Det er over ti år siden krigen forlot Mosambik.

Siden den gang har landet fått mye hjelp til å lege sårene. Det afrikanske landet var på nittitallet en av kontinentets største mottagere av utviklingshjelp, også fra Norge.

Kvinnene på et sykurs i forstaden Maxaquene har i vokst opp i en roligere tid enn sine mødre. Men utviklingen har de ikke sett mye til. Bortsett fra det åpenbare fraværet av krig mener mange av dem at landet ikke har beveget seg særlig framover.

? Vi er her for å lære å sy, og ønsker å drive en liten bedrift etterhvert. Kooperativ er et litt dårlig ord i Mosambik, men vi har bare oss selv å stole på, svarer de på spørsmål om hvorfor de bruker ettermiddagen i et lite mørkt støvete klasserom.

Ti tapte år

Mosambikerne strever for å nå FNs såkalte tusenårsmål. Blant annet skal fattigdommen halveres innen 2015:

? Vi kan kalle nittitallet for Mosambiks tapte tiår. Vi er nå tilbake der vi var i 1992. Tilbake på startstreken, sier Dipac Jaiantal, tidligere ansatt som økonom i Verdensbanken, nå makroøkonomisk rådgiver for FNs utviklingsfond (UNDP) i Mosambiks hovedstad Maputo. Jaiantal er selv mosambiker, og ser ikke lyst på framtida.

? FNs tusenårsmål for Mosambik er langt på vei uoppnåelige, om ikke det internasjonale samfunnet tar dem seriøst, legger Jaiantal til. Andelen som lever i absolutt fattigdom er i Mosambik nesten på 70 prosent. Å skulle halvere dette til 35 prosent på 12 år mener Jaiantal er utopisk:

? Disse målene var der for ti år siden, men de var dømt til å mislykkes. Kanskje nå, når verden har fått litt mer samvittighet etter 11. september 2001, når de ser at de fattiges hverdag kan få følger for de rike, gjennom frustrasjon, gjennom immigrasjon. Kanskje har de nå en bedre forståelse, men det er fortsatt en sjanse for å mislykkes, advarer Jaiantal før han skisserer opp Mosambiks nåværende forsøk på å nå FNs tusenårsmål.

Sentralt i skissen står myndighetenes egen langtidsplan for utryddelse av fattigdom, Parpa.

Fattigdomsbekjempelse

Internasjonalt er slike planer ofte kjent som Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP). Å utarbeide en PRSP ble en forutsetning for fortsatt mottak av donasjoner og lån for mange afrikanske land på slutten av nittitallet. I Mosambik er PRSP altså kjent som Plano Accaõ de Reducao de Pobreza Absoluta, Parpa.

? I 1996 og 1997 gjennomførte det nasjonale statistikkbyrået en omfattende undersøkelse av folks levekår. Ut fra resultatet fikk vi en oversikt over fattigdommen i Mosambik. Vi fikk også en oversikt over hvilke årsaker som ligger bak fattigdommen. Fra disse tallene utarbeidet vi en aksjonsplan, forklarer Christina Matusse, sjef for planleggingsavsnittet ved Mosambiks finansdepartment.

De funnene Matusse og hennes kollegeer fikk overlevert av statistikerne var ikke oppløftende. Utviklingen i landet hadde gått langt verre enn mange hadde ventet etter fredsavtalen i 1992.

Nyliberal

Matusse forteller at det ble foretatt en konsultasjonsprosess med medlemmer fra alle lag av samfunnet for å legge om strategien mot fattigdom. Men ikke alle føler seg hørt:

? Hovedproblemet er at nesten hver eneste plan er utformet gjennom en nyliberalistisk tankegang. Det finnes en rekke planer, unnfanget på forskjelllige tidspunkter, presset gjennom av forskjellige parter, forskjellige parter med forskjellige mål. Dette kan gjøre mer skade en gagn, hevder Humerto Zaques. Zaques er rådgiver for Mosambikisk gjeldsgruppe, Grupo Mozambicano de Divida (GMD).

? Man forsøker å tilpasse vår økonomi resten av verden. Hovedforslagene er å liberalisere handel, privatisere foretak, svekke myndighetenes plass i økonomien. Å godta slike planer er nødvendig for å motta mer hjelp, forklarer Zaques.

Han forteller om pengefondets HIPC-initiativ; USAs handelsamarbeid med Afrika, AGOA, om donorers prosjektforslag om det kontinentale initiativet Nepad.

