg selv og Prosa og bruke dette som et belegg for anklagene, gir ikke Kittang empiri for påstanden, men skriver likevel om journalismens inntog på alle arenaer der debatt finner sted.

Mange ser Samtidens påståtte nye tilgjengelighet som en bra ting. Andreas Wiese i Dagbladet skrev for eksempel i fjor at Knut Olav Åmås på to nummer har klart å gjøre Samtiden viktig, ved å gjøre det søvn-lukkede akademiske tidsskriftet synlig. «Det gjør han ved å søke konflikt, og ved å tenke mediestrategisk,» skriver Wiese.

Åmås har i løpet av sin knappe tid som redaktør angrepet maktutredningen, Midtøsten-prosessen, forlagsbransjen, og spake kulturjournalister. Hvert nummer har smittet flere andre medier og skapt debatt, opplaget øker og Åmås oppfordrer til stadig spissformulering hos sine skribenter. Er det tabloid? Ikke nødvendigvis. Er det pr-bevisst? Selvsagt.

«Journalisme»

Kunnskap som inngår allianse med engasjement og energi, skal slippe å lide under påstand om middelmådighet og journalisme. Knut Olav Åmås har erklært at han vil bringe opplysning til en opplyst allmennhet, som må dyrkes og forløses. Som virkemiddel foreslår han å skjære bort traurig og innadvendt akademisk sjargong.

Bruken av journalisme-begrepet tilsier at et enkelt tilgjengelig og tydelig språk er det sammen som lettvint, overfladisk og manglende kvalitet. Er «journalisme» kun et negativt utrykk, eller kan det også tolkes som en evne til å få frem gode skribenter og et tilgjengelig språk?

Så lenge jeg har vært voksen kan jeg ikke huske et tidsskrift med det gjennomslag i offentligheten som Samtiden nå opplever. Selvsagt driver Åmås pr for seg selv ved å slenge om seg med kjendis-navn i overskrifter og cover, men ? hva så? At flere enn den indre sirkel pirres av en innledning eller et kjent navn og vil lese lange artikler må jo være godt for verden.

Samtiden 1992

Da Trond Berg Eriksen ble bejublet i avisspaltene i jubileumsåret 1990 skrev flere at han representerte en savnet språklig spiritualitet, og han ble rost for oppfinnsomme visuelle virkemidler. Så hva slags Samtiden var Samtiden i 1992?

Jeg hadde forberedt meg på noe annet enn det Samtiden jeg kjenner i dag, kritikken tatt i betraktning. Kanskje var det en annen type skribenter? Kanskje var språket svært komplisert? Kanskje skulle jeg finne kvalitet på et hittil ukjent nivå?

Hva fant jeg? Først og fremst: Selve utrykket var atskillig mer tabloid i 1992 enn i dag. Smale kolonner, to eller tre på hver side, akkurat som i tabloid-avisene. Alle artiklene var illustrert med foto eller tegninger, kanskje malerier, men alltid med snert, humor og veiledning til saken, på en måte som gjør artiklene mer inngangsvennlige enn i Samtiden 2002 og minner meget om avisens form.

Språklig var artiklene ? stort sett ? en fryd å lese. Jeg kan dessverre ikke gå i detaljer her, det ville ta for mye plass, men jeg gledet meg over et lettlest ? tør jeg si journalistisk? ? språk i det meste jeg leste. Her var artikler om forfattere på fylla, om pr-kåte forfattere, en sosialpsykologisk analyse av trikken, kåseri om lykkespill og et essay om nøkkelen, om hvordan travbanen skaper mannen, og et ode til den greske vase. For å nevne noe. Mye gøy med andre ord, og mindre direkte politisk enn Samtiden er i dag.

Jeg kan ikke se at leserne oppfattes som en annen gruppe i Berg Eriksens øyne i forhold til Åmås'. Begge skriver tilgjengelige ledere for folk flest, Åmås mer aggressiv, Berg Eriksen mer tilbakelent, begge samtidsorienterte og politisk motiverte. Likevel klarte ikke, eller prøvde ikke, Berg Eriksen å rette skyts på en slik måte at det traff noe eller noen som tok opp tråden og skapte debatt. Dette klarer Åmås. I 1992 var det null treff på «Samtiden» i søkesystemet A-tekst på internett, mens det var 26 treff på samme ordet i 2002.

