I artikkelen «Nyliberal Lille Lørdag?», som også står i inneværende nummer av Samtiden, forsøker journalisten og venstreelitisten Magnus E. Marsdal å sette et nyliberalt stempel på det kjente humorprogrammet til NRK. For alle oss venstreorienterte unge som lo oss skakke er dette fadermord. Men analysen er heldigvis misvisende.

Thatcherismen

Utgangspunktet hans er at «det var noko suspekt ved Lille Lørdag», noe som knyttes til en politisk dreining mot høyre på 1980- og 90-tallet. Thatcherismen hadde spredt seg til Norge og satt på spissen skulle tidligere tiders solidariske helhetssamfunn erstattes med et fragmentert hvermannforseg-samfunn. Nyliberalismen ble knyttet til opportunistiske og nyrike snobber som stemte Frp og Høyre og manglet samfunnsfølelse og moralsk ryggrad. Å fremsette Lille Lørdag som promotør av nyliberalistisk tankegods bør helst underbygges grundig.

Hvordan argumenterer Marsdal? Først hevder Marsdal at underholdningsindustrien er nyliberalismens verktøy og den kyniske thatcherismens forlengede arm. Dette er en drøy påstand i seg selv. Marsdal velger så ut Lille Lørdag-innslag som tar stilling til det «dølle» og det «kule» i samfunnet. På minussida lister han opp fylkeskommunen, NRK-monopolet, kulturradikale sosialister på 1970-tallet (Pippens nakne foreldre), dugnadsånd (Gerhardsenungdommen), og gammel teknologi (teleks). For å lage en plusside resonnerer han seg fram til det som er minussidas motpol: Ny teknologi, tv, film og video, bruke penger på kafé, forbrukersamfunnet, McDonald's, diskotek og fest.

Bourdieu

Her mener Marsdal å finne slående likheter mellom nyliberalistenes politiske agenda på 1980- og 90-tallet. Men har ikke ungdom fra «ungdom» ble et fenomen alltid omfavnet forandring, likt lettvint mat, brukt penger mindre fornuftig og satt pris på fest og moro? For å underbygge analysen trekker Marsdal frem Pierre Bourdieus skjema over nyliberalismens tanker om seg selv. Nyliberalistenene ser slik på relasjonen til staten: Stat ? marked, tvang ? frihet, stivbeint ? fleksibel, fortid ? fremtid, ensarta ? mangfold etc. Ved å vise at Lille Lørdag lo av det sidrumpa og stivbeinte NRK-monopolet, fylkeskommunen og teleksen hevder Marsdal å «avsløre» at programmet var en del av en kynisk politisk trend.

Marsdals svært generelle bruk av Bourdieus modell beviser imidlertid ingenting. Selvfølgelig pekte Lille Lørdag nese mot tvang, fortida, stivbeinthet, det ensarta og så videre. Teoretisk relateres humor ofte til det som i et fortolkningsfelleskap oppleves som truende, stivt og statisk. Uavhengig av plassering på en politisk høyre-venstre-akse. Freud ser latter som en sikkerhetsventil og et øyeblikks frihet fra sosiale trusler og Mikhail Bakhtin mener latter utfordrer det statiske og totalitære. Å bebreide Lille Lørdag for nyliberalisme ut ifra det skjemaet blir derfor som å bebreide dem for humor.

Selvmotsigelser

Humor forutsetter ikke bare et sosialt, men også et kognitivt element med selvmotsigelser og overdrivelser, og Lille Lørdag dro notorisk veksler på egen erfaring i å identifisere dem. Målet var å se det latterlige i ting uavhengig om det var i fortid, nåtid, sosialisme, skoleverket, media eller nye, fjollete trender. At venstresidas skyggeside ble belyst må regnes som en heldig bieffekt.

