Da Linda Burnham vokste opp i New York på femti- og sekstitallet var de hjemløse i gatene stort sett alkoholikere eller narkomane, de var menn og de var enslige. På syttitallet skjøt antallet kvinnelige hjemløse til himmels, og i dag er det vanlig at svarte kvinner forsøker å oppdra sine barn boende på gata, i bilvrak eller på hospitser.

? Vi har stadig nye, dype kutt i velferdstilbudet. Det siste nå er at en ordning der fattige familier, stort sett enslige kvinnelige forsørgere, får en tidsbegrensning på hvor lenge de kan motta støtte fra det offentlige. Det kommer raskere krav om at de må ut i arbeid, selv om de har små barn og ingen muligheter til barnehageplass. Det er fargede kvinner, kvinner med asiatisk, søramerikansk eller afrikansk bakgrunn som rammes hardest, det er de som ofte har det dårligste utgangspunktet, sier Burnham.

Aktivisten gjennom over 30 år er i Oslo for å delta på helgens Globaliseringskonferanse, der hun blant annet har snakket om «det andre USA».

Burnham har vært med i feministbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen siden sekstitallet, og leder i dag et ressurssenter for fargede kvinner hjemme i Oakland, tvillingbyen til San Fransisco i California.

Senteret startet rundt kjøkkenbordet i 1990, idet venstresiden var i ferd med å prøve å stable seg på beina etter noen tøffe Reagan-år.

? Man kan se en klar kontinuitet fra den radikale bevegelsen på sekstitallet fram til i dag. Vi ville lete etter nye måter å holde i hevd den feministiske politikken som integrerte rase og klasse fra den gangen, med fokus på de virkelig marginaliserte, sier Burnham.

? Å ta tak i kvinnene på bunnen vil i praksis si å organisere dem som rammes hardest av den reaksjonære sosialpolitikken som føres i vårt land, sier hun.

Ressurssenteret i Oakland informerer om sosiale problemer kvinnene sliter med, i allianse mellom aktivister og forskere, og holder kurs for fattige kvinner om hvordan de best kan forholde seg til det som er igjen av sosialsystem. Hvert år deler de ut «Sisters of Fire»-prisen til fargede kvinner som har utmerket seg som aktivister, artister eller forskere. Prisen har blant annet gått til det kvinnelige kongressmedlemmet Barbara Lee, som var en profilert krigsmotstander.

Minimumslønn

? Jeg mener det er en viktig oppgave å få folk til å se at den politikken regjeringen i vårt land fører likner veldig på de strukturtilpassingsprogrammene som påtvinges mange fattige land gjennom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, sier Burnham.

Hun forteller at det er dokumentert at det nå er flere sultne og flere kvinner som ikke er i stand til å ta seg av barna sine som følge av den inngrodde motviljen til å bruke skattepenger på tiltak for fattige.

? I de store byene har skolesystemet gått til helvete, og vi ser en bevegelse i retning av enda mer privatisering. Men for fargede og svarte kvinner er kanskje det verste at de er tvunget til å ta elendig betalte jobber innen servicesektoren ? i kombinasjon med at de ikke har helseforsikring. Millioner av arbeidstakere er rammet av dette: brekker du beinet venter en regning i tusendollarsklassen, har du et kronisk sykt barn kan du sette deg i gjeld for resten av livet.

Burnham trekker også fram det hun mener er et kontinuerlig angrep på reproduktive rettigheter, et angrep som har tatt en -ny omdreining nylig med en lov som forbyr abort også når morens liv er i fare på grunn av graviditeten.

Men er det virkelig bare elendighet og forverring? Burnham sier bildet er komplekst, og nevner at kvinner virkelig har gjort sitt inntog i yrker som før var totalt mannsdominert, som juss og medisin.

? Dette utgjør en enorm forskjell for mange kvinner. Disse klarer seg også bra økonomisk, og har råd til å skaffe barnepass etter å ha født. Men for en kvinne på minimumslønn, som nå er 5,75 dollar (40 kroner) timen, sier det seg selv at når barnepass, transport og husrom er betalt, er det ingenting igjen.

I skyttergravene

Burnhams ressurssenter har basis i lokalsamfunnet, men engasjerer seg på alle nivåer i politikken: lokalt, på delstatsnivå, føderalt og internasjonalt.

? Vi kan ikke annet enn å forsøke å endre det politiske klimaet, den retningen USA er inne i nå vil fullstendig viske ut alt som er oppnådd gjennom mange tiår. Det er konservative kristne og den republikanske høyrefløyen har akkurat dette som intensjon, sier Burnham. Hun beskriver venstresidens posisjon som absolutt defensiv i forhold til administrasjonen i Washington.

? Men vi har ikke noe annet valg enn å bli i skyttergravene, sier hun.