Kjønn

Det mest interessante funnet, og mest begredelige, handlet imidlertid om kjønn. At eldre akademiske menn føler seg skviset ut av det gode tidsskrift-selskap sier nok mer om den enkeltes subjektive oppfatning enn hva som er realitet. Realiteten er at det er kvinner som mangler, unge, gamle eller midt i mellom. De er ikke mer synlig tilstede i 2002 enn i 1992, og dette er ikke bare flaut for Samtiden, men faktisk ganske trist. I 1992 var bare 25 prosent (20 skribenter av 79) kvinner, mens tallet for 2002 er enda verre: Kun 21 prosent (14 av 66) av skribentene bærer en kvinnestemme.

Er det slik at Åmås ikke mottar artikler fra kvinner? I så fall bør han aktivt oppfordre oss. Dersom det mottas like mange artikler fra kvinner som fra menn, bør redaksjonen spørre seg hvorfor menn i så stor grad får forrang. Faktisk er det i enkelte utgaver svært påfallende.

I nummer 2 2002 var tre av skribentene kvinner og 12 menn, i nummer 3 2002 var det 16 mannlige bidragsytere og fire kvinnelige. Dette burde få et par bjeller til å ringe i redaksjonen til et tidsskrift som vil operere kritisk og avsløre både formell ? og uformell ? makt.

Knut Olav Åmås har selv sagt i et intervju at Samtiden har som ideal å «kritisere makten, først og fremst den makt som ikke blir sett og diskutert av andre. Stille spørsmål ved de verdier og ideologier som bestemmer samfunnet og kulturen». I dette idealet spiller kjønn en selvsagt rolle.

Også Trond Berg Eriksen kunne anstrengt seg i 1992. I nummer 1 var det ti menn og tre kvinner, mens nummer fire 1992 kunne skilte med ni mannlige skribenter og kun to kvinnelige. Det er ikke flatterende fakta.

Oppkomlinger?

Hvem er det så som skriver i Samtiden? Kan det være at akademikere i stadig større grad må vike for lettsindige oppkomlinger? Å nei, her kan Kittang og andre sove rolig om natten. I 1992 var 58 prosent (46 av 79) av skribentene akademikere, det vil si dem som er ansatt i akademia, er forskere, stipendiater eller lektorer. Selvsagt vil det være flere med høyere utdannelse også blant bidragsyterne i andre grupper. Trenden har ikke forandret seg meget i de 10 årene frem til 2002: 56 prosent (37 av 66) jobber innenfor akademiske retninger.

I 2002 finnes også ni stykk forfattere, 10 skribenter/journalister, en politiker og ni andre (kulturformidlere, leger, ansatte i media, forvaltning eller for eksempel Stein Lillevolden). Sammenlignet med 1992 vil man se at tallene er nokså like: 11 av årgangens 79 bidragsytere er forfattere, 17 er skribenter/journalister og fem er plassert som «andre».

Hvordan er det så med ungdommen, som de middelaldrende menn hevder har slik tilgang i spaltene? Tja, også der har lite skjedd på 10 år, og i begge årganger dominerer skribenter over 40. I 1992 var 59 prosent (46 av 79) av skribentene over 40 år, og i 2002 var det så og si uforandret; 57 prosent (38 personer) var over 40 da de skrev artikkelen.

Kjendisene

Så var det dette med kjendisnavn som ja ? har en større plass i 2002 enn i 1992. Men er det så galt å bruke kjente navn som eksempler på en teori man har, eller rett og slett fordi man vet at artikkelen sannsynligvis blir lest av flere dersom den setter et menneske i sentrum?

Spørsmålet lød: Er Knut Olav Åmås bare en «fancy norsk tidsskriftredaktør» slik Atle Kittang hevdet i Klassekampen, som drar Samtiden ned i søla? Svaret er: Nei. Ikke ennå i alle fall. Sannsynligvis får han det ikke til heller, om han så ville, med så gode voktere som Atle Kittang og andre.