I artikkelen reduseres Lille Lørdags humor til et angrep på fortida og et utslag av 1990-tallets politiske hegemoni. Marsdals resonnement er at hegemoniet var nyliberalt og at Lille Lørdag ikke ville vært en suksess hvis det ikke representerte hegemoniet. Dette underbygger han med Eias utsagn om at humor må ta utgangspunkt i doxa, det vil si det som oppfattes som sant i et fellesskap. Slik kan man si at Marsdals engasjement i den nye elitistiske venstresida forsvares, mens Eia og co. fremstilles som værhaner for 1990-tallets misnøye med fortida. Men det som var doxa for Lille Lørdags lille fortolkningsfelleskap var ikke nødvendigvis doxa for resten av befolkningen. Doxa knyttes i analysen for eksempel opplevelsen av at alt gammelt er dårlig og alt nytt bra. For Lille Lørdags 350.000 unge utdannede seere at det var befriende med humor som røsket opp i den gamle paternalismen de hadde vokst opp med. Men for de fire millionene som verken så på eller likte programmet, representerer neppe Lille Lørdag doxa. Heller ikke det politiske hegemoniet.

Selektiv analyse

Marsdal er selektiv i analysen sin og ser ikke at Lille Lørdag ikke bare rakk tunge bakover. Sketsjen om veveungdommen har en potensiell bredside mot Marsdal selv. Veveungdommen er elitistiske intellektuelle som påberoper seg legitimitet på et grunnlag som ikke holder vann. De fremstiller det de driver med som banebrytende og veldig viktig. Massene har ikke forstått viktigheten av det de gjør, men de gjør det for deres skyld. Men samtidig etterstreber både veverne og eliteradikale en høy status og er vanskelig tilgjengelige («Du skal ikke lenger enn til Tyskland før du ser at veving er kommet vanvittig mye lenger, det har en helt annen status der»). Det er ikke utenkelig at dagens «subversive motkultur» er småsøskenene som har tatt over etter at veveungdommen har fått barn, forlagsjobb og flyttet til Kampen.

Som Harald Eia sier handlet Lille Lørdag om komiske strukturer. De lo av selvmotsigelser i både 1970-tallets kulturradikale og i 1990-tallets hipstere. Alt med et snev av innbilskhet fikk gjennomgå og programmet kan derfor ikke knyttes til noen bestemt politisk bevegelse.

Yngvar Kjus er hovedfagsstudent

I artikkelen «Nyliberal Lille Lørdag?», som også står i inneværende nummer av Samtiden, forsøker journalisten og venstreelitisten Magnus E. Marsdal å sette et nyliberalt stempel på det kjente humorprogrammet til NRK. For alle oss venstreorienterte unge som lo oss skakke er dette fadermord. Men analysen er heldigvis misvisende.

Thatcherismen
Utgangspunktet hans er at «det var noko suspekt ved Lille Lørdag», noe som knyttes til en politisk dreining mot høyre på 1980- og 90-tallet. Thatcherismen hadde spredt seg til Norge og satt på spissen skulle tidligere tiders solidariske helhetssamfunn erstattes med et fragmentert hvermannforseg-samfunn. Nyliberalismen ble knyttet til opportunistiske og nyrike snobber som stemte Frp og Høyre og manglet samfunnsfølelse og moralsk ryggrad. Å fremsette Lille Lørdag som promotør av nyliberalistisk tankegods bør helst underbygges grundig.

Hvordan argumenterer Marsdal? Først hevder Marsdal at underholdningsindustrien er nyliberalismens verktøy og den kyniske thatcherismens forlengede arm. Dette er en drøy påstand i seg selv. Marsdal velger så ut Lille Lørdag-innslag som tar stilling til det «dølle» og det «kule» i samfunnet. På minussida lister han opp fylkeskommunen, NRK-monopolet, kulturradikale sosialister på 1970-tallet (Pippens nakne foreldre), dugnadsånd (Gerhardsenungdommen), og gammel teknologi (teleks). For å lage en plusside resonnerer han seg fram til det som er minussidas motpol: Ny teknologi, tv, film og video, bruke penger på kafé, forbrukersamfunnet, McDonald's, diskotek og fest.