I noen år har det vært mobilisert for å få svarte menn til å ta mer ansvar for sine familier og holde seg ute av kriminalitet. Burnham mener denne oppmerksomheten er riktig og rettferdig.

? Det faktum at det er flere unge svarte menn i fengsel enn på college er kritisk for våre samfunn. Men dessverre er det slik at på grunn av sexisme og diskriminerende holdninger har mannsspørsmålet noen ganger blitt satt på agendaen på bekostning av kvinner, sier Burnham. Hun forteller at problemene med rettsvesenet er så store at fargede kvinner som slåss mot mishandling i hjemmene er i ferd med å danne en bevegelse for å bekjempe vold i parforhold uten å ty til rettssystemet.

? Det er et poeng å holde det offentlige utenfor. Der er svaret bare: «Vi vil mer enn gjerne putte deg i fengsel», sier Burnham.

Kjønn og krig

Krigen mot terror har tvunget de sosiale bevegelsene som jobber med hjemlige spørsmål i USA til å tenke mer internasjonalt igjen, ifølge Burnham.

? For oss er det viktig å vise at krigen angår kvinner over hele verden. Bare det at USA skal ha baser overalt gjør at lokale kvinner blir prostituerte for å «betjene» vårt gigantiske militærapparat. I tillegg skaper militariseringen en aggresjonskultur, mennene kommer hjem og har endret sin mentalitet fra familiefedre til mordere, sier Burnham ? med klar adresse til saken der fire kvinner ble drept av sine menn ved basen Fort Hood i Texas på kort tid.

En annen følge av krigen mot terror er at asiatiske og muslimske kvinner mister sine menn, som ofte er familieforsørgere, når disse plukkes opp og deporteres.

? Det er også et klart raseaspekt. I USA har vi ikke lenger verneplikt, men vi har «fattigdomsverneplikt». Veldig mange er i det militæret fordi de har sett det som eneste mulighet til en stabil inntekt og en mulig karriere. Av kvinner i hæren er 48 prosent svarte, mens svarte utgjør 12 prosent av befolkningen. Og det er ikke fordi de er så mye mer patriotiske, tro meg, sier Burnham.

@sitat:I USA har vi ikke lenger verneplikt, men vi har «fattigdomsverneplikt»

@@sitat:Mennene kommer hjem og har endret sin mentalitet fra familiefedre til mordere

@

Da Linda Burnham vokste opp i New York på femti- og sekstitallet var de hjemløse i gatene stort sett alkoholikere eller narkomane, de var menn og de var enslige. På syttitallet skjøt antallet kvinnelige hjemløse til himmels, og i dag er det vanlig at svarte kvinner forsøker å oppdra sine barn boende på gata, i bilvrak eller på hospitser.

? Vi har stadig nye, dype kutt i velferdstilbudet. Det siste nå er at en ordning der fattige familier, stort sett enslige kvinnelige forsørgere, får en tidsbegrensning på hvor lenge de kan motta støtte fra det offentlige. Det kommer raskere krav om at de må ut i arbeid, selv om de har små barn og ingen muligheter til barnehageplass. Det er fargede kvinner, kvinner med asiatisk, søramerikansk eller afrikansk bakgrunn som rammes hardest, det er de som ofte har det dårligste utgangspunktet, sier Burnham.

Aktivisten gjennom over 30 år er i Oslo for å delta på helgens Globaliseringskonferanse, der hun blant annet har snakket om «det andre USA».

Burnham har vært med i feministbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen siden sekstitallet, og leder i dag et ressurssenter for fargede kvinner hjemme i Oakland, tvillingbyen til San Fransisco i California.

Senteret startet rundt kjøkkenbordet i 1990, idet venstresiden var i ferd med å prøve å stable seg på beina etter noen tøffe Reagan-år.

? Man kan se en klar kontinuitet fra den radikale bevegelsen på sekstitallet fram til i dag. Vi ville lete etter nye måter å holde i hevd den feministiske politikken som integrerte rase og klasse fra den gangen, med fokus på de virkelig marginaliserte, sier Burnham.

? Å ta tak i kvinnene på bunnen vil i praksis si å organisere dem som rammes hardest av den reaksjonære sosialpolitikken som føres i vårt land, sier hun.

Ressurssenteret i Oakland informerer om sosiale problemer kvinnene sliter med, i allianse mellom aktivister og forskere, og holder kurs for fattige kvinner om hvordan de best kan forholde seg til det som er igjen av sosialsystem. Hvert år deler de ut «Sisters of Fire»-prisen til fargede kvinner som har utmerket seg som aktivister, artister eller forskere. Prisen har blant annet gått til det kvinnelige kongressmedlemmet Barbara Lee, som var en profilert krigsmotstander.