Det er ikke bare forståelig, men svært viktig, at man generelt er skeptisk til kommersialisering i alle former for medier, der en forenkling av synspunkter og problemstillinger bidrar til forflatende og fordummende debatt der alle midler tas i bruk for å tiltrekke publikum. Dette må Samtiden holde seg for god til.

Atle Kittang gjorde noe godt ved å sparke i gang debatten om kvalitet og tidsskrift. Han skal fremdeles ha fingrene en millimeter fra ørene til Åmås og andre klar til å riste i dem hvis det skulle gå utforbakke. I mellomtiden anbefaler jeg Åmås' kritikere til å ta en tur på biblioteket. Samtiden er faktisk ikke så annerledes i nåtiden enn den var i fortiden.

En annen ting når det gjelder dette med kjendiser: Da unge lektor Gerhard Gran skulle starte Samtiden i 1890 skrev han ? sammen med konservator J. Brunchorst ? flere ganger til kjendis-skribenten Bjørnstjerne Bjørnson om moralsk og praktisk støtte: «Kunne første hefte seile ut med Deres vimpel ombord, ville det være et langt stykke på vei. Vil De hjelpe oss? Jeg venter med håp på svar.»

Jakten på kjendis-oppslag er altså ikke noe nytt i norsk tidsskrift. Kjendisen Bjørnson stilte ikke opp, men det gikk bra likevel. Det bør Knut Olav Åmås og fremtidige tidsskrift-redaktører aldri glemme. Men fritt fall? Nei da, fallskjermen har iallfall fungert fint de siste ti årene.

Mandag arrangerer Fritt ord debatt om «Tidsskriftene som fora for norsk og internasjonal debatt».@sitat:Det mest interessante funnet, og mest begredelige, handlet imidlertid om kjønn

@@sitat:At flere enn den indre sirkel pirres av en innledning eller et kjent navn og vil lese lange artikler må jo være godt for verden

@@sitat:Jeg kan ikke se at leserne oppfattes som en annen gruppe i Berg Eriksens øyne i forhold til Åmås'

@

Er norsk tidsskriftkultur i fritt fall? Var alt så mye bedre før? Før Knut Olav Åmås og før Atle Kittang ble rasende på Prosa aller mest ? og tidsskrifter flest? I forbindelse med den såkalte «Kittang-debatten» i Klassekampen i vår ble det skutt skarpt verbalt mot norske tidsskrifter og tilhørende unge redaktører.

Dette får oss naturligvis til å fundere litt, vi som ikke leste Samtiden noe særlig før Åmås tok over. Blir vi lurt? Var fortidens Samtiden en oase av kvalitet og kunnskap, mens nåtidens Samtiden ? som vi er blitt så glade i ? kun er en dårlig skygge av sin forgjenger. Blir vi snytt? Har Knut Olav Åmås med sin nese for god pr ikke luktet at tidsskriftet i samme slengen har begynt å råtne? Dette var tanker som dukket opp etter at Kittang-debattantene var ferdige med sitt og showet var over.

Så hva annet å gjøre, enn å tilbringe noen dager på Deichmanske bibliotek, med hodet i gamle utgaver av Samtiden for å sammenligne de gamle med de nye. Er det slik som Atle Kittang og andre har hevdet, undret jeg, at Samtiden på få år har forvandlet seg fra å være et tungt, kvalitetssikkert tidsskrift til å bli en lettvint og overfladisk light?

Jeg ? med til dels subjektive kriterier ? sammenlignet to utgaver av tidsskriftet: Samtiden i 1992 med Samtiden i 2002. En årgang under Trond Berg Eriksen og en under Knut Olav Åmås. En årgang i etterkant av Øst-Europeiske revolusjoner ? og en årgang i etterkant av 11. september. En årgang før vi visste hva internett og email var, og en årgang med stor satsing på internett og interaktivitet.

