Flere lesere undrer hvordan det går med arkitekt Tone Berg, hovedpersonen i min avsluttende epistel i kvartetten «Arkitekten som romanhelt», ASB-aktivisten som sto fram i «del 4: Opprøreren» (Klassekampen, 24. februar). La meg derfor kort rekapitulere hvor vi forlot henne forrige gang.Tone Berg (f. 1972) jobber på et arkitektkontor i Oslo og tegner på et sjønært boligkompleks «med rådyre leiligheter i nyfunkisstil, som den kapitalsterke byggherren har gitt navnet Solsiden Strandbo». Samtidig er hun med i den radikale gruppen Aksjon for Sosial Boligbygging, der Tone er en uredd agitator som tar opp kampen mot spekulasjonen i boligbransjen, blant annet frykter hun at planene for Fjordby-Oslo skal resultere i en «vestkantliggjøring» av de tidligere havnestrøkene ved at «nye Aker Brygge-slott vil okkupere hele den attraktive vannlinjen fra Filipstad til Ormsund». Om hennes privatliv vet vi foreløpig bare at hun «bor med sin siamesiske katt i en 2-roms leilighet på Tøyen». Artikkelen slo fast at enhver som vil skriver om Tone Berg i dokumentarromanens form må by på «action» og gestalte en skikkelse «som slår neven i bordet og sier at nok er nok».Prosjektet Solsiden Strandbo inngår i utbyggingen av den eksklusive bydelen på Fornebu ved Oslofjordens vakre innseiling, og nylig vakte Tone Berg en viss oppsikt da hun i et innlegg i Aftenposten Aften (2. mars), med tittelen «Ubehaget i boligbyggingen», henviste til et annet luksusfelt på Fornebu og siterte en representant for ABG Sundal Collier som i samme avis (13. februar) hadde innrømmet at deres prosjekt ikke var «beregnet for gjennomsnittnordmannen». Det var aldri «meningen at leilighetene på Fornebu skulle bli kjøpt av mannen i gata». Dette er derimot «en fantastisk mulighet» for folk med god økonomi. «Det er ikke én person som kommer til å tape penger på å kjøpe». Tone refererte også til avisens karakteristikk av Fornebu som «Oslos indrefilet i boligmarkedet».«Mitt poeng er kun å påpeke at som arkitekt har jeg mange kolleger med meg når jeg tilstår at vi føler et stort yrkesmessig ubehag ved å bli tvunget til å delta i denne urettferdige byutvikling», erklærte Tone Berg. Og hun bekjente: «Like lite som boligmarkedet er fritt, er arkitektyrket en fri profesjon. Vi kan selvsagt takke nei til oppdragene, men som enhver samfunnsborger må arkitekten ha et levebrød og det får han eller hun gjennom sitt arbeid ved tegnebordet. Aftenpostens lesere skal… vite at også arkitekter reagerer nå, om enn ikke så høylytt i debatten som noen kunne ønske. Et spørsmål er om et eventuelt regjeringsskifte vil gjøre noe for å snu den segregerende trenden. Arbeiderpartiet kom med mange løfter gjennom etterkrigstiden, men sto likevel bak Groruddalen og det avslørende øst/vest-skillet i Oslo. Et annet spørsmål kan formuleres slik: Hvor lenge vil hovedstadens befolkning finne seg i å være et taust vitne til boligbyggingens markedsstyrte herrevelde?»Dette som et eksempel på arkitekt Tone Bergs samfunnsengasjement. De mange positive reaksjonene hun har fått på Aftenposten-artikkelen gir henne styrke. Hun kommer utvilsomt til å skrive mer for «mannen i gata». Og kvinnen, som Tone Berg ville ha tilføyd her. Katten hennes heter for øvrig Branzell, oppkalt etter Anna Lous-Mohr Branzell (1895-1983), ifølge Wenche Findals bok «Mindetallets mangfold – Kvinner i norsk arkitekturhistorie» (Abstrakt forlag, 2004), en av de første kvinnelige arkitekter med høyskoleutdanning her i landet.

