Mediene er fulle av eplekjekke unge menn som på profilert plass får breie seg med sine verdensanskuelser og kraftsalver om det meste, «det feminiserte samfunn» inkludert. Det mener redaktørene i Syn og Segn, Hilde Sandvik og Marit Eikemo, og det er det ikke vanskelig å være enig i. Selv en radikal avis som Klassekampen nøler ikke med å dyrke de sinte unge menn.

For det er hva som karakteriserer ytringene i en tabloid mediehverdag: Meninger med brodd, hardtslående karakteristikk, fellende kritikk. Og det er, enten vi liker det eller ikke, gutta oftest flinkest til. Eller?

Er det sånn at offentligheten langt bedre tåler menns aggresjon, menns følelsesladde utbrudd, menns påståelighet enn kvinners? En viktig ingrediens i Syn og Segn-redaktørenes kritikk er nettopp temperamentet og aggresjonen de mannlige medieyndlingene viser overfor det feminiserte samfunn ? eller «vaginalstaten» som eks-redaktøren i samme tidsskrift, barskingen Nils Rune Langeland, kaller det. Vaginalstat? Kvinneandelen i medienes kildevalg er på om lag 20 prosent. 70 prosent av innlederne på akademiske seminarer er menn. Tre av 20 bokdebutanter i høst er kvinner. Tre av 14 meningsprodusenter i den nyeste utgaven av det høythengende meningsforumet Samtiden er kvinner. Det bør være helt ukontroversielt å si at menn dominerer offentligheten. Så kan vi spørre: Hvorfor det?

   Vidar Kvalshaug, kulturredaktør i Nationen, kliner til en gjest i eget bryllup. Tron Øgrim spytter etter Bernt Hagtvet på Aschehougs hagefest. Keeper Frode Olsen meier ned en supporter på ville veier. Mediedekningen er sikret. Vi lar oss underholde. En annen tendens: I herværende avis omtaler stadig flere av gutta seg selv i tredje person i egne artikler. Jeg sier ikke det er galt å markedsføre seg selv, men kan jeg som jente tillate meg det samme? Uten at det ville bli oppfattet som avsporing? Har det rabla for Stubberød Eielsen, liksom?

Hva skjer når en kvinne reagerer med følelser, når hun argumenterer emosjonelt? Nja. Hun blir påfallende ofte kneblet, stemplet som intimitetstyrann. Mange husker sikkert hvordan SV-politiker Inga Marte Thorkildsen fikk den fellende dom av en ung mannlig kritiker og etter hvert (god) kollega av meg, Aslak Nore.

«Føleri» fungerer ikke som argument i en politisk debatt. Men så lenge vi tåler menns temperament, må vi tåle kvinners også. En sint kvinne er hysterisk. En sint mann er hardtslående.

   Medieoffentligheten er stadig på jakt etter noe nytt, sulten på nye stemmer. Derfor ønskes framstormende, freidige kvinner velkommen. Kvinner utestenges ikke bevisst. Snarere tvert imot. Den avis eller den kanal som lykkes i å få tak i Norges svar på den svenske selverklærte gudbenådede feministen Linda Skugge, har gjort et kupp. Shabana Rehman, Anne Kat. Hærland, Marie Simonsen er alle kvinner som får og tar mye oppmerksomhet. De er tøffe i trynet ? betingelse nummer én for mediesuksess. Betingelse to: Er du kvinne, og skal du på tv, må du også fylle blikkfangfunksjonen. Lenger har vi tross alt ikke kommet.

   Så kom igjen jenter, kvess blyanten! Sleng med leppa! Er det så vanskelig?

Historier fra sandkasser og klasserom forteller oss at det er det. Fra vi bare er et par år gamle har gutta lært å ta styringen. Gutta bråker og ypper. Det er tøft å få kjeft. Jentene er stillfarne, arbeidssomme. De er redde for kjeft. Det er den evinnelige sosialiseringsprosessen. Hørt det før? Det svinger ikke.

Min fartstid som journalist har lært meg at gutter er langt flinkere til å backe hverandre opp, gi hverandre innspill, tips og reaksjoner. Kvinnekulturen er annerledes. Det må vi gjøre noe med. Vet du at du har noen i ryggen, blir det heller ikke så farlig å spissformulere seg, og å gjøre det på egne premisser.

