Valgerd Svarstad Haugland tok til tårene da hun i går ettermiddag informerte Landsstyret i partiet om at hun trekker seg etter åtte år som partileder.

? Sønnen min på 15 sa til meg: Valgerd, nå har du gjennomgått nok, fortalte partilederen i sin tale. Det negative og slitsomme fokuset fra media og den vanskelige Medhaug-saken som kom i valgkampen i sommer var de to enkeltårsakene hun la vekt på, sammen med det dårlige valgresultatet. KrF fikk 6,4 prosent i kommunevalget i år.

? Innspillene fra partiet til evalueringsrapporten om valgresultatet som skal opp på dette landsmøtet har vært hard kost å fordøye. Ledelsen må føle at partiet står samlet bak den, sa Svarstad Haugland. Hun mente mange nok har ventet på denne dagen, men understreket at hun ikke føler det som noe nederlag å trekke seg.

? Det er en lettelse.

Hun ville ikke kommentere om hun hadde fått den støtten hun ønsket fra statsminister og partifelle Kjell Magne Bondevik.

? Jeg har fått støtte fra dem som betyr mest, svarte hun kryptisk på dette.

Lei seg

Også de to nestlederne Knut Arild Hareide og Einar Steensnæs stiller sine plasser til disposisjon, og ny ledelse skal på plass på ekstraordinært landsmøte i Bergen 23. januar neste år.

I sin tale til landsstyret i KrF ga Svarstad Haugland klar beskjed om at den politiske kursen skal stå fast. Hun trakk særlig fram engasjementet mot abortloven og for økt bistand. Den avtroppende lederen la også vekt på at Frp aldri kan bli en aktuell samarbeidspartner for KrF i regjering.

? KrF har en god politikk, men likevel sto vi ribbet og sviktet tilbake etter valget i år, fordi velgerne ikke fant oss interessante nok til å støtte oss. Nå må det gjennomføres et stort gjenreisingsprosjekt, og jeg kommer ikke til å ha noen kapteinsrolle her, sa Svarstad Haugland. Hun understreket at når ledelsen trekker seg er det fordi partiet skal ha større handlingsrom.

? Folk har fortalt at de er blitt møtt med hån ute på stands på grunn av meg. Jeg er lei for at jeg har fått en slik stilling i det norske folket, sa Svarstad Haugland.

Solid håndverk

Partiveteranen Jon Lilletun, som også er nevnt som en mulig etterfølger etter Svarstad Haugland, var full av ros etter at partilederen avsluttet sin tale:

? Hun dokumenterer for all verden at hun er en leder som har beholdt grepet. Jeg er utrolig imponert over verdigheten i hennes opptreden. I dag så vi en leder som tok styring etter et dårlig valg, og som nå har hindret en opprivende strid om lederskapet framover. Det er rett og slett solid håndverk, sa Lilletun til Klassekampen. Han ville ikke kommentere om han er aktuell i ledelsen:

? Jeg må vise til valgkomiteen. Men det er hyggelig å bli pekt på, sa Lilletun.

Nestleder-kandidat

Også nestleder Knut Arild Hareide pekte på at det er viktig for partiet å ha fritt spillerom fram til landsmøtet i januar, og trakk seg derfor fra sitt verv.

? Det er vanskelig å si om dette var riktig for partiet. Uansett håper jeg det moderniseringsarbeidet hun satte i gang fortsetter, sa Hareide.

Han er villig til å stille som nestleder i januar.

? Men lederjobben er uaktuell, sier Knut Arild Hareide.

Heksebrenning

   Skal man forstå bakgrunnen for KrFs problemer ? med gårsdagens ledertroika-sorti som konsekvens ? kan man gjerne begynne med å lese lederartikler fra avisa Dagen trykket på slutten av 20-tallet og starten av 30-tallet. Konfliktlinjene er i grunnen de samme nå som da. Dagen mente først at det ikke var behov for et eget, kristent parti. Begrunnelsen var at kristne bedre kunne engasjere seg gjennom de eksisterende partiene og kjempe for sine saker der.

Etter noen år til med helvetesdebatt og synet på kvinnens stilling i samfunnet hadde imidlertid Dagen skiftet mening. Det var behov for et parti som var kristent og som kunne verne om kirken og et konservativt kristent syn på samfunnet.

I nyere tid kan vi konstatere at KrF hadde sin storhetstid på meningsmålingene litt etter at Sentrumsregjeringen var blitt til, mens duoen Valgerd og Kjell Magne profilerte kontantstøtte, Verdikommisjonen og økte bistandsbudsjetter. Den historiske nedturen ved valget i september kom etter to år som juniorpartner i en regjering som ikke profilerer noen av KrFs tradisjonelle hjertesaker.

