Deltakende budsjettering høres i utgangspunktet ikke ut som den mest spenstige aktiviteten en kan bedrive. Hadde jeg for eksempel fått et tilbud om å delta i høstens styggeste eventyr, budsjettbehandlingen på Stortinget, ville jeg nok takket høflig nei. Dagens nasjonale og lokale budsjettprosesser inviterer ikke til deltakelse, og en mobilisering for å involvere vanlige folk slik det foregår i dag, vil neppe engasjere særlig mange. Det er synd. Deltakelse i budsjettarbeidet kunne bidratt til økt bevisstgjøring og en mer demokratisk fordeling av ressursene. I Brasil har inkludering i budsjettprosessen redusert korrupsjonen, skapt større politisk engasjement og bidratt til en mer sosial fordeling av de økonomiske ressursene. Når både kongen og høyrefolk skryter av Lulas Brasil, burde det vel være mulig å gjennomføre noen av hans reformer i praksis?   Budsjettene er et kart over politiske prioriteringer, og viser hvem som prioriteres, hva som prioriteres og hva som ikke prioriteres. I dag bestemmer politikere noe, og byråkratene det meste. De politiske valgene som treffes gjennom fordelingen i budsjettene, fordekkes av et teknisk språk, utilgjengelighet og politiske kommentatorer sitt ensidige fokus på «det politiske spillet». Langsiktig planlegging og fordeling etter behov må vike for budsjettbalanse-retorikken, og politikernes frykt for å bli beskyldt for å ikke ha lest det framlagte budsjettet nøye nok. Hvorfor kan vi ikke la folk sjøl få definere behovene og fordele deler av budsjettet?Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) har siden begynnelsen av 90-tallet hatt deltakende budsjettering som et av sine politiske virkemidler for et mer rettferdig Brasil. I World Social Forum sin hjemby, Porto Alegre, har PT hatt makten over flere perioder, og har fått mulighet til å praktisere det de kaller «orçamento participativo». I dag praktiseres deltakende budsjettering i nær 400 kommuner, hvor 10-20 prosent av budsjettet bestemmes av folket. Hver bydel inviterer til allmøter som definerer de viktigste lokale utfordringene en står overfor, som for eksempel oppussing av en skole, renere vann eller bedring av kollektivtrafikken. Bydelenes prioriteringer bringes videre ved hjelp av valgte delegater, som møtes i en sentral budsjettforsamling. Videre velges et råd, som analyserer og kategoriserer folkets ønsker, og legger fram et forslag til budsjett. Budsjettet vedtas av budsjettforsamlingen, og leveres til byrådet, hvor budsjettet blir formelt vedtatt.   Deltakende budsjettering gir mulighet for vanlige folk å definere sine behov, foreta demokratiske prioriteringer og se resultatene av egen politikk i praksis. I Brasil har denne typen praksis gitt aktører utenfor den vanlige politiske scenen en stemme. Vanligvis svake og ignorerte grupper, som fattige, unge, kvinner og handikappede, prioriteres i prosessen, og bidrar til at disse gruppenes behov møtes. Et eksempel på dette er den nyoppstartede skolen for indianere i Sao Paulo. Indianeres historiske og kulturelle arv er sjelden et hett tema for politikerne, men har blitt løftet opp og prioritert ved hjelp av deltakende budsjettering.   I Norge har spede forslag om å inkludere folket i budsjettarbeidet blitt møtt med latterliggjøring og stillhet. Samtidig bekymrer landets politikere seg dypt over redusert valgdeltakelse og politikerforrakt. Unge velgere bryr seg lite, og statens svar har vært å bruke millioner av kroner på hippe kampanjer for å overbevise de unge om at det er kult å stemme. Andre tiltak har vært å sette ned ulike ungdomsråd rundt omkring, som i realiteten har liten makt og enda mindre appell til dem en forsøker å nå. Hvorfor ikke la ungdommen selv definere og bestemme hvordan ungdomspolitikken skal utformes og de økonomiske midlene fordeles? Her er det naturligvis ikke snakk om å overlate 40 prosent av budsjettet til 14-åringer, men det finnes mange muligheter for hvordan en kan inkludere disse stemmene der hvor politiske avgjørelser tas. Deltakelsen i mobiliseringen mot krigen i Irak viser at ungdom er interessert i samfunnet rundt seg, og det er norske politikeres ansvar å ta disse alvorlig.    I høst kom det fram at Høyres skattelette prioriterer menn. Dersom politikerne hadde vært villige til å analysere flere politiske tiltak i et kjønnsperspektiv, ville vi vært vitne til flere slike avsløringer. Poenget er at for mange kvinner er ikke dette kontroversielle avsløringer. Vi veit det. Vi veit at kvinner ikke prioriteres når budsjettene bestemmes, på lik linje med eldre, ungdom, handikappede og homofile. Deltakende budsjettering kan gi oss en mulighet til å rette opp disse skjevhetene i praksis. Når et fattig land som Brasil involverer aller grupper i befolkningen i budsjettarbeidet, hvorfor er ikke Norge i stand til å slippe flere grupper til?Våre parlamentariske valg av politiske parti gir oss en mulighet til å påvirke, men i tillegg er det på tide å kreve reell innflytelse også mellom hver gang vi putter stemmen i urna. Kanskje har den brasilianske PT-politikeren, Francisco Oliveira, rett når han sier: «I forrige århundre kjempet vi foran fabrikkportene. I dag foregår den politiske kampen i budsjettene.»økonomistudentØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no@sitat:Deltakende budsjettering gir mulighet for vanlige folk å definere sine behov@@sitat:I Norge har spede forslag om å inkludere folket i budsjettarbeidet blitt møtt med latterliggjøring@