   Mediene er fulle av eplekjekke unge menn som på profilert plass får breie seg med sine verdensanskuelser og kraftsalver om det meste, «det feminiserte samfunn» inkludert. Det mener redaktørene i Syn og Segn, Hilde Sandvik og Marit Eikemo, og det er det ikke vanskelig å være enig i. Selv en radikal avis som Klassekampen nøler ikke med å dyrke de sinte unge menn.

For det er hva som karakteriserer ytringene i en tabloid mediehverdag: Meninger med brodd, hardtslående karakteristikk, fellende kritikk. Og det er, enten vi liker det eller ikke, gutta oftest flinkest til. Eller?

Er det sånn at offentligheten langt bedre tåler menns aggresjon, menns følelsesladde utbrudd, menns påståelighet enn kvinners? En viktig ingrediens i Syn og Segn-redaktørenes kritikk er nettopp temperamentet og aggresjonen de mannlige medieyndlingene viser overfor det feminiserte samfunn ? eller «vaginalstaten» som eks-redaktøren i samme tidsskrift, barskingen Nils Rune Langeland, kaller det. Vaginalstat? Kvinneandelen i medienes kildevalg er på om lag 20 prosent. 70 prosent av innlederne på akademiske seminarer er menn. Tre av 20 bokdebutanter i høst er kvinner. Tre av 14 meningsprodusenter i den nyeste utgaven av det høythengende meningsforumet Samtiden er kvinner. Det bør være helt ukontroversielt å si at menn dominerer offentligheten. Så kan vi spørre: Hvorfor det?

   Vidar Kvalshaug, kulturredaktør i Nationen, kliner til en gjest i eget bryllup. Tron Øgrim spytter etter Bernt Hagtvet på Aschehougs hagefest. Keeper Frode Olsen meier ned en supporter på ville veier. Mediedekningen er sikret. Vi lar oss underholde. En annen tendens: I herværende avis omtaler stadig flere av gutta seg selv i tredje person i egne artikler. Jeg sier ikke det er galt å markedsføre seg selv, men kan jeg som jente tillate meg det samme? Uten at det ville bli oppfattet som avsporing? Har det rabla for Stubberød Eielsen, liksom?

Hva skjer når en kvinne reagerer med følelser, når hun argumenterer emosjonelt? Nja. Hun blir påfallende ofte kneblet, stemplet som intimitetstyrann. Mange husker sikkert hvordan SV-politiker Inga Marte Thorkildsen fikk den fellende dom av en ung mannlig kritiker og etter hvert (god) kollega av meg, Aslak Nore.

«Føleri» fungerer ikke som argument i en politisk debatt. Men så lenge vi tåler menns temperament, må vi tåle kvinners også. En sint kvinne er hysterisk. En sint mann er hardtslående.

   Medieoffentligheten er stadig på jakt etter noe nytt, sulten på nye stemmer. Derfor ønskes framstormende, freidige kvinner velkommen. Kvinner utestenges ikke bevisst. Snarere tvert imot. Den avis eller den kanal som lykkes i å få tak i Norges svar på den svenske selverklærte gudbenådede feministen Linda Skugge, har gjort et kupp. Shabana Rehman, Anne Kat. Hærland, Marie Simonsen er alle kvinner som får og tar mye oppmerksomhet. De er tøffe i trynet ? betingelse nummer én for mediesuksess. Betingelse to: Er du kvinne, og skal du på tv, må du også fylle blikkfangfunksjonen. Lenger har vi tross alt ikke kommet.

   Så kom igjen jenter, kvess blyanten! Sleng med leppa! Er det så vanskelig?

Historier fra sandkasser og klasserom forteller oss at det er det. Fra vi bare er et par år gamle har gutta lært å ta styringen. Gutta bråker og ypper. Det er tøft å få kjeft. Jentene er stillfarne, arbeidssomme. De er redde for kjeft. Det er den evinnelige sosialiseringsprosessen. Hørt det før? Det svinger ikke.

Min fartstid som journalist har lært meg at gutter er langt flinkere til å backe hverandre opp, gi hverandre innspill, tips og reaksjoner. Kvinnekulturen er annerledes. Det må vi gjøre noe med. Vet du at du har noen i ryggen, blir det heller ikke så farlig å spissformulere seg, og å gjøre det på egne premisser.