Flere lesere undrer hvordan det går med arkitekt Tone Berg, hovedpersonen i min avsluttende epistel i kvartetten «Arkitekten som romanhelt», ASB-aktivisten som sto fram i «del 4: Opprøreren» (Klassekampen, 24. februar). La meg derfor kort rekapitulere hvor vi forlot henne forrige gang.Tone Berg (f. 1972) jobber på et arkitektkontor i Oslo og tegner på et sjønært boligkompleks «med rådyre leiligheter i nyfunkisstil, som den kapitalsterke byggherren har gitt navnet Solsiden Strandbo». Samtidig er hun med i den radikale gruppen Aksjon for Sosial Boligbygging, der Tone er en uredd agitator som tar opp kampen mot spekulasjonen i boligbransjen, blant annet frykter hun at planene for Fjordby-Oslo skal resultere i en «vestkantliggjøring» av de tidligere havnestrøkene ved at «nye Aker Brygge-slott vil okkupere hele den attraktive vannlinjen fra Filipstad til Ormsund». Om hennes privatliv vet vi foreløpig bare at hun «bor med sin siamesiske katt i en 2-roms leilighet på Tøyen». Artikkelen slo fast at enhver som vil skriver om Tone Berg i dokumentarromanens form må by på «action» og gestalte en skikkelse «som slår neven i bordet og sier at nok er nok».Prosjektet Solsiden Strandbo inngår i utbyggingen av den eksklusive bydelen på Fornebu ved Oslofjordens vakre innseiling, og nylig vakte Tone Berg en viss oppsikt da hun i et innlegg i Aftenposten Aften (2. mars), med tittelen «Ubehaget i boligbyggingen», henviste til et annet luksusfelt på Fornebu og siterte en representant for ABG Sundal Collier som i samme avis (13. februar) hadde innrømmet at deres prosjekt ikke var «beregnet for gjennomsnittnordmannen». Det var aldri «meningen at leilighetene på Fornebu skulle bli kjøpt av mannen i gata». Dette er derimot «en fantastisk mulighet» for folk med god økonomi. «Det er ikke én person som kommer til å tape penger på å kjøpe». Tone refererte også til avisens karakteristikk av Fornebu som «Oslos indrefilet i boligmarkedet».«Mitt poeng er kun å påpeke at som arkitekt har jeg mange kolleger med meg når jeg tilstår at vi føler et stort yrkesmessig ubehag ved å bli tvunget til å delta i denne urettferdige byutvikling», erklærte Tone Berg. Og hun bekjente: «Like lite som boligmarkedet er fritt, er arkitektyrket en fri profesjon. Vi kan selvsagt takke nei til oppdragene, men som enhver samfunnsborger må arkitekten ha et levebrød og det får han eller hun gjennom sitt arbeid ved tegnebordet. Aftenpostens lesere skal… vite at også arkitekter reagerer nå, om enn ikke så høylytt i debatten som noen kunne ønske. Et spørsmål er om et eventuelt regjeringsskifte vil gjøre noe for å snu den segregerende trenden. Arbeiderpartiet kom med mange løfter gjennom etterkrigstiden, men sto likevel bak Groruddalen og det avslørende øst/vest-skillet i Oslo. Et annet spørsmål kan formuleres slik: Hvor lenge vil hovedstadens befolkning finne seg i å være et taust vitne til boligbyggingens markedsstyrte herrevelde?»Dette som et eksempel på arkitekt Tone Bergs samfunnsengasjement. De mange positive reaksjonene hun har fått på Aftenposten-artikkelen gir henne styrke. Hun kommer utvilsomt til å skrive mer for «mannen i gata». Og kvinnen, som Tone Berg ville ha tilføyd her. Katten hennes heter for øvrig Branzell, oppkalt etter Anna Lous-Mohr Branzell (1895-1983), ifølge Wenche Findals bok «Mindetallets mangfold – Kvinner i norsk arkitekturhistorie» (Abstrakt forlag, 2004), en av de første kvinnelige arkitekter med høyskoleutdanning her i landet.