? Mosambiks største utfordring er fattigdommen. Alt handler om dette, vi må forstå at vi er fattige, dette er problemet. Når en internasjonal aktør kommer hit med en plan, med sine egne motiver bak, kan vi ikke si nei, sier Zaques og fortsetter

? De fremmer forskjellige initiativer, fordi de vet at vi bare må godta. Gjennom initiativene forandrer de vår økonomi.

Kjenner kritikk

Chistina Matusse sier hun har hørt denne kritikken, at Parpa nettopp er kommet til for å løse noen av de problemene Zaques peker på:

? Alle donorinitiativer er nå basert på denne strategien. For myndighetene har Parpa prioritet, alle sektorene er for første gang integrert, forklarer Matusse

? Men dere er avhengig av donorhjelp for å kunne gjennomføre Parpa. Vil ikke donorene også være med å bestemme?

? Alle myndighetenes planer er basert på statsbudsjettet. Litt mer enn 50 prosent av inntektene i budsjettet kommer fra eksterne donorer. Med bare de interne kreftene kan vi ikke gjøre noen ting, innrømmer Matusse.

? Det skjer posistive ting i landet som er verdt å fremheve, mener Matusse. Mosambik har hatt en økonomisk vekst nabolandene bare kan drømme om. Store investeringer i energi og industriproduskjon de siste årene, hovedsaklig fra Sør-Afrika, har gitt økonomien en lenge etterlengtet vitamininnsprøytning. Igjen er Zaques kritisk, veskten vises, mener han, bare på pairet, for mosambikanere flest, som sydamene i Maxaquene, er den kun en illusjon:

?Hvor er veksten? En ny fabrikk, aliminiumsfabrikken Mozal doblet Mosambiks eksportkapital når den åpnet for to år siden,. Samtidig ser vi at fattigdommen blir dypere, den befester seg. Vi har disse megaprosjektene men for de fattige forandres ingenting, avslutter Zaques.

Sydamene i Maxaquene har fått hjelp utenfra. Maskinene er fra Kina, og råvarene sponses av europiske frivillige organisasjoner. Etter fire års drift er sy-kooperativet enda ikke bærekraftig:

Det er over ti år siden krigen forlot Mosambik.

Siden den gang har landet fått mye hjelp til å lege sårene. Det afrikanske landet var på nittitallet en av kontinentets største mottagere av utviklingshjelp, også fra Norge.

Kvinnene på et sykurs i forstaden Maxaquene har i vokst opp i en roligere tid enn sine mødre. Men utviklingen har de ikke sett mye til. Bortsett fra det åpenbare fraværet av krig mener mange av dem at landet ikke har beveget seg særlig framover.

? Vi er her for å lære å sy, og ønsker å drive en liten bedrift etterhvert. Kooperativ er et litt dårlig ord i Mosambik, men vi har bare oss selv å stole på, svarer de på spørsmål om hvorfor de bruker ettermiddagen i et lite mørkt støvete klasserom.

Ti tapte år
Mosambikerne strever for å nå FNs såkalte tusenårsmål. Blant annet skal fattigdommen halveres innen 2015:

? Vi kan kalle nittitallet for Mosambiks tapte tiår. Vi er nå tilbake der vi var i 1992. Tilbake på startstreken, sier Dipac Jaiantal, tidligere ansatt som økonom i Verdensbanken, nå makroøkonomisk rådgiver for FNs utviklingsfond (UNDP) i Mosambiks hovedstad Maputo. Jaiantal er selv mosambiker, og ser ikke lyst på framtida.

? FNs tusenårsmål for Mosambik er langt på vei uoppnåelige, om ikke det internasjonale samfunnet tar dem seriøst, legger Jaiantal til. Andelen som lever i absolutt fattigdom er i Mosambik nesten på 70 prosent. Å skulle halvere dette til 35 prosent på 12 år mener Jaiantal er utopisk:

? Disse målene var der for ti år siden, men de var dømt til å mislykkes. Kanskje nå, når verden har fått litt mer samvittighet etter 11. september 2001, når de ser at de fattiges hverdag kan få følger for de rike, gjennom frustrasjon, gjennom immigrasjon. Kanskje har de nå en bedre forståelse, men det er fortsatt en sjanse for å mislykkes, advarer Jaiantal før han skisserer opp Mosambiks nåværende forsøk på å nå FNs tusenårsmål.

