Tidligere pris- og konkurransedirektør Egil Bakke er tilbake på banen, denne gang som forsker. I en ny «forskningsrapport» har han kommet fram til at statsstøtten til scenekunst, bokbransjen, aviser og kringkasting er mer eller mindre feilslått. Til Aftenposten sier han at støtten til aviser og bøker ikke har hatt noen gunstig virkning. At aviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv (som lenge overlevde på produksjonsstøtte da den het Norges Handels og Sjøfartstidende) ikke hadde kommet ut uten pressestøtten, regnes ikke som noen «gunstig virkning» i Bakkes verden.

  Egil Bakke tror også samfunnet ville fått større gevinster (!) hvis NRK hadde blitt reklamefinansiert. Den tidligere prisdirektøren er heller ikke så sikker på at vi hadde hatt dyrere teaterbilletter hvis teatrene hadde mistet statsstøtten. Slik velger Bakke å måle effekten av støtten til kulturlivet utfra høyst private, markedsliberalistiske målestokker, som har lite eller ingenting med de kulturpolitiske målsetningene støtteordningene er begrunnet i. Støtten til teatrene (eller museene) handler for eksempel ikke om billettprisene. Den har i stedet vært gitt i vissheten om at den typen kvalitetskunst rett og slett ikke ville ha overlevd i et helkommersielt marked i et lite land som Norge.

  Den tidligere prisdirektøren har aldri blitt beskyldt for å holde det helt store intellektuelle nivået. Likevel er ikke hovedpoenget med denne typen rapporter å levere god og interessant forskning, men å skape offentlig debatt og avisoppslag. Selv om innholdet i «forskningen» er tynn som spikersuppe, bidrar det faktum at den diskuteres og slås opp til en ideologisk forflytning. Når diskusjonen om offentlig støtte til kulturlivet blir en debatt om hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å sikre friest mulig konkurranse og Rimi-priser på bøker og teaterbilletter har markedsliberalistene allerede tatt første stikk.

  Tidligere pris- og konkurransedirektør Egil Bakke er tilbake på banen, denne gang som forsker. I en ny «forskningsrapport» har han kommet fram til at statsstøtten til scenekunst, bokbransjen, aviser og kringkasting er mer eller mindre feilslått. Til Aftenposten sier han at støtten til aviser og bøker ikke har hatt noen gunstig virkning. At aviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv (som lenge overlevde på produksjonsstøtte da den het Norges Handels og Sjøfartstidende) ikke hadde kommet ut uten pressestøtten, regnes ikke som noen «gunstig virkning» i Bakkes verden.

  Egil Bakke tror også samfunnet ville fått større gevinster (!) hvis NRK hadde blitt reklamefinansiert. Den tidligere prisdirektøren er heller ikke så sikker på at vi hadde hatt dyrere teaterbilletter hvis teatrene hadde mistet statsstøtten. Slik velger Bakke å måle effekten av støtten til kulturlivet utfra høyst private, markedsliberalistiske målestokker, som har lite eller ingenting med de kulturpolitiske målsetningene støtteordningene er begrunnet i. Støtten til teatrene (eller museene) handler for eksempel ikke om billettprisene. Den har i stedet vært gitt i vissheten om at den typen kvalitetskunst rett og slett ikke ville ha overlevd i et helkommersielt marked i et lite land som Norge.

  Den tidligere prisdirektøren har aldri blitt beskyldt for å holde det helt store intellektuelle nivået. Likevel er ikke hovedpoenget med denne typen rapporter å levere god og interessant forskning, men å skape offentlig debatt og avisoppslag. Selv om innholdet i «forskningen» er tynn som spikersuppe, bidrar det faktum at den diskuteres og slås opp til en ideologisk forflytning. Når diskusjonen om offentlig støtte til kulturlivet blir en debatt om hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å sikre friest mulig konkurranse og Rimi-priser på bøker og teaterbilletter har markedsliberalistene allerede tatt første stikk.