   KrF lever hinsides høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Hvis nødvendig går partiet med på å redusere skattenivået eller privatisere hva det skal være. Men da skal de helst få gjennomslag for enten mer kontantstøtte, pensjonsrettigheter for husmødre, økte alkoholavgifter, et par ekstra prestestillinger eller noe tilnærmet fengselsstraffer for røyking på offentlig sted.

Tilsvarende kan partiet sikkert gjerne samarbeide med venstresiden. Det er ingenting i KrFs ideologi som tilsier at det er et problem å øke skattene, holde tilbake planlagte salg av statsbedrifter eller la være å krige med land vi ikke kjenner. Men da skal de ha igjen på sine områder. Her blir familiepolitikken kanskje det vanskeligste temaet.

KrF slites av indre motsetninger som er helt grunnleggende og går tilbake til partiets start. Det er en kamp om hva som er KrFs sjel. Hadde KrF vært et tradisjonelt europeisk kristelig-demokratisk parti kunne man muligens forventet at de var opptatt av økonomisk politikk, og at de hadde et syn på hva slags stat de ønsker seg ? og en slags forsvarspolitikk.

Men KrF er ikke et sånt parti. KrF holder i motsetning til sine «kristne» søsterpartier i Europa fast på bekjennelsesplikten for de tillitsvalgte, de har latt seg representere av pasifister i forsvarskomiteen og likevel støttet krigene både i Kosovo og Afghanistan og dessuten sendt okkupasjonssoldater til Irak. Dette er bare mulig for et parti som henter sin eksistensberettigelse et annet sted enn langs de tradisjonelle politiske skillelinjene.

   «En KrF-leder skal helst være mann, ha hjemmeværende kone, ha flere barn, helst være avholdsmann og være litt mørkemannsaktig.» sa Valgerd Svarstad Haugland forleden, da hun skulle karakterisere medias forventninger til partileder-rollen.

Media har angrepet Valgerd, og aldri helt forstått henne. Internt i KrF har Valgerd fremstått som en liberaler. Hun er kvinne, urban, rødvinsdrikkende og jeg gjetter også at hun har et større hjerte overfor homofile enn mange i pressen vil ha det til. Kanskje fordi journalister har problemer med å forholde seg til det som den dag i dag er diskursen i KrF om homofili, nemlig hvor vidt dette er en lidelse som kan helbredes gjennom bønn.

Valgerd har ikke forfektet et slikt synspunkt. Det har imidlertid en person som Per Steinar Osmundsnes, leder av Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). Der i gården har de mest konservative vunnet betydelig terreng de siste årene. Det kan også skje i KrF når Valgerd går.

   Med Valgerd går nestleder Einar Steensnæs, de har lenge hengt sammen i tykt og tynt. Det har virket som om Steensnæs har vært en slags verdikonservativ «anstand» for den mer liberale partilederen.

Vil en slik balanse bli ivaretatt av den neste lederen?

En kandidat er Dagfinn Høybråten. Han må være Valgerds drømmemann. Høy, mørk, 45 år gammel, profilert abortmotstander og antirøyk-fanatiker som sier han prioriterer forholdet til Jesus framfor familien sin og forholdet til familien fremfor jobben som statsråd. Men noen klassisk mørkemann er imidlertid Høybråten ikke. Han valgte for eksempel å være hjemmeværende pappa mens kona gikk ut i arbeidslivet etter endte studier.

Blir det Jon Lilletun, den joviale og smilende Agder-representanten som en tid fungerte som kirke- og undervisningsminister? Neppe på sikt. Men om Lilletun blir valgt i januar, ser flere kommentatorer ham som en overgangsfigur før muligens det unge politiske talentet Knut Arild Hareide kan overta, skjønt han også stilte sin plass til disposisjon i går.

   Uansett: Det er urimelig å la Valgerd Svarstad Haugland måtte ta skylden for KrFs dårlige valgresultat som i så stor grad skyldes regjeringsdeltagelsen. Hvem er det som har ledet regjeringen der KrF har måttet svelge i seg krigsdeltagelse på bistandsbudsjettet, EUs patentdirektiv, nedbygging av kommuneøkonomiene og rusbrus i butikkene? Det er en mann. Han har dobbeltnavn, han kommer fra Molde og det var forresten han som nektet å snakke med Jan Birger Medhaug midt i krisen før valget.

Men hvorfor ofre en statsmann når man kan gjøre opp bål for en småradikal kvinne media allerede har stemplet som heks?

Valgerd Svarstad Haugland tok til tårene da hun i går ettermiddag informerte Landsstyret i partiet om at hun trekker seg etter åtte år som partileder.

? Sønnen min på 15 sa til meg: Valgerd, nå har du gjennomgått nok, fortalte partilederen i sin tale. Det negative og slitsomme fokuset fra media og den vanskelige Medhaug-saken som kom i valgkampen i sommer var de to enkeltårsakene hun la vekt på, sammen med det dårlige valgresultatet. KrF fikk 6,4 prosent i kommunevalget i år.

? Innspillene fra partiet til evalueringsrapporten om valgresultatet som skal opp på dette landsmøtet har vært hard kost å fordøye. Ledelsen må føle at partiet står samlet bak den, sa Svarstad Haugland. Hun mente mange nok har ventet på denne dagen, men understreket at hun ikke føler det som noe nederlag å trekke seg.

? Det er en lettelse.

Hun ville ikke kommentere om hun hadde fått den støtten hun ønsket fra statsminister og partifelle Kjell Magne Bondevik.

? Jeg har fått støtte fra dem som betyr mest, svarte hun kryptisk på dette.

Lei seg
Også de to nestlederne Knut Arild Hareide og Einar Steensnæs stiller sine plasser til disposisjon, og ny ledelse skal på plass på ekstraordinært landsmøte i Bergen 23. januar neste år.

I sin tale til landsstyret i KrF ga Svarstad Haugland klar beskjed om at den politiske kursen skal stå fast. Hun trakk særlig fram engasjementet mot abortloven og for økt bistand. Den avtroppende lederen la også vekt på at Frp aldri kan bli en aktuell samarbeidspartner for KrF i regjering.

? KrF har en god politikk, men likevel sto vi ribbet og sviktet tilbake etter valget i år, fordi velgerne ikke fant oss interessante nok til å støtte oss. Nå må det gjennomføres et stort gjenreisingsprosjekt, og jeg kommer ikke til å ha noen kapteinsrolle her, sa Svarstad Haugland. Hun understreket at når ledelsen trekker seg er det fordi partiet skal ha større handlingsrom.

? Folk har fortalt at de er blitt møtt med hån ute på stands på grunn av meg. Jeg er lei for at jeg har fått en slik stilling i det norske folket, sa Svarstad Haugland.

Solid håndverk
Partiveteranen Jon Lilletun, som også er nevnt som en mulig etterfølger etter Svarstad Haugland, var full av ros etter at partilederen avsluttet sin tale:

? Hun dokumenterer for all verden at hun er en leder som har beholdt grepet. Jeg er utrolig imponert over verdigheten i hennes opptreden. I dag så vi en leder som tok styring etter et dårlig valg, og som nå har hindret en opprivende strid om lederskapet framover. Det er rett og slett solid håndverk, sa Lilletun til Klassekampen. Han ville ikke kommentere om han er aktuell i ledelsen:

? Jeg må vise til valgkomiteen. Men det er hyggelig å bli pekt på, sa Lilletun.

Nestleder-kandidat
Også nestleder Knut Arild Hareide pekte på at det er viktig for partiet å ha fritt spillerom fram til landsmøtet i januar, og trakk seg derfor fra sitt verv.

? Det er vanskelig å si om dette var riktig for partiet. Uansett håper jeg det moderniseringsarbeidet hun satte i gang fortsetter, sa Hareide.

Han er villig til å stille som nestleder i januar.

? Men lederjobben er uaktuell, sier Knut Arild Hareide.

Heksebrenning

   Skal man forstå bakgrunnen for KrFs problemer ? med gårsdagens ledertroika-sorti som konsekvens ? kan man gjerne begynne med å lese lederartikler fra avisa Dagen trykket på slutten av 20-tallet og starten av 30-tallet. Konfliktlinjene er i grunnen de samme nå som da. Dagen mente først at det ikke var behov for et eget, kristent parti. Begrunnelsen var at kristne bedre kunne engasjere seg gjennom de eksisterende partiene og kjempe for sine saker der.

Etter noen år til med helvetesdebatt og synet på kvinnens stilling i samfunnet hadde imidlertid Dagen skiftet mening. Det var behov for et parti som var kristent og som kunne verne om kirken og et konservativt kristent syn på samfunnet.

I nyere tid kan vi konstatere at KrF hadde sin storhetstid på meningsmålingene litt etter at Sentrumsregjeringen var blitt til, mens duoen Valgerd og Kjell Magne profilerte kontantstøtte, Verdikommisjonen og økte bistandsbudsjetter. Den historiske nedturen ved valget i september kom etter to år som juniorpartner i en regjering som ikke profilerer noen av KrFs tradisjonelle hjertesaker.