   Deltakende budsjettering høres i utgangspunktet ikke ut som den mest spenstige aktiviteten en kan bedrive. Hadde jeg for eksempel fått et tilbud om å delta i høstens styggeste eventyr, budsjettbehandlingen på Stortinget, ville jeg nok takket høflig nei. Dagens nasjonale og lokale budsjettprosesser inviterer ikke til deltakelse, og en mobilisering for å involvere vanlige folk slik det foregår i dag, vil neppe engasjere særlig mange. Det er synd. Deltakelse i budsjettarbeidet kunne bidratt til økt bevisstgjøring og en mer demokratisk fordeling av ressursene. I Brasil har inkludering i budsjettprosessen redusert korrupsjonen, skapt større politisk engasjement og bidratt til en mer sosial fordeling av de økonomiske ressursene. Når både kongen og høyrefolk skryter av Lulas Brasil, burde det vel være mulig å gjennomføre noen av hans reformer i praksis?   Budsjettene er et kart over politiske prioriteringer, og viser hvem som prioriteres, hva som prioriteres og hva som ikke prioriteres. I dag bestemmer politikere noe, og byråkratene det meste. De politiske valgene som treffes gjennom fordelingen i budsjettene, fordekkes av et teknisk språk, utilgjengelighet og politiske kommentatorer sitt ensidige fokus på «det politiske spillet». Langsiktig planlegging og fordeling etter behov må vike for budsjettbalanse-retorikken, og politikernes frykt for å bli beskyldt for å ikke ha lest det framlagte budsjettet nøye nok. Hvorfor kan vi ikke la folk sjøl få definere behovene og fordele deler av budsjettet?Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) har siden begynnelsen av 90-tallet hatt deltakende budsjettering som et av sine politiske virkemidler for et mer rettferdig Brasil. I World Social Forum sin hjemby, Porto Alegre, har PT hatt makten over flere perioder, og har fått mulighet til å praktisere det de kaller «orçamento participativo». I dag praktiseres deltakende budsjettering i nær 400 kommuner, hvor 10-20 prosent av budsjettet bestemmes av folket. Hver bydel inviterer til allmøter som definerer de viktigste lokale utfordringene en står overfor, som for eksempel oppussing av en skole, renere vann eller bedring av kollektivtrafikken. Bydelenes prioriteringer bringes videre ved hjelp av valgte delegater, som møtes i en sentral budsjettforsamling. Videre velges et råd, som analyserer og kategoriserer folkets ønsker, og legger fram et forslag til budsjett. Budsjettet vedtas av budsjettforsamlingen, og leveres til byrådet, hvor budsjettet blir formelt vedtatt.   Deltakende budsjettering gir mulighet for vanlige folk å definere sine behov, foreta demokratiske prioriteringer og se resultatene av egen politikk i praksis. I Brasil har denne typen praksis gitt aktører utenfor den vanlige politiske scenen en stemme. Vanligvis svake og ignorerte grupper, som fattige, unge, kvinner og handikappede, prioriteres i prosessen, og bidrar til at disse gruppenes behov møtes. Et eksempel på dette er den nyoppstartede skolen for indianere i Sao Paulo. Indianeres historiske og kulturelle arv er sjelden et hett tema for politikerne, men har blitt løftet opp og prioritert ved hjelp av deltakende budsjettering.   I Norge har spede forslag om å inkludere folket i budsjettarbeidet blitt møtt med latterliggjøring og stillhet. Samtidig bekymrer landets politikere seg dypt over redusert valgdeltakelse og politikerforrakt. Unge velgere bryr seg lite, og statens svar har vært å bruke millioner av kroner på hippe kampanjer for å overbevise de unge om at det er kult å stemme. Andre tiltak har vært å sette ned ulike ungdomsråd rundt omkring, som i realiteten har liten makt og enda mindre appell til dem en forsøker å nå. Hvorfor ikke la ungdommen selv definere og bestemme hvordan ungdomspolitikken skal utformes og de økonomiske midlene fordeles? Her er det naturligvis ikke snakk om å overlate 40 prosent av budsjettet til 14-åringer, men det finnes mange muligheter for hvordan en kan inkludere disse stemmene der hvor politiske avgjørelser tas. Deltakelsen i mobiliseringen mot krigen i Irak viser at ungdom er interessert i samfunnet rundt seg, og det er norske politikeres ansvar å ta disse alvorlig.    I høst kom det fram at Høyres skattelette prioriterer menn. Dersom politikerne hadde vært villige til å analysere flere politiske tiltak i et kjønnsperspektiv, ville vi vært vitne til flere slike avsløringer. Poenget er at for mange kvinner er ikke dette kontroversielle avsløringer. Vi veit det. Vi veit at kvinner ikke prioriteres når budsjettene bestemmes, på lik linje med eldre, ungdom, handikappede og homofile. Deltakende budsjettering kan gi oss en mulighet til å rette opp disse skjevhetene i praksis. Når et fattig land som Brasil involverer aller grupper i befolkningen i budsjettarbeidet, hvorfor er ikke Norge i stand til å slippe flere grupper til?Våre parlamentariske valg av politiske parti gir oss en mulighet til å påvirke, men i tillegg er det på tide å kreve reell innflytelse også mellom hver gang vi putter stemmen i urna. Kanskje har den brasilianske PT-politikeren, Francisco Oliveira, rett når han sier: «I forrige århundre kjempet vi foran fabrikkportene. I dag foregår den politiske kampen i budsjettene.»økonomistudent Økonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no@sitat:Deltakende budsjettering gir mulighet for vanlige folk å definere sine behov@@sitat:I Norge har spede forslag om å inkludere folket i budsjettarbeidet blitt møtt med latterliggjøring@