I 1992 trodde vi på ironisk distanse. I 2002 ser vi med distanse på ironien. Mye har skjedd i samfunnet vårt på ti år, men hvor mye har skjedd i Samtiden? Svar: Ikke så veldig mye. På godt og på vondt. Etter å ha pløyd meg gjennom seks utgaver Samtiden 1992 og fire stykk Samtiden 2002, kan jeg ikke fatte hvordan beskyldningene fra Kittang (og andre) om «tabloidisering» og «journalisme» empirisk kan begrunnes.

Bakteppet
Først et lite bakteppe: «Tidsskriftene er i dag våre mest følsomme måleinstrumenter for eksistensen av en demokratisk, kritisk offentlighet. Så lenge vi har tidsskriftene, kan vi regne med at den ikke helt har opphørt å fungere.» Dette hevdet Per Thomas Andersen pompøst i jubileumsartikkelen om Samtiden i tidsskriftets 100-årsnummer i 1990.

Det er ingen tvil om at Åmås opererer i en helt annen medievirkelighet enn Berg Eriksen og andre forgjengere gjorde. Han havnet midt i massemedienes tid. Og han gjør det han må. Samtiden er vårt eldste og mest prestisjefylte tidsskrift, og har i dag et opplag på 7000. Dette gjør ikke tidsskriftet større enn en middels lokalavis, men du verden så mye støy redaktør Åmås klarer å stelle i stand helt uproporsjonalt med størrelsen på tidsskriftet. Er dette nødvendigvis negativt?

Aggressive holdninger
«Det er ein tendens i tida til å forveksle innhald med stil, det faglege med det journalistisk slåande,» skrev Atle Kittang i Klassekampen, og mente dette ikke bare gjaldt kommersielle medier slik vi alle kan observere i utide, men også tidsskriftene våre. Særlig pekte han mot Prosa, men la ikke skjul på at den samme karakteristikken like gjerne kunne ramme Åmås og hans Samtiden.

Kittang mener å se en tendens, der mer aggressive holdninger i media kan spores også innenfor tidsskriftredaksjoner. Med unntak av å vise til konfrontasjonen mellom seg selv og Prosa og bruke dette som et belegg for anklagene, gir ikke Kittang empiri for påstanden, men skriver likevel om journalismens inntog på alle arenaer der debatt finner sted.

Mange ser Samtidens påståtte nye tilgjengelighet som en bra ting. Andreas Wiese i Dagbladet skrev for eksempel i fjor at Knut Olav Åmås på to nummer har klart å gjøre Samtiden viktig, ved å gjøre det søvn-lukkede akademiske tidsskriftet synlig. «Det gjør han ved å søke konflikt, og ved å tenke mediestrategisk,» skriver Wiese.

Åmås har i løpet av sin knappe tid som redaktør angrepet maktutredningen, Midtøsten-prosessen, forlagsbransjen, og spake kulturjournalister. Hvert nummer har smittet flere andre medier og skapt debatt, opplaget øker og Åmås oppfordrer til stadig spissformulering hos sine skribenter. Er det tabloid? Ikke nødvendigvis. Er det pr-bevisst? Selvsagt.

«Journalisme»
Kunnskap som inngår allianse med engasjement og energi, skal slippe å lide under påstand om middelmådighet og journalisme. Knut Olav Åmås har erklært at han vil bringe opplysning til en opplyst allmennhet, som må dyrkes og forløses. Som virkemiddel foreslår han å skjære bort traurig og innadvendt akademisk sjargong.

Bruken av journalisme-begrepet tilsier at et enkelt tilgjengelig og tydelig språk er det sammen som lettvint, overfladisk og manglende kvalitet. Er «journalisme» kun et negativt utrykk, eller kan det også tolkes som en evne til å få frem gode skribenter og et tilgjengelig språk?

Så lenge jeg har vært voksen kan jeg ikke huske et tidsskrift med det gjennomslag i offentligheten som Samtiden nå opplever. Selvsagt driver Åmås pr for seg selv ved å slenge om seg med kjendis-navn i overskrifter og cover, men ? hva så? At flere enn den indre sirkel pirres av en innledning eller et kjent navn og vil lese lange artikler må jo være godt for verden.