   KrF lever hinsides høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Hvis nødvendig går partiet med på å redusere skattenivået eller privatisere hva det skal være. Men da skal de helst få gjennomslag for enten mer kontantstøtte, pensjonsrettigheter for husmødre, økte alkoholavgifter, et par ekstra prestestillinger eller noe tilnærmet fengselsstraffer for røyking på offentlig sted.

Tilsvarende kan partiet sikkert gjerne samarbeide med venstresiden. Det er ingenting i KrFs ideologi som tilsier at det er et problem å øke skattene, holde tilbake planlagte salg av statsbedrifter eller la være å krige med land vi ikke kjenner. Men da skal de ha igjen på sine områder. Her blir familiepolitikken kanskje det vanskeligste temaet.

KrF slites av indre motsetninger som er helt grunnleggende og går tilbake til partiets start. Det er en kamp om hva som er KrFs sjel. Hadde KrF vært et tradisjonelt europeisk kristelig-demokratisk parti kunne man muligens forventet at de var opptatt av økonomisk politikk, og at de hadde et syn på hva slags stat de ønsker seg ? og en slags forsvarspolitikk.

Men KrF er ikke et sånt parti. KrF holder i motsetning til sine «kristne» søsterpartier i Europa fast på bekjennelsesplikten for de tillitsvalgte, de har latt seg representere av pasifister i forsvarskomiteen og likevel støttet krigene både i Kosovo og Afghanistan og dessuten sendt okkupasjonssoldater til Irak. Dette er bare mulig for et parti som henter sin eksistensberettigelse et annet sted enn langs de tradisjonelle politiske skillelinjene.

   «En KrF-leder skal helst være mann, ha hjemmeværende kone, ha flere barn, helst være avholdsmann og være litt mørkemannsaktig.» sa Valgerd Svarstad Haugland forleden, da hun skulle karakterisere medias forventninger til partileder-rollen.

Media har angrepet Valgerd, og aldri helt forstått henne. Internt i KrF har Valgerd fremstått som en liberaler. Hun er kvinne, urban, rødvinsdrikkende og jeg gjetter også at hun har et større hjerte overfor homofile enn mange i pressen vil ha det til. Kanskje fordi journalister har problemer med å forholde seg til det som den dag i dag er diskursen i KrF om homofili, nemlig hvor vidt dette er en lidelse som kan helbredes gjennom bønn.

Valgerd har ikke forfektet et slikt synspunkt. Det har imidlertid en person som Per Steinar Osmundsnes, leder av Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU). Der i gården har de mest konservative vunnet betydelig terreng de siste årene. Det kan også skje i KrF når Valgerd går.

   Med Valgerd går nestleder Einar Steensnæs, de har lenge hengt sammen i tykt og tynt. Det har virket som om Steensnæs har vært en slags verdikonservativ «anstand» for den mer liberale partilederen.

Vil en slik balanse bli ivaretatt av den neste lederen?

En kandidat er Dagfinn Høybråten. Han må være Valgerds drømmemann. Høy, mørk, 45 år gammel, profilert abortmotstander og antirøyk-fanatiker som sier han prioriterer forholdet til Jesus framfor familien sin og forholdet til familien fremfor jobben som statsråd. Men noen klassisk mørkemann er imidlertid Høybråten ikke. Han valgte for eksempel å være hjemmeværende pappa mens kona gikk ut i arbeidslivet etter endte studier.

Blir det Jon Lilletun, den joviale og smilende Agder-representanten som en tid fungerte som kirke- og undervisningsminister? Neppe på sikt. Men om Lilletun blir valgt i januar, ser flere kommentatorer ham som en overgangsfigur før muligens det unge politiske talentet Knut Arild Hareide kan overta, skjønt han også stilte sin plass til disposisjon i går.

   Uansett: Det er urimelig å la Valgerd Svarstad Haugland måtte ta skylden for KrFs dårlige valgresultat som i så stor grad skyldes regjeringsdeltagelsen. Hvem er det som har ledet regjeringen der KrF har måttet svelge i seg krigsdeltagelse på bistandsbudsjettet, EUs patentdirektiv, nedbygging av kommuneøkonomiene og rusbrus i butikkene? Det er en mann. Han har dobbeltnavn, han kommer fra Molde og det var forresten han som nektet å snakke med Jan Birger Medhaug midt i krisen før valget.

Men hvorfor ofre en statsmann når man kan gjøre opp bål for en småradikal kvinne media allerede har stemplet som heks?