Minimumslønn
? Jeg mener det er en viktig oppgave å få folk til å se at den politikken regjeringen i vårt land fører likner veldig på de strukturtilpassingsprogrammene som påtvinges mange fattige land gjennom Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, sier Burnham.

Hun forteller at det er dokumentert at det nå er flere sultne og flere kvinner som ikke er i stand til å ta seg av barna sine som følge av den inngrodde motviljen til å bruke skattepenger på tiltak for fattige.

? I de store byene har skolesystemet gått til helvete, og vi ser en bevegelse i retning av enda mer privatisering. Men for fargede og svarte kvinner er kanskje det verste at de er tvunget til å ta elendig betalte jobber innen servicesektoren ? i kombinasjon med at de ikke har helseforsikring. Millioner av arbeidstakere er rammet av dette: brekker du beinet venter en regning i tusendollarsklassen, har du et kronisk sykt barn kan du sette deg i gjeld for resten av livet.

Burnham trekker også fram det hun mener er et kontinuerlig angrep på reproduktive rettigheter, et angrep som har tatt en -ny omdreining nylig med en lov som forbyr abort også når morens liv er i fare på grunn av graviditeten.

Men er det virkelig bare elendighet og forverring? Burnham sier bildet er komplekst, og nevner at kvinner virkelig har gjort sitt inntog i yrker som før var totalt mannsdominert, som juss og medisin.

? Dette utgjør en enorm forskjell for mange kvinner. Disse klarer seg også bra økonomisk, og har råd til å skaffe barnepass etter å ha født. Men for en kvinne på minimumslønn, som nå er 5,75 dollar (40 kroner) timen, sier det seg selv at når barnepass, transport og husrom er betalt, er det ingenting igjen.

I skyttergravene
Burnhams ressurssenter har basis i lokalsamfunnet, men engasjerer seg på alle nivåer i politikken: lokalt, på delstatsnivå, føderalt og internasjonalt.

? Vi kan ikke annet enn å forsøke å endre det politiske klimaet, den retningen USA er inne i nå vil fullstendig viske ut alt som er oppnådd gjennom mange tiår. Det er konservative kristne og den republikanske høyrefløyen har akkurat dette som intensjon, sier Burnham. Hun beskriver venstresidens posisjon som absolutt defensiv i forhold til administrasjonen i Washington.

? Men vi har ikke noe annet valg enn å bli i skyttergravene, sier hun.

I noen år har det vært mobilisert for å få svarte menn til å ta mer ansvar for sine familier og holde seg ute av kriminalitet. Burnham mener denne oppmerksomheten er riktig og rettferdig.

? Det faktum at det er flere unge svarte menn i fengsel enn på college er kritisk for våre samfunn. Men dessverre er det slik at på grunn av sexisme og diskriminerende holdninger har mannsspørsmålet noen ganger blitt satt på agendaen på bekostning av kvinner, sier Burnham. Hun forteller at problemene med rettsvesenet er så store at fargede kvinner som slåss mot mishandling i hjemmene er i ferd med å danne en bevegelse for å bekjempe vold i parforhold uten å ty til rettssystemet.

? Det er et poeng å holde det offentlige utenfor. Der er svaret bare: «Vi vil mer enn gjerne putte deg i fengsel», sier Burnham.

Kjønn og krig
Krigen mot terror har tvunget de sosiale bevegelsene som jobber med hjemlige spørsmål i USA til å tenke mer internasjonalt igjen, ifølge Burnham.

? For oss er det viktig å vise at krigen angår kvinner over hele verden. Bare det at USA skal ha baser overalt gjør at lokale kvinner blir prostituerte for å «betjene» vårt gigantiske militærapparat. I tillegg skaper militariseringen en aggresjonskultur, mennene kommer hjem og har endret sin mentalitet fra familiefedre til mordere, sier Burnham ? med klar adresse til saken der fire kvinner ble drept av sine menn ved basen Fort Hood i Texas på kort tid.

En annen følge av krigen mot terror er at asiatiske og muslimske kvinner mister sine menn, som ofte er familieforsørgere, når disse plukkes opp og deporteres.

? Det er også et klart raseaspekt. I USA har vi ikke lenger verneplikt, men vi har «fattigdomsverneplikt». Veldig mange er i det militæret fordi de har sett det som eneste mulighet til en stabil inntekt og en mulig karriere. Av kvinner i hæren er 48 prosent svarte, mens svarte utgjør 12 prosent av befolkningen. Og det er ikke fordi de er så mye mer patriotiske, tro meg, sier Burnham.
@sitat:I USA har vi ikke lenger verneplikt, men vi har «fattigdomsverneplikt»
@@sitat:Mennene kommer hjem og har endret sin mentalitet fra familiefedre til mordere

@