Sentralt i skissen står myndighetenes egen langtidsplan for utryddelse av fattigdom, Parpa.

Fattigdomsbekjempelse
Internasjonalt er slike planer ofte kjent som Poverty Reduction Strategy Paper (PRSP). Å utarbeide en PRSP ble en forutsetning for fortsatt mottak av donasjoner og lån for mange afrikanske land på slutten av nittitallet. I Mosambik er PRSP altså kjent som Plano Accaõ de Reducao de Pobreza Absoluta, Parpa.

? I 1996 og 1997 gjennomførte det nasjonale statistikkbyrået en omfattende undersøkelse av folks levekår. Ut fra resultatet fikk vi en oversikt over fattigdommen i Mosambik. Vi fikk også en oversikt over hvilke årsaker som ligger bak fattigdommen. Fra disse tallene utarbeidet vi en aksjonsplan, forklarer Christina Matusse, sjef for planleggingsavsnittet ved Mosambiks finansdepartment.

De funnene Matusse og hennes kollegeer fikk overlevert av statistikerne var ikke oppløftende. Utviklingen i landet hadde gått langt verre enn mange hadde ventet etter fredsavtalen i 1992.

Nyliberal
Matusse forteller at det ble foretatt en konsultasjonsprosess med medlemmer fra alle lag av samfunnet for å legge om strategien mot fattigdom. Men ikke alle føler seg hørt:

? Hovedproblemet er at nesten hver eneste plan er utformet gjennom en nyliberalistisk tankegang. Det finnes en rekke planer, unnfanget på forskjelllige tidspunkter, presset gjennom av forskjellige parter, forskjellige parter med forskjellige mål. Dette kan gjøre mer skade en gagn, hevder Humerto Zaques. Zaques er rådgiver for Mosambikisk gjeldsgruppe, Grupo Mozambicano de Divida (GMD).

? Man forsøker å tilpasse vår økonomi resten av verden. Hovedforslagene er å liberalisere handel, privatisere foretak, svekke myndighetenes plass i økonomien. Å godta slike planer er nødvendig for å motta mer hjelp, forklarer Zaques.

Han forteller om pengefondets HIPC-initiativ; USAs handelsamarbeid med Afrika, AGOA, om donorers prosjektforslag om det kontinentale initiativet Nepad.

? Mosambiks største utfordring er fattigdommen. Alt handler om dette, vi må forstå at vi er fattige, dette er problemet. Når en internasjonal aktør kommer hit med en plan, med sine egne motiver bak, kan vi ikke si nei, sier Zaques og fortsetter

? De fremmer forskjellige initiativer, fordi de vet at vi bare må godta. Gjennom initiativene forandrer de vår økonomi.

Kjenner kritikk
Chistina Matusse sier hun har hørt denne kritikken, at Parpa nettopp er kommet til for å løse noen av de problemene Zaques peker på:

? Alle donorinitiativer er nå basert på denne strategien. For myndighetene har Parpa prioritet, alle sektorene er for første gang integrert, forklarer Matusse

? Men dere er avhengig av donorhjelp for å kunne gjennomføre Parpa. Vil ikke donorene også være med å bestemme?

? Alle myndighetenes planer er basert på statsbudsjettet. Litt mer enn 50 prosent av inntektene i budsjettet kommer fra eksterne donorer. Med bare de interne kreftene kan vi ikke gjøre noen ting, innrømmer Matusse.

? Det skjer posistive ting i landet som er verdt å fremheve, mener Matusse. Mosambik har hatt en økonomisk vekst nabolandene bare kan drømme om. Store investeringer i energi og industriproduskjon de siste årene, hovedsaklig fra Sør-Afrika, har gitt økonomien en lenge etterlengtet vitamininnsprøytning. Igjen er Zaques kritisk, veskten vises, mener han, bare på pairet, for mosambikanere flest, som sydamene i Maxaquene, er den kun en illusjon:

?Hvor er veksten? En ny fabrikk, aliminiumsfabrikken Mozal doblet Mosambiks eksportkapital når den åpnet for to år siden,. Samtidig ser vi at fattigdommen blir dypere, den befester seg. Vi har disse megaprosjektene men for de fattige forandres ingenting, avslutter Zaques.

Sydamene i Maxaquene har fått hjelp utenfra. Maskinene er fra Kina, og råvarene sponses av europiske frivillige organisasjoner. Etter fire års drift er sy-kooperativet enda ikke bærekraftig: