Jeg treffer den unge og fremadstormende kritikeren Ole-Martin Ihle på Bar Boca. Han tar i det nye nummeret av tidssskriftet Samtiden et oppgjør med norsk musikkjournalistikk. Artikkelen kommer i kjølvannet av samme Ihles kritikk mot laugets panegyriske omtale av det amerikanske bandet White Stripes. ? Er White Stripes et perfekt band for norske musikkanmeldere?? På mange måter så er de det. De fanger opp interesse på to fronter: De er upolerte og autentiske, men samtidig et planlagt pop-art-fenomen med en meget ren estetikk.Sier Ole-Martin Ihle, ute på oppdrag. Målet er å sette fokus på en tilsynelatende utbredt oppfatning i norsk musikkjournalistikk, nemlig at rock er et mer «høyt» fenomen enn en populær sjanger som r'n'b. Ihle, som blant annet spiller bass for artisten Vincens og skriver om musikk i Morgenbladet og Natt&Dag, ønsker å legitmere de «lave» sjangrene. ? Rock er i dag den intellektuelle middelklassens musikk. Jeg hører stort sett kun på svart musikk og mener r'n'b og artister som Brandy, Mary J. Blige og Beyoncé Knowles har mer cutting edge og er mer innovativ enn rocken. Denne sjangeren har vært det viktigste bidraget til populærmusikken siden hip-hopen. I forhold til rocken har den også en evne til å fornye seg. Det har vært en renessanse for svart musikk også i Norge de siste par åra, i dag kan du faktisk høre Outkast og Justin Timberlake på fest! Men denne vendingen gjenspeiles ikke i avisenes musikkspalter. HåndverkI artikkelen i Samtiden påviser Ihle at den flamboyante stilen innen r'n'b oppfattes av norske musikkjournalister som substansløs og langt unna kunstens uutgrunnelige dyp. «R'n'b-artistenes største problem er at de ikke byr på motstand eller utfordringer for kultiverte rockejournalister på selvrealiseringstokt», skriver han noe spissformulert.? I rocken skal man liksom være innadvendt og asketisk. Innen r'n'b er ikke dette et utpreget trekk, for å si det forsiktig. Musikkvideoene er ofte overdådige og glatte, milevis unna den romantiske rock-estetikken. Det er mye camp og kitsch i svart musikk. Uttrykket er ofte ekstremt ironisk med røtter fra Blaxploitation-filmene på 70-tallet. Hele dette universet står som en kontrast til det borgerlig hvite universet, doserer Ihle, og legger til: ? Men den svarte, kommersielle musikken er mye mer kompleks og dermed bedre enn rocken. ? Det handler om å kunne spille, altså?? Musikk kan ikke reduseres til håndverk, men det håndverksaspektet må ikke bli borte når man vurderer om musikken er bra eller ikke. ? Vil du ha et sett med regler for hva som er bra og hva som er dårlig?? Nei, nei. Musikkopplevelser og dermed musikkjournalistikk er per se subjektivt. Jeg synes defintivt ikke at musikkanmeldere bør skoleres nevneverdig. De anmelderne jeg sjøl setter høyest er de som er subjektive på en overbevisende måte, altså gjennom å ha en slags autoritet. Men jeg er ute etter en debatt om kvalitetsbegrepet i musikkjournalistikken. Og håndverk er defintivt en viktig faktor i så måte. Jeg ønsker slik å skape bevegelse i et felt med meget fastlåste mønstre.Åpne dørerDreiningen mot svart musikk har vært massiv den siste tiden. Ser man på MTV og de norske kanalenes musikkvideoprogrammer, er hip hop og r'n'b definitivt «i skuddet», som det het på 80-tallet. Dessuten har innflytelsesrike rockjournalister som Øyvind Holen og Audun Vinger gjort det stuerent å like r'n'b. ? Slår du ikke inn åpne dører? Selv en trettiåring som undertegnede synes jo at rocken nærmer seg døden ...? Kanskje. Artikkelen er ikke noe forsøk fra min side å finne opp kruttet. Men slike innspill er viktige. De fleste musikkanmelderne i Norge er godt voksne menn som er vokst opp med rockens mytiske og romantiske verdisett. Selv om det har kommet opp en del yngre folk som liker svart musikk, dominerer rock-språket fortsatt i de fleste avisene. Heldigvis har Petre vendt seg i en mer kommersiell retning, noe som gjør kanalen mer tilgjengelig for andre enn Blindern-folk. Her skal kanalens musikksjef Håkon Moslet ha ros. vignett2:hans.petter.sjoli@klassekampen.no@sitat: Jeg er ute etter en debatt om kvalitetsbegrepet i musikkjournalistikken, og håndverk er defintivt en viktig faktor i så måte@

Jeg treffer den unge og fremadstormende kritikeren Ole-Martin Ihle på Bar Boca. Han tar i det nye nummeret av tidssskriftet Samtiden et oppgjør med norsk musikkjournalistikk. Artikkelen kommer i kjølvannet av samme Ihles kritikk mot laugets panegyriske omtale av det amerikanske bandet White Stripes. ? Er White Stripes et perfekt band for norske musikkanmeldere?? På mange måter så er de det. De fanger opp interesse på to fronter: De er upolerte og autentiske, men samtidig et planlagt pop-art-fenomen med en meget ren estetikk.Sier Ole-Martin Ihle, ute på oppdrag. Målet er å sette fokus på en tilsynelatende utbredt oppfatning i norsk musikkjournalistikk, nemlig at rock er et mer «høyt» fenomen enn en populær sjanger som r'n'b. Ihle, som blant annet spiller bass for artisten Vincens og skriver om musikk i Morgenbladet og Natt&Dag, ønsker å legitmere de «lave» sjangrene. ? Rock er i dag den intellektuelle middelklassens musikk. Jeg hører stort sett kun på svart musikk og mener r'n'b og artister som Brandy, Mary J. Blige og Beyoncé Knowles har mer cutting edge og er mer innovativ enn rocken. Denne sjangeren har vært det viktigste bidraget til populærmusikken siden hip-hopen. I forhold til rocken har den også en evne til å fornye seg. Det har vært en renessanse for svart musikk også i Norge de siste par åra, i dag kan du faktisk høre Outkast og Justin Timberlake på fest! Men denne vendingen gjenspeiles ikke i avisenes musikkspalter. HåndverkI artikkelen i Samtiden påviser Ihle at den flamboyante stilen innen r'n'b oppfattes av norske musikkjournalister som substansløs og langt unna kunstens uutgrunnelige dyp. «R'n'b-artistenes største problem er at de ikke byr på motstand eller utfordringer for kultiverte rockejournalister på selvrealiseringstokt», skriver han noe spissformulert.? I rocken skal man liksom være innadvendt og asketisk. Innen r'n'b er ikke dette et utpreget trekk, for å si det forsiktig. Musikkvideoene er ofte overdådige og glatte, milevis unna den romantiske rock-estetikken. Det er mye camp og kitsch i svart musikk. Uttrykket er ofte ekstremt ironisk med røtter fra Blaxploitation-filmene på 70-tallet. Hele dette universet står som en kontrast til det borgerlig hvite universet, doserer Ihle, og legger til: ? Men den svarte, kommersielle musikken er mye mer kompleks og dermed bedre enn rocken. ? Det handler om å kunne spille, altså?? Musikk kan ikke reduseres til håndverk, men det håndverksaspektet må ikke bli borte når man vurderer om musikken er bra eller ikke. ? Vil du ha et sett med regler for hva som er bra og hva som er dårlig?? Nei, nei. Musikkopplevelser og dermed musikkjournalistikk er per se subjektivt. Jeg synes defintivt ikke at musikkanmeldere bør skoleres nevneverdig. De anmelderne jeg sjøl setter høyest er de som er subjektive på en overbevisende måte, altså gjennom å ha en slags autoritet. Men jeg er ute etter en debatt om kvalitetsbegrepet i musikkjournalistikken. Og håndverk er defintivt en viktig faktor i så måte. Jeg ønsker slik å skape bevegelse i et felt med meget fastlåste mønstre. Åpne dørerDreiningen mot svart musikk har vært massiv den siste tiden. Ser man på MTV og de norske kanalenes musikkvideoprogrammer, er hip hop og r'n'b definitivt «i skuddet», som det het på 80-tallet. Dessuten har innflytelsesrike rockjournalister som Øyvind Holen og Audun Vinger gjort det stuerent å like r'n'b. ? Slår du ikke inn åpne dører? Selv en trettiåring som undertegnede synes jo at rocken nærmer seg døden ...? Kanskje. Artikkelen er ikke noe forsøk fra min side å finne opp kruttet. Men slike innspill er viktige. De fleste musikkanmelderne i Norge er godt voksne menn som er vokst opp med rockens mytiske og romantiske verdisett. Selv om det har kommet opp en del yngre folk som liker svart musikk, dominerer rock-språket fortsatt i de fleste avisene. Heldigvis har Petre vendt seg i en mer kommersiell retning, noe som gjør kanalen mer tilgjengelig for andre enn Blindern-folk. Her skal kanalens musikksjef Håkon Moslet ha ros. vignett2:hans.petter.sjoli@klassekampen.no@sitat: Jeg er ute etter en debatt om kvalitetsbegrepet i musikkjournalistikken, og håndverk er defintivt en viktig faktor i så måte@