Thorbjørn Jagland har skrevet ti teser om hvorfor Norge må inn i EU så fort som mulig. At mannen har hakk i Europa-plata er ikke noe nytt, men hvorfor har han så dårlig tid?

Meningsmålingene om EU har jevnet seg ut, og de som hadde gleden av å være innom de 700 ungdommene på konferansen «Vi taper aldri» fikk bekreftet at det også i en ny EU-kamp vil være nei-siden som har flest bein å gå på. En folkeavstemning i løpet av neste stortingsperiode er et sjansespill med gode muligheter for et tredje nei. I tillegg vil hastverk i retning Brussel være å legge en bombe under utsiktene til et regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp i 2005. Det burde være et problem for de som markedsfører sitt ja som radikalt, slik Jagland gjør.

   «Utenforskapet er fryktelig flaut». Det kunne vært Jaglands ellevte tese, og er i hvert fall min om hvorfor de ivrigste EU-tilhengerne har sånt hastverk. Men dermed blir det også en høyst personlig problemstilling, og ikke et spørsmål om demokratiets død eller andre pompøse formuleringer fra de ti tesene. Norske eliter er lei av å ikke være med «der det skjer».

Jagland er en av dem som ofte har vist fram sin indignasjon over å måtte reise hjem til Norge mens hans kolleger har EU-møter. Men det er farlig å forveksle sine egne problemer med nasjonens. For de fleste nordmenn er Jaglands tidlige hjemreiser til å leve med. Det er ikke så mange som får delta på møter i Brussel.

Dessuten finnes det ingen mur langs Svinesund, og europeere flest tar ikke bølgen for EU. EU-grunnloven, beskrevet som en «revolusjon» av Jagland, er fortsatt et prosjekt flertallet av EU-borgerne knapt har hørt om. Den påtrengende følelsen av utenforskap er elitens følelse, og ikke folkets. Fordi EU er elitens prosjekt.

   Thorbjørn Jagland har gjort seg til talsmann for et radikalt ja, et ja som skal bryte alliansen mellom distriktene og venstresiden i norsk EU-debatt. Borte er argumentene om at vi må inn av hensyn til næringslivet. Nå er det «styring av kapitalen» og «motvekt til USA» som gjelder.

Ofte begrunnes det radikale ja med at europeiske venstreintellektuelle som Susan George og George Monbiot ser mer positivt på unionen enn det norsk venstreside gjør. Men ingen av disse er sannhetsvitner for norsk ja-side. Når George og Monbiot snakker om EU som mulig motvekt til USA etterlyser de et helt annet EU enn det som i dag ruster opp til internasjonal krigsdeltakelse, og går først i kampen for de rike landenes interesser i internasjonale handelsforhandlinger.

Å mene at EU i dag er en pådriver for markedsliberalisme og avdemokratisering er slett ingen særnorsk ting på den europeiske venstresiden. De som argumenterer for det radikale ja i Norge forsvarer derimot dagens EU-system i nesten ett og alt. For kort tid siden møtte jeg frontfiguren i «Radikalt Europa», Wenche Fossen, til EU-debatt i Bergen. Hun kunne ikke komme på en eneste negativ ting å si om EU. En slik analyse er det mye å si om, men radikal er den ikke.

   Hvis Thorbjørn Jaglands plass på gangen skulle bekymre oss måtte det være fordi vi trodde han ville gjøre en forskjell hvis han fikk være med på møtene i Brussel. Men når Jagland snakker om å få EU til å alliere seg med verdens fattige klinger det hult. Ap har ikke løftet en finger når SV gang på gang i Stortinget har krevd nettopp en slik opptreden fra Norge i WTO.

Ap har tvert imot uten reservasjoner støttet regjeringens forhandlingslinje, en linje som har handlet om å stå sammen med EU og USA i de fleste spørsmål. Og når de som skal representere det radikale ja framstår blottet for EU-kritikk er det ikke mye vits i å gå «inn for å påvirke». De som presterer å være kommisjonens varmeste forsvarere utenfor EU, blir neppe noe annet innenfor.

Hvis utenforskapet skal oppleves som et problem også av oss andre må de radikale ja-folk i det minste gi oss en grunn til å tro at det er noe annet enn godt selskap de søker i Brussel.