Bourdieu
Her mener Marsdal å finne slående likheter mellom nyliberalistenes politiske agenda på 1980- og 90-tallet. Men har ikke ungdom fra «ungdom» ble et fenomen alltid omfavnet forandring, likt lettvint mat, brukt penger mindre fornuftig og satt pris på fest og moro? For å underbygge analysen trekker Marsdal frem Pierre Bourdieus skjema over nyliberalismens tanker om seg selv. Nyliberalistenene ser slik på relasjonen til staten: Stat ? marked, tvang ? frihet, stivbeint ? fleksibel, fortid ? fremtid, ensarta ? mangfold etc. Ved å vise at Lille Lørdag lo av det sidrumpa og stivbeinte NRK-monopolet, fylkeskommunen og teleksen hevder Marsdal å «avsløre» at programmet var en del av en kynisk politisk trend.

Marsdals svært generelle bruk av Bourdieus modell beviser imidlertid ingenting. Selvfølgelig pekte Lille Lørdag nese mot tvang, fortida, stivbeinthet, det ensarta og så videre. Teoretisk relateres humor ofte til det som i et fortolkningsfelleskap oppleves som truende, stivt og statisk. Uavhengig av plassering på en politisk høyre-venstre-akse. Freud ser latter som en sikkerhetsventil og et øyeblikks frihet fra sosiale trusler og Mikhail Bakhtin mener latter utfordrer det statiske og totalitære. Å bebreide Lille Lørdag for nyliberalisme ut ifra det skjemaet blir derfor som å bebreide dem for humor.

Selvmotsigelser
Humor forutsetter ikke bare et sosialt, men også et kognitivt element med selvmotsigelser og overdrivelser, og Lille Lørdag dro notorisk veksler på egen erfaring i å identifisere dem. Målet var å se det latterlige i ting uavhengig om det var i fortid, nåtid, sosialisme, skoleverket, media eller nye, fjollete trender. At venstresidas skyggeside ble belyst må regnes som en heldig bieffekt.

I artikkelen reduseres Lille Lørdags humor til et angrep på fortida og et utslag av 1990-tallets politiske hegemoni. Marsdals resonnement er at hegemoniet var nyliberalt og at Lille Lørdag ikke ville vært en suksess hvis det ikke representerte hegemoniet. Dette underbygger han med Eias utsagn om at humor må ta utgangspunkt i doxa, det vil si det som oppfattes som sant i et fellesskap. Slik kan man si at Marsdals engasjement i den nye elitistiske venstresida forsvares, mens Eia og co. fremstilles som værhaner for 1990-tallets misnøye med fortida. Men det som var doxa for Lille Lørdags lille fortolkningsfelleskap var ikke nødvendigvis doxa for resten av befolkningen. Doxa knyttes i analysen for eksempel opplevelsen av at alt gammelt er dårlig og alt nytt bra. For Lille Lørdags 350.000 unge utdannede seere at det var befriende med humor som røsket opp i den gamle paternalismen de hadde vokst opp med. Men for de fire millionene som verken så på eller likte programmet, representerer neppe Lille Lørdag doxa. Heller ikke det politiske hegemoniet.

Selektiv analyse
Marsdal er selektiv i analysen sin og ser ikke at Lille Lørdag ikke bare rakk tunge bakover. Sketsjen om veveungdommen har en potensiell bredside mot Marsdal selv. Veveungdommen er elitistiske intellektuelle som påberoper seg legitimitet på et grunnlag som ikke holder vann. De fremstiller det de driver med som banebrytende og veldig viktig. Massene har ikke forstått viktigheten av det de gjør, men de gjør det for deres skyld. Men samtidig etterstreber både veverne og eliteradikale en høy status og er vanskelig tilgjengelige («Du skal ikke lenger enn til Tyskland før du ser at veving er kommet vanvittig mye lenger, det har en helt annen status der»). Det er ikke utenkelig at dagens «subversive motkultur» er småsøskenene som har tatt over etter at veveungdommen har fått barn, forlagsjobb og flyttet til Kampen.

Som Harald Eia sier handlet Lille Lørdag om komiske strukturer. De lo av selvmotsigelser i både 1970-tallets kulturradikale og i 1990-tallets hipstere. Alt med et snev av innbilskhet fikk gjennomgå og programmet kan derfor ikke knyttes til noen bestemt politisk bevegelse.
Yngvar Kjus er hovedfagsstudent