Samtiden 1992
Da Trond Berg Eriksen ble bejublet i avisspaltene i jubileumsåret 1990 skrev flere at han representerte en savnet språklig spiritualitet, og han ble rost for oppfinnsomme visuelle virkemidler. Så hva slags Samtiden var Samtiden i 1992?

Jeg hadde forberedt meg på noe annet enn det Samtiden jeg kjenner i dag, kritikken tatt i betraktning. Kanskje var det en annen type skribenter? Kanskje var språket svært komplisert? Kanskje skulle jeg finne kvalitet på et hittil ukjent nivå?

Hva fant jeg? Først og fremst: Selve utrykket var atskillig mer tabloid i 1992 enn i dag. Smale kolonner, to eller tre på hver side, akkurat som i tabloid-avisene. Alle artiklene var illustrert med foto eller tegninger, kanskje malerier, men alltid med snert, humor og veiledning til saken, på en måte som gjør artiklene mer inngangsvennlige enn i Samtiden 2002 og minner meget om avisens form.

Språklig var artiklene ? stort sett ? en fryd å lese. Jeg kan dessverre ikke gå i detaljer her, det ville ta for mye plass, men jeg gledet meg over et lettlest ? tør jeg si journalistisk? ? språk i det meste jeg leste. Her var artikler om forfattere på fylla, om pr-kåte forfattere, en sosialpsykologisk analyse av trikken, kåseri om lykkespill og et essay om nøkkelen, om hvordan travbanen skaper mannen, og et ode til den greske vase. For å nevne noe. Mye gøy med andre ord, og mindre direkte politisk enn Samtiden er i dag.

Jeg kan ikke se at leserne oppfattes som en annen gruppe i Berg Eriksens øyne i forhold til Åmås'. Begge skriver tilgjengelige ledere for folk flest, Åmås mer aggressiv, Berg Eriksen mer tilbakelent, begge samtidsorienterte og politisk motiverte. Likevel klarte ikke, eller prøvde ikke, Berg Eriksen å rette skyts på en slik måte at det traff noe eller noen som tok opp tråden og skapte debatt. Dette klarer Åmås. I 1992 var det null treff på «Samtiden» i søkesystemet A-tekst på internett, mens det var 26 treff på samme ordet i 2002.

Kjønn
Det mest interessante funnet, og mest begredelige, handlet imidlertid om kjønn. At eldre akademiske menn føler seg skviset ut av det gode tidsskrift-selskap sier nok mer om den enkeltes subjektive oppfatning enn hva som er realitet. Realiteten er at det er kvinner som mangler, unge, gamle eller midt i mellom. De er ikke mer synlig tilstede i 2002 enn i 1992, og dette er ikke bare flaut for Samtiden, men faktisk ganske trist. I 1992 var bare 25 prosent (20 skribenter av 79) kvinner, mens tallet for 2002 er enda verre: Kun 21 prosent (14 av 66) av skribentene bærer en kvinnestemme.

Er det slik at Åmås ikke mottar artikler fra kvinner? I så fall bør han aktivt oppfordre oss. Dersom det mottas like mange artikler fra kvinner som fra menn, bør redaksjonen spørre seg hvorfor menn i så stor grad får forrang. Faktisk er det i enkelte utgaver svært påfallende.

I nummer 2 2002 var tre av skribentene kvinner og 12 menn, i nummer 3 2002 var det 16 mannlige bidragsytere og fire kvinnelige. Dette burde få et par bjeller til å ringe i redaksjonen til et tidsskrift som vil operere kritisk og avsløre både formell ? og uformell ? makt.

Knut Olav Åmås har selv sagt i et intervju at Samtiden har som ideal å «kritisere makten, først og fremst den makt som ikke blir sett og diskutert av andre. Stille spørsmål ved de verdier og ideologier som bestemmer samfunnet og kulturen». I dette idealet spiller kjønn en selvsagt rolle.

Også Trond Berg Eriksen kunne anstrengt seg i 1992. I nummer 1 var det ti menn og tre kvinner, mens nummer fire 1992 kunne skilte med ni mannlige skribenter og kun to kvinnelige. Det er ikke flatterende fakta.

Oppkomlinger?
Hvem er det så som skriver i Samtiden? Kan det være at akademikere i stadig større grad må vike for lettsindige oppkomlinger? Å nei, her kan Kittang og andre sove rolig om natten. I 1992 var 58 prosent (46 av 79) av skribentene akademikere, det vil si dem som er ansatt i akademia, er forskere, stipendiater eller lektorer. Selvsagt vil det være flere med høyere utdannelse også blant bidragsyterne i andre grupper. Trenden har ikke forandret seg meget i de 10 årene frem til 2002: 56 prosent (37 av 66) jobber innenfor akademiske retninger.

I 2002 finnes også ni stykk forfattere, 10 skribenter/journalister, en politiker og ni andre (kulturformidlere, leger, ansatte i media, forvaltning eller for eksempel Stein Lillevolden). Sammenlignet med 1992 vil man se at tallene er nokså like: 11 av årgangens 79 bidragsytere er forfattere, 17 er skribenter/journalister og fem er plassert som «andre».

Hvordan er det så med ungdommen, som de middelaldrende menn hevder har slik tilgang i spaltene? Tja, også der har lite skjedd på 10 år, og i begge årganger dominerer skribenter over 40. I 1992 var 59 prosent (46 av 79) av skribentene over 40 år, og i 2002 var det så og si uforandret; 57 prosent (38 personer) var over 40 da de skrev artikkelen.

Kjendisene
Så var det dette med kjendisnavn som ja ? har en større plass i 2002 enn i 1992. Men er det så galt å bruke kjente navn som eksempler på en teori man har, eller rett og slett fordi man vet at artikkelen sannsynligvis blir lest av flere dersom den setter et menneske i sentrum?

Spørsmålet lød: Er Knut Olav Åmås bare en «fancy norsk tidsskriftredaktør» slik Atle Kittang hevdet i Klassekampen, som drar Samtiden ned i søla? Svaret er: Nei. Ikke ennå i alle fall. Sannsynligvis får han det ikke til heller, om han så ville, med så gode voktere som Atle Kittang og andre.

Det er ikke bare forståelig, men svært viktig, at man generelt er skeptisk til kommersialisering i alle former for medier, der en forenkling av synspunkter og problemstillinger bidrar til forflatende og fordummende debatt der alle midler tas i bruk for å tiltrekke publikum. Dette må Samtiden holde seg for god til.

Atle Kittang gjorde noe godt ved å sparke i gang debatten om kvalitet og tidsskrift. Han skal fremdeles ha fingrene en millimeter fra ørene til Åmås og andre klar til å riste i dem hvis det skulle gå utforbakke. I mellomtiden anbefaler jeg Åmås' kritikere til å ta en tur på biblioteket. Samtiden er faktisk ikke så annerledes i nåtiden enn den var i fortiden.

En annen ting når det gjelder dette med kjendiser: Da unge lektor Gerhard Gran skulle starte Samtiden i 1890 skrev han ? sammen med konservator J. Brunchorst ? flere ganger til kjendis-skribenten Bjørnstjerne Bjørnson om moralsk og praktisk støtte: «Kunne første hefte seile ut med Deres vimpel ombord, ville det være et langt stykke på vei. Vil De hjelpe oss? Jeg venter med håp på svar.»

Jakten på kjendis-oppslag er altså ikke noe nytt i norsk tidsskrift. Kjendisen Bjørnson stilte ikke opp, men det gikk bra likevel. Det bør Knut Olav Åmås og fremtidige tidsskrift-redaktører aldri glemme. Men fritt fall? Nei da, fallskjermen har iallfall fungert fint de siste ti årene.

Mandag arrangerer Fritt ord debatt om «Tidsskriftene som fora for norsk og internasjonal debatt».@sitat:Det mest interessante funnet, og mest begredelige, handlet imidlertid om kjønn

@@sitat:At flere enn den indre sirkel pirres av en innledning eller et kjent navn og vil lese lange artikler må jo være godt for verden

@@sitat:Jeg kan ikke se at leserne oppfattes som en annen gruppe i Berg Eriksens øyne i forhold til Åmås'

@