   Thorbjørn Jagland har skrevet ti teser om hvorfor Norge må inn i EU så fort som mulig. At mannen har hakk i Europa-plata er ikke noe nytt, men hvorfor har han så dårlig tid?

Meningsmålingene om EU har jevnet seg ut, og de som hadde gleden av å være innom de 700 ungdommene på konferansen «Vi taper aldri» fikk bekreftet at det også i en ny EU-kamp vil være nei-siden som har flest bein å gå på. En folkeavstemning i løpet av neste stortingsperiode er et sjansespill med gode muligheter for et tredje nei. I tillegg vil hastverk i retning Brussel være å legge en bombe under utsiktene til et regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp i 2005. Det burde være et problem for de som markedsfører sitt ja som radikalt, slik Jagland gjør.

   «Utenforskapet er fryktelig flaut». Det kunne vært Jaglands ellevte tese, og er i hvert fall min om hvorfor de ivrigste EU-tilhengerne har sånt hastverk. Men dermed blir det også en høyst personlig problemstilling, og ikke et spørsmål om demokratiets død eller andre pompøse formuleringer fra de ti tesene. Norske eliter er lei av å ikke være med «der det skjer».
Jagland er en av dem som ofte har vist fram sin indignasjon over å måtte reise hjem til Norge mens hans kolleger har EU-møter. Men det er farlig å forveksle sine egne problemer med nasjonens. For de fleste nordmenn er Jaglands tidlige hjemreiser til å leve med. Det er ikke så mange som får delta på møter i Brussel.

Dessuten finnes det ingen mur langs Svinesund, og europeere flest tar ikke bølgen for EU. EU-grunnloven, beskrevet som en «revolusjon» av Jagland, er fortsatt et prosjekt flertallet av EU-borgerne knapt har hørt om. Den påtrengende følelsen av utenforskap er elitens følelse, og ikke folkets. Fordi EU er elitens prosjekt.

   Thorbjørn Jagland har gjort seg til talsmann for et radikalt ja, et ja som skal bryte alliansen mellom distriktene og venstresiden i norsk EU-debatt. Borte er argumentene om at vi må inn av hensyn til næringslivet. Nå er det «styring av kapitalen» og «motvekt til USA» som gjelder.

Ofte begrunnes det radikale ja med at europeiske venstreintellektuelle som Susan George og George Monbiot ser mer positivt på unionen enn det norsk venstreside gjør. Men ingen av disse er sannhetsvitner for norsk ja-side. Når George og Monbiot snakker om EU som mulig motvekt til USA etterlyser de et helt annet EU enn det som i dag ruster opp til internasjonal krigsdeltakelse, og går først i kampen for de rike landenes interesser i internasjonale handelsforhandlinger.

Å mene at EU i dag er en pådriver for markedsliberalisme og avdemokratisering er slett ingen særnorsk ting på den europeiske venstresiden. De som argumenterer for det radikale ja i Norge forsvarer derimot dagens EU-system i nesten ett og alt. For kort tid siden møtte jeg frontfiguren i «Radikalt Europa», Wenche Fossen, til EU-debatt i Bergen. Hun kunne ikke komme på en eneste negativ ting å si om EU. En slik analyse er det mye å si om, men radikal er den ikke.

   Hvis Thorbjørn Jaglands plass på gangen skulle bekymre oss måtte det være fordi vi trodde han ville gjøre en forskjell hvis han fikk være med på møtene i Brussel. Men når Jagland snakker om å få EU til å alliere seg med verdens fattige klinger det hult. Ap har ikke løftet en finger når SV gang på gang i Stortinget har krevd nettopp en slik opptreden fra Norge i WTO.

Ap har tvert imot uten reservasjoner støttet regjeringens forhandlingslinje, en linje som har handlet om å stå sammen med EU og USA i de fleste spørsmål. Og når de som skal representere det radikale ja framstår blottet for EU-kritikk er det ikke mye vits i å gå «inn for å påvirke». De som presterer å være kommisjonens varmeste forsvarere utenfor EU, blir neppe noe annet innenfor.

Hvis utenforskapet skal oppleves som et problem også av oss andre må de radikale ja-folk i det minste gi oss en grunn til å tro at det er noe annet enn godt selskap de